Jeg skal ikke påberope meg noen nevneverdig autoritet når det kommer til kaosteorier og filosofi. Se, dét skulle tatt seg ut. Med kun en godkjent eksamen i ex.phil. for snart tjue år siden (for ordens skyld: der kunne man få to karakterer, altså «godkjent» eller «ikke godkjent». Jeg allierte meg med ei eldre – og betydelig smartere – dame, og skrev eksamensoppgave i lag med henne. Jeg burde sendt henne ei flaske vin i posten én gang i måneden siden) er det min eneste formelt beviselige kompetanse på området, og det er strengt tatt ikke mye å henge på juletreet.

Men jeg husker at vi leste noe om kaosteorier, og vi diskuterte noe som het sommerfugleffekten. Nå er vel ikke det sistnevnte et fenomen som utelukkende gir mening i akademiske kretser, for begrepet blir til stadighet brukt som metafor på hvordan små begivenheter og bevegelser kan få enorme følger.

I musikken er dette et stadig tilbakevendende tema. «Uten dette bandet hadde ikke disse…» osv., og etter finkjemming av eget topplokk er det også så avgjort noen band og artister som har flyttet fjell der andre har virvlet opp litt sand. Og her er det ikke nødvendigvis kommersielle salgstall som spiller inn, men hva de har satt i gang og påvirket opp gjennom årene.

Jeg nevner i fleng: The Velvet Underground, The Ramones, The Stooges, The Rolling Stones, Joy Division, The Sex Pistols, The Beatles, Black Sabbath, Kraftwerk, The Byrds, Led Zeppelin, og soloartistene Elvis Presley, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Johnny Cash og James Brown. Du skal være en ganske vrien kranglefant for ikke å innrømme disse innflytelse, og for alle de ovennevnte er det ganske lett å hevde at deler av populærmusikken nok ville vært ganske annerledes, hadde det ikke vært for deres inntog. Den debatten tar jeg i så fall gjerne. Og jeg har sikkert glemt noen også (men det er ikke mange, og er heller ikke hovedpoenget).

Når det kommer til enkelthendelser begynner det å bli vanskeligere å påvise objektive sannheter. Robert Johnsons angivelige valg i veikrysset, da han solgte sjela si til Satan mot å bli dritgod på gitar er én sånn. The Beatles’ opptreden på Ed Sullivan i 1964 en annen. Woodstock og Altamond i 1969 en slags yin og yang for hippietidens bølgetopp og endelikt. Så mye mer er det ikke av enkelthendelser.

I disse dager gir mannen og punkentusiasten Trygve Mathiesen ut en bok som ene og alene handler om en konsert punkbandet The Sex Pistols hadde i Norge på Pingvin Club, 20. juli 1977. Ikke en artikkel, men en hel bok, altså. For det er liksom ikke måte på hvor mye denne konserten etter sigende har betydd. Vi må sannsynligvis tilbake til Harald Hårfagres samling av Norge til ett land i år 865, Slaget på Stiklestad i 1030, kong Haakons ilandstigning i 1905 og Edvard Griegs første stagediving for å kunne hoste opp en begivenhet av like historiske, vidtrekkende konsekvenser.

Én av mytene ved denne konserten er visstnok at det er så uhorvelig mange som sier at de var der, som egentlig ikke var det likevel. Konserten hadde litt over 200 betalende, og for ørtende gang blir jeg fortalt hvor grensesprengende viktig denne konserten har vært for både musikkmiljøet i Oslo og byen Oslo som sådan. Og det er her jeg sliter. For hvor viktig var den egentlig? Og hvem vet; kanskje Oslo hadde vært enda mer rocka og kulere uten denne konserten? Det får vi dessverre aldri vite.

OK, The Sex Pistols utgjorde en diger sommerfugleffekt i sitt eget hjemland England, både musikalsk og motemessig, men at denne konserten med et par hundre mennesker har endret hovedstaden i Norge i nevneverdig grad er noe jeg har mer enn vanskelig med å ta alvorlig. Nå er det sikkert lett å si at jeg ikke er fra Oslo, og dermed ikke skjønner denne byen like godt som de innfødte, men dette er nå likevel en gang en by jeg vært i et hundretalls ganger, og da primært i musikalsk relaterte ærender. At et lite diskotek, med en kapasitet lik f.eks. Blårock, i løpet av én kveld, med ett band, skulle snu byen på hodet for evig ettertid er ikke bare usannsynlig; det er nok også en aldri så liten porsjon godt, gammaldags sludder og pølsevev.

Men det er jo gøy med myter. Og man skal visstnok ikke sjekke gehalten i en god historie. Det er kanskje ikke så rart at jeg droppet ut av Universitetet og i stedet begynte å jobbe med rock.