Ah, dette herlige og salige uttrykket! Når jeg hører noen si dette blir jeg oppriktig glad, enkel som jeg er. Frasen «Har du fyr?» er en av de få gjenlevende, ærverdige og gamle uttrykk som fortsatt, enn så lenge, gjenspeiler et eller annet vennlig og fint mellom mennesker. Utenfor en kafé, ved bussholdeplassen, på gata etc. Spørsmålet stilles på tvers av generasjoner, samfunnslag og sågar nasjoner. «Got a light?» eller «Haben sie Feuer/Hast du Feuer?» genererer nøyaktig samme positive, sosiale energi, selv om det nok er en eller annen finnmarking som angrer på at han innfridde akkurat den tyske varianten en stormfull septemberdag i 1944.

Dette er nå i ferd med å dø ut. Om få år kan du til og med regne med å få deg en på trynet, om du høflig henvender deg til et av dine presumptive medmennesker med dette spørsmålet. For det første kan det være en paranoid homofob som ikke vet å tolke uttrykket i annen retning enn at det må dreie seg om et spørsmål om han har type (type = fyr), eller det kan være at vedkommende ikke lenger vet hva dette er for noe rart å spørre om.

Det kan i dag late til at det ikke finnes større trussel mot samfunnet enn røyk forårsaket av påtente tobakksprodukter. Røykeloven har kommet for å bli, den saken er grei, men jeg mener samtlige alarmklokker og røde lamper må settes i krisemodus når selv røykelovens far, mørkemannen Dagfinn Høybråten, ser seg nødt til å rykke ut og advare folk mot å gå for langt i videreføringen av denne.

I Alta og Sørum kommune bestemte de seg for at deres ansatte ikke skulle ha lov til å røyke – selv utendørs – på kommunal grunn i arbeidstiden. Her har de heldigvis møtt motbør fra værbitte eksperter på arbeidsrett. Det som derimot er fullstendig tullete er den nye loven om at man ikke lenger skal kunne se tobakksprodukter, verken i butikk eller i bar, og det er her jeg ramler helt av.

Jeg aksepterer at det er dyrt å kjøpe både tobakk og alkohol. Jeg aksepterer at man ikke skal røyke der det sjenerer andre og jeg aksepterer at det er aldersgrense på kjøp av varene. Men å tro at «ute av syne – ute av sinn» er rette veien å gå for å skape et bedre samfunn på alle områder er kanskje å stramme den helsefremmende og moralistiske strikken vel langt.

Lørdag for ei uke siden var jeg innom den ærverdige kiosken Wi-To, som ligger midt i hjertet av Tromsø sentrum. Jeg elsker denne kiosken. Wi-To, Willumsen Tobakk, er noe så antikvarisk stilig som en legal, syndens bule, der utvalget består av søtsaker, brus (ifølge tidligere generaldirektør i WHO, Gro Harlem Brundtland, er brus og sukker minst like farlig som ufortynnet napalm), pølser (og annen fristende mat som skremmer Grete Roede på flatmark på høylys dag), aviser (vi bedriver jo moral undergang på daglig basis), samt at de videreformidler gambling (de er tippekommisjonærer). Nettopp derfor elsker jeg Wi-To.

Helt siden jeg kom til Tromsø for knappe 20 år siden har jeg digga denne kiosken. Den gang stod ei tøff, eldre, krumbøyd og rappkjefta dame ved navn Solveig Schmidt bak det antikke kassaapparatet; og hun pusha røyk, piperensere, ukeblader, lottokuponger, konfekt og seigmenn i et tempo, og med en myndig mine, som gjorde at man forstod at det hun drev med var fagarbeid. Og alltid med en snerten kommentar på lager.

Å kjøpe røyk eller levere inn en tippekupong føltes som et ritual, så kult var det. Derfor handler jeg fortsatt aviser, Zippo-bensin og sigaretter der. For jeg synes det er viktig at vi har slike butikker i byen; en oase som er skviset mellom Narvesen, H&M, Cubus og hva de nå heter alle sammen. Man kødder ikke med en kiosk som har overlevd i snart nitti år. Og man kødder ikke med en kiosk hvis logo er tegnet av piperøyk. For meg speiler nemlig Wi-To Tromsøs sjel i mye større grad enn det Ishavskatedralen eller Polarsenteret noen gang kan drømme om å gjøre.

Men da jeg kom innom forrige lørdag hadde det skjedd noe nytt. Borte var alle utstillingsmonterne av diverse piper (i dag kalles vel dette for «brukerutstyr»), og det var ikke en tobakksvare å se. For nå har Staten bestemt at vi ikke lenger skal ha lov til å se tobakksprodukter. Skal du ha det får du vær så god stå fram og bekjenne dine syndige behov. Og derfor ser nå alle kiosker i hele landet kliss like ut.

For Wi-Tos del er de nå fullstendig visuelt voldtatt av et lovverk som er så rigid og fullstappet av bedrevitende moralisme at det er til bli genuint deprimert av. Jeg synes oppriktig synd på de ansatte som må stå og dra opp og igjen lukene hver gang en kunde spør etter et spesielt merke. De grå og sterile hyllene er en lattervekkende metafor på det samfunnet vi nå med små skritt er i ferd med i å tilnærme oss; et Norge i rødt, hvitt og grått. Og vil vi virkelig ha det slik?

Den staten som nå har tvunget Wi-To til å investere i noen grå og sjarmløse, statsdirektivgodkjente skap med påtrykket «Tobakk» og/eller «sigaretter» på skuffene er den samme staten som for tiden opplever et eksplosjonsartet salg av vin og sprit, som følge av selvplukkpol over det ganske land (og la meg ile til å skyte inn at jeg ikke er imot dette heller. For Guds og fornuftens skyld: Hold de grå skapene unna polet!). Og her glimrer logikken med sitt fravær.

Når du i hyllene på polet, eller fra barkrakken på et utested, kan bivåne et bredt utvalg av rennende væsker som tar fyr, som du med viten og vilje skal tømme ned i innvollene dine, og som du vet at får så vel moral, dømmekraft og balanse til å forvitre, blir det en tanke inkonsistent at de samme myndighetene skal verne oss mot, ikke bare røyken fra, men også synet av Tiedemanns, Camel eller Petterøe¿s.

Jeg har sett folk utøve vold i spritrus, men jeg har aldri sett det utført som følge av nikotinrus. Faren for vold er vel mer sannsynlig å bli begått av folk som ikke har fått tilfredsstilt sine nikotinbehov.

Man skal ta hensyn til andre, og det var hele røykelovens intensjon. Høybråten fikk heller ikke skikkelig fart på skuta før Hotell- og restaurantbransjen hev seg med pga. hensynet til sine ansatte. Så langt så bra. Men personlig er jeg mer redd et samfunn der forbud og påbud til slutt torpederer mangold og samtidig får oss til å glemme av å tenke, enn jeg er for helseskader forårsaket av dårlige uvaner.

Jeg er nemlig mer redd for å dø av kjedsomhet enn jeg er for å dø av kols.

(første gang publisert i lørdagsbilaget, Nordlys 30.01.)