Egon

Følges av 148 medlemmer.

Egon Holstad er journalist og kommentator i Nordlys. Her er hans blogg! For gamle innlegg, klikk her Kom gjerne med kommentarer til innleggene! Mer om sonen

Origo Egon er en sone på Origo. Les mer

«Vækk me' fossilan!»

CASH

Åh, så mye bedre alt var før! Maten, brusen, bilene, skotøyet, været på 17. mai, politikerne og rødrussen. Fotballen ble utført av storrøykende menn med hår på tenna (de som hadde tenner, iallfall), folk var aldri sjuke og hver vinter var det akkurat passe mengder med snø. Filmene gikk for fulle hus på kinoer landet rundt, de inneholdt en fin balanse mellom korrekt moral, handling og ettertenksomme tema, og journalister drakk øl til lunch, var til å stole på og kunne skrive. Ja, det var tider det. Men best av alt var musikken. Og musikken, den var bra den!

Det er ganske interessant hvordan noe, uvisst av hvilke mekanismer som sparker inn, ender opp med å bli en etablert sannhet. En av disse er som følger: I dag er det bare gamlinger som kjøper musikk, og gamlinger kjøper musikk femført av gamlinger for gamlinger. Ungdommen kjøper ikke musikk, og unge artister selger så visst ikke i nærheten av så mye musikk som gamle musikere.

Et raskt blikk på ukas VG-liste bekrefter denne sannheten. Øverst troner dinosaurene i Gitarkameratene fra dødsleiet, attpåtil med et album spilt inn i krittiden (1990). Andre artister på Topp 20 album-lista som nekter å dø er Alan Jackson (51 år), Jenny & Arne (henholdsvis 46 og 59 år), Slash (44 år), Ace Of Base (debuterte for atten år siden), Jeff Beck (65 år), Kalvik/Fosnes Hansen (63 og 45 år) og Johnny Cash. Sistnevnte er ikke bare gammel (han ville vært 78 år i dag), men til og med stein hakke dau. Skandale!

Det er derfor ganske lett å kaste seg på hylekoret og den allerede nevnte etablerte sannheten: Det er nesten bare gamle artister som selger skiver. Det er nesten bare gamle folk som kjøper musikk. Ergo: Når disse kjøpegruppene selv dør er det ingen overlevende som kommer til å kjøpe musikk. Bransjen vil dø. Artistene vil sulte i hjel. Lady Gaga og Sivert Høyem må snart stemple inn på NAV.

Stilt ovenfor et slikt dramatisk scenario kan det være greit å skru tiden tilbake. For ti år siden var platebransjen på topp. Det ble solgt fantastisk mye skiver, selvstendige platebutikker eksisterte i hopetall (opptil flere, selv bare i Tromsø), og folk flest visste knapt hva nedlastning var for noe. Den omstridte nedlastningsprogramvaren Napster (for dem som husker den slags) hadde bare eksistert i et knapt år, og var noe sære datanerder uten venner hadde på brødskiva når det regnet.

Via VG-listas finurlige søkesystem er det nå lett å sjekke ut hva som toppet denne lista fra dens oppstart i 1958 og til i dag. I april år 2000 var derimot ikke listas topp 20 spesielt mindre geriatrisk lesning enn i dag: Øverst tronet a-ha (som strengt tatt ikke lenger var et hyperungt hipsterorkester med hylende tenåringer som fans), og nedover følger navn som Santana (allerede da passert et halvt århundre med god margin), giktskrøpelige Pink Floyd, hedersmannen Åge Aleksandersen (symptomatisk nok med skiva «Gamle ørn»), Gregorian (som var noen eldgamle munker med ubestemmelig alder, som kun hadde overlevd ved utelukkende å spise løkyoghurt), Barry White (daua tre år etterpå, 58 år gammel) og til slutt samleplater med fossilene Marius Müller og Roy Orbison, begge to med post mortem-utgivelser fra en lang karriere.

Dette er faktisk ikke overraskende i det hele tatt, og grunnen er ganske enkel: Eldre og etablerte artister har et stort fortrinn sammenlignet med de aller fleste av sine yngre konkurrenter, nemlig at de har opparbeidet seg fans over veldig lang tid, og ser man på de største livepengemaskinene vi har i dag, er det navn som AC/DC, Metallica, The Rolling Stones, KISS, Madonna og U2 som troner øverst, akkurat som Gitarkameratene er abnormt mye større en Thomas Dybdahl, Ane Brun og Serena Maneesh til sammen. Flere av dem har sågar et publikum med en snittalder betydelig lavere enn seg selv, fordi stadig nye generasjoner oppdager dem.

Slik er det også innenfor litteratur, teater, leskedrikk og bilmerker. De gamle, tunge og velkjente navnene vil som oftest alltid ha et publikum, og det er det vi på godt norsk kaller payback for lang fartstid og for å ha levert varer i over et døgn. Og så vil det alltids være noen unge jyplinger som tøffer seg og truer det bestående.
Heldigvis, men dette er ikke noe nytt. Slik har det vært lenge.

Vist 1271 ganger. Følges av 1 person.
Annonse