Da Michael Jackson hadde servert sitt siste glass med frekk Jesus-juice, gikk minst en halv verden fullstendig fra konseptene i å hylle mannen og hans bedrifter. Vel fortjent vil nok mange si. Han betød mye for mange, ikke minst for komiker og Jackson-fan Espen Eckbo, som i følge VG var «knust av sorg» og som selv dro over til USA for å overvære bisettelsen til sin nære venn, med billetter kjøpt på svartebørs.

Nuvel; for mitt vedkommende var 2009 likevel et år der det var kraftig frafall i rekkene av artister med stor kred og anerkjennlse i de mer subkulturelle og mindre kommersielle lagene. Den første av de døde 1.januar. Den siste på nyttårsaften. Ingen av disse døsfallene ble viet spesielt stor oppmerksomhet her til lands. Akkurat dét har jeg lyst til å gjøre bitte litt med. Ergo tar jeg av meg hatten og løfter glasset til disse heltene:

Ron Asheton ble like over nyttår i fjor funnet død i sitt eget hjem. Mannen var gitarist i et av de mest toneangivende og respekterte band gjennom tidene, nemlig Iggy Pops The Stooges. Asheton var en gitarist som ikke spilte twiddeley twiddeley twiddeley-soloer i utrengsmål, men en grovskåren riffmaker av en annen verden, og som har vært skoleoppdragende for et utall disipler som endte opp i atskillig mer kjente band. Med mørke pilotbriller, og en tilbaketrukken rolle på scenen, så han bestandig helt latterlig tøff ut, og for noen år siden ble han kåret til tidenes 29. beste og viktigste gitarist i det anerkjente bransjebladet Rolling Stone. En ekte hedersmann. Skål for deg, Ron!

Timing is everything er et kjent slagord, og som definitivt ikke var gjeldende da eksentrikeren og kultlegenden Sky Saxon endte opp med å dø på samme dag som Michael Jackson. Saxon ledet innovatørene i bandet The Seeds, et band som f.eks. The Doors hadde stjelt cirka 98% fra. Saxon nøt stor respekt som både låtskriver og vokalist, spesielt blant andre musikere, og etter masse år i skyggenes dal, der han slet med store mentale problemer, var han de siste årene sterkt tilbake, i stor grad løftet frem av The Seeds’ stadig voksende popularitet. Skål for deg, Sky, din gamle raring av et geni!

I september skrev jeg i herværende avis en liten sak om et underkjent mesterverk («West Of Rome», 1991) av den amerikanske, lavmælte og fabelaktige låtskriveren Vic Chesnutt, ei skive jeg ble utrolig glad over å gjenoppdage. Bundet til rullestol, og med helt minimalistiske og skjært ned til beinet-låter, leverte Chesnutt noen aldeles glimrende skiver som kommer til å bli trukket frem i lang tid fremover. Som en slags småskrudd Nick Drake, og i likhet med Drake valgte han å dø for eget grep, en nyhet som slo ned med sterkt ubehag, midt i juleidyllen på 1.juledag. Nå vil han sikkert oppdages av mange fler. Det har han så avgjort fortjent. Skål til deg, Vic, din beskjedne kjempehelt!

På nyttårsaften døde australieren Rowland S. Howard etter lang tids kamp mot kreften. Howard er nok mest kjent for sitt samarbeid med Nick Cave i bandene Boys Next Door og The Birthday Party, men også for noen brillefine soloutgivelser og medlem i unbdergrunnsbandene Crime & The City Solution og These Immortal Souls. Og nevnte Cave hyllet nettopp sin gode venn som en av Australias viktigste og mest særegne gitarister. Med rette. Skål til deg, Rowland, gamle dranker!

Alle de ovennevnte, og for den saks skyld Michael Jackson, får likevel ha meg unnskyldt, for 2009 vil for meg (i et rockhistorisk relief) først og fremst være året da Lux Interior døde. Lux var ubestridt fronfigur, tekstforfatter og vokalist i tidenes mest mytebefengte, sagnomsuste og beryktede band. Et band som mer enn noe annet kunne omtales med prefiksene kult- og rock- foran seg. Han utfylte enhver faktor som kreves for at noe skal kunne kalles rock’n’roll.

Ja, Lux var selve inkarnasjonen av hele begrepet. Vulgær, morsom, smart, langt over kanten, outrert, sexistisk, livsfarlig, uforutsigbar, uredd, kompromissløs, evig ungdommelig (i sjel og kropp) og så til grader 100% troverdig og vaskeekte i alt han foretok seg, at ingen tåler rettferdige sammenligninger med ham. The Cramps har betydd mer for meg enn noe annet band. The Cramps og Lux Interior formelig oppdro meg i rock’n’roll, denne herlige avarten av kultur som har gledet og fortsatt gleder så mange rundt om. Som han selv så fiffig og treffende sa det: «Rock’n’roll is so great that everyone in the world should think it’s the greatest thing that’s happening. If they don’t, they’re turds».

Herregud, du hadde så rett. Skål til deg Lux, og «stay sick!» (som du sikkert ville sagt selv), en av rockens siste virkelig sanne fanebærere. Du er allerede dypt savnet.

Så til slutt min siste oppfordring for 2010 til andre helter som heldigvis fortsatt er i live:
Fortsett med dét. Nå har det vært nok uttynning i rekkene for en stund.