Forum: Autorisert

Når U2 bryter seg inn i stua og forsøpler biblioteket mitt

Skal vi virkelig drepe enda flere?

(“Dagens kommentar” – 31.08.’12)

DØDSSTRAFF: Hvis vi gjeninnfører dødsstraff i Norge, hvordan skal da staten drepe sine egne folk? Henging? Skyting? Halshogging? Bålbrenning? Alle disse metodene har vært brukt i landet tidligere. I USA bruker de mest reimer og giftsprøyter, som vist på bildet

Igårsdagens Nordlys skriver advokat Brynjar Østgård et innlegg hvor han mener det er viktig at vi snarest tar en debatt om hvorvidt dødsstraff i krig bør gjeninnføres i Norge. Dette later til å ha opptatt Østgård særlig det siste året. Les mer…

Jo! Det er idiotisk!

SJELDEN PLATE

Å skaffe seg venner kan så avgjort være en utfordring. Det skal klaffe med alt fra sosial kjemi, interesser, politisk og religiøst ståsted, toleranse for hverandres forskjelligheter etc. til en hel haug av andre tilfeldigheter. Derfor tror jeg ikke på dem som hevder å ha flere hundre venner på Facebook. Man har ikke flere hundre venner. Sorry, men så kul er man rett og slett ikke. OK, man har kanskje noen hundre man hilser på og vet navnet på, men venner? Nå nei, du. Beklager å bryte virkeligheten inn stua på en såpass ufølsom måte.

Å skaffe seg uvenner, derimot, krever ikke rare innsatsen. Å erverve seg tusenvis av uvenner er lett som bare det, spesielt om man går inn for det, og det kan gjøres ved for eksempel bare å sende en masse-e-mail med kompromitterende innhold til noen som er godt likt av mange. Eller du kan såre mennesker bevisst. Lett som bare det, men ikke å anbefale. Også kan du skrive en kommentar i Nordlys der du sier at platesamlere er noen idioter.

Det siste har jeg nettopp prøvd, med vekslende hell (litt avhengig av hva man regner som vellykket; det å få venner eller uvenner). I et spakt forsøk på å være selvironisk, og videre raljere over ens egen idiotpraksis som platesamler, har det ikke vært noe å si på responsen, de fleste mailer fra lettere indignerte, via halvrasende og til dirrende krakilske platesamlere som føler seg uthengt av en likesinnet. Fader, tilgi meg, for jeg har syndet. Og nå må jeg forklare for både innvidde og uinnvidde.

De aller fleste som driver og samler på et eller annet har nemlig en helt syk idé om at de sitter på svimlende verdier. Pengeverdier. Sorry, men det gjør dere ikke. Unnskyld at jeg nå banker sannheten inn i hodene på dere (mine nye uvenner): Platesamlingene deres er ikke verdt fem flate øre.

I 1991 var jeg på ei platemesse på Rockefeller i Oslo. I lommene hadde jeg to-tre tusen kroner som var satt av til innkjøp av skiver for å fylle essensielle hull i samlinga. Hovedmål: Å få tak 1974-klassikeren «On The Beach» av Neil Young, av mange regnet som mannens absolutte mesterverk, en påstand jeg er langt på vei er enig i.

Så der sto jeg og bladde til jeg var sår i fingrene. Cover på cover med elendig 80-tallsdisco og lumre puddelrockband fra USA ble dratt fort opp og stappet enda fortere ned i eske etter eske. Så drar sidemannen min opp Coveret med stor C. Neil Young står med ryggen til på ei strand i en gul jakke, med hvit dressbukse, og i fronten noen grelle hagemøbler og bakparten av en 59-Cadillac som stikker opp av sanden. Under bordet ligger ei avis med overskriften «Senator Buckley calls for Nixon to resign». Mmm … fine coveret.

– Er det ei bra skive?, spurte kjøperen.
– Næh, fra electronicaperioden hans, svarte selgeren. Dermed ble kjøperen uinteressert.
– Jævla idioter, begge to!, tenkte jeg.

Selgerens mangelfulle innsikt i Youngs musikk førte iallfall til at skiva ble mi til odel og eie, og til den den gang latterlig lave prisen av to hundre kroner. Jeg hadde gjort et varp, og regnet ut at jeg grovt sett hadde tjent cirka fire/fem hundre kroner mot hva som var platas egentlige verdi på markedet. Sludder og pølsevev.

Utover det rent musikalske og materielle har nemlig ikke plater noen verdi for samlere i det hele tatt, hvis man da ser bort fra at enkelte sjeldenheter kan vekke harme og misunnelse hos andre med lignende smak. Men til alle samlere: Samlingene deres er ikke verdt en dritt i rene penger, og grunnen er ganske enkel: Hvis du er en ordentlig samler kommer du aldri, aldri, aldri til å selge skivene dine, og hvis du ikke omsetter dem på det åpne markedet er de ikke verdt noen verdens ting.

Den dagen dere og jeg dør vil derimot arvingene våre stampe driten ut på det åpne marked, splitte samlinga opp og la den havne på hundre og tusenvis av forskjellige griske hender, og disse vil igjen føle at de sitter på enorme verdier og at de har gjort noen smarte varp.
Og sånn er det en evig sirkel av idioti som bare bytter hender etter hvert som vi samlere dør ut. Men ingen skal likevel komme og påstå at det å søke opp skiva på Spotify er like givende som å ta opp den gamle vinylen, lukte på coveret og la de varme og knitrende lydene strømme ut i rommet.

Spotify schmotify, du liksom.

Hasj e’ bæsj!

Backstage

“Hasj e’ bæsj! Fysj og æsj!”. De bevingede ord er fra trondheimsbandet Rocky og deres forsøksvis holdningsskapende singel med samme tittel fra det Herrens år 1981. Tingenes tilstand var ganske annerledes da enn hva tilfellet er i disse dager, spesielt når det kom til narkotika, og dernest hasj. På Fauske i Nordland, der jeg vokste opp, var det én fyr som vi trodde misbrukte hasjisj over en lav og høy sko. Han var alltid alene, gikk med stokk, hadde flosshatt og hørte på Frank Zappa. På jakka hadde han et merke der det stod “Velg din maske”. Hjeeeeelp! Om han røkte jazztobakk eller drakk alternativ te visste vi derimot ingen verdens ting om. Men han var rar, så da tilsa våre selvutnevnte, deduktive tankerekker – kombinert med det småborgerlige bygdesladderdyret – at han mer eller mindre måtte bruke narkotika. Masse narkotika. Hele tiden! Og at han hadde flosshatten full av hasjsprøyter og annet misbrukerutstyr.

I dag er det ikke slik. Et bredt spekter av dop er spredt rundt i alle samfunnslag og det finnes ikke én eneste kommune i landet der det ikke er foretatt beslag av knark i en eller annen form. Likevel er det stor ståhei og sensasjon når artister blir fersket i bruk/misbruk av stoff. Mest kjent her til lands de siste årene er Amy Winehouse og hennes angivelig drøye misbruk av illegale landbruksprodukter inne på et hotellrom i Bergen.

Under forrige helgs Zoom/Urørt-finale fikk vi en helt egen, rotekte norsk skandale å bable om. Under arrangementet skal ukas debutanter Fjorden Baby! og bandet John Olav Nilsen & Gjengen ha skapt furore ved Samfundet i Trondheim ved å utvise en såpass drøy oppførsel at arrangøren så seg nødt til å sende ut en advarsel til andre arrangører om å styre unna bandene. Det mest graverende var etter sigende at noen i et eller begge bandene har røyket en joint eller to (eller tre) inne på Samfundet.

Som bandet Black Debbath så klokt sa det: “Welcome to Mongo Norway!”. Her snakker vi nemlig om en sandwich av stupid oppførsel av alle involverte. Jeg finnes ikke engasjert i hasj-legaliseringsdebatten overhodet. Det skal atskillig mer til enn et behov for å kjøpe hasj lovlig for å få meg til å gå i et fakkeltog, og jeg vet knapt om noe døvere enn de sullikene som hvert går i såkalt hasjmarsj i hovedstaden, som om dette er den saken i samfunnet som er mest verdt å kjempe for. Og det blir ikke spesielt smartere med tanke på at tilgangen til stoffet er relativt bra, selv i det mest fjerntliggende og grisgrendte fjordhøl i landet. Ikke prioriteres det spesielt høyt av politiet heller. Forståelig nok. Men alle nordmenn som er vokst opp her til lands vet uansett med 100% sikkerhet at det ikke er lov å røyke en joint, hva man enn måtte synes om det. Akkurat som at du vet du får bot om politiet stopper deg og du har glemt å ta på deg sikkerhetsbeltet i bilen.

Når du da spiller i band og behovet for å røyke hva det enn måtte være av midler på gal side av norsk lov, vet du at du setter arrangøren i en kinkig situasjon. Da er du dust. Etter å ha arrangert noen hundre konserter, er dette noe jeg selvsagt har opplevd. Mange artister røyker hasj, akkurat som at mange lærere, advokater, avisredaktører og politikere gjør det samme. Lik det eller ikke, men sånn er det. Gjør du det inne på et utested setter du derimot skjenkebevilling og stedets renommé i fare. Og da blir man selvsagt forbanna på de som driter i reglene. Jeg har derfor jaget av gårde artister for det samme, men det hører likevel til svært, svært, svært sjeldne unntak, for de fleste vet hvordan dette fungerer, og det respekteres. Akkurat som røykeloven.

Når da Samfundet sender ut en mail til andre arrangører hvor de advarer mot de ovennevnte bandene, er det mer med på å skape kaos, røre og dårlige vibber enn om de hadde ryddet opp i dette internt og latt det hele dø ut av seg selv. Saken er nemlig isolert sett en tsunami i et fingerbøl. Dessuten er jeg helt klinisk overbevist om at begge bandene er hjertelig velkomne tilbake på Samfunnet om de skulle vise seg å bli kommersielt store. Akkurat som at de inviterte tilbake Turboneger og Shane MacGowan etter episoder som strengt tatt setter de pubertale rampestrekene til årets Zoom/Urørt-deltagerne i søndagsskolelys. Jeg vedder.

Hvem faen er Ari Behn?

Behns kolleksjon

Et av rockhistoriens mest kjente bilder er av The Rollings Stones-gitarist Keith Richards som smiler skjevt inn i kamera og bryskt viser frem sin nye t-skjorte med følgende slagord trykket på brystet: «Who the fuck is Mick Jagger?». Personlig har jeg tenkt å bestille meg ei skjorte med påskriften «Hvem faen er Ari Behn?». Nå er jeg ikke en del av verken Ari Behns innerste vennekrets, eller for den saks skyld Kongehuset (og det er vel en direkte vinn-vinn-situasjon for absolutt alle involverte), men i likhet med alle dere andre er jeg en del av det norske folk, og leser aviser, ser på TV og hører på radio, og jeg detonerer neppe noen bombe når jeg herved proklamerer at jeg er helt svimlende lei av prinsessegemalens mange fremstøt i media de siste ukene. Ja, jeg er til og mer lei av Behn enn jeg er av Snåsamanen, og dét skal faktisk en hel del til.

Men hvem faen er Ari Behn? Sånn bortsett fra en forsmådd og selvrettferdig sinnatagg og surpomp som sutrer opp og i mente om seg selv og sitt i det som finnes av medier. Og bortsett fra å være gift med søsteren til landets tronarving? I følge norsk Wikipedia er han forfatter, og på den pløsete baken sin (som Kjell Askildsen ville sagt det) har han ei novellesamling og et par bøker. Og that’s it. Likevel står media i stram givakt hver gang han åpner den ynkelige kjeften sin, mens de gladelig bretter ut hans sure oppstøt over utallige spaltekilometer, oppstøt som utelukkende dreier seg om hans høyst personlige agendaer mot folk han ikke liker. Jeg vet ikke hva jeg synes er mest patetisk; Behns forsmådde og selvhøytidelige sutring eller medias skamløse kåthet i å videreformidle det samme.

På torsdag leste jeg Dagbladet, som selvsagt hadde et bilde av surpompen på forsiden med føljetongvaskeseddelen «Aris oppgjør», hvor han nok en gang gikk i strupen på en eller annen personlighet som har tillatt seg å ytre seg i negative ordelag om han eller hans. Og Dagbladet videreformidler med den største selvfølgelighet. Det var nesten så jeg ble i godt humør av å se Snåsamannen et par centimeter under.

Inni avisa, noen sider foran nevnte sak, har Dagbladet en artikkel i anledning deres 140-årsjubileum. Jubileet markeres ved å trykke gamle klassikere fra avisas egne spalter, og torsdag var turen kommet til Jens Bjørneboe og hans fabelaktige dikt «Farvel – bror alkohol». Diktet var supplert med en artikkel om forfatterens samfunnsegasjement, formidlet gjennom både bøker og ikke minst gjennom utallige avisinnlegg i hovedsakelig Aftenposten og Dagbladet. Om Bjørneboes rasende oppgjør med norsk fengselsvesens umenneskelige behandling av fanger, om norsk skolevesens trangsynte stigmatisering av dyslektikere, om Black Panthers-bevegelsens kamp mot rasediskriminering i USA osv. Og han skrev bøker som den dag i dag gjaller i så vel litterære som politiske korridorer.

I en liten spalte til venstre illustreres Dagbladets artikkelserie med bilder av flere andre forfattere og diktere. Alexander Kielland, Bjørnstjerne Bjørnson, Olaf Bull, Knut Hamsun, Arne Garborg, Dag Solstad, Amalie Skram og Johan Borgen m.fl. Og lista kunne vært ekstremt mye lengre: Ingvar Ambjørnsen, Jon Michelet, Henrik Ibsen, Jan Erik Vold, Kjell Askildsen, Olav Duun, Axel Jensen, Camilla Collett, Agnar Mykle, Rudolf Nilsen, Sigrid Undset med mange flere. Les lista én gang til. Dernest: Tenk på hva disse og en haug andre norske forfattere har bidratt med både rent bibliografisk og ikke minst i samfunnsdebatten. Etiske, politiske, moralske og litterære diskusjoner som har forarget, gledet og skapt debatter som har vært med å forme, og stadig former, tankegodset til Nasjonen Norge.

Ta så for deg ett av de ovennevnte navnene, legg det på den ene siden av ei skålvekt så det massivt klasker i metallet, og så tar du det fjærlette navnet Ari Behn og legger på den andre siden. Den imaginære skålvekta kommer ikke til å bevege seg. Og grunnen er såre enkel. For hvem faen er Ari Behn målt opp mot noen av disse? Han har levert fra seg noen helt OK bøker, samt en pamflett som ble tildelt terningkast 6 i landets største avis. Ikke noe galt i det, bevares, men med tanke på hvor stort det slås opp hver gang han har noe mudder på hjertet, skulle det være nærliggende å tro at han iallfall har hatt noen saftige bidrag å komme med i samfunnsdebatten.

Et raskt google-søk verifiserer dessverre også denne åpningen for formildende omstendigheter. For hvert eneste bidige oppgulp fra denne kanten har helt utelukkende vært pinlig surkete, pinglete og stusslige gulpeballer med tøvete og grensesprengende pompøse utfall mot absolutt alle som har vært så frekke å ikke tilbe eller hylle absolutt alt han og hans ikke spesielt mindre svulstige kone har foretatt seg de årene de vært sammen. Ja, det er nesten så man savner Sven O. Høiby. Han var i det minste selvironisk og, på sitt eget bisarre vis, underholdende. Ari Behn er bare trist (og nå var jeg jaggu fristet til å komme med et ordspill, men jeg avstår).

I rettferdighetens navn skal jeg likevel gi Behn kred for å tilnærme seg O. Høibys bravader. Kongehuset i Norge hadde nemlig vært dørgende kjedelig uten en – frivillig eller ikke – konsulert hoffnarr. Så kjære Ari Behn, hvem faen du enn er: Kjøp deg ei ballongbukse, dra på deg gule tights og spander på deg en sånn hatt med tre pølser som butter ut i hver sin bjelle, og få deg ei sånn gøyal rangle du kan riste vilt på neste gang du har noe introvert sippegufs på hjertet. Da vil du – om ikke annet – være litt gjennomført. Hvis ikke kan du bare klappe igjen kjeften og heller konsentrere deg om å skrive bøker eller å være far. Det vil garantert mottas med stor glede hos både din egen familie og det norske folk.

(var på trykk i lørdagsbilaget til Nordlys lørdag 31.januar)

Fjolleprisen

SPELLEMANNPRISEN

Spellemannprisen er i sin nåværende form fullstendig krise. Den er fjollete, den er faglig svak og den behandler store deler av norsk musikkliv på en så stemoderlig måte at det er høyst betimelig å stille et digert spørsmålstegn ved hele prisutdelingens form og innhold. Slik det er nå, kunne de like gjerne latt djuice overta hele hopprennet og gjort det om til et rent sms-sirkus ledet av Ylvis-brødrene.

Lørdags kveld var jeg ute og spiste med fem av mine nærmeste kompiser. Av de seks rundt bordet har tre av dem en fortid som dj’s, mens to av oss fortsatt er det. Med andre ord: Vi utgjorde en gjeng jeg uten å overdrive vil kalle iallfall litt over gjennomsnittet interessert i musikk. Likevel var det ingen av oss som en gang hadde ofret overføringen av Spellemannprisen en eneste tanke. Da temaet ble tatt opp i ei bisetning, var det i en sarkastisk tone, og det ble blant annet spurt om noen var i stand til å ramse opp tre låter fra 2008-skivene til de rocknominerte bandene Grand Island eller Lukestar. Da lo vi.
– Hahahaha, for en tullepris, sa vi.

Spellemannprisen anno 2009 er blitt helt himmelropende uinteressant, sett ut fra et musikkperspektiv, og det oppleves overhodet ikke viktig å få sendinga med seg. Når jeg gikk inn på nettet senere på kvelden/natta for å sjekke hvem som vant, fikk jeg bare mine forutinntatte antagelser bekreftet opp og i mente. På vg.no lå følgende overskrifter ute:

«Slik festet musikkstjernene i natt»

«Maria Mena trygler kjæresten om å fri!»

«Thom Hell forteller at kjæresten er inspirerende for ham»

«Maria hikstet seg gjennom takketalen»

Å finne vinnerne krevde litt kreativ leting, men til slutt fant jeg dem, og da hadde jeg allerede blitt forulempet av flere bilder av pauseklovnene Thomas & Harald uten klær. Nakne menn på scenen, altså. Hoho, så deisende gøy. Skikkelig på kanten, liksom. Billedteksten fortalte meg at bakgrunnen var prisvinner Ida Marias fremføring av låten «l Like You So Much Better When You’re Naked» (Høhø, du tok den? Skikkelig artig!). Så synd hun ikke heller dro en cover av The Only Ones’ «Why Don’t You Kill Yourself?».

Spellemannprisen har blitt en glamourdopa utgave av TV2s eget program «Senkveld», og har mindre og mindre med musikk å gjøre. Bare det at 12 av de 23 ordinære prisene ikke engang anses som nok interessant til å vise utdelingen av, fordi Senkveld-gjøglegjøkungene har presset det ut til fordel for sine elleville ablegøyer, er ille nok. Til og med prisen for beste popgruppe er smått utrolig eliminert i dette selskapet. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: Hvem skulle tro at man direkte savnet synet av Knut Borge i smoking?

I tillegg må det gjøres noe med selve juryordningen, for i år var det mye rart som fant sted. F.eks: Når man i kategorien beste rockalbum presterer å hoppe bukk over de to mest opplagte kandidatene (Madrugada og Kaizers Orchestra) og de erstattes av to høyst marginale navn (Lukestar og Grand Island), er det mye galt som ikke rett. Vi snakker altså om to navn som til sammen har solgt under 5000 skiver og som til sammen har ligget én (1!) uke på VG-lista (Lukestar lå én hel uke helt nederst, på en førtiendeplass) i stedet for Madrugadas selvtitulerte og panegyrisk kritikerroste svanesang (35 uker inklusiv førsteplass og 85.000 solgte) og Kaizers Orchestras album Maskineri (24 uker inklusiv førsteplass og 30.000. solgte). Da fungerer ikke systemet. Greit nok at salgstall alene ikke skal gjenspeile vinnerne, men det får da være grenser.

Dagsavisen skriver sågar at vinneren Lukestar i mye større grad trengte en Spellemann enn Madrugada. Vel, for det første skal vel ikke prisene gis til de som trenger det mest? Spellemannprisen har null å gjøre med veldedighet eller nødhjelp. For det andre var ikke Madrugada nominert i noen annen kategori enn «Beste musikkvideo», en pris som har null med musikk å gjøre, og som på toppen av det hele ble avgjort dagen før gjennom en sms-avstemning fra folkedypet.

Dagens utgave av Spellemannprisen er i sum klin, hakke, bankende pinlig. Den undervurderer publikum, den underkjenner artistenes integritet og den er faglig sett på et røskende, legendarisk ræva luggeføre. Som man lenge har sagt over there:

«It’s time for a change».

"Det går mot lysere tider"

…sang Raga Rockers i 1989. Den gang var det tungt ironisk, og det er kanskje ingen vits å ta bort anførselstegnene den 21.januar i 2009, selv om sola kommer tilbake i Tromsø i dag, for den pleier å komme tilbake mer eller mindre hvert år. I andre deler av verden er det kanskje vanskeligere å spore saklige grunner til euforisk tro på fremtiden. Tre ukers nylig tilbakelagt pur galskap i Midtøsten, kraftkrise i Øst-Europa, dystre utsikter for miljøet og nå også den såkalte finanskrisa som truer selv Velferds-Norge er bare noen faktorer.

De fleste, iallfall i Europa, er likevel enige om at det i dag skal bli deilig å erstatte George Bush jr. med Barack Obama. I USA er førstnevnte allerede kåret til tidenes mest upopulære president, og i den klubben er det jo noen å ta av. Men noen forskjeller vil vi helt sikkert se, selv om det rent historisk er god grunn til å kue optimismen, og i hvert fall litt ned fra den semireligiøse tilbedelsen av Obama som til nå har vært tilfelle. For mange amerikanere som reiser eller bor i utlandet er dagen i dag likevel rent symbolsk helt utrolig viktig.

I de åtte årene George Bush jr. har styrt USA, har jeg arrangert en rekke konserter med amerikanske band og artister her i byen, og jo lenger Bush satt ved makta, desto tydeligere vokste det frem en skam fra amerikanerne som etter hvert begynte å irritere meg. Man hadde knapt rukket å presentere seg for dem på flyplassen før de regelrett begynte å unnskylde seg for den politiske situasjonen rundt deres egen president, en president som kom til makta med støtte fra knapt en fjerdedel av landets befolkning.

Som rimelig kulturinteressert nordmann er jeg, i likhet med et stort flertall av Norges befolkning, på sett og vis et produkt av det store landet i vest. Uten påvirkningen fra amerikansk kultur, og da spesielt amerikansk musikk og film, hadde min generelle kulturelle forståelse vært totalt annerledes, og da tenker jeg ikke bare på outsidere på siden av Billboard og Hollywood. Og jeg sier det ikke med en flau bismak i kjeften, men utbasunerer det høylytt og helt uten blygsel.

Det har selvsagt kommet uhorvelig mye mindreverdig ræl av amerikansk film og musikk de siste årene, men fuglene skal vite at det også hadde vært tilfelle om man retter et nogenlunde kritisk blikk mot Europa og Norge i den samme perioden. Jeg har sett mange helt uforståelig ræva norske filmer som får selv elleville, romantiske Hollywood-komedier i Peppe’s “filmdeal” til å fremstå som regelrett tidløse kunstverk målt opp mot dem. Og – ikke minst – jeg har hørt norsk musikk som gjør at jeg gladelig hadde forlangt heller å bli utsatt for endeløse torturseanser med åleglatt, fæl nashvilleparodisk plastikk-country fra USA fremfor noen gang å høre det igjen.

Likevel er det ingen tvil om at denne Bush-skammen har vært ei tung bør å bære for mange midlertidige eller permanente eksilamerikanere. Og det er faktisk 100% dustete. På samme måte som jeg selv forlanger å bli tatt for den jeg er i utlandet, og ikke som en representant for Kjell Magne Bondevik eller Jens Stoltenberg (for ikke å glemme Siv Jensen, om dét skulle bli situasjonen etter valget i september), er jeg samtidig nødt til å skille snørr fra bart når det kommer til amerikanere og Bush’ miljø- økonomi- eller utenrikspolitikk. For jeg kommer fortsatt til å gå med Levi’s, spise hamburgere, drikke Coca-Cola, høre på amerikansk musikk og se filmer fra Hollywood. Og det har ikke en dritt med Obama eller Bush å gjøre. Men det har å gjøre med at jeg på mange måter direkte elsker masse av det som kommer fra USA.

Det beste med Obama er foreløpig først og fremst at han ikke er George Bush jr, foruten det faktum at en farget mann i Det hvite hus er et viktig symbolskille. Og Obama er en objektivt sylskarp retoriker med et sympatisk vesen, det skal jeg selvsagt gi han, men det er nå en gang slik at man må vurdere politikere for det de har gjort og ikke for alt det de sier de skal gjøre. Bush har gjort masse dumt. Obama har ikke gjort en dritt. Men jeg digger filmene til Tarantino. Og jeg digger The Cramps. Og dét kan heldigvis ikke en president i USA gjøre noen verdens ting med.

Godt nyttår!

Sånn, da var det endelig gjort. Nå har jeg sagt det til alle. Puh! La dette samtidig være en gylden mulighet til å si det tilbake til meg. Og bare hvis du vil, altså. Det holder at du sier det inni deg, og jeg noterer «har sagt det tilbake» i margen foran navnet ditt.
Case closed – Let’s move on!

Jeg er – muligens paradoksalt nok for enkelte, men dog – vokst opp i et møblert hjem. Jeg skal likevel ikke skryte på meg en fortidsstatus som et overdrevent veloppdragent barn med strøken hvitskjorte, bukse med press, nypussa og skinnende rene lakksko, vannkjemma lugg og tversoversløyfe. Men jeg etterstreber faktisk å følge en viss etikettestandard en saktens kan forlange av et voksent og nogenlunde tenkende vesen. Derfor sier jeg unnskyld når jeg er uheldig å skubbe til noen, jeg holder opp dører for folk (primært for kvinner, og – ja – jeg ser at akkurat dét kan tolkes i retning egoisme), jeg forsøker i det lengste å gjøre et forsøk på å være en hyggelig kunde, og jeg forholder meg til at andre folk har andre skikker og sedvaner enn meg selv.

Derfor står jeg ikke ute i lurvete klær og raker demonstrativt i hagen og klipper plenen verken første eller andre juledag. Ei heller 17.mai eller 1.mai, og dette til tross for at ingen av de nevnte dagene er essensielt viktige for meg mer. I dag respekterer jeg fortsatt de som feirer alle slags – for dem – hellige høytidsstunder. Ja, jeg respekterer sågar de som feirer jul i månedsvis, som visuelt voldtar husene og garasjene sine med et så drøyt stort antall kulørte lyspærer, hvis strømforbruk ene og alene truer den globale økologibalansen. Det ser dustete ut, men jeg respekterer det.

Jeg respekterer også at nordmenn kjøper julegaver til hverandre for over førti milliarder, midt i det som defineres som krisetider, slik at vi kan sitte hjemme med flunkende nye flatskjermer å se på nyttårstalen til Jens Stoltenberg der han snakker om den økonomiske krisa vi er inne i. Det føles passe surrealistisk og absurd, men jeg respekterer at mange vil ha det slik. Og jeg sier god jul til folk, for at det skal man liksom si, og de sier jo god jul til meg, så da vil ikke jeg være han kjipe fyren som ikke sier god jul tilbake-typen. Jeg har jo – tross alt – elementær dannelse innabords.

Så god jul til deg kassedame som jeg kjøper nytt laken av og ikke aner hvem er bortsett fra at du har solgt meg et nytt laken, god jul dere som smilende selger meg kaffe hver dag, god jul til deg kollega, god jul til deg taxisjåfør, god jul eks-kunde jeg ikke har vekslet to ord med på fem år, god jul gamle studiekamerat og god jul tidligere bekjent som jeg ikke helt husker navnet på, men som jeg vet at jeg likevel burde vite navnet på og som det derfor må sies god jul til. God jul alle sammen! Dere sier det til meg – jeg sier det til dere. Det føles unektelig litt i overkant svulstig, men jeg respekterer det.

Og så en dag er det slutt. Man slutter nemlig helt 100% med å si god jul til hverandre fra og med den dagen som heter nyttårsaften går over i å hete første nyttårsdag. Da klemmes det vilt og uhemmet på alt og alle, og man sier, noen snøvlebrøler, «godt nyttår», og dét også selv til de som fra før var utenfor god jul-kretsen (og den er pinadø drøyt omseggripende). Men jeg respekterer det. Så jeg klemmer tilbake, selv om jeg vet at dette i løpet av en halvtime vil gi meg eksem på begge kinnene pga. hard slitasje på ansiktshuden som følge av ekstreme mengder fremmed – og dermed stinkende –etterbarberingsvann, streng parfyme og vorspielrester av Irish Coffee og søt champagne. For jeg respekterer det.

Og så skal man fortsette å si det. Man skal si godt nyttår til alle de man nettopp har sagt god jul til, ja endog til enda litt flere, men problemet nå er at ingen vet når de skal stoppe. Personlig hadde jeg gjerne sett at det stoppet 6.januar. Da er det trettende dag jul og middfabrikken med barnåler skal ifølge ekte juletradisjon pælmes i grøfta til naboen, og alle de kjipe og tørre julekakene kan endelig skrotes og erstattes med godter som faktisk er godt, sånn helt på ordentlig.
Brannvesenet kan puste lettet ut over at faren er over i Kulørtlys- og Røkelsebrenneland og på økonomikontoret til Troms Kraft onaneres det i kor over siste måneds forbruksgalskap. Og man gyver løs på den grå hverdagen igjen. Alt som kan minne om jul er borte, handelsstanden prøver febrilsk å tømme lagrene sine for å frigjøre plass til nye og dyre kolleksjoner og best av alt: Det er ikke en fordømt nisse å se.

Men folk fortsetter å si «godt nyttår». Og de sier det i hele januar. Alle du treffer under TIFF, som du ikke har sett siden forrige gang det var TIFF, sier det. I stedet for gode, gamle «Takk for sist!». Og galskapen fortsetter fanden fløyte meg i februar. Jeg har til og med fått godt nyttår-hilsener i mars.
Noen hevder nemlig at man skal si det hver gang du møter noen kjente eller perifere som du ikke har hilset på siden nyttår. Og det er her det virkelig bikker over i koko-terrenget. Man sier vel ikke «Gratulererer med vel overstått» hele året til folk, sånn siden de fleste mest sannsynlig har hatt bursdag i løpet av det siste kalenderåret? Nei, det gjør man ikke. Så jeg nekter å respektere dette tullballet etter 6.januar. Jeg nekter!

Og jula varer ikke helt til påske, for der imellom kommer fasten, din løk. Så slutt, og nå har jeg dessuten sagt det til deg, og du har sagt det til meg (kanskje).
Så igjen, for siste gang i år: Godt nyttår!

(var opprinnelig på trykk i lørdagsbilaget til Nordlys 10.01.08)

PS: Musikksidene i Nordlys onsdag 14.01.08. utgår pga. filmfestivalen.

Tankeløs hyllest

Før noen illsinte fans rekker å utbasunere et høylytt «Jante!», «Misunnelse!» eller «Kultursnobb!», skal jeg skynde meg å skyte inn at denne kommentaren overhodet ikke har noe å gjøre med selve bandet The Blacksheeps. The Blacksheeps har ikke gjort noe galt; de har sågar opptrådt imponerende jordnært og fornuftig i den til tider sinnssyke viraken av en medieinteresse de har blitt til del etter seieren i Melodi Grand Prix Junior (MGP JR). Så – igjen – før alle hisser seg opp og smeller inn et titalls innlegg på Kort Sagt-sidene, akkompagnert råtne egg i posten og en bråte av hatmailer: det er ikke bandet jeg vil til livs, men heller medias nesten euforisk rusa og overdrevne omfavnelse av et band som til nå har gitt ut én låt. Én låt, altså.

Det finnes knapt et kulturelt konsept som er lettere å rakke ned på enn MGP JR, og derfor avstår også undertegnede. På samme måte som det er en åpenbar nivåforskjell på ungdomsskolerevyer og storstilte, proffe og kostbare teateroppsetninger, er det selvsagt også en ditto forskjell på hva man skal forvente seg av barn/tenåringer i en talentkonkurranse og etablerte artister med flere års erfaring i sekken. Det er dessuten lettere å forstå et svært ungt bands deltagelse i MGP JR enn f.eks. Surferosas krampaktige forsøk på å berge stumpene av karrieren via Melodi Grand Prix (senior). Og hvem føler at verden dirrer i spenning mens den venter på et nytt bidrag fra Jahn Teigen eller Bettan? Svært få, får jeg håpe.

Så igjen – og til det drepende kjedsommelige – jeg har ikke noe personlig mot The Blacksheeps (føler at poenget etter hvert begynner å komme svakt frem). At de ble a-listet av P3 kan definitivt diskuteres, men det er heller ikke noe jeg hisser meg opp over. At de vant herværende avis’ kåring av «Årets nordlending» er heller ikke spesielt sjokkerende, selv om Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen i rettferdighetens navn kanskje hadde vært et mer forventet valg. Slike kåringer er likevel ofte avgjort av effektive nettmobiliseringer enn det enn fagjury ville kommet frem til.

Jeg lar meg heller ikke sjokkere inn i ryggmargen av at en presumptivt fornuftig spaltist som Trude Ringheim på redaksjonelt sted i Dagbladet (på finaledagen) skriver en hyllest til MGP JR-bandet som savner sidestykke i mangel på bakkekontakt og fingeren i jorda-journalistikk. Når dét er sagt: Når så man sist – om det da overhodet har skjedd – at den selvutnevnte kulturavisa hyllet et rockband på side 2, noenogførti sider unna kulturavdelingen? Jeg bare spør.

Det som derimot er atskillig fjernere er når man leser utfallet av den årlige «Kritikertoppen» i Dagsavisen. Her har hele 45 norske musikkjournalister stemt over årets album og årets låt, helt uavhengig av nasjonalitet, og vinneren av årets låt var altså «Oro jaska, beana», et faktum som også ble hyllet på redaksjonelt sted fra Dagsavisens normalt meget oppegående musikkredaksjon. Siden undertegnede også leverte inn sitt personlige bidrag til denne lista, og siden de andre bidragsyterne per definisjon er mine yrkeskolleger, er jeg smertelig klar over at jeg her spretter rundt i et tett minefelt med digre truger, men det får ikke hjelpe. For jeg nekter på at Blacksheeps laget den aller beste låten – i hele verden! – i hele 2008. Og selv om jeg trekker fra opplagte poeng for nasjonalpatriotiske motiver, samt gledesrus over at noen spilte rock i en sammenheng der man normalt jubler bare noen har en gitar rundt halsen (Jfr. ordtaket «In the country of the blind, the one-eyed man is king»), nekter jeg videre på at dette er et korrekt bilde av virkeligheten.

Derfor vil jeg faktisk – helt uironisk – hylle The Blacksheeps for at de takket nei til årets by:Larm, en invitasjon omtrent ingen andre band i Skandinavia ville gjort annet enn å logre vilt til. Grunn: de vil prioritere studioarbeid med debutskiva og skole. Fra et rockperspektiv er iallfall det første bra. Så får vi håpe at ikke norske musikkjournalister går rundt og tror at bandet kommer til å lage verdens beste plate i år, men at de heller klarer å følge opp singelsuksessen med ei habil rockplate, og dét hadde selvsagt vært mer enn gledelig nok.

Nordmenn på flytur

Garder’n

Nordmenn på flytur har blitt en fæl kategori mennesker. Kombinasjonen av en nasjon full av ny-oljerike mennesker og flypriser som i dag er lavere enn lokaltogpriser anno 1975, gjør at mer eller mindre alle har råd har til å fly.
Isolert sett greit nok, men det er slettes ikke problemfritt. Allerede i innsjekkinga starter problemene. Folk knuffer, sniker i køen, tramper på hælene til de foran seg, veiver med skiposer og flatpakka barnevogner, og har veldig dårlig tid, alle som én. Og de er fulle. For det har blitt en kollektiv tvangstanke at fyll og flyging er en tvingende nødvendig kombinasjon. Skal det flyges så skal det sannelig min hatt også drikkes. Mye. Ikke på tog og ikke på buss, men på fly. Å fly i fylla er nemlig skikkelig stas, og ergo forsvinner enda mer fornuft og grunnleggende etikette.
En vanlig kommentar er gjerne denne: – Flytt/skynd deg, for jeg skal nemlig nå et fly! Tenk, så unikt å være på en flyplass for å nå et fly! I motsetning til alle de andre som bare er på flyplassen fordi de skal slå i hjel tid og formelig elsker å stå i kø.

Så kommer sikkerhetssonen, og la meg skynde til å utbryte mitt samtykke med at reglene her har blitt i overkant rigide og tullete. Likevel er det ikke vaktene som har funnet på reglene, og når folk skal gå gjennom en metalldetektor og da braser og sjangler inn uten å ta av seg belte, klokke og juggel, og de har jakkelommer fulle av sakser, kniver, lighterbensin og gjenstander som de digre skiltene allerede har sagt at ikke er lov å ta gjennom, er det ikke vaktene som er noen idioter når det piper. De gjør derimot jobben sin og gjør sånn at du og alle andre skal slippe å sitte ved siden av for eksempel en stupfull mann med sverd som heller bensin over deg.

Vel gjennom stimler så alle seg sammen rundt sin angitte gate, og selv om man allerede har fått tildelt et setenummer som ingen kommer til å stjele (det er nettopp dét som er konseptet med faste plasser), presser voksne folk seg mot inngangen, løper over eldre og syke i rullestol, tråkker på blinde og forsvarsløse barn med jeg-reiser-alene-skilt på magen, fordi de tror at de da får setet sitt tidligere. Det gjør de ikke. Og dette er før de vet om flyet kanskje er forsinket.

Hvis så skjer er sponhelvetet skikkelig løs. Da remjes og brøles det at «JEG skal rekke det eller det og har ikke tid til å vente», som om alle involverte personer på en flyplass tilhører en slags morbid sekt hvis eneste mål er å holde folk igjen til evig tid uten å la dem reise. Vel, kjære flypassasjer, selve konseptet og idéen flyplass kjennetegnes ved den nokså logiske faktoren at hele poenget er å få folk til helvete vekk derfra. Det er derfor man er der. For å fly av gårde i ei vanvittig fart, og når flyet da ikke kan lette pga. tåke, snø på rullebanen, tekniske feil e.l. er det ingen andre enn de som jobber der som synes det er verre.

En forsinkelse innebærer for dem at de garantert blir kjefta huden full av ei småbarnsmor på 53 år med øl-ånde og hjemlengsel, eller at de må høre på høylytt barnegråt, misfornøyde og bortskjemte sofahunder som klynker i sine altfor små bur, eller drita militærgutter som atonalt og usynkront synger svenske griseviser. Så tro meg; de som er på jobb vil ha deg vekk og av gårde for enhver pris. Et fly som letter er bokstavelig talt selve velsignelsen fra oven.

Inne på flyet er det ingenting som endrer seg til det bedre. Folk klager på matutvalget og glemmer at det tidligere ble servert varmmat på norske innenlandsruter man i dag ikke hadde servert som dyrefôr i trengende strøk, og at dette attpåtil gjorde strekningen mellom Tromsø og Oslo dyrere enn en jordomseiling på cruisebåt – med fullpensjon.

Også selve bildet på den manglende, kollektive bevisstheten; nemlig regulering av stolryggen. I dagens trange fly er alle bevisst at de er i sin fulle rett til å knuse kneskålene og rive ned kaffen til personen bak seg – uten å først gi et lite hint – mens det samtidig sees på som en dyp trakassering om det samme skulle skje på dem selv. Når flyet så er fremme og flyvertinnene har fått masse kjeft for at folk ikke rekker det neste flyet sitt pga. vanskelige landingsforhold på Gardermoen (husk: Det er alltid flyvertinnene sin feil at det er vanskelige landingsforhold), er det en ny runde med knuffing og bølling for å komme seg først ut, selv om alle minutter senere må vente på bagasjen.
Når dette følgelig skjer, er det ikke slik at man stiller seg fint rundt bagasjebåndet. Nei, da skviser samtlige seg inn akkurat på den kvadratmeteren som utgjør golvflekken ved åpningen i veggen der bagasjen først kommer ut, og nå er i tillegg mange så fulle at de har glemt hvordan den nye reisebagen sin så ut, og dermed regjerer det komplette kaos.

Nordmenn på flytur har blitt en uintelligent og irrasjonell mobb som får parodier à la Fleksnes og Stutum til fremstå direkte sympatiske og kontinentale. Det er med andre ord ingen grunn overhodet til å frykte terrorister på norske flyplasser, for vi har faktisk noe mye verre på lager; nemlig oss selv, og helst med en grunnpromille på 2,5.

Ha en god tur!

(var første gang publisert i Nordlys’ lørdagsmagasin 05.04.2008)

Tulle-bord

Julebord og events er den nye veien til rikdom for en allerede storselgende elite av skamløse og pengekåte arrangører med lite kunstnerisk på hjertet. Nå siver stanken ut alle veier.

Det er på høy tid å avlive en myte én gang for alle, nemlig at det stadig sviktende platesalget er helt problemløst, siden dette av mange hevdes å være et fortrinn for såkalt kvalitetsmusikk og de artistene som virkelig vet å levere varene live, og som av den grunn vil tjene til livets opphold på salg av merchandise og konsertbilletter. For noen få artister stemmer nok dette, men det store bildet viser uansett at de artistene som i fremtiden vil selge ut de største arenaene og klubbene er artister som allerede har massive selskap og masse penger i ryggen.

Og de som selger ut svære konsertlokaler er også de som fra før selger masse skiver. Skulle platesalget forsvinne helt, er det disse som er de store vinnerne, og ikke de såkalte kvalitetsartistene med cirka 30.000. treff på Myspace.
I disse tider er det ganske gøy å se at folk flest klager på konsertprisene her til lands, og spesielt på norske artister. Madrugada var, ifølge enkelte, noen hjerteløse blodigler som sugde ut litt over 400kr for å komme inn på én av deres avskjedskonserter her i byen.Vel, det var bare noen tiere dyrere enn det var å se Trond Viggo m/band for et år siden. Mange stand up-komikere i landet ligger på samme nivå. Og prisene på små klubbkonserter har steget mindre i pris med årene enn aksjene i amerikanske forsikringsselskaper.

De etablerte, og – om du vil – dyre, konsertstedene her til lands er likevel ikke så gæren mot det som er de virkelige iglene og skurkene. De har hittil fått lov til å gå i fred, for ikke å snakke om artistene som har bistått dem med sine kunstneriske bidrag. De sleipe og kulturelle brønnpisserne tar ekstremt masse penger for å komme inn på deres arrangementer, og selger inntrykket av et superbt, kulturelt kinderegg som skal inneholde både dans, moro, mat og drikke.

I praksis betyr dette at en salig og usammenhengende julegrøt av artister sauses sammen til forventningsfulle og kjøpevillige gjester som åpenbart gladelig betaler mellom 800 til 1.500kr for opplegget. For denne summen får de se f.eks Kurt Nilsen, Wenche Myhre, Kåre Conradi og Erlend Bratland underholde fra ei scene, mens de mesker seg med en tallerken der noen har klasket noe pisslunken surkål, et par kalde kjøttslintrer, litt størknet ribbefett og noen syntetiske sprettballer som serveres under banneret «poteter». Vil de på do er det rigget opp utedass. God fornøyelse og bon apétit!

Altså: Folk må for min del gjerne digge Kåre Conradi og Erlend Bratland, og de må gjerne betale åtte tusen kroner for å se dem live. Det er frivillig å dra dit, og jeg slipper. I årets adventstid har det uansett blitt avdekket en lummer, lurvete og suspekt kultur der ikke engang det folk betaler for viser seg å innfri. Maten har blitt servert halvfrossen, det har gått tomt for alkohol før Kurt Nilsen har rukket å brøle sitt første «Halleluja» eller før Wenche Myhre i julerus skulle ha utbasunert et allsangvennlig «Vi lever».

Sist helg toppet det seg da ikke engang alle artistene hadde fått betalt. Den svenske, og en gang akk så populære, eurodiscoartisten E-Type lot være å dukke opp da han så at hotell, fly og honorar ikke var på vei til kontoen hans. Som han sa til Dagbladet:

– Jeg føler meg lurt. Jeg skulle vært i Oslo, og hadde skaffet hundevakt.

Han må ha hatt det hardt, stakkars. Dermed gikk fansen glipp av hans hit “Angels Crying”, og det kan jo ikke være greit i disse juletider.
Min oppfordring er: La være å støtte opp om disse arrangementene. Arrangørene finnes ikke interessert i å skape en kulturopplevelse for deg. De er bare ute etter å piske fettet ut av overprisede medisterkaker fra kolossale økonomipakninger, og de driter i komfort og musikk.

Deres omsorg for sine kunder er helt på linje med de snuskete byggefirmaene som bøffer polakker og driter i arbeidsmiljøloven. At de nå avsløres er bare flat darwinisme. De har ikke livets rett i markedet. De dør ut, og ingen vil savne dem. Takk og lov.

Nakensjokk!

I dag vil jeg rekke ut en hånd. Jeg vil rekke ut en hånd til offentlige kulturpersoner hvis fremvisning av naken hud i deres vonde og utagerende fortid har voldt dem problemer.
Så til Den hellige åndselitistiske treenighet Gøril Mauseth, Pia Tjelta og Triana Iglesias: Dere har min fulle sympati. Jeg føler med dere. Jeg tenker på dere, og jeg gjør det med klær på mens dere er fullt påkledd.

Altså: Her spiller Gøril og Pia inn en og annen film der kåte og uomtenksomme regissører, som i sin iver etter å selge kinobilletter og oppnå kunstnerisk anerkjennelse, har flekket av dem klærne, gitt dem vulgære replikker og bedt dem om å ha seg med alt fra innpåslitne medskuespillere til grovt utbyttede, intetanende og sågar døde fisker.

Så går filmene på kino. Noen havner endatil på VHS og DVD, og så er det faen deise meg noen spekulative, kyniske og moralsk lurvete personer i media og på privat basis som legger fra seg alt som heter høflighetskutymer og videre måker den usømmelige skiten ut på internett eller i redaksjonelle innslag som omtaler filmene; filmer som både Pia og Gøril aldri, aldri, ALDRI trodde at noen kom til å ha interesse for å se.

For når i den svarteste, blåsvidde granskogen ble folk så anstendighetsløse at de ønsket å se – av alle ting i hele verden – veldreidde damer uten klær? Man kan lett oppgitt spørre seg hvor verden er på vei hen.

Også salige, Triana, da. Dere husker henne? Ja, dere husker henne kanskje nettopp bare fordi hun poserte toppløs på forsiden av gratisavisen Natt & Dag for noen år siden. Stakkars, jente. Den redaksjonelt sett blytunge og hyperseriøse gratisavisa Natt & Dag, best kjent for sine edle prinsipper om aldri å fremstille andre mennesker ufordelaktig, fikk ta noen bilder av den skjønne Triana der hun hadde røsket av seg alt på overkroppen og spradet rundt og forbi en i overkant knipsevillig fotograf.

Triana, stakkars, hadde visst sagt noe om at til tross for at bildene skulle brukes på forsiden av gratisavisa Natt & Dag, skulle de iallfall dekke over barmen (og i hvert fall ehh… barmvortene) med den seriøse gratisavisa Natt & Dags logo. Og hva skjedde? Jo, de frekke lurendreierne trykket et bilde av henne på forsiden – som avtalt – men lot likevel leserne se hennes fordeler uten så mye som ei fille på. Og dermed var skaden skjedd.

Den tidligere playboymodellen gikk ut i media. Og hun raste (kjendiser raser alltid. De nøyer seg ikke med å bli sint. Fenomenet å rase er forbeholdt personer av en viss status). Blant annet sa/raste hun at hun følte seg brukt. Så sant, så sant. Jeg kan ikke huske å ha følt mer genuin sympati siden countryartisten Bjøro Håland i 1994 følte seg brukt over at osten Norvegia ble lansert til tonene av Hålands evergreen «I Love Norwegian Country». «Jeg føler meg som en OST!», raste en gråtkvalt Bjøro over hele VGs forside. Han skal likevel være glad han hadde både cowboyhatt, skinnvest og jeans på seg.

Så jeg føler med disse uskyldige ofrene; derom hersker det ingen tvil. Hva mine motiver for dette er synes muligens litt fjerne, men saken er enkel: Jeg vet hva det handler om.

På midten av åttitallet spilte jeg en fotballkamp i turneringen Scandia Cup i Trondheim. Lokalavisa Nordlands Framtid tok et bilde av meg etter kampen, da jeg i et svakt øyeblikk poserte kun iført shorts, fotballsko og noen lurvete strømper og med en svett drakt i hånden. Uten å spørre meg først smurte de fanden dundre meg bildet rett på trykk, over nesten ei halv side! Og jeg, som bare trodde jeg hadde spilt fotball. Jeg takker den dag i dag høyere makter for at internett ikke hadde gjort sin entré.

Fuglene må vite hva som da hadde skjedd med dette bildet. Men jeg fikk posttraumer da internett senere kom og jeg brått innså hvilken naiv oppførsel jeg hadde gjort i min utagerende og ville ungdom. I hvilket arkiv befinner seminakenbildet av meg seg nå? Jeg mener, Kåre Conradi tok jo selv sine bilder, vel å merke av sin egen penis, men de lå på hans egen mobiltelefon som han så «mistet» på byen. Jeg, derimot, var helt uskyldig.

Men aldri så nakent og grovt at det likevel ikke finnes råd, og her trer jeg støttende til for Triana, Pia, Gøril, Bjøro og andre medutbyttede: Når mørketiden langsomt senker seg over landsdelen, melankolien kommer krypende og ting virker håpløst, finnes det en mentor som vet hvordan uønsket oppmerksomhet rundt ens egen nakenhet skal takles. Da må man løfte blikket, for det er slettes ikke nok å klatre opp til kulturelitens pidestall der Pia, Gøril og co. sitter. Nei, vi må strekke oss enda høyere og ut mot havet. Der finner vi det lynende intelligente strategigeniet, mannen som elegant løfter seg over selv ånds- og kultureliten her til lands, ikonet vi trenger å se opp til når det røyner på, helten som aldri gir seg, men som tar det hele med et smil.

Jeg snakker selvsagt om Rune Rudberg. Avbildet ekstremt naken i samkvem med en ditto naken kvinne, smilende til kamera, med et unevnelig organ i bevegelse og en skinnende blå dildo på vei opp der sola ikke bør skinne. Det var tid for å rase. Det var tid for å klandre fotografen. Det var tid for saksøking over en lav batong. Men hele Norges Rune Rudberg visste råd. Han slappet helt av. Han svarte: «Herregud, jeg har mye verre og bedre bilder hjemme». Og vips, så var det hele glemt. Det er godt å ha noen smartere folk å se opp til. Rune i det høyeste vet. Han viser vei.

(stod på trykk i Nordlys’ lørdagsmagasin 30.11.2008)

Annonse