Tirsdag denne uka ble det klart at superstjerna Elton John er klar for konsert i Tromsø om knappe to måneder. Dét er noe jeg applauderer på alle måter. Jeg heier på alle som får noe til å skje både her i byen og ellers, og jeg klapper i hendene til alt som er med å bidra til å fri oss fra kjedsomhetens klamme grep. Så langt så bra.

I et intervju i forbindelse med ovennevnte booking ble jeg stilt spørsmålet «Hva er det som får ei superstjerne til å komme til lille Tromsø»? I seg selv et helt adekvat og saklig spørsmål, men ordlyden sier likevel noe om at vi har et selvbilde som gjerne kunne vært oppgradert og modernisert noen hakk.

Døgnvill Vinter har lenge lovet at de skulle hente opp navn og størrelser av tungt, internasjonalt kaliber. Etter hvert som tiden har nærmet seg arrangementsdagen, og de store navnene har latt vente på seg, har noen hver begynt å bli skeptisk til hva de egentlig har hatt i ermet. Med Elton John på plass er det bare å applaudere bookinggruppa. Dette er nemlig det største navnet som vil ha spilt i Tromsø noensinne, populærmusikkhistorisk som kommersielt.

Tromsø har ikke vært tilgodesett med de aller største navnene på pophimmelen, verken i enkeltstående konserter eller på festivalene. Riktig nok har Buktafestivalen og Døgnvill fått opp artister man før bare kunne drømme om å se på byens klubbscener, og det begynner å bli noen fullmåner siden Kenth Wikbjer skjenket byen konserter med navn som James Brown, Emmylou Harris og Willie Nelson.

Å kåre årets beste album kan ofte være en svært krevende øvelse. Det nest verste aspektet er at man på et eller annet punkt må sette ei grense. Her på huset går den ved tallet 10. Å si hva som er det tiende og ellevte beste albumet i et kalenderår er selvsagt helt umulig, til det er nyansene for uklare. Dessuten er slike lister dynamiske, og derfor gynger og skifter rangeringen hele tiden. De er verken konstante eller endelige.

For dem som ønsker å dykke ytterligere ned i materien til de utvalgte platene fra Nordlys’ journalister, kan de gå inn på nordlys.no, der det i tillegg ligger Spotify-lister med smakebiter fra de respektive skivene, samt enkeltlåter fra album som ble ofret på listeutvelgelsens alter.

Det skjedde i de dager da jeg pleide å høre på radioprogrammet Politisk kvarter. Nærmere bestemt i går. Om morgenen liker jeg å bli oppdatert på hva som har skjedd i verden siden sist. Så jeg pleier å høre på kanalen Alltid nyheter, spise frokost og lese aviser.

Derfor var skuffelsen stor da jeg i går oppdaget at radioen var tunet inn på et politisk satireprogram. Først trodde jeg det var et opptak av Hallo i uken, der noen parodierte Frps Torgeir Trældal, nordlending og medlem i næringskomiteen.

Sist helg var jeg for første gang i en begravelse i utlandet, nærmere bestemt England. England og Norge er to land som deler ganske mange kulturelle trekk, og begravelsen jeg reiste over til ble avholdt i ei kirke, på tradisjonelt vis. Det visuelle og liturgiske var veldig likt det vi har her til lands. Kiste, blomster, kranser, prest, preken og ei kirke fylt med sorgstemte mennesker i alle aldre.

Begravelser er selvsagt ikke noe gøy, men de er like fullt nødvendige og har sin effekt, på mange måter. Man får tatt et symbolsk siste farvel, og for mange er denne rituelle nødvendigheten en prosess som for alvor anskueliggjør at noen faktisk er død. Ubehaget er noe man må gjennom og konfronteres med, og det har, hvor vondt det enn måtte gjøre, en lindrende effekt på sikt.

I år blir det siste gang at du får musikk i julegave. Det skrev Jørn Dalchow, managing Director i daWorks Records i Dagens Næringsliv på lørdag. Så da er det vel sant, da? For det som står i avisa er jo alltid sant. Men ikke nok med det. Til neste år vil det heller ikke være noen som får filmer eller spill i julegave. Disse bransjene lider nemlig akkurat samme skjebne som platebransjen, der streaming og nedlastning tar over for de fysiske formatene.

Og heter du Jo Nesbø, bør du også begynne å bekymre deg for privatøkonomien, for det som gjelder nå er elbøker. Å lese bøker trykket på papir er bare såååå 2011, altså. Og siden elbøker er så moderne og stilige, vil det heller ikke være noen som kjøper bøker om et år. Stakkars Jo Nesbø som både skal inn i film- og bokbransjen (og i tillegg sitter på rettighetene til Di Derre).

(side 2 Nordlys, 18.11.)

Verden er fylt til randen av middelmådige døgenikter, folk som er desperate etter å være noe, og som gjør hva som helst for å bli akseptert. Og så har vi noen få kompromissløse giganter, som strutter av integritet, levd liv og intelligens. Som gjør akkurat som de selv vil, og som ved livets slutt derfor kan se tilbake på det de har gjort med rak rygg og et smil rundt munnen.

Jackie Leven var en av disse få. For alle som har hatt noen som helst slags befatning med musikeren Jackie Leven, var det en fryktelig trist dag i går, da hans død ble offentliggjort. Skjønt musikeren bare blir et så urettferdig og fattig begrep når det kommer til denne hedersmannen.