Å kåre årets beste album kan ofte være en svært krevende øvelse. Det nest verste aspektet er at man på et eller annet punkt må sette ei grense. Her på huset går den ved tallet 10. Å si hva som er det tiende og ellevte beste albumet i et kalenderår er selvsagt helt umulig, til det er nyansene for uklare. Dessuten er slike lister dynamiske, og derfor gynger og skifter rangeringen hele tiden. De er verken konstante eller endelige.

For dem som ønsker å dykke ytterligere ned i materien til de utvalgte platene fra Nordlys’ journalister, kan de gå inn på nordlys.no, der det i tillegg ligger Spotify-lister med smakebiter fra de respektive skivene, samt enkeltlåter fra album som ble ofret på listeutvelgelsens alter.

Det vanskeligste valget er likevel å bestemme seg for hvilken utgivelse man skal sette øverst. Dette valget blir på sett og vis risset inn i stein, og blant listeentusiaster er det en slags opplest- og vedtattkutyme at førsteplassen ikke er lov å endre på. Unntaket er selvsagt om det skulle finne på å komme ut ei skive etter lista er levert og før nyttårsaften, men det skjer ikke ofte.

Dette er selvsagt helt ellevilt subjektivt, men for undertegnedes del var valget av årets skive mer opplagt og tydeligere enn jeg kan huske det har vært på årevis. PJ Harvey har helt siden første halvdel av nittitallet vært en av de mest markante og trofaste leverandører av rock med et uhyre høyt snittnivå. At hun derimot skulle overgå seg selv, knapt tjue år etter debuten, hadde vel selv ikke de mest innbitte fans våget å håpe på.

Let England Shake er ikke bare nok et «årets album». Skiva er attpåtil ei av få plater man skjønner (eller iallfall tror) at har noe større over seg, at den om noen år vil sees tilbake på som en klassiker fra sin samtid, som også vil overleve plateåret den tilhører. Slikt er selvsagt umulig å garantere, men jeg har vanskelig for å se hva det er med skiva som skal tape seg. Musikken? Fremførelsen? Tekstene? Alt står som påler.

For gamle purister, som måtte ha en hang til å elske de gode, gamle protestsangerne, og som fortsatt står fast i gamle spolebånd med Bob Dylan, Pete Seeger og Phil Ochs, er denne skiva en ypperlig anledning til å utvide horisonten, musikalsk som lyrisk. Let England Shake er et verk som mer enn noen annet jeg kommer på, og i hvert fall fra artistnavn av en viss størrelse, går i strupen på hjemlandet. Skiva formelig renner av blod, der PJ Harvey serverer et overfylt brett av knallharde, poengterte og sjeldent velskrevne tekster mot den krigsførende nasjonen og dens blodige og stygge historie.

Det spesielle med skiva er likevel at den, de ovennevnte poengene betraktet, låter så utrolig vakker og varm når man hører på den. Hun kunne sunget om blomster, iskrem, tyggegummi og tenåringsforelskelse, og plata ville like fullt vært en musikalsk triumf.

Når du da får supplert de svimlende sterke låtene med et så bloddryppende og nådeløst tekstmateriale, og det i tillegg leveres fra en av de mest særegne og beste vokalistene rocken har å oppdrive i 2011, er det bare å bøye seg opp og ned i støvet.

Selv var jeg fullstendig narkotisk avhengig av å høre skiva daglig i flere måneder. Det er lenge siden jeg har det slik med ei plate. At hun i tillegg leverer varene live med en så stor overbevisning, og så mye pondus at publikum av begge kjønn fjetret og sjokkerte står musestille mellom låtene og venter på neste sang, gjør det ikke saken noe verre.

I 2011 har det kommet ut masse bra skiver. Det gjør det hvert eneste år. De som påstår det motsatte har sannsynligvis sluttet å følge med. Og det er selvsagt ikke noe gærent i det, men tro ikke at alt var bedre før. Se bare på PJ Harvey. Tjue år ut i sin karriere lager hun sitt beste album. Jeg tror jeg dåner. Dåååån.

POLLY JEAN HARVEY: Man skjønner at man bor i en verden full av blodig urettferdighet, når regelrette genier som PJ Harvey må sitte i nedslitte kjellerlokaler, blant rustne gressklippere og annet skrammel. Og dét til tross for at hun har laget årets beste album og pyntet seg med fin kjole og hvite fjær i håret og greier.