For noen år siden hadde vi et finfint spisested i Tromsø som het Cuisine Orientale (skiftet senere navn til Lille Buddha). Anstendig mat og hyggelig betjening. Personlig var jeg dessuten vel så fascinert av musikken de spilte der inne. Innehaverne må ha kommet over en eller annen slags CD-boks med åttitallshits fra USA og Europa, fremført i asiatiskspråklige versjoner.

Og det var ikke de største hitene til Madonna og Michael Jackson, men helt ville versjoner av navn man (heldigvis) hadde glemt, som f.eks. Sinitta, Howard Jones, Nik Kershaw, Kim Wilde, Rick Astley, Limahl og hva nå enn alle de tuperte skrotingene het for noe.

Min daværende samboer og jeg spiste ofte på dette stedet, og etter hvert opparbeidet vi oss en smått bisarr fascinasjon for husets eksklusive CD-boks. Hvilke gamle navn skal vekkes til live igjen i kveld?, tenkte vi, og bestilte hver vår ekstra sterke «Biff à la Thai». Også kom plutselig et navn over høyttalerne, som hadde lagt seg godt bakerst i hukommelsen. Æhhh – Irene Cara! Haha – Sandra! Gi oss styrke – Pointer Sisters! Neineinei – Foreigner! Puh! Ja, og sånn gikk no skrotingkveldan.

Så vi lanserte en teori som i enkelthet gikk ut på at når et navn var i ferd med å avgå med døden, ble vedkommendes hit pakket i en eske, sendt til f.eks. Taiwan , spilt inn i ny og fiffig språkdrakt og sendt til Cuisine Orientale i Tromsø.

Her fikk låten leve sine siste dager før den avgikk med døden. Med den allerede nevnte bisarre touchen, forårsaket av språklig ehh… oppussing, kviknet de litt til, akkurat som noen pasienter som ligger for døden kan gjøre, før de gikk mot den sikre termineringen og tilværelsen i skammens avfallsbøtte. I dette tilfellet i lag med halvt oppspiste vårruller, brukte servietter, inntørket ris og kald, sursøt saus.

Parallellen til Melodi Grand Prix (MGP) er til å ta og føle på. For dem som trodde at de var lei av MGP fra før, er det bare å stålsette seg for de neste månedene. Siste krigstypenyhet var nå nylig da VG kunne «avsløre» at – gisp!– flere av neste års deltagere hadde fått retusjert pressebildene sine av de moralløse og lumpne fusentastene i NRK.

Ja, det var så en nesten fikk lyst til å utbryte et «Juksemaker, pipelort!» på høylys dag. Og dette var bare dager etter at de samme deltagerne, med vår egen (vel, nesten, iallfall) Maria Haukaas Storeng i spissen, hardt og brutalt ble kneblet i sine uttalelser til pressen, og det på en måte som bringer assosiasjonene til Nord-Korea, det gamle Romania under lurendreieren Nicolae Ceauşescu eller Kambodsjas Pol Pot. Fuglene må vite hva Hans-Tore Bjerkaas driver med.

Og i kjølvannet av dette: Nå er ikke lenger MGP en useriøs konkurranse for de glade amatører. Eller Jahn Teigen, om du vil. For nå har vi fått inn skikkelige kvalitetsartister og/eller låtskrivere til å løfte opp det kunstneriske nivået. Lene Alexandra, allerede nevnte Maria Haukaas Storeng, Mariann Thomassen, Gaute Ormåsen, Tommy La Verdi, vår egen Aggie Peterson, Mira Craig, Keep Of Kalessin m.fl. Ja, også Rolf Løvland, da. For gammelt vennskaps skyld.

Og det blir sikkert artig førr ongan, men er det virkelig noen som med hånden på hjertet mener at dette representerer noe som helst slags paradigmeskifte for MGPs for lengst loslitte rykte som et fjollete sirkus for artister med fremtiden bak seg, eller som fra før ikke har håp om noe annet enn Warhols femten minutter (med dødskrampe) i rampelyset?

Bortsett fra artistene selv kan det ikke være det. Altså; én sak er å skrive låter for tullballet. Det kan sikkert generere gode Tono-penger inn i en slunken artistkasse, men en personlig deltagelse som artist i MGP er og blir ensbetydende med at man har gitt opp alle andre forsøk. Det er de som har revet ned lista i samtlige forsøk og som nå får lov til å prøve seg med et siste tilsprang. Med hoppestokk.

Og det ser ikke spesielt stilig ut uansett hvordan man vrir på det. For da er veien kort til den store og grønne resirkuleringsposen i lag med Sinitta, Kershaw, de halvspiste vårrullene, Sandra, den tørre og klumpete risen, Limahl og kald, sursøt saus. Bon appétit!