Bildene, filmopptakene, reportasjene og historiene fra Haiti har gjort inntrykk på noen hver. Alt annet ville vært fullstendig inhumant. Derfor er det ikke bare krokodilletårer som pipler ut av øynene på folk, selv her i fjerntliggende Norge, når vi via media får den tragiske dramatikken inn i stua.
Og derfor er det mange av oss som ønsker å gjøre noe. Følelsen av å sitte på toppen av oljeberget Norge kan gi en klam bismak stilt overfor slikt.

Da Bob Geldof i 1984 dro i gang engasjementet som senere skulle resultere i velkjente Band Aid, var det nøyaktig de samme mekanismene som sparket inn. Geldof satt i sitt trygge hjem og så bilder av etiopiske barn som var rammet av en grufull sultkatastrofe og tenkte at det måtte da være noe han kunne gjøre. Og det gjorde han til gagns. Siden har dette blitt mer og mer vanlig. Populære musikere slår seg sammen og får satt et eller annet problem på den politiske dagsordenen.

Det vanligste er støttekonserter, et fenomen som skjer i alt fra små bygdesamfunn til monumentale arenakonserter i det store utland. Artistene stiller opp gratis, masse frivillige folk jobber i støtteapparatet og overskuddet sendes til en egnet hjelpeorganisasjon. Jeg har selvsagt ingenting imot at dette skjer, det skulle da blott bare mangle, for dette engasjementet tror jeg i størst mulig grad, og fra en overveldende prosentandel av de deltagende, kun er basert på et ektefølt ønske om hjelpe andre. Så veldedighet er bra. Så langt så fint.

For en uke siden ble jeg intervjuet av en avis i hovedstaden der jeg uttrykte et markant begeistringsskille mellom veldedighets_konserter_ og veldedighets_låter_. Det siste synes jeg nemlig ikke noe om i det hele tatt, om det er aldri så politisk ukorrekt, og dette sa jeg til avisa. På bakgrunn av en god del e-post jeg har mottatt i ettertid, skulle man tro at jeg hadde hyllet holocaust eller forsvart barnepornografi. Eller begge deler på én gang.
Jeg er – for ordens skyld – ikke spesielt begeistret for noen av delene. Ei heller er jeg imot engasjement, privat initiativ eller at artister gjør noe.

Når Ane Brun, Ole Paus, Lars Lillo Stenberg og en haug andre artister drar i gang en veldedighetsgallakonsert i operaen, og denne genererer over tjue millioner kroner i kassa, er det selvsagt udelt positivt. Heia heia dem! Og nå merker jeg at jeg er i overkant fremoverlent i forsvarsposisjon, så jeg gjentar for siste gang: veldedighet er flott, og det er sikkert genuint engasjement for dem som stiller opp, men trenger dere lage låter om det?
Låter som til nå, uten unntak, aldri har vært noe samle på? Nei, det trenger dere ikke.

Veldedighetslåter er som regel spunnet rundt «We Are The World»-formelen:

* Det må være en ballade.
* Den må helst inneholde de fleste av begrepene «vi», «dem», «hverandre» og «tenne lys».
* Den må ha et slags «sammen skal vi klare det»-budskap og -sentimentalitet i seg.
* Det må være et ordentlig avslutningscrescendo, med flest mulig artister samtidig. Helst litt sånn gospelaktig.

Og det er klart; slikt blir det fort effektive klisjémaskiner av. «We Are The World», «Sammen for livet», «Hear ’n Aid» (heavy metal-ballade for Afrika, i kjølvannet av Band Aid) og «Venn» har alle sammen blitt låter man i dag ler av. Ikke fordi det var noe galt med formålet, men fordi det er veldig platte og svulstige låter, fordi tekstene er usedvanlig klamme og poetisk vaklevorne og fordi det – beklager, altså – er noe lattervekkende over det hele, når vi bare får selve ulykkessituasjonen på tilstrekkelig avstand.

Det dør fortsatt barn av sult i Afrika, men både «We Are The World», «Hear ’n Aid» og «Sammen for livet» og likesinnede plattheter er i dag vanlig festunderholdning. Ikke for at folk har sluttet å bry seg, det gjør de jo beviselig i disse dager, men fordi språkklisjeene og vokalprestasjonene (der alle helst skal overgå hverandre i å synge skikkelig bra, lenge, høyt og enda mer følelsesladet enn han/hun før seg på lista. Altså et slags «Rosenborgsangen» som har gått fullstendig amok i MGP) er helt umulig å ta musikalsk på alvor.

Så fortsett med å avvikle konserter, og bruk gjerne popstjernestatus til å påvirke folk til å gi en skjerv, men kan vi ikke alle sammen nå være enige i at vi ikke trenger disse låtene mer?
Så kan vi heller gi litt ekstra, sånn bare for å slippe å høre dem.