(Nordlys, side 2, fredag 11.11.11.)

Jeg lar meg stadig forundre over folks frykt for minoriteter, hvilken trussel de utgjør og hvilke virkelighetsfjerne skremselsbilder som blir tegnet av dem. I denne spalte (for en uke siden) tok jeg til orde for et mer edruelig ordskifte fra begge sider i debatten om hvorvidt Tromsø skal innlemmes i samisk språkforvaltningsområde, og å respektere det politiske flertallets avgjørelser.

Det er derimot ikke det samme som at jeg til enhver tid mener at flertallet har rett, som flere lot til å tolke kommentaren til å bety. De som måtte være i tvil er hjertelig velkommen hjem til meg for å bla i platesamlinga mi, da den inneholder opptil flere titler som flertallet nok finner temmelig lite folkelig. Flertallet har ikke alltid rett, det skal fuglene vite. Men det bestemmer i et demokrati.

Jeg er likevel tiltagende overrasket over flertallets mildest talt fryktfulle syn på en rekke minoriteter. Samer, muslimer, homofile, fluefiskere, polakker eller hva det måtte være. Det er høyst forunderlig. Bare tanken at heteroseksuelle føler seg truet av homofile er i seg selv himmelropende komisk.

Hvis du som heteroseksuell er ute på det åpne markedet og ser etter en partner med samme legning, er det til og med en ren fordel at flest mulig av ditt eget kjønn er hoooooomo. Det reduserer antall konkurrenter og gjør dermed deg selv presumptivt mer attraktiv.

Når det gjelder etniske minoriteter er det litt annerledes. Men svært mange såkalte etniske nordmenn er åpenbart enormt engstelige for hva som kan skje om vi er sløve i timen og bare godtar at f.eks. muslimer og samer får styre med sitt uten å bli passet på.

Moskeer, skilt på fremmede språk og klesplagg vi selv ikke ville gått i blir ofte definert som både truende og farlig for vår egen identitet, våre egne verdier og vår egen kultur. Det er ganske fascinerende. Det er rundt regnet to prosent av de som bor i Norge i dag som er muslimer.

Muslimene er heller ingen homogen befolkning. Vi har alt fra sekulariserte muslimer fra Bosnia, til svært ulike grupper muslimer der religion betyr mye, og både sunni-, shia- og ahmadiyamuslimer. Og sikkert mange andre fraksjoner. At en promille av disse er noe fundamentalistiske og uberegnelige gærninger er ikke skumlere enn at samme er tilfelle med etniske nordmenn.

Antallet samer i Norge er anslått til å være mellom 50.000 og 80.000. Ser man på den debatten som har vært ført, er det i overraskende liten grad de økonomiske årsakene som har vært dominerende. I stedet har det vært en polemikk preget av symboler. Hvis vi da legger til side det økonomiske, hva er det som er så farlig med noen ekstra skilt og to offisielle språk i kommunen? Jeg klarer ikke helt å se det.

Når var man sist redd et politisk parti med ei så lav oppslutning at de var ei fordobling unna å nå sperregrensen? Det blir som om fotballfans i Norge skulle være livredde for at de litt over 5.000 registrerte medlemmene i Norsk badmintonforbund skal ta fullstendig over, med sine racketer, skyggeluer og bastardiserte fjærvariant av tennis.

Og dette er på ingen måte en oppfordring til eller et forsøk på å sidestille samer, homofile og/eller muslimer (eller kombinasjoner av flere av disse). Men kanskje vi skulle slappe litt mer av og tenke på det faktum at det er krysninger av kulturer som har fått verden fremover, og ikke ensretting, segregering eller paranoia basert på oppblåste fiendebilder.

trussel: Det er 5028 registrerte badmintonspillere i Norge, men mørketall viser at mange utøver det uorganisert, slik som disse dristige pikene ved elvebredden i Tromsdalen. Fotballfolket er i harnisk, og krever at de stoppes før de skitner til Idretts-Norge.