Jeg er på generell basis veldig glad for respons på det som blir skrevet i denne spalten; herunder også kjeft, korrigering av fakta og moralsk indignasjon. I så måte er det smått ironisk at det jeg får mest kjeft for er at jeg ehh… kjefter. At det er for lite klapp på skuldrer og skryt fra denne kant.

Det er meget mulig at dét er et betimelig og presist poeng. Likevel: Mitt vanligste svar på dette er at det føles viktigere å påpeke feil, mangler og idioti i et samfunn som i utgangspunktet går mer eller mindre på skinner, og at det vi minst av alt trenger er hallelujaovasjoner herfra til Moskva.

Dette betyr selvsagt ikke at det ikke er noen som fortjener skryt. For det vrimler av ildsjeler, entreprenører og folk som legger ned haugevis av timer fra egen fritid for å gjøre Kultur-Norge til et bedre sted å boltre seg enn det ville vært uten deres innsats. Herunder finner vi alt fra initiativtakere, festivalledere, vaffelselgere og kakelotteri-deltagere. Derfor vil gjerne skryte av og hylle de som jobber som frivillige i dette landet, for uten dem hadde vi kunnet skutt en hvit pil etter de aller fleste arrangementene av en viss størrelse her til lands.

Denne uka ble TIFF sparket i gang her i Tromsø. Festivalen har vokst voldsomt fra sin spede begynnelse for tjue år siden, og er i dag en av de mest betydelige og synlige festivalene i Nord-Norge. For at denne festivalen i det hele tatt skal ha en reell mulighet til å fungere og gå av stabelen er det et helt kobbel av frivillige som stiller opp og gjør en heltemodig innsats for å lose folk inn i kinosalene, selge billetter, dele ut delegatpass etc. Cirka 350 frivillige er det ikke akkurat beskjedne tallet for årets arrangement.

Buktafestivalen har også vokst seg stor, og er i dag en av de få festivalene i Norge som driver med rock der de faktisk kan vise til plussregnskap og penger på bok. Dette overskuddet hadde de ikke vært i nærheten av å nå om det ikke var for de frivilliges innsats. Det samme kan man lett si om Døgnvillfestivalen, den største av dem alle, iallfall om man regner antall publikummere i samme rom.

For at disse to festivalene skal kunne presentere band og artister til sitt publikum er de helt avhengige av å ha noen frivillige til å selge øl, hente artister, servere mat, rydde søppel, koordinere informasjon og i det hele tatt gjøre hele infrastrukturen og logistikken nogenlunde bærekraftig. I 2009 hadde Buktafestivalen cirka 420 frivillige i aksjon for seg, mens Døgnvillfestivalen samme år ble loset i havn ved hjelp av imponerende 750 frivillige mennesker.

Med andre ord: Det er over 1500 frivillige (bare på disse tre festivalene) som legger ned et helt uvurderlig arbeid for at du og jeg skal kunne nyte av et kulturtilbud andre byer på samme størrelse garantert misunner oss. Og dette er heller ikke noe unikt for Tromsø.

Det samme er selvsagt tilfelle for alle andre festivaler av en viss størrelse her til lands. Bare Øyafestivalen i Oslo har hele 1750 frivillige som bistår i å lose festivalen trygt i havn, mens alle festivalers mor, Roskilde-festivalen, har smått svimlende 25.000 frivillige som jobber i festivalbodene, bygger scener, passer på folk, telt og biler etc.

Hva alt dette utgjør i rene penger er i og for seg mer eller mindre uinteressant. Hovedpoenget er uansett at de frivillige –per definisjon– er selve limet og bærebjelken til å holde Festival-Norge på føttene. Og det er akkurat her jeg synes du som bare er konsument, og som aldri jobber frivillig (for ordens skyld: Å være frivillig er nettopp frivillig), skal stoppe opp litt og dvele ved disse tallene, og den udiskutable betydningen av de frivilliges innsats.

Jeg vil at du skal tenke litt på det neste gang du står i en kø til en film eller en konsert, som er litt forsinket i gang pga. en eller annen omstendighet som helt sikkert ikke er verken bevisst eller ondsinnet. At du ofrer deres innsats en tanke når du svetter og utålmodig venter på ei ny øl, og noen frivillige plages med å tappe den fordi tappetårnet skummer for mye eller fordi det er tomt for vekslepenger.

Og når du er pissetrengt og de sanitære forholdene er feildimensjonert i forhold til alles behov, kan det være greit å puste rolig og tenke deg om både to og tre ganger før du skjeller ut en frivillig som bare prøver å gjøre situasjonen bedre for deg; en jobb vedkommende gjør uten å verken levere skattekort eller skrive timer. Dugnad kalles det, og det synes jeg vi skal ta en skål for.

Selv om vi må stå litt i kø først.