ASBJØRN SLETTEMARK:

Det har sannelig min hatt skjedd et og annet når det gjelder NRKs en gang svært så stemoderlige behandling av pop og rock. I deres egen TV-serie «Norsk rocks historie» fikk vi se flere helt hysterisk lattervekkende eksempler på dette. Bransjens daværende sjefsmogul, syvende far i huset og gudfar (legg til det du eventuelt mener passer) Egil Monn-Iversen prøvde til og med å hindre Elvis Presley å bli utgitt i Norge, da han med fynd og klem mente at «Heartbreak Hotel» var en låt som rett og slett var undermåls.

Rock, og sågar pop, ble sett på som undermåls tullball fremført av lurvete og hule mennesker med altfor mye fritid (ei oppfatning som fremdeles har en viss logisk klang i enkelte kretser), og det er lett å bare tro at dette er noe som tilhører svært, svært gammel fortid. Men det gjør det ikke. Selv på nittitallet var tilstanden i statskanalen regelrett ille når det kom til dekningen, enn si behandlingen, av pop og rock.

På radio ble situasjonen betydelig forbedret utover nittitallet, ikke minst med P3s inntredenen, og man trengte ikke lenger sitte pal foran apparatet for å høre ett, to spesifikke spesialprogram der man kunne risikere å ramle over noe bra man ikke hadde hørt om før. På TV har derimot ikke NRK særlig mye å skryte av.

Så sent som på andre del av nittitallet skrev sågar daværende BEAT-redaktør Morten Ståle Nilsen at man skulle tro NRK fortsatt bar nag til Elvis for at han drev og skjøt TV-apparater i fylla, vurdert ut fra hvor patetisk dekningen av rock var på norske lisensskjermer. «Veras vindu mot pop og rock», «Videoteket», «Zikk Zakk», «Z» (og minst et ytterligere tresifret antall programposter som begynte med bokstaven Z. Z var liksom ungdomsbokstaven; en slags datidas krøllalfa) var alle sammen spede forsøk på å møte ungdommen, og der programlederne het Ivar Dyrhaug, Petter Nome, Vera Kvaal m.fl. Så kom ikke her og fortell meg at det er hardt å vokse opp i dag. Vi hadde faen meg et og annet og stri med da vi var ung, vi også.

Til høsten har TV-programmet Lydverket (som også går på radio) gått over eteren i hele åtte år, noe NRK har all grunn til å være stolt av. Programmet har da også hatt en jevn stigning i kvalitet, og har fått lov til å utvikle seg over tid (noe NRK er flinkere til enn alle andre, fordi de ikke har samme krav til umiddelbar inntjening som de kommersielle kanalene. Det tok f.eks. lang tid før Anne Kath Hærland, Otto Jespersen, Tufte/Eia og andre havnet der de er i dag).

Nå kan det derimot late til at det er slutt. Det eneste som er klart er at programmet skal gå ut år 2010, og fra høsten av flyttes det til NRK2, og blir sendt tidligere på kvelden.
Nå virker det ganske dustete at ikke mellomlederne i organisasjonskaoset NRK (som har flere mellomledere og avdelinger enn de har ansatte og programmer) kunne sagt tydelig fra om programmet skal fortsette eller legges ned for godt, enn si om det skal oppstå i nytt navn eller ny innpakning.

Uttalelsene har til nå vært fullstendig Thorvald Tåke. Men det hårreisende er at Lydverkets etter sigende største problem er at det ikke appellerer tilstrekkelig til de under 29 år. Som kollega Geir Rakvaag i Dagsavisen sa: «Programmet er ikke barnslig nok».

Og derfor er jeg spent på hvor den populærmusikalske pendelen til NRK nå kommer til å svinge. Skal vi over 29 år (vi er jo noen tusen stykker) tvinge oss selv til å begynne å se på «Beat for beat»? I så fall drikker jeg heller tresprit med overlegg for å miste synet, og begår en dobbel Van Gogh på ørene mine. Eller skal vi henvises til et nytt og dritsmalt musikkonsept på NRK2 eller NRK3 som går nattetid, gjerne med en tilbakekallet Eyvind Solås fra «Musikknytt» som programleder (for dere som, i likhet med meg, fortsatt sliter med å fortrenge det)?

Akkurat det er vanskelig å si, men jeg skjønner ikke at det ikke går an å lage et program som tar for seg populærmusikk, og samtidig henvender seg til et eldre publikum, uten å være fjollete, og uten at det skal kåres en vinner til slutt. Må det liksom være pubertalt hvis det skal handle om rock, pop eller hip hop? Det er i så fall relativt oppsiktsvekkende, når selv en gamling som meg (38 år) tilhører den andre generasjonen ungdom som vokste opp med det.