Tirsdag denne uka ble det klart at superstjerna Elton John er klar for konsert i Tromsø om knappe to måneder. Dét er noe jeg applauderer på alle måter. Jeg heier på alle som får noe til å skje både her i byen og ellers, og jeg klapper i hendene til alt som er med å bidra til å fri oss fra kjedsomhetens klamme grep. Så langt så bra.

I et intervju i forbindelse med ovennevnte booking ble jeg stilt spørsmålet «Hva er det som får ei superstjerne til å komme til lille Tromsø»? I seg selv et helt adekvat og saklig spørsmål, men ordlyden sier likevel noe om at vi har et selvbilde som gjerne kunne vært oppgradert og modernisert noen hakk.

Elton John kommer til Tromsø utelukkende fordi hans management er tilstrekkelig fornøyd med budet Døgnvill har gitt. De har kjøpt en vare for et pengebeløp, og de selger den videre i form av billetter, i håp om at differansen skal gi dem en slant penger når arrangementet er over. Punktum.

Elton kommer ikke ridende til «lille Tromsø» på et esel vi skal legge palmeblader foran. For han er på jobb. Han spiller musikk – mot penger. Det er ren markedsøkonomi, mekanismer partiet Høyre tradisjonelt er veldig glade i. Når da ordfører Jens Johan Hjort stiller utspjåket i røde briller på Døgnvills pressekonferanse, som en festivalens Pinocchio, og synger (han har visst mistet talekunsten og kan åpenbart ikke få sunget nok i offentlighet) karaokeduett med Døgnvills festivalsjef/Geppetto, blir det hele så pinlig og blodsprengt rødmende pute-TV at det er til å få makk av.

Å innta en servil og provinsiell holdning til celebriteter som gjester landsdelen er ikke bare feil. Det er tåpelig. Det samme så man i fjor da popstjerna Rihanna spilte i Bergen. Etter konsert gikk hun og crewet ut for å feste, og inntok byens mest kredible rockbule, der betjeningen var blitt instruert om å erstatte rocken med hiphop, alt etter Rihannas eget ønske. Som sagt så gjort, og Wam & Vennerød kunne laget dokumentaren «Adjø integritet – da rocken lot seg trampe i hjel av ei lita popjente».

Det samme kunne man sagt om Fredrik Skavlan, som mistet munn og mæle en gang han hadde popstjerna Robbie Williams på besøk. Resultat: Fredrik satt i stolen og fniste rødmusset som ei fjetret småskolejente med autografblokk, mens Williams tok helt over som programleder. Trøste og bære.

Og er det noen som virkelig tror at Aker eller IKEA har tenkt å etablere seg i Tromsø av edle veldedighetsårsaker? At den bebudede etableringen skyldes noe annet enn økonomisk strategi og underliggende ønsker om politisk goodwill? Det kan nesten virke slik. Politikerne kurtiserer iallfall rundt leggene til digre markedsaktører som om de er skyldig dem daglig skopuss og full pakke-massasje. Og samtidig fyker Mack, landsdelens mest kjente merkevare, ut av hjemkommunen sin, der den har bodd siden 1877.

Ydmykhet er en dyd, men underdanighet er både selvfornedrende og ødeleggende. Vi må begynne å legge av oss denne serviliteten. Jeg er i hvert fall ikke det minste interessert i å videreføre den tynnslitte og oldtidspregede arven fra lyrikken i «Nordnorsk julesalme». Trygve Hoff får ha meg unnskyldt, men jeg nekter å se ned i bakken, der vi «kaver oss frem med håp og ei utstrakt hand». Det er nok nå. Det er på tide å heve hodet.