Egon

Følges av 148 medlemmer.

Egon Holstad er journalist og kommentator i Nordlys. Her er hans blogg! For gamle innlegg, klikk her Kom gjerne med kommentarer til innleggene! Mer om sonen

Origo Egon er en sone på Origo. Les mer

Jackie Leven R.I.P.

JACKIE LEVEN: Etter et av de mest bemerkelsesverdige comebackene i musikkhistorien, med en av de mest omfangsrike katalogleveransene vi har sett, er det nå slutt. Hedersmannen, musikeren, eksentrikeren, geniet, medmennesket og tøffingen Jackie Leven er død.

Verden er fylt til randen av middelmådige døgenikter, folk som er desperate etter å være noe, og som gjør hva som helst for å bli akseptert. Og så har vi noen få kompromissløse giganter, som strutter av integritet, levd liv og intelligens. Som gjør akkurat som de selv vil, og som ved livets slutt derfor kan se tilbake på det de har gjort med rak rygg og et smil rundt munnen.

Jackie Leven var en av disse få. For alle som har hatt noen som helst slags befatning med musikeren Jackie Leven, var det en fryktelig trist dag i går, da hans død ble offentliggjort. Skjønt musikeren bare blir et så urettferdig og fattig begrep når det kommer til denne hedersmannen.

Skotten Jackie Leven var godt kjent i Norge, ikke minst i Tromsø, hvor han spilte et tosifret antall konserter siden midten av 90-tallet. Én mann og én gitar var ikke akkurat det mest originale konseptet, men Jackie var ikke noen traust trubadur. Lukket du øynene på konsertene hans, ville du med stor sikkerhet gjette at det var minst tre gitarister og en perkusjonist på scenen.

At han i tillegg var en av de beste historiefortellerne iallfall undertegnede har hørt, gjorde at konsertene hans aldri bar preg av verken rutine eller plankekjøring. Han var et oppkomme av unike historier, og han hadde en formidlingsevne, ei timing og en språkrikdom som sikkert kunne gjort opplesning av telefonkatalogen til ren kunst.

Jackie Levens eget liv er i seg selv et filmmanus og en bokserie verdig. Som frontfigur i bandet Doll By Doll – i skjæringa mellom 70- og 80-tallet – ga han ut fire skiver, og samarbeidet med alt fra Glen Matlock i The Sex Pistols til David Gilmour i Pink Floyd. Platene solgte ikke nevneverdig, men ble snart ettertraktede samlerobjekter, oppdaget av stadig nye beundrere.

Da han var i ferd med å stable en solokarriere på bena, ble han ranet og fikk strupen sin kuttet opp, noe som gjorde at han mistet stemmen i flere år, en stemme med like sterk musikalsk signatur som trompeten til Miles Davis eller Hendrix’ gitar. Heroinavhengighet og et tiår i sjelelig kullmørke fulgte.

Men Jackie var en skotsk stabeis, og klarte å ri av seg heroinavhengigheten, parallelt med at taleevne og sangstemme kom tilbake. Hans engasjement for narkomane i Storbritannia, og egne behandlingsmetoder for dem, har gitt ham priser og hjulpet masse mennesker i dyp nød.

Og han klarte å stable karrieren sin på beina igjen. Med comebackalbumet «The Mystery of Love Is Greater Than The Mystery of Death» (1995) ble han lovpriset av en samlet musikkpresse, og siden så han seg aldri tilbake. Platene formelig drysset ut av ermene på ham, og fra dette tidspunktet og til i september i år hamret han ut 24 skiver, alle sammen mer eller mindre hyllet og genierklært av andre musikere og pressen.

Men han var samtidig ethvert plateselskaps mareritt. For de rakk aldri å satse på ei skive over lang tid før den gigantiske skotten sto på trappa med ei ny plate i hendene; gjerne innspilt med en drøss celebre og eksentriske samarbeidspartnere.

For Jackie var begreper som “marketing”, “promo”, “lanseringskampanjer” og “salgsstrategi” usexy energisløsing og bortkastet tid som han heller kunne bruke på å lage nytt stoff, turnere og være i studio. Heldigvis hadde han et plateselskap som lot ham holde på (det aktverdige Cooking Vinyl).

De mange suverene platene hans til tross; det er uansett historiefortelleren og det helt eventyrlig sjeldne mennesket Jackie Leven de fleste vil huske. Jackie var av den typen du snakket i fem minutter med før du følte deg ekstremt mye klokere, mer verdsatt og veldig betydningsfull.

Hans sosiale og kulturelle kapital var på en egen planet; ervervet gjennom endeløse turneer og et liv langt utenfor det trygge og trauste. Han snakket om store poeter, forfattere og musikere med samme kjærlighet som han omtalte sin høyt elskede kone Debbie, eller det var snakk om irske uteliggere, serbiske prostituerte, nordnorske fylliker, transseksuelle leiemordere eller avdankede reservelagsspillere i engelsk fotball han mente var urettferdig behandlet.
Og han snakket med et språk som gled like godt inn uansett hvem som var tilhørere.

Jeg har aldri vært borti et menneske som har vært mer sosialt kompatibelt eller mer sammensatt, på en kul måte. Han kunne drikke ei flaske vodka og samtidig være en oppmerksom gentleman uten antydning til slurv i språk eller gange. Han kunne fortelle de mest groteske og vulgære historiene, for så å kneble en stor forsamling med noe av den vakreste soulmusikken man hadde hørt.

Og han kunne banne mot en fotballkamp på TV, med et vokabular av tabuord du ikke ante eksisterte, for så smilende å sitere et vakkert Rolf Jacobsen-dikt på engelsk.

Han var så avgjort noe for seg selv, Jackie. Og han vil bli fryktelig, fryktelig savnet. Fine, sterke, tøffe, morsomme og geniale mannen.

Rest in peace, shining brother.

Min egen lille introduksjon – subjektiv Spotifyliste for Jackie Leven

Vist 1027 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

En stor kunstner. Han hadde kun gode utgivelsa på samvittigheta… RIP

Annonse