Thorbjørn Jagland har som kjent fått viljen sin, og president Barack Obama er utropt til den best kvalifiserte personen til å motta Nobels fredspris i 2009. Akkurat den diskusjonen er allerede såpass ihjeldebattert at jeg skal styre unna den her. Med tanke på at fristen for innsending av kandidatsforslag utgikk 1. februar tidligere i år betyr det åkkesom at Obama har fått prisen for en jobb han har utført i ganske nøyaktig 11 dager (han ble formelt innsatt som president 20. januar), og som øverste leder av et land i krig.

Som sagt, jeg skal la denne diskusjonen ligge, men jeg tillater meg å le litt av Jagland & co. likevel. Såpass gøy synes vi skal tillate oss å ha det. Men dette skal handle om Nobels fredspriskonsert, kulturarrangementet som avholdes 11 desember i år, og der i gården er det ikke mye å le av.

Vel, det siste er ikke helt sant, for avgjørelsen om å invitere countryartisten Toby Keith er ganske morsom. Mannen har vært en flaggveivende støttespiller til den såkalte «krigen mot terror» og gav dessuten sin fulle støtte til boikottingen av countrybandet Dixie Chicks, jentene som fikk massive problemer på hjemmebane da det viste seg at de under en konsert i England hadde uttrykt skam av å komme fra samme stat som George W Bush jr (Texas).

I Europa ble de applaudert for å ytre seg. I USA stupte salgstallene og de kommersielt hyperviktige radiolistingene (det hele glitrende dokumentert i filmen «Shut Up & Sing»). Og den helt hårreisende behandlingen de ble utsatt for fikk altså stor applaus av mannen som blant tusenvis av mulige musikere er håndplukket til å spille på Nobels fredspriskonsert. Jeg velger, positiv og godtroende som jeg er, å tro at dette valget ble foretatt før vinneren var klar, selv om valget da også er hoderystende knølene.

Men det er ikke engang her skoen trykker. Den derimot trykker, hopper og sparker i hele denne konsertens merkelig hule natur. Selve tildelingen av Nobels fredspris genererer naturlig nok en stor, politisk interesse fra store deler av verden. Det betyr faktisk noe å få prisen og den har flere ganger vært viktig for å sette temaer på den globale, politiske dagsorden. Dét kan iallfall ikke være meningen med den atskillig lettere, og ikke minst hulere, konserten, for her er det så nært som ingenting som lukter av brodd i noen form for retning.

De utenlandske navnene er jevnt over artister som står for absolutt ingen verdens ting utover det faktum at de mer enn gjerne stiller opp i et show som blir vist til millioner av mennesker, samtidig som de får drysset litt politisk Tingeling-glitter over seg i og med assosiasjonene til fredsprisvinneren. Rekka med artister siden konsertens start i 1994 er sjokkerende døll. Med unntak av i 1997, da vinneren Jody Williams (som leder av Den internasjonale kampanjen mot landminer) ba om å få Emmylou Harris til å opptre, har det stort sett vært et kobbel av artister hvis eneste felles multiplum er de er kjent. Det politiske innholdet er like spenstig som under nachspielet til MTV awards og den røde tråden er 100% fraværende.

Nå mener jeg på ingen måte at alt til enhver tid skal være så forbanna dypsindig eller politisk snertent, men her snakker vi om en konsert som arrangeres i direkte tilknytning til en internasjonal fredspris, og da må det være lov å stille større krav til artistrekka enn at de bare er kjent, eller at de har en eller annen slags tilknytning til Norge (jf. det mæææget surrealistiske LSD-showet til Diana Ross i fjor).

Og hvorfor er det i løpet av snart 15 år med glamour og tant og fjas bare blitt presentert et par rock-navn (Madrugada og Ane Brun i 2005, og ikke akkurat hyperaktuelle Bon Jovi i 2000), når rocken i dag er så stueren at til og med Det britiske kongehuset adler gamle rockere?

Med Obama som vinner ville man attpåtil kunne utnyttet anledningen til å hente noen med litt trøkk, så som f.eks. Neil Young eller Springsteen. De ville helt sikkert sagt ja. I stedet får vi nøye oss med Donna Summer, Wyclef Jean og en redneck fra USA. Også dukker helt sikkert Bono opp på tampen. En slik sjanse lar han neppe gå fra seg.

Heldigvis har jeg masse uleste bøker.