I disse gjøre narr av svenskene-tider, kjepphøye på Northug, Lund Svindal og Bjørgen, kan det være greit å jekke oss ned et par hakk. Innen idrett vil alltid svenskene kunne dra frem at har verdensmestere i tungvektsboksing og ishockey, at de har arrangert Fotball-VM (og sågar spilt i en finale og en bronsefinale) og at de innen samme idrett har vunnet europacupen for klubblag. Dette kommer ikke til å skje med det norske landslaget eller en norsk klubb. Sorry, det kommer faktisk aldri til å skje, og ikke engang tre tusen Bjørn Dæhlier eller Northuger kan rette opp denne skjevheten.

Mandag denne uka ble Abba innlemmet i prestisjetunge Rock’n’roll Hall Of Fame (RRHOF). Man kan selvsagt diskutere til en blir grønne i trynet om hvorvidt svenskene var rock’n’roll eller ikke, men de var uansett et populærmusikalsk orkester på et helt svimlende høyt nivå, iallfall rent kommersielt. Og de utøver fortsatt stor innflytelse på nye generasjoner. Norge kommer aldri til å få et navn inn i RRHOF. Aaaaaaalderi!!!

De nærmeste og mest nærliggende kandidatene er a-ha, men de norske popikonene er ikke engang verdig å få sommerjobb med å pusse bildene til de som faktisk er innlemmet. Og det er nok bandet selv enige i også, ja kanskje med unntak av vokalisten, men han er jo sannelig ikke grei å skjønne seg på uansett.

Mitt forhold til Abba har jeg skrevet om tidligere i denne spalten, så her skal jeg unngå å gjenta meg selv. Likevel var det et annet navn som samme dag ble tildelt den ærefulle innlemmelsen, og som var atskillig viktigere, iallfall om man anser det som reelt viktig og ærefullt å tilhøre det eksklusive selskapet RRHOF faktisk er. Navnet var The Stooges, og tildelelsen kom minst 15 år for sent.

I statuttene til RRHOF står det at man ikke kan få prisen før det har gått 25 år siden artistens/bandets debutskive. The Stooges debuterte i 1969, og var således i RRHOF-juridisk stand til å motta prisen allerede i 1994. Det skulle likevel gå ytterligere 16 år. For å bli innviet må du først nomineres. The Stooges ble nominert hele åtte ganger før de gikk hele veien gjennom, en rekord i denne sammenhengen. Og grunnen er nok enklere og mer ironisk enn man skulle tro i Det Herrens år 2010.

The Stooges var og er nemlig for rock’n’roll for selv rockens establishment, men til slutt ble de nødt til å gi etter. Hele RRHOF-konseptet så bare mer og mer latterlig ut for hver dag som gikk uten legendene i The Stooges som en del av seg. Og kanskje var det derfor de ble invitert til å spille i fjor da Madonna ble innlemmet?

Ikke vet jeg, men det er noe av det aller tristeste jeg har sett. «Så ille at det nesten har tilbakevirkende kraft», som en kompis av meg sa. Madonna, en dyktig forretningskvinne med en makalaus, kommersiell suksess, det skal hun ha, men målt i rock er hun en flatklemt dverg mot (den riktig nok svært kortvokste) King Kong-rockeren Iggy Pop.

The Stooges er og var alt rock dreier seg om, ja selve inkarnasjonen av den, og har laget den edleste rocken jeg til dags dato har hørt. Grovskårent, hardt, sexistisk, truende og kompromissløst til det ekstreme. De var punk før punken eksisterte, de skremte vannet av alt fra hippier til snerpete foreldre og tandre visesangere, og de har vært helt uvurderlige for utviklingen av rocken. Band som The Ramones, Guns N’ Roses, The Sex Pistols og The Pretenders (som alle var innlemmet før The Stooges) er alle selvuttalte direkteresultater av The Stooges’ musikk.

Nå er det selvsagt helt meningsløst å klage etter at de faktisk har fått prisen, men det irriterer meg likevel at kunstnere så ofte får sine utmerkelser posthumt. Nå lever riktig nok The Stooges-medlemmene Iggy Pop og Scott Asheton, mens broder Ron Asheton døde i fjor. Iggy Pops første reaksjon på innlemmelsen var hvor surt det var at Ron aldri fikk oppleve dette.

På samme måte mottok The Ramones nyheten om deres innlemmelse året etter vokalist Joey Ramone døde og mens bassist Dee Dee Ramone lå for døden. Kan vi ikke hylle heltene våre mens de lever? Jo, det kan vi. Og det synes jeg også de sendrektige RRHOF-ansvarlige også kan begynne gjøre. De kan starte med KISS, Alice Cooper, Lemmy og Roky Erickson. Ja, også Ringo da. For svarte!

Det har sannelig min hatt skjedd et og annet når det gjelder NRKs en gang svært så stemoderlige behandling av pop og rock. I deres egen TV-serie «Norsk rocks historie» fikk vi se flere helt hysterisk lattervekkende eksempler på dette. Bransjens daværende sjefsmogul, syvende far i huset og gudfar (legg til det du eventuelt mener passer) Egil Monn-Iversen prøvde til og med å hindre Elvis Presley å bli utgitt i Norge, da han med fynd og klem mente at «Heartbreak Hotel» var en låt som rett og slett var undermåls.

Rock, og sågar pop, ble sett på som undermåls tullball fremført av lurvete og hule mennesker med altfor mye fritid (ei oppfatning som fremdeles har en viss logisk klang i enkelte kretser), og det er lett å bare tro at dette er noe som tilhører svært, svært gammel fortid. Men det gjør det ikke. Selv på nittitallet var tilstanden i statskanalen regelrett ille når det kom til dekningen, enn si behandlingen, av pop og rock.

På radio ble situasjonen betydelig forbedret utover nittitallet, ikke minst med P3s inntredenen, og man trengte ikke lenger sitte pal foran apparatet for å høre ett, to spesifikke spesialprogram der man kunne risikere å ramle over noe bra man ikke hadde hørt om før. På TV har derimot ikke NRK særlig mye å skryte av.

Så sent som på andre del av nittitallet skrev sågar daværende BEAT-redaktør Morten Ståle Nilsen at man skulle tro NRK fortsatt bar nag til Elvis for at han drev og skjøt TV-apparater i fylla, vurdert ut fra hvor patetisk dekningen av rock var på norske lisensskjermer. «Veras vindu mot pop og rock», «Videoteket», «Zikk Zakk», «Z» (og minst et ytterligere tresifret antall programposter som begynte med bokstaven Z. Z var liksom ungdomsbokstaven; en slags datidas krøllalfa) var alle sammen spede forsøk på å møte ungdommen, og der programlederne het Ivar Dyrhaug, Petter Nome, Vera Kvaal m.fl. Så kom ikke her og fortell meg at det er hardt å vokse opp i dag. Vi hadde faen meg et og annet og stri med da vi var ung, vi også.

Til høsten har TV-programmet Lydverket (som også går på radio) gått over eteren i hele åtte år, noe NRK har all grunn til å være stolt av. Programmet har da også hatt en jevn stigning i kvalitet, og har fått lov til å utvikle seg over tid (noe NRK er flinkere til enn alle andre, fordi de ikke har samme krav til umiddelbar inntjening som de kommersielle kanalene. Det tok f.eks. lang tid før Anne Kath Hærland, Otto Jespersen, Tufte/Eia og andre havnet der de er i dag).

Nå kan det derimot late til at det er slutt. Det eneste som er klart er at programmet skal gå ut år 2010, og fra høsten av flyttes det til NRK2, og blir sendt tidligere på kvelden.
Nå virker det ganske dustete at ikke mellomlederne i organisasjonskaoset NRK (som har flere mellomledere og avdelinger enn de har ansatte og programmer) kunne sagt tydelig fra om programmet skal fortsette eller legges ned for godt, enn si om det skal oppstå i nytt navn eller ny innpakning.

Uttalelsene har til nå vært fullstendig Thorvald Tåke. Men det hårreisende er at Lydverkets etter sigende største problem er at det ikke appellerer tilstrekkelig til de under 29 år. Som kollega Geir Rakvaag i Dagsavisen sa: «Programmet er ikke barnslig nok».

Og derfor er jeg spent på hvor den populærmusikalske pendelen til NRK nå kommer til å svinge. Skal vi over 29 år (vi er jo noen tusen stykker) tvinge oss selv til å begynne å se på «Beat for beat»? I så fall drikker jeg heller tresprit med overlegg for å miste synet, og begår en dobbel Van Gogh på ørene mine. Eller skal vi henvises til et nytt og dritsmalt musikkonsept på NRK2 eller NRK3 som går nattetid, gjerne med en tilbakekallet Eyvind Solås fra «Musikknytt» som programleder (for dere som, i likhet med meg, fortsatt sliter med å fortrenge det)?

Akkurat det er vanskelig å si, men jeg skjønner ikke at det ikke går an å lage et program som tar for seg populærmusikk, og samtidig henvender seg til et eldre publikum, uten å være fjollete, og uten at det skal kåres en vinner til slutt. Må det liksom være pubertalt hvis det skal handle om rock, pop eller hip hop? Det er i så fall relativt oppsiktsvekkende, når selv en gamling som meg (38 år) tilhører den andre generasjonen ungdom som vokste opp med det.

Spellemannprisen er den eneste prisen i Norge som har noe av et seriøst slør over seg. Man har prøvd å gi den konkurranse («Alarmprisen», for dem som husker den, var oppe og gikk i sju år, før den bukket under), men enhver annen, norsk musikkpris enn denne vil alltid bli sett på som både mindreverdig og andrerangs. En Spellemann på hylla er og blir det gjeveste man kan få i Norge, og det enten du spiller pop, rock, black metal, folkemusikk eller i danseband.

Og nettopp på grunn av dette har det vært helt ubegripelig trist å se hvordan denne prisen gradvis har blitt redusert til et helt enormt fjollete TV-sirkus, der TV2 (som overtok etter NRK fra 2003) tilsynelatende har gjort alt som har stått i deres makt for å gjøre hele prisutdelingen og TV-sendingen til et substansløst, umorsomt, heseblesende, plumpt og patetisk show, der hovedartistene har vært Thomas Numme og Harald Rønneberg, og med Dorthe Skappel som et grunt glamoursidekick.

Og fuglene skal vite at de –frivillig eller ikke– har lyktes i alt. For ikke bare har de maktet å misbruke og skjende prisutdelingen til ei blanding av Idol, God kveld Norge og Senkveld, men TV2 har også maktet å fjerne mer eller mindre alt som har musikk å gjøre, i sin iver etter å skape god underholdning og markedsføre sine egne programledere og –konsepter.

I år er det første gang på seks år at Senkveld-duoen ikke skal lede programmet, og det skaper en mild optimisme. Ikke for at jeg tror Solveig Kloppen og Ivar «Ravi» Chr. Johansen nødvendigvis kommer til å tøyse og tulle nevneverdig mindre, men sistnevnte har iallfall bakgrunn som musiker, så her teller jeg ethvert tilløp til velsignet progresjon med struttende entusiasme.

Undertegnede vil herved ytre følgende ønsker for lørdagens SHOW:

Jeg ber til fjerne makter om at prisutdelerne ikke tar imot de påprakkede tårnkakevitsene fra TV2, som noen sulliker åpenbart forteller dem at de må fremføre i beste sendetid. De krøkkete liksom-dialogene er pinlige å se på og er ikke morsomme i det hele tatt. Hvis du skal være morsom må du være nettopp morsom. At du er musiker og får en lapp med en ræva replikkutveksling, og med en vits som i sin tid ville blitt refusert i Sølvpilen, er dessverre ikke nok.

Jeg toer mine hender og håper at programlederne har tenkt å gjøre noe så vanvittig som å faktisk lede programmet. Tenk, så crazy dét hadde vært! Hvem vet, kanskje var det akkurat dette som i utgangspunktet var ment å skulle være en programleders oppgave? Det er selvsagt mulig at det bare er jeg som er naiv, men la meg nå leve med drømmen. Jeg trenger den.

Jeg faller på mine knær og håper intenst at produsentene av sendingen (som i år skal gå i hele fire deler) har tenkt å prioritere det dette iallfall egentlig var ment å handle om, nemlig prisutdelingen av de forskjellige musikkprisene. Jeg tar selvsagt høyde for at det er noe jeg har misforstått radikalt, men når vi først har valgt å ha en kveld der vi skal hylle norsk musikkbransje, hadde det jo vært kjekt om man viste frem alle prisvinnerne, og ikke gjemte unna metal, folkemusikk, klassisk musikk, beste popgruppe m.fl. til fordel for reklame for biler, mobiltelefoner, dritbillig vaskepulver, dritdyre trankapsler og semiitaliensk ferdigpizza.

Jeg kniper øynene sammen og drømmer om at media, og her hører jeg lyden av singlende glass, ved endt utdeling makter å skrive noe om de faktiske vinnerne og ikke bare hoster opp tullball som blant annet landets største avis gjorde i fjor:

«Slik festet musikkstjernene i natt»
«Maria Mena trygler kjæresten om å fri!»
«Thom Hell forteller at kjæresten er inspirerende for ham»
«Maria hikstet seg gjennom takketalen»

Så hvis Morten Harket og Jan Thomas har kysset, hvis Bjørn Eidsvåg har tafset på vokalisten i Blacksheeps, hvis Susanne Sundfør har erklært at hun ikke er kvinne, hvis Ravi og Kloppen har kledd seg nakne (slik Thomas og Harald gjorde i fjor) osv., at det også blir viet om så bare bitte litt spalteplass til å skrive om hvem som f.eks. vant de respektive prisene.

Tenk så koselig det hadde vært! Tenk om det handlet litt om musikk.
Du vet, sånne melodier, spillegrupper, artister og sånn derre der. Det hadde vært noe, det!

Når jeg nå nevner et idrettsarrangement som finner sted i Canada for tiden, må du ikke tro at jeg har mistet grepet. Ikke tenk «Åh nei! Skal det handle om OL her også?!»

Men det skal ta utgangspunkt i nettopp OL. Jeg er ganske interessert i sport og vinteridrett. Langrenn er noe jeg var veldig interessert i, men da het utøverne Juha Mieto, Oddvar Brå og Thomas Wassberg. Svære mannfolk som røra rundt i skogen mens det røyk av kroppene og skjeggene deres, og som man knapt fikk se under datidens elendige TV-produksjoner. Men de siste årene har jeg fått opp interessen litt. Det har én enkelt grunn, og den heter Peter Northug. Og, nei da, dette skal ikke handle om sport.

Norske idrettsstjerner er i dag de mest kjernesunne, dølle og strømlinjeformede folkene jeg kan tenke meg. For å komme til topps i dagens toppidrett er du nødt til å gi avkall på omtrent alt som er artig fra du er cirka 12 til cirka 40, altså de årene av livet ditt du er ment å ha det gøy.

Og ikke nok med det; er du ei idrettsstjerne er du også ei popstjerne. Og popstjerner er forbilder. Og forbilder skal være ordentlige. Og forbilder skal ikke gjøre noe gærent. Nei, de skal heller ikke være som alle oss andre. De skal derimot være mye døllere enn oss. De skal oppføre seg mye bedre enn oss, de skal spise sunnere enn oss, de skal ikke banne eller drikke alkohol, og de skal være snille og åpenhjertige med journalister.

De skal smile og vinke til folket og pressen uansett hvordan de har prestert på scenen, i løypa eller i privatlivet. De skal by på seg selv, ikke si noe negativt om konkurrenter eller samtidige rivaler, og de skal tape og vinne med samme sinn, og de skal oppføre seg helt identisk enten de har gitt ut ei skive til stående ovasjoner og massive salgstall, eller de har blitt slaktet og opplever en trykkende nedtur.

Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer og mental helse. Dét forlanger vi om de skal kunne kalle seg ordentlige, norske nordmenn. Hvis ikke har de ikke fortjent vår honnør, support og våre heiarop. Og dessuten skal de ikke reklamere for andre produkter enn de som er garantert finkjemmet og godkjent av Olympiatoppen, Kjell Magne Bondevik, Margrethe Munthe og fili-bom-bom-bom.

I så fall kan de nemlig bare dra til helvete til den bygda de kom fra. For de skal være gode forbilder, og gode forbilder verken røyker, drikker, banner, er misfornøyde, er lei seg, er skuffet eller kan finne på å ikke ha lyst til å by på seg selv til sensasjonskåte journalister som sikler når de nærer ferten av overskrifter.

Vi vil ha oss frabedt enhver utøver av kultur og idrett som forfekter andre verdier enn selv den mest snerpete svigermor kan kalle en klissvåt drøm.

Ole Einar Bjørndalen, Hjallis, Jens Book-Jenssen, Espen Askeladd, Odd Nordstoga, Arve Tellefsen (selv om han fikk seg ei kraftig ripe da han begynte å reprodusere seg i altfor høy alder, det er viktig å huske), Eli Rygg, Ole Edvard Antonsen og Vibeke Sæther.
Slike gutter og jenter, dét vil gamle Norge ha mer av, men faen skal vite at vi ikke på noen måte tolererer noen form for avvik på siden av de kjernesunne statuttene disse representerer.

For igjen: De er forbilder og presumptivt gode eksempler for ungdommen. Derfor vil vi ikke at de skal vise at de er som oss, nemlig mennesker. For det er bare mennesker som viser følelser, som opptrer utaktisk i kampens hete, som streifer til å lire av seg bannskap, som drikker seg fulle eller sier noe negativt om skismurning, konkurrenter, rustne stemmebånd, utakknemlige fans eller tilbakestående mediefolk som vil vite «hva føler du nå», når du har mislyktes med å oppnå et mål du har satt deg i mange år.

Da skal du tape med samme sinn som du vinner med. For det gjør ingen av oss andre, og da er det viktig å vise at du rett og slett ikke er et menneske. At du i stedet er et forbilde. At du er et godt eksempel. At du er umenneskelig.

Først da har du gjort deg fortjent til å leve av yrket ditt; et yrke og en karriere som i bunn og grunn bare har én misjon, nemlig å tilfredsstille alle andre enn deg selv og dine egne behov.

For de er folkeeie, forbildene våre. De er våre liv. Det er vi som bestemmer over dem. Og da har de vær så god med å leve slik vi vil de skal gjøre, og slik vi selv aldri ville ha gjort.

Amen.

Maktkåringer er noe enormt tabloid noe som vi åpenbart ikke kan få nok av i Norge. Også her i avisa er dette noe vi er glade i. Og ikke for å være verken snobbete eller for å pælme malurt i champagneglasset (enn si småstein i glasshus), men jeg finner disse maktkåringene en tanke lattervekkende og fjollete likevel.

I kveld starter by:Larm opp i Oslo. Arrangementet har gått fra å være et omreisende bransjetreff for undergrunnen i norsk musikk og til det de nå selv kaller «Norges største festival», permanent basert i Oslo, og med mer eller mindre etablerte artister på toppen av plakaten. Her samles musikere, bransjefolk og makta i Musikk-Norge. I sakens anledning har riksavisene Dagbladet og Aftenposten denne uken kåret de personene som har presumptivt mest makt i landet på området.

Som jeg skrev forrige uke i denne spalten er det Fredrik Skavlan, eller i hvert fall TV-programmet hans «Skavlan», som er den største, eller i hvert fall mest synlige, maktfaktoren i Musikk-Norge anno 2010. I Dagbladet er han satt opp som nummer to, bak MGP-personifiseringen Per Sundnes (eller «MGP-Kongen», som han kalles der i gården).

I Aftenposten topper han hele lista. Et raskt blikk på en annen liste, VG-lista, gjør det lett å være enig. En brorpart av listas topp ti-plasseringer er artister som nylig har opptrådt i programmet, mens en artist som Norah Jones spretter inn på en fin sekstendeplass, etter å ha vært helt ute i det golde salgsmørket.

Ergo kan man altså sette et rent likhetstegn mellom Skavlan-opptreden og noe så kuriøst som platesalg. En opptreden hos Skavlan er av markedsanalytikere beregnet å tilsvare reklameverdi for et sted mellom to til fire millioner kroner, noe som gjør at det bedrives heftig og flittig lobbyvirksomhet i korridorene på Marienlyst fra bransjens mest ressurssterke.

Selv kjønnsløs rockabilly fra Tyskland kan selges som isvann i Sahara hvis det snytes gjennom nesen til Skavlan, et eksempel som burde imponere/skremme (stryk det du synes passer dårligst) noen hver som skulle ytre skepsis mot talkshowvertens innflytelse i norsk platebransje. Derfor er Fredrik Skavlan uunngåelig, selv om jeg tror han ler hele veien til banken av det. Skavlands egeninteresse av å ha noen form for innflytelse over Musikk-Norge tipper jeg er helt eventyrlig lite til stede. Ikke tror jeg han har tenkt seg på by:Larm heller.

Så TV-personligheter er åpenbart de som besitter makta i Musikk-Norge, iallfall om man skal tro blindt på disse listene. Når det gjelder Per Sundnes er jeg derimot mer enn i tvil. Han toppet Aftenpostens liste i fjor, holder pallplass der fortsatt og topper i år Dagbladets. Nå er all slik makt helt umulig å dokumentere, men hvilken reell makt er det egentlig Sundnes har? Jeg tipper også personen selv synes dette er passe snodig.

Sundnes har unektelig et intenst engasjement og en voldsom energi i henhold til MGP. At dette har bidratt til økte seertall og interesse for showet er det neppe noen tvil om. Men selv om han (eller noen i apparatet hans) har fått f.eks. Keep Of Kalessin til å stille opp i en delfinale, er det ikke akkurat slik at MGP er blitt superhipt i metal-kretser, eller at hard metalrock er blitt ditto hipt i tradisjonelle MGP-kretser. Og det var vel ikke Sundnes som meldte på Rybak i fjor? Ei heller kan vel årets MGP-vinner sies å representere noen verdens fornyelse i noen retning for dette underholdningsprogrammet.

MGP er et skøyeraktig underholdningskonsept med en bitte liten og lurvete link til musikkbransjen, men du kommer fortsatt ikke til å se Sivert Höyem, Ingrid Olava, Dimmu Borgir, Thomas Dybdahl, Tommy Tokyo, DumDum Boys eller Röyksopp der. Ikke før de begynner å slite kommersielt iallfall.

Derfor er det underlig at ikke Per Ole Hagen, musikksjefen i Norges suverent største radiokanal NRK P1, ikke tilskrives mer makt enn Sundnes, Bjørn Eidsvåg (!?), Lars Horntveth og noen bookingagenter her og der. Og hva med kulturministeren? Jeg bare spør.

Platebransjen er i krise. Platesalget stuper. Ingen kjøper skiver mer. Det går lukt til Hælvete. Hvor mange ganger har vi ikke hørt det de siste iallfall ti årene? Og det er en sannhet, dog med visse modifikasjoner.

For det første er det fremdeles masse skiver som pushes over disk, og for det andre vil det alltid være noen som selger bøttevis med plater. Vel, i hvert fall så lenge Fredrik Skavlan orker å kjøre sine talkshow i beste sendetid.

* Smørglatt, kantløs og tysk rockabillyvoldtekt av moderne hits.
* R&B/soul fremført av en ung, amerikansk sølvstrupe.
* Selvutleverende, bluesbasert og melodiøs rock.

Jaså, så du synes dette er tre beskrivelser som savner saklige fellesnevnere? Et raskt blikk på ukas VG-liste topp tre er uansett beviset på det motsatte, om noen trengte det. De tre øverste artistene på ukas liste er i skrivende stund The Baseballs, John Mayer og Rihanna. Nå vil sikkert velinformerte faktanerder kunne påpeke at The Baseballs på sitt listetoppalbum gjør en coverversjon av Rihannas tidligere hit «Umbrella», men der stopper det også, rent sånn musikalsk iallfall.

Men listas tre øverste album, altså de skivene som beviselig selger mest i Nasjonen Norge for tiden, er også identisk med de tre musikalske gjestene i underholdningsprogrammet til Fredrik Skavlan i programmets fire siste uker. Det fjerde heter Donkeyboy, og de har med sist fredags opptreden igjen begynt å bevege seg oppover lista.

Nå er ikke dette spesielt underlig. Et program som trekker et sted mellom én og én og en halv million seere (bare i Norge) hver eneste fredag har selvsagt en påvirkningskraft utover hva det norske folk snakker om over frokosten og kafébordene på lørdag. Og dette er heller ikke noe nytt.

For dem som husker tilbake til midten av nittitallet, husker sikkert noen det folkelige pludreprogrammet «Wiese» av og med programlederen Claus Wiese. Selv drev jeg platebutikk på denne tiden, og det var nesten så en holdt pusten hver fredags ettermiddag og tenkte spørsmålet «Hvilken svensk, kvinnelig musiker har han invitert som gjest i dag, mon tro?». Grunnen var enkel: Den svenske, kvinnelige artisten som kom til å være gjest i hans program (tilstrømningen av dem var nærmest uendelig, føles det som i ettertid. Onde tunger hevdet sågar at dette var det virkelige fittstimen i Skandinavia) var noe man garantert ikke hadde nok skiver av i lager på platesjappa til lørdag.

Så fredagsunderholdning har lenge generert bra platesalg her til lands.
Da Skavlan startet opp igjen som norsk-svensk fellesproduksjon i fjor høst var det større enn noe annet program i samme kategori her til lands, og hans påvirkningskraft på det norske platemarkedet har aldri vært større.

Neste helg er det by:Larm, og tradisjonen tro vil flere av riksavisene presentere sin maktliste over de personene de mener har mest makt i norsk musikkbransje. Platedirektører, festivalsjefer, redaktører, managere, musikere, ministere, musikksjefer og det som verre er. I år bør Fredrik Skavlan stå øverst på denne lista, hvor skummelt det enn måtte oppfattes for enkelte.

Nå ser jeg personlig heller at Skavland sitter på denne makta enn f.eks. Jan Fredrik Karlsen, men det er uansett noe trist over dette. Og det er ikke for at jeg har noe imot verken John Mayer eller Rihanna, men når denne innflytelsen er så massiv som den unektelig er, hadde det jo ikke gjort noe om Freddy hadde sluppet til en og annen outsider som likevel har en potensielt bred appell i folket.

Hva om det plateaktuelle Fredrikstad-bandet Navigators hadde sluppet til? Vokalist Trond Andreassen hadde garantert sunget seg inn i tusenvis av hjem med sin fabelaktige croonerstemme og fantastiske meloditeft. Og hva tror du om eksentrikeren, kritikerroste og alt annet enn kjedelige Seasick Steve? Han hadde helt sikkert tatt haugevis av seere med bøyd bluesstorm.
Eller hva med Tom Russell, den amerikanske musikeren, forfatteren og billedkunstneren som var i Norge i forrige uke, som har levd et liv så innholdsrikt at han på inn- og utpust kunne snakket gjennom et helt program alene, og som har klippekort på The Late Show with David Letterman?

Eller noen andre og bra artister uten et digert markedsapparat i ryggen. Hva sier du, Skavlan? Du, som er landets beste platepusher. Hadde det ikke vært litt gøy?

Bildene, filmopptakene, reportasjene og historiene fra Haiti har gjort inntrykk på noen hver. Alt annet ville vært fullstendig inhumant. Derfor er det ikke bare krokodilletårer som pipler ut av øynene på folk, selv her i fjerntliggende Norge, når vi via media får den tragiske dramatikken inn i stua.
Og derfor er det mange av oss som ønsker å gjøre noe. Følelsen av å sitte på toppen av oljeberget Norge kan gi en klam bismak stilt overfor slikt.

Da Bob Geldof i 1984 dro i gang engasjementet som senere skulle resultere i velkjente Band Aid, var det nøyaktig de samme mekanismene som sparket inn. Geldof satt i sitt trygge hjem og så bilder av etiopiske barn som var rammet av en grufull sultkatastrofe og tenkte at det måtte da være noe han kunne gjøre. Og det gjorde han til gagns. Siden har dette blitt mer og mer vanlig. Populære musikere slår seg sammen og får satt et eller annet problem på den politiske dagsordenen.

Det vanligste er støttekonserter, et fenomen som skjer i alt fra små bygdesamfunn til monumentale arenakonserter i det store utland. Artistene stiller opp gratis, masse frivillige folk jobber i støtteapparatet og overskuddet sendes til en egnet hjelpeorganisasjon. Jeg har selvsagt ingenting imot at dette skjer, det skulle da blott bare mangle, for dette engasjementet tror jeg i størst mulig grad, og fra en overveldende prosentandel av de deltagende, kun er basert på et ektefølt ønske om hjelpe andre. Så veldedighet er bra. Så langt så fint.

For en uke siden ble jeg intervjuet av en avis i hovedstaden der jeg uttrykte et markant begeistringsskille mellom veldedighets_konserter_ og veldedighets_låter_. Det siste synes jeg nemlig ikke noe om i det hele tatt, om det er aldri så politisk ukorrekt, og dette sa jeg til avisa. På bakgrunn av en god del e-post jeg har mottatt i ettertid, skulle man tro at jeg hadde hyllet holocaust eller forsvart barnepornografi. Eller begge deler på én gang.
Jeg er – for ordens skyld – ikke spesielt begeistret for noen av delene. Ei heller er jeg imot engasjement, privat initiativ eller at artister gjør noe.

Når Ane Brun, Ole Paus, Lars Lillo Stenberg og en haug andre artister drar i gang en veldedighetsgallakonsert i operaen, og denne genererer over tjue millioner kroner i kassa, er det selvsagt udelt positivt. Heia heia dem! Og nå merker jeg at jeg er i overkant fremoverlent i forsvarsposisjon, så jeg gjentar for siste gang: veldedighet er flott, og det er sikkert genuint engasjement for dem som stiller opp, men trenger dere lage låter om det?
Låter som til nå, uten unntak, aldri har vært noe samle på? Nei, det trenger dere ikke.

Veldedighetslåter er som regel spunnet rundt «We Are The World»-formelen:

* Det må være en ballade.
* Den må helst inneholde de fleste av begrepene «vi», «dem», «hverandre» og «tenne lys».
* Den må ha et slags «sammen skal vi klare det»-budskap og -sentimentalitet i seg.
* Det må være et ordentlig avslutningscrescendo, med flest mulig artister samtidig. Helst litt sånn gospelaktig.

Og det er klart; slikt blir det fort effektive klisjémaskiner av. «We Are The World», «Sammen for livet», «Hear ’n Aid» (heavy metal-ballade for Afrika, i kjølvannet av Band Aid) og «Venn» har alle sammen blitt låter man i dag ler av. Ikke fordi det var noe galt med formålet, men fordi det er veldig platte og svulstige låter, fordi tekstene er usedvanlig klamme og poetisk vaklevorne og fordi det – beklager, altså – er noe lattervekkende over det hele, når vi bare får selve ulykkessituasjonen på tilstrekkelig avstand.

Det dør fortsatt barn av sult i Afrika, men både «We Are The World», «Hear ’n Aid» og «Sammen for livet» og likesinnede plattheter er i dag vanlig festunderholdning. Ikke for at folk har sluttet å bry seg, det gjør de jo beviselig i disse dager, men fordi språkklisjeene og vokalprestasjonene (der alle helst skal overgå hverandre i å synge skikkelig bra, lenge, høyt og enda mer følelsesladet enn han/hun før seg på lista. Altså et slags «Rosenborgsangen» som har gått fullstendig amok i MGP) er helt umulig å ta musikalsk på alvor.

Så fortsett med å avvikle konserter, og bruk gjerne popstjernestatus til å påvirke folk til å gi en skjerv, men kan vi ikke alle sammen nå være enige i at vi ikke trenger disse låtene mer?
Så kan vi heller gi litt ekstra, sånn bare for å slippe å høre dem.

Ah, dette herlige og salige uttrykket! Når jeg hører noen si dette blir jeg oppriktig glad, enkel som jeg er. Frasen «Har du fyr?» er en av de få gjenlevende, ærverdige og gamle uttrykk som fortsatt, enn så lenge, gjenspeiler et eller annet vennlig og fint mellom mennesker. Utenfor en kafé, ved bussholdeplassen, på gata etc. Spørsmålet stilles på tvers av generasjoner, samfunnslag og sågar nasjoner. «Got a light?» eller «Haben sie Feuer/Hast du Feuer?» genererer nøyaktig samme positive, sosiale energi, selv om det nok er en eller annen finnmarking som angrer på at han innfridde akkurat den tyske varianten en stormfull septemberdag i 1944.

Dette er nå i ferd med å dø ut. Om få år kan du til og med regne med å få deg en på trynet, om du høflig henvender deg til et av dine presumptive medmennesker med dette spørsmålet. For det første kan det være en paranoid homofob som ikke vet å tolke uttrykket i annen retning enn at det må dreie seg om et spørsmål om han har type (type = fyr), eller det kan være at vedkommende ikke lenger vet hva dette er for noe rart å spørre om.

Det kan i dag late til at det ikke finnes større trussel mot samfunnet enn røyk forårsaket av påtente tobakksprodukter. Røykeloven har kommet for å bli, den saken er grei, men jeg mener samtlige alarmklokker og røde lamper må settes i krisemodus når selv røykelovens far, mørkemannen Dagfinn Høybråten, ser seg nødt til å rykke ut og advare folk mot å gå for langt i videreføringen av denne.

I Alta og Sørum kommune bestemte de seg for at deres ansatte ikke skulle ha lov til å røyke – selv utendørs – på kommunal grunn i arbeidstiden. Her har de heldigvis møtt motbør fra værbitte eksperter på arbeidsrett. Det som derimot er fullstendig tullete er den nye loven om at man ikke lenger skal kunne se tobakksprodukter, verken i butikk eller i bar, og det er her jeg ramler helt av.

Jeg aksepterer at det er dyrt å kjøpe både tobakk og alkohol. Jeg aksepterer at man ikke skal røyke der det sjenerer andre og jeg aksepterer at det er aldersgrense på kjøp av varene. Men å tro at «ute av syne – ute av sinn» er rette veien å gå for å skape et bedre samfunn på alle områder er kanskje å stramme den helsefremmende og moralistiske strikken vel langt.

Lørdag for ei uke siden var jeg innom den ærverdige kiosken Wi-To, som ligger midt i hjertet av Tromsø sentrum. Jeg elsker denne kiosken. Wi-To, Willumsen Tobakk, er noe så antikvarisk stilig som en legal, syndens bule, der utvalget består av søtsaker, brus (ifølge tidligere generaldirektør i WHO, Gro Harlem Brundtland, er brus og sukker minst like farlig som ufortynnet napalm), pølser (og annen fristende mat som skremmer Grete Roede på flatmark på høylys dag), aviser (vi bedriver jo moral undergang på daglig basis), samt at de videreformidler gambling (de er tippekommisjonærer). Nettopp derfor elsker jeg Wi-To.

Helt siden jeg kom til Tromsø for knappe 20 år siden har jeg digga denne kiosken. Den gang stod ei tøff, eldre, krumbøyd og rappkjefta dame ved navn Solveig Schmidt bak det antikke kassaapparatet; og hun pusha røyk, piperensere, ukeblader, lottokuponger, konfekt og seigmenn i et tempo, og med en myndig mine, som gjorde at man forstod at det hun drev med var fagarbeid. Og alltid med en snerten kommentar på lager.

Å kjøpe røyk eller levere inn en tippekupong føltes som et ritual, så kult var det. Derfor handler jeg fortsatt aviser, Zippo-bensin og sigaretter der. For jeg synes det er viktig at vi har slike butikker i byen; en oase som er skviset mellom Narvesen, H&M, Cubus og hva de nå heter alle sammen. Man kødder ikke med en kiosk som har overlevd i snart nitti år. Og man kødder ikke med en kiosk hvis logo er tegnet av piperøyk. For meg speiler nemlig Wi-To Tromsøs sjel i mye større grad enn det Ishavskatedralen eller Polarsenteret noen gang kan drømme om å gjøre.

Men da jeg kom innom forrige lørdag hadde det skjedd noe nytt. Borte var alle utstillingsmonterne av diverse piper (i dag kalles vel dette for «brukerutstyr»), og det var ikke en tobakksvare å se. For nå har Staten bestemt at vi ikke lenger skal ha lov til å se tobakksprodukter. Skal du ha det får du vær så god stå fram og bekjenne dine syndige behov. Og derfor ser nå alle kiosker i hele landet kliss like ut.

For Wi-Tos del er de nå fullstendig visuelt voldtatt av et lovverk som er så rigid og fullstappet av bedrevitende moralisme at det er til bli genuint deprimert av. Jeg synes oppriktig synd på de ansatte som må stå og dra opp og igjen lukene hver gang en kunde spør etter et spesielt merke. De grå og sterile hyllene er en lattervekkende metafor på det samfunnet vi nå med små skritt er i ferd med i å tilnærme oss; et Norge i rødt, hvitt og grått. Og vil vi virkelig ha det slik?

Den staten som nå har tvunget Wi-To til å investere i noen grå og sjarmløse, statsdirektivgodkjente skap med påtrykket «Tobakk» og/eller «sigaretter» på skuffene er den samme staten som for tiden opplever et eksplosjonsartet salg av vin og sprit, som følge av selvplukkpol over det ganske land (og la meg ile til å skyte inn at jeg ikke er imot dette heller. For Guds og fornuftens skyld: Hold de grå skapene unna polet!). Og her glimrer logikken med sitt fravær.

Når du i hyllene på polet, eller fra barkrakken på et utested, kan bivåne et bredt utvalg av rennende væsker som tar fyr, som du med viten og vilje skal tømme ned i innvollene dine, og som du vet at får så vel moral, dømmekraft og balanse til å forvitre, blir det en tanke inkonsistent at de samme myndighetene skal verne oss mot, ikke bare røyken fra, men også synet av Tiedemanns, Camel eller Petterøe¿s.

Jeg har sett folk utøve vold i spritrus, men jeg har aldri sett det utført som følge av nikotinrus. Faren for vold er vel mer sannsynlig å bli begått av folk som ikke har fått tilfredsstilt sine nikotinbehov.

Man skal ta hensyn til andre, og det var hele røykelovens intensjon. Høybråten fikk heller ikke skikkelig fart på skuta før Hotell- og restaurantbransjen hev seg med pga. hensynet til sine ansatte. Så langt så bra. Men personlig er jeg mer redd et samfunn der forbud og påbud til slutt torpederer mangold og samtidig får oss til å glemme av å tenke, enn jeg er for helseskader forårsaket av dårlige uvaner.

Jeg er nemlig mer redd for å dø av kjedsomhet enn jeg er for å dø av kols.

(første gang publisert i lørdagsbilaget, Nordlys 30.01.)

Dette har jeg skrevet om tidligere, men man kan ikke slutte å skrive om noe så lenge det fortsatt er krefter der ute som ønsker å skru inkonsekvente og kulturfiendtlige plugger enda lenger ned i jorda rundt det meget underlige teltet «skjenkepolitikk».

Politimester Truls Fyhn skal ha én ting fra undertegnede. Han er tydelig på hva han mener. Han sier at han sier neger så mye han vil og at han synes piggfrie dekk er noe tullball. Hva man enn måte mene om dette, er det iallfall lett å ta stilling til det, fordi han snakker i krystallklare ord og vendinger. Og dette liker jeg, all den tid vi druknes i media av embetsmenn og –kvinner som lirer av seg tirader av innholdstomme floskler og hule, innskutte bisetninger.

Truls Fyhn er ikke en av disse. Han gir folk rene ord for penga, og derfor har han også mange tilhengere og motstandere. Ikke minst her i media. Media har nemlig et høyst ambivalent forhold til Tromsøs politimester. På den ene siden vrien å forholde seg til, spesielt om det gjelder interne og presumptivt problematiske forhold innad i politiet, og på den andre siden en velsignelse av en overskriftsmaskin. Denne uka smalt det igjen, blant annet som forsideoppslag i herværende avis. Nå vil han ha slutt på at Døgnvillfestivalen i Tromsø skal få lov til å blande voksne som drikker øl sammen med unger og ungdommer. Med seg på laget har han fått politikeren, og den vel så overskriftsutløsende, Svenn A. Nielsen (Ap), leder av kommunens helse- og omsorgskomité.

Og jeg lar meg forundre. Ikke over at politimesteren og lokale politikere ønsker å få bukt med fyll og bråk, det skulle da blott bare mangle, men over deres argumentasjon, og deres lett stigmatiserende retorikk mot et gigantisk kulturarrangement som til nå kan vise til det personer fra den moralske høyborg ynder å kalle plettfri vandel.

I korte trekk er saken som følger: Døgnvillfestivalen skjenker alkohol på et område der det ferdes både voksne og mindreårige. I Tromsø anses dette som et problem. Som Svenn A. Nielsen sier til iTromsø sist mandag: «Dermed har barn blitt eksponert for øldrikking. Det må det bli en slutt på».

Jeg kjenner jeg blir helt matt. Hvis barn ikke skal eksponeres for voksne mennesker som drikker øl, har så vel Nielsen som politiet her i byen en relativt massiv oppgave å ta fatt på. De kan jo begynne med å legge ned lekeplassen på Stortorget der barn leker mens deres uskyldsrene netthinner blir utsatt for voksne ølkonsumenter utenfor bl.a. ærverdige Skarven.
Jeg ser også for meg ei relativt omfattende vaktliste hos politiet, f.eks. på julaften, når de skal ut og fange amoralske banditter rundt om i de tusen hjem.

Døgnvillfestivalen hadde i 2009 kommunale skjenkekontrollører til stede under hele festivalen, begge dagene, uten å få ei eneste anmerkning. Likevel kommer Truls Fyhn drassende med et eksempel om at «en full mor hadde blitt støttet hjem av sine meget unge barn». Var dette noe som ble innrapportert til festivalen? Var dette normalen? Var dette generelt et problem? Skal man basere skjenkepolitikk på løse rykter og udokumenterte observasjoner? Hvis ikke: Velkommen til den virkelige verden. Og her kan jeg også inkludere Fyhns sjokkartede melding om at det forekom bruk av narkotika (hasj).

Fjorårets festival hadde hele 23.000 publikummere. I så måte vil jeg be om å ta en hvilken som helst gruppering av mennesker i samme størrelsesorden og se om ikke man hadde funnet et og annet smuss der også, herunder medberegnet politiets egne ansatte og lokalpolitikere, og medberegnet bruk av narkotika (kanskje spesielt hasj) også blant disse.

Det er ikke alle som oppfører seg perfekt i henhold til norsk lov og gjeldende normer, og det er derfor man har ordensmyndigheter og kontrollfunksjoner. Når dette da anses som helt uproblematisk ved store arrangementer som Øyafestivalen, Norwegian Wood og konserter på Valle Hovin, burde det heller ikke være et problem i Tromsø.

Og sammenligningen med Buktafestivalen er regelrett usaklig. Det blir som å sammenligne TIFF med Nordlysfestivalen. De har helt forskjellige konsept og henvender seg til totalt forskjellige kundegrupper. Men begge er viktige for byens kulturelle mangfold, og begge burde applauderes av lovgivende og bevilgende myndigheter.

Det er nemlig fullt mulig å forene en fornuftig skjenkepolitikk med utendørs kulturpolitikk. Og begge deler er til det beste for Kulturbyen Tromsø.

Jeg er på generell basis veldig glad for respons på det som blir skrevet i denne spalten; herunder også kjeft, korrigering av fakta og moralsk indignasjon. I så måte er det smått ironisk at det jeg får mest kjeft for er at jeg ehh… kjefter. At det er for lite klapp på skuldrer og skryt fra denne kant.

Det er meget mulig at dét er et betimelig og presist poeng. Likevel: Mitt vanligste svar på dette er at det føles viktigere å påpeke feil, mangler og idioti i et samfunn som i utgangspunktet går mer eller mindre på skinner, og at det vi minst av alt trenger er hallelujaovasjoner herfra til Moskva.

Dette betyr selvsagt ikke at det ikke er noen som fortjener skryt. For det vrimler av ildsjeler, entreprenører og folk som legger ned haugevis av timer fra egen fritid for å gjøre Kultur-Norge til et bedre sted å boltre seg enn det ville vært uten deres innsats. Herunder finner vi alt fra initiativtakere, festivalledere, vaffelselgere og kakelotteri-deltagere. Derfor vil gjerne skryte av og hylle de som jobber som frivillige i dette landet, for uten dem hadde vi kunnet skutt en hvit pil etter de aller fleste arrangementene av en viss størrelse her til lands.

Denne uka ble TIFF sparket i gang her i Tromsø. Festivalen har vokst voldsomt fra sin spede begynnelse for tjue år siden, og er i dag en av de mest betydelige og synlige festivalene i Nord-Norge. For at denne festivalen i det hele tatt skal ha en reell mulighet til å fungere og gå av stabelen er det et helt kobbel av frivillige som stiller opp og gjør en heltemodig innsats for å lose folk inn i kinosalene, selge billetter, dele ut delegatpass etc. Cirka 350 frivillige er det ikke akkurat beskjedne tallet for årets arrangement.

Buktafestivalen har også vokst seg stor, og er i dag en av de få festivalene i Norge som driver med rock der de faktisk kan vise til plussregnskap og penger på bok. Dette overskuddet hadde de ikke vært i nærheten av å nå om det ikke var for de frivilliges innsats. Det samme kan man lett si om Døgnvillfestivalen, den største av dem alle, iallfall om man regner antall publikummere i samme rom.

For at disse to festivalene skal kunne presentere band og artister til sitt publikum er de helt avhengige av å ha noen frivillige til å selge øl, hente artister, servere mat, rydde søppel, koordinere informasjon og i det hele tatt gjøre hele infrastrukturen og logistikken nogenlunde bærekraftig. I 2009 hadde Buktafestivalen cirka 420 frivillige i aksjon for seg, mens Døgnvillfestivalen samme år ble loset i havn ved hjelp av imponerende 750 frivillige mennesker.

Med andre ord: Det er over 1500 frivillige (bare på disse tre festivalene) som legger ned et helt uvurderlig arbeid for at du og jeg skal kunne nyte av et kulturtilbud andre byer på samme størrelse garantert misunner oss. Og dette er heller ikke noe unikt for Tromsø.

Det samme er selvsagt tilfelle for alle andre festivaler av en viss størrelse her til lands. Bare Øyafestivalen i Oslo har hele 1750 frivillige som bistår i å lose festivalen trygt i havn, mens alle festivalers mor, Roskilde-festivalen, har smått svimlende 25.000 frivillige som jobber i festivalbodene, bygger scener, passer på folk, telt og biler etc.

Hva alt dette utgjør i rene penger er i og for seg mer eller mindre uinteressant. Hovedpoenget er uansett at de frivillige –per definisjon– er selve limet og bærebjelken til å holde Festival-Norge på føttene. Og det er akkurat her jeg synes du som bare er konsument, og som aldri jobber frivillig (for ordens skyld: Å være frivillig er nettopp frivillig), skal stoppe opp litt og dvele ved disse tallene, og den udiskutable betydningen av de frivilliges innsats.

Jeg vil at du skal tenke litt på det neste gang du står i en kø til en film eller en konsert, som er litt forsinket i gang pga. en eller annen omstendighet som helt sikkert ikke er verken bevisst eller ondsinnet. At du ofrer deres innsats en tanke når du svetter og utålmodig venter på ei ny øl, og noen frivillige plages med å tappe den fordi tappetårnet skummer for mye eller fordi det er tomt for vekslepenger.

Og når du er pissetrengt og de sanitære forholdene er feildimensjonert i forhold til alles behov, kan det være greit å puste rolig og tenke deg om både to og tre ganger før du skjeller ut en frivillig som bare prøver å gjøre situasjonen bedre for deg; en jobb vedkommende gjør uten å verken levere skattekort eller skrive timer. Dugnad kalles det, og det synes jeg vi skal ta en skål for.

Selv om vi må stå litt i kø først.

Jeg håper virkelig at det ikke bare er undertegnede som begynner å nå et betydelig metningspunkt rundt primært personen Bono og sekundært bandet U2. Og hvor paradoksalt det enn måtte høres ut, var dette et band jeg en gang verdsatte riktig så høyt. Jeg kjøpte fullengdere og singler med dem, jeg fikk min kjødelige mor til å lage meg en eksklusiv U2-genser og jeg hadde sågar en diger Bono-plakat hengende på rommet mitt. Og jeg innrømmer det helt uten blygsel. Vel, nesten iallfall.

Skilsmissen min med bandet kom da de slapp skiva Rattle And Hum i 1988. Ikke det at jeg var så forbanna oppvakt og kritisk anlagt da skiva (og filmen) kom i slutten av mine egne tenår, men allerede da var det begynt å bli noe heslig med hele bandet, og frontfigur Bono i særdeleshet.

Året før hadde de gitt ut sin til dags dato beste plate (The Joshua Tree), ei skive der side 1 alene (for dem som husker hva slikt noe var) den dag i dag utgjør en vesentlig brøkdel av bandets livefavoritter. Så kom altså Rattle, der de ikke lenger bare fremstod som poserende stadionrockere, men der de også «reddet» og «stjal tilbake» The Beatles-låten Helter Skelter fra Charles Manson, og der Bono følte for å legge et ekstra vers (et nokså tåpelig et, sådant) til Dylan-klassikeren All Along The Watchtower.

Og det skulle bli verre. Og verre. At bandet har fremstått som stadig mer sutrete og humørløs, og at musikken deres har blitt mindre og mindre relevant, er nå én sak. Det skjer med de aller fleste band som eksisterer over flere tiår (det er i år 30 år siden debuten Boy ble sluppet på markedet). Hva som verre er, er Bonos utenomsportslige eskapader, som i stadig større grad har avdekket fryktelig ustilige og ukledelige Messias-komplekser av en annen verden.

Nå er det skapt et inntrykk av at Bono er en av verdens viktigste lobbyister for å skape fred, rettferdig fordeling av goder og forbrødring mellom folkeslag. En musikkjournalist i landets største avis mente sågar at Bono er «kanskje verdens mektigste mann» i en beruset hyllest av mannen i anledning hans 50-årsdag, og i 2005 ble konserten til U2 på Valle Hovin karakterisert som «den viktigste konserten på norsk jord noensinne», av samme mann i samme avis. Relativt store ord, altså.

Dette er heller ikke ovennevnte journalist alene om å mene. Grunn: Bono har jo involvert seg i dialog med så mange maktmennesker verden over. Han appellerer til ungdommen. Han er en handlingens mann. Han tør der andre tier. Ja, Bono er en vaskeekte «walker» og ikke bare en pompøs «talker». Vel, han er iallfall en mester i å lure folk til å tro det. Og dette til tross for at Bono-glansbildet har slått sprekker så det har drysset murpuss og singlet grus fra grunnmuren.

Én sak er at hans kampanje med konseptet Product red, der den britiske kleskjeden Gap, skomerket Converse, designerhuset Armani, kredittkortselskapet American Express og Apple/iPod har laget egne, rødfargede produkter der smuler av luksusproduktenes overskudd har blitt spyttet inn i et veldedighetsprosjekt. Som Bonos gode venninne Oprah Winfrey sa, da hun og Bono var på vei inn i et kjøpesenter med det nye og røde Amex-kortet hennes: «Nå skal vi shoppe for fred!»

En slags dum avart av dagens klimakvoter, der økonomisk avlat skal redde verden, og der økt konsum i den rike delen av den skal skape velstand i den fattige. Fint, selvsagt, om man tror på julenissen. At Bono er på hils med Mandela, Obama og Gordon Brown skal liksom gjøre oss enda tryggere. Hoho og god jul.

Ganske gøy også, når Bono selv svinger pisken over sitt eget lands (Irland) regjering og ber dem bidra til fellesskapet ved å gi litt av sin overflod til den tredje verden, mens han selv har flagget ut sin formue til Nederland, for å unnslippe det irske skattesystemets forsøk på å ta fra de rike (herunder: Bono) og gi til de fattige.

Men nå har det tydeligvis bikket helt for den irske brillejesusen. I en kronikk i New York Times forrige søndag tar han til orde for å kontrollere nettaktører, i denne sammenhengen for å hindre ulovlig fildeling på nettet (som rammer nettopp Bono). I og for seg et greit argument. Selv om han har trilliarder pund stående i banken sin i Nederland, er det ikke dermed sagt at det er greit å stjele fra ham.

Men det morsomme, eller tragikomiske (stryk det du synes passer minst), er at han bruker Kina som forbilde og eksempel på et land der de har gjort det mulig å overvåke nettet. Kina altså. Demokratiske og opposisjonsvennlige Kina. Landet som sensurerer Google og hvis sittende regjering fortsatt forsvarer en massakre på sitt eget lands studenter midt på høylys dag (der det ble brukt tanks og skarpe skudd mot mennesker bevæpnet med bannere som oppfordret til mer demokratiske prosesser i landet).

Her mener altså Bono at vi har masse å lære. Og det har vi sikkert også. Akkurat som vi like sikkert har utrolig mye å lære av Nazi-Tysklands propagandamaskineri, Pol Pots knebling av annerledestenkende i Kambodsja, Stalins effektive sommerleirer i Sibir o.l. Klart vi har mye å lære av disse.

Bare så synd da, Bono, at vi bestreber å fjerne oss mest mulig fra disse måtene å tenke på, og så synd at folk flest er mer opptatt av menneskerettigheter enn de er av å berge ytterligere skattefritatte transaksjoner til pengebingen din i Nederland.

Kanskje du skulle prøve å skrive en bra låt i stedet. Det begynner å bli en stund siden sist.

Da Michael Jackson hadde servert sitt siste glass med frekk Jesus-juice, gikk minst en halv verden fullstendig fra konseptene i å hylle mannen og hans bedrifter. Vel fortjent vil nok mange si. Han betød mye for mange, ikke minst for komiker og Jackson-fan Espen Eckbo, som i følge VG var «knust av sorg» og som selv dro over til USA for å overvære bisettelsen til sin nære venn, med billetter kjøpt på svartebørs.

Nuvel; for mitt vedkommende var 2009 likevel et år der det var kraftig frafall i rekkene av artister med stor kred og anerkjennlse i de mer subkulturelle og mindre kommersielle lagene. Den første av de døde 1.januar. Den siste på nyttårsaften. Ingen av disse døsfallene ble viet spesielt stor oppmerksomhet her til lands. Akkurat dét har jeg lyst til å gjøre bitte litt med. Ergo tar jeg av meg hatten og løfter glasset til disse heltene:

Ron Asheton ble like over nyttår i fjor funnet død i sitt eget hjem. Mannen var gitarist i et av de mest toneangivende og respekterte band gjennom tidene, nemlig Iggy Pops The Stooges. Asheton var en gitarist som ikke spilte twiddeley twiddeley twiddeley-soloer i utrengsmål, men en grovskåren riffmaker av en annen verden, og som har vært skoleoppdragende for et utall disipler som endte opp i atskillig mer kjente band. Med mørke pilotbriller, og en tilbaketrukken rolle på scenen, så han bestandig helt latterlig tøff ut, og for noen år siden ble han kåret til tidenes 29. beste og viktigste gitarist i det anerkjente bransjebladet Rolling Stone. En ekte hedersmann. Skål for deg, Ron!

Timing is everything er et kjent slagord, og som definitivt ikke var gjeldende da eksentrikeren og kultlegenden Sky Saxon endte opp med å dø på samme dag som Michael Jackson. Saxon ledet innovatørene i bandet The Seeds, et band som f.eks. The Doors hadde stjelt cirka 98% fra. Saxon nøt stor respekt som både låtskriver og vokalist, spesielt blant andre musikere, og etter masse år i skyggenes dal, der han slet med store mentale problemer, var han de siste årene sterkt tilbake, i stor grad løftet frem av The Seeds’ stadig voksende popularitet. Skål for deg, Sky, din gamle raring av et geni!

I september skrev jeg i herværende avis en liten sak om et underkjent mesterverk («West Of Rome», 1991) av den amerikanske, lavmælte og fabelaktige låtskriveren Vic Chesnutt, ei skive jeg ble utrolig glad over å gjenoppdage. Bundet til rullestol, og med helt minimalistiske og skjært ned til beinet-låter, leverte Chesnutt noen aldeles glimrende skiver som kommer til å bli trukket frem i lang tid fremover. Som en slags småskrudd Nick Drake, og i likhet med Drake valgte han å dø for eget grep, en nyhet som slo ned med sterkt ubehag, midt i juleidyllen på 1.juledag. Nå vil han sikkert oppdages av mange fler. Det har han så avgjort fortjent. Skål til deg, Vic, din beskjedne kjempehelt!

På nyttårsaften døde australieren Rowland S. Howard etter lang tids kamp mot kreften. Howard er nok mest kjent for sitt samarbeid med Nick Cave i bandene Boys Next Door og The Birthday Party, men også for noen brillefine soloutgivelser og medlem i unbdergrunnsbandene Crime & The City Solution og These Immortal Souls. Og nevnte Cave hyllet nettopp sin gode venn som en av Australias viktigste og mest særegne gitarister. Med rette. Skål til deg, Rowland, gamle dranker!

Alle de ovennevnte, og for den saks skyld Michael Jackson, får likevel ha meg unnskyldt, for 2009 vil for meg (i et rockhistorisk relief) først og fremst være året da Lux Interior døde. Lux var ubestridt fronfigur, tekstforfatter og vokalist i tidenes mest mytebefengte, sagnomsuste og beryktede band. Et band som mer enn noe annet kunne omtales med prefiksene kult- og rock- foran seg. Han utfylte enhver faktor som kreves for at noe skal kunne kalles rock’n’roll.

Ja, Lux var selve inkarnasjonen av hele begrepet. Vulgær, morsom, smart, langt over kanten, outrert, sexistisk, livsfarlig, uforutsigbar, uredd, kompromissløs, evig ungdommelig (i sjel og kropp) og så til grader 100% troverdig og vaskeekte i alt han foretok seg, at ingen tåler rettferdige sammenligninger med ham. The Cramps har betydd mer for meg enn noe annet band. The Cramps og Lux Interior formelig oppdro meg i rock’n’roll, denne herlige avarten av kultur som har gledet og fortsatt gleder så mange rundt om. Som han selv så fiffig og treffende sa det: «Rock’n’roll is so great that everyone in the world should think it’s the greatest thing that’s happening. If they don’t, they’re turds».

Herregud, du hadde så rett. Skål til deg Lux, og «stay sick!» (som du sikkert ville sagt selv), en av rockens siste virkelig sanne fanebærere. Du er allerede dypt savnet.

Så til slutt min siste oppfordring for 2010 til andre helter som heldigvis fortsatt er i live:
Fortsett med dét. Nå har det vært nok uttynning i rekkene for en stund.