Ah, dette herlige og salige uttrykket! Når jeg hører noen si dette blir jeg oppriktig glad, enkel som jeg er. Frasen «Har du fyr?» er en av de få gjenlevende, ærverdige og gamle uttrykk som fortsatt, enn så lenge, gjenspeiler et eller annet vennlig og fint mellom mennesker. Utenfor en kafé, ved bussholdeplassen, på gata etc. Spørsmålet stilles på tvers av generasjoner, samfunnslag og sågar nasjoner. «Got a light?» eller «Haben sie Feuer/Hast du Feuer?» genererer nøyaktig samme positive, sosiale energi, selv om det nok er en eller annen finnmarking som angrer på at han innfridde akkurat den tyske varianten en stormfull septemberdag i 1944.

Dette er nå i ferd med å dø ut. Om få år kan du til og med regne med å få deg en på trynet, om du høflig henvender deg til et av dine presumptive medmennesker med dette spørsmålet. For det første kan det være en paranoid homofob som ikke vet å tolke uttrykket i annen retning enn at det må dreie seg om et spørsmål om han har type (type = fyr), eller det kan være at vedkommende ikke lenger vet hva dette er for noe rart å spørre om.

Dette har jeg skrevet om tidligere, men man kan ikke slutte å skrive om noe så lenge det fortsatt er krefter der ute som ønsker å skru inkonsekvente og kulturfiendtlige plugger enda lenger ned i jorda rundt det meget underlige teltet «skjenkepolitikk».

Politimester Truls Fyhn skal ha én ting fra undertegnede. Han er tydelig på hva han mener. Han sier at han sier neger så mye han vil og at han synes piggfrie dekk er noe tullball. Hva man enn måte mene om dette, er det iallfall lett å ta stilling til det, fordi han snakker i krystallklare ord og vendinger. Og dette liker jeg, all den tid vi druknes i media av embetsmenn og –kvinner som lirer av seg tirader av innholdstomme floskler og hule, innskutte bisetninger.

Jeg er på generell basis veldig glad for respons på det som blir skrevet i denne spalten; herunder også kjeft, korrigering av fakta og moralsk indignasjon. I så måte er det smått ironisk at det jeg får mest kjeft for er at jeg ehh… kjefter. At det er for lite klapp på skuldrer og skryt fra denne kant.

Det er meget mulig at dét er et betimelig og presist poeng. Likevel: Mitt vanligste svar på dette er at det føles viktigere å påpeke feil, mangler og idioti i et samfunn som i utgangspunktet går mer eller mindre på skinner, og at det vi minst av alt trenger er hallelujaovasjoner herfra til Moskva.

Jeg håper virkelig at det ikke bare er undertegnede som begynner å nå et betydelig metningspunkt rundt primært personen Bono og sekundært bandet U2. Og hvor paradoksalt det enn måtte høres ut, var dette et band jeg en gang verdsatte riktig så høyt. Jeg kjøpte fullengdere og singler med dem, jeg fikk min kjødelige mor til å lage meg en eksklusiv U2-genser og jeg hadde sågar en diger Bono-plakat hengende på rommet mitt. Og jeg innrømmer det helt uten blygsel. Vel, nesten iallfall.

Skilsmissen min med bandet kom da de slapp skiva Rattle And Hum i 1988. Ikke det at jeg var så forbanna oppvakt og kritisk anlagt da skiva (og filmen) kom i slutten av mine egne tenår, men allerede da var det begynt å bli noe heslig med hele bandet, og frontfigur Bono i særdeleshet.

Da Michael Jackson hadde servert sitt siste glass med frekk Jesus-juice, gikk minst en halv verden fullstendig fra konseptene i å hylle mannen og hans bedrifter. Vel fortjent vil nok mange si. Han betød mye for mange, ikke minst for komiker og Jackson-fan Espen Eckbo, som i følge VG var «knust av sorg» og som selv dro over til USA for å overvære bisettelsen til sin nære venn, med billetter kjøpt på svartebørs.

Nuvel; for mitt vedkommende var 2009 likevel et år der det var kraftig frafall i rekkene av artister med stor kred og anerkjennlse i de mer subkulturelle og mindre kommersielle lagene. Den første av de døde 1.januar. Den siste på nyttårsaften. Ingen av disse døsfallene ble viet spesielt stor oppmerksomhet her til lands. Akkurat dét har jeg lyst til å gjøre bitte litt med. Ergo tar jeg av meg hatten og løfter glasset til disse heltene:

Det første tiåret i dette årtusenet er over om ei drøy uke, og den siste tiden har man kunnet lese en rekke kåringer over hva som var dette tiårets viktigste, beste og verste i alskens kategorier. 2000-tallet (eller nulltallet? Hva er det vi skal si? Vinje, din gamle grinebiter, hvor er du når vi virkelig trenger deg – sånn på ordentlig?) vil nok bli best husket for navn som Harry Potter, Osama Bin Laden, Britney Spears og reality-TV. En heller broket forsamling, spør dere meg, men innen populærmusikken har dette tiåret vært passe signaturløst, uten at dette betyr at tilgangen på ny og bra musikk har vært dårligere enn før.

De fleste kåringene innen musikkategorien er basert på album eller låter, og da blir jeg litt barnslig og trassig, og vil derfor heller fylle ei liste med de artistene jeg selv synes hadde fortjent mye mer oppmerksomhet i tiåret. En slags småfurten skikkelig urettferdig, asså!-liste, om du vil.

Ah, juleminner! Selv den mest følelseskalde robot kan bli varm helt ned i hjerterota når man skal trekke frem de beste minner fra barndommens jul. Det var alltid snø på trærne; som stod og vaiet forsiktig i de rene postkortidylliske naturmaleriene. Det var alltid fyr på peisen inne. På TV gikk det ustanselige mengder med dødsmorsomme program og det bugnet av god mat.

Ja, selv de klassiske, knusktørre julekakene som ble satt frem på ethvert bord når man kom på besøk til folk, smakte himmelsk. Mmmm…. deilige fattigmennene. En himmelsk kakeinnertier med smaker man bare finner i drømmer. En kan bli nostalgisk av mindre.

For noen år siden hadde vi et finfint spisested i Tromsø som het Cuisine Orientale (skiftet senere navn til Lille Buddha). Anstendig mat og hyggelig betjening. Personlig var jeg dessuten vel så fascinert av musikken de spilte der inne. Innehaverne må ha kommet over en eller annen slags CD-boks med åttitallshits fra USA og Europa, fremført i asiatiskspråklige versjoner.

Og det var ikke de største hitene til Madonna og Michael Jackson, men helt ville versjoner av navn man (heldigvis) hadde glemt, som f.eks. Sinitta, Howard Jones, Nik Kershaw, Kim Wilde, Rick Astley, Limahl og hva nå enn alle de tuperte skrotingene het for noe.

Min daværende samboer og jeg spiste ofte på dette stedet, og etter hvert opparbeidet vi oss en smått bisarr fascinasjon for husets eksklusive CD-boks. Hvilke gamle navn skal vekkes til live igjen i kveld?, tenkte vi, og bestilte hver vår ekstra sterke «Biff à la Thai». Også kom plutselig et navn over høyttalerne, som hadde lagt seg godt bakerst i hukommelsen. Æhhh – Irene Cara! Haha – Sandra! Gi oss styrke – Pointer Sisters! Neineinei – Foreigner! Puh! Ja, og sånn gikk no skrotingkveldan.

Så vi lanserte en teori som i enkelthet gikk ut på at når et navn var i ferd med å avgå med døden, ble vedkommendes hit pakket i en eske, sendt til f.eks. Taiwan , spilt inn i ny og fiffig språkdrakt og sendt til Cuisine Orientale i Tromsø.