Viser arkivet for juli, 2014

Barske, harde menn. På tide å bli litt bløtere nå.

Anmeldelser - Bukta 2014

De feige og døve brønnpisserne

Skrev denne i 2012. Kunne dessverre skrevet den helt uforandret i dag.
De feige og døve brønnpisserne

Det artige og altfor dyre toget

Innfør høy pant på svineriet

Cosmic Psychos til Norge!

Når? – 18. juli 2014
Hvor? – Rypekroken Roadhouse
Hva? COSMIC PSYCHOS!
Supportband? – Kozmic Boogie Tribe og The Dogs

Cosmic Psychos live i Norge, på gården til Pål Erik Gulliksrud. Herregud, jeg må klype meg i armen, for så i vater har jeg aldri opplevd at livet og verden har vært. Dette er nesten for godt til å være sant. Men det er ikke det. Det er reelt. Og det viser at rettferdigheten til slutt feirer. Herregud, jeg er så glad. Å reise nesten 4000 kilometer for å se en konsert har aldri føltes mer naturlig.

Jeg mener det helt bokstavelig når jeg sier at det ikke er et eneste annet band i verden jeg mer ville ha sett live per 2014 enn nettopp disse australske kjempeheltene. I en tid da altfor mange med tilknytning til rock blir mer og mer alvorstynget og seriøs, er det så forbanna trygt å vite at Cosmic Psychos, selve motgiften, er der ute.

Cosmic Psychos har bestandig bare dreid seg om å ha det gøy, hylle de infantile primærbehovene, og der veien til nærmeste pub alltid har vært å anse som den edleste og høyeste verdien i livet. Noe det på sett og vis også er.

Jeg kunne skrevet en helvetes masse om hvordan Cosmic Psychos var viktige i grungens fremvekst blablabla., om da Mudhoney, og senere Pearl Jam, spesialplukket dem som support på sine turneer fordi de var så store fans, og at Melvins, L7, Nirvana og en drøss andre elsket dem dypt og inderlig.

For meg er Cosmic Psychos likevel jævla mye større og viktigere enn alle bandene og hele fuckings grungebølgen til sammen, og i stedet for å sette dem i samme bås, viser ettertiden at skivene deres fra denne perioden har tålt tidens tann, og at de er dæven så slitesterke.

Og sykest av alt: Etter de kom sammen igjen, og medlemmer har både dødd og forsvunnet, står fortsatt frontfigur Ross Knight der foran traktoren sin i ei slitt flanellskjorte, hytter med de grove nevene sine og banner, drikker øl og lager eminent punkrock på den slitte traktorbassen sin, som doser hva faen det enn måtte være i vår samtid.

Jeg hater vår samtid, sett med rockøyne. Når Arcade Fire og National regnes som to av verdens største, viktigste og beste rockband, føler jeg at noen har vært og tukla og fucka med det vi er så lidderlig glad i, altså rock.

Cosmic Psychos er antitesen til Eddie Vedder og Kurt Cobain og hele fuckings lineup-en til samtlige norske kredfestivaler. Cosmic Psychos er det motsatte av Big Bang, U2, David Bowie (jo da, han har laget bra saker, men fy så utålelig han har vært de siste 40 årene), Franz Ferdinand, Lars Lillo Stenberg, allverdens introvert shoegazermøl, Hennes & Mauritz-«punk» à la Offspring, Rancid og Green Day, sutrete hardcore fremført av gjennompierca veganerfundamentalister, introvert rumpeindie, Eric Crapton, evigvarende krautrock, The Strokes, reggea og ska, Datarock, metalband med flere tatoveringer enn bra låter, P3-formatert juggelrock, britisk fjonballerock, 20 på dusinet-oppskrytt ørkenstonerblacksabbathkopistkukeri og skjelvende tandre singer/songwritere med mindreverdighetskomplekser, hjemlengsel og usunne morsbindinger.

Derfor _elsker _ jeg Cosmic Psychos. De er alt alle de andre tullebukkene ikke er eller ikke har skjønt. Cosmic Psychos er heller Selve Inkarnasjonen av det rocken egentlig var ment å være, og det var faen ikke noen «protest mot det etablerte» eller en eller annen verdibasert, vedtatt «bølge» som skulle ta et oppgjør med det konforme.

Alt dette er døv og kokett liksompolitikk, og det har ikke en dritt med rock å gjøre. Rockens hovedingrediens og viktigste intensjon har fra dag én vært å fri oss fra kjedsomhet, som er det aller verste av alle tilstander man kan havne i.

Og derfor er også Cosmic Psychos Selve redningen. For de kødder faen ikke med dealen, som nesten alle andre gjør. De gir oss rock som handler om å drikke øl, skyte med hagle i fylla, Rambo, kjøre formålsløs Massey Ferguson-traktor midt på natta, skyte nabokatter, vise rumpa til naboen, halshugge kaniner, digge David Crockett, slite hodet av og drite ned i halsen på eksmedlemmer som ikke lenger vil være med i bandet, drepe kenguruer og å gå amok med motorsag. I fylla. Sånne ting. Og det er faen så viktig. Dritviktig, er det.

Cosmic Psychos, altså. Tenk en mindre intellektuell utgave av AC/DC som spiller refuserte Ramones-låter, med gitar og bassgitar koblet gjennom en vintage-traktor og sendt ut via en gigantisk silotank fylt til randen med kraftfôr, og du nærmer deg eliksikren av bandets uslåelige kombo av infantil dumhet og maskulin barskhet.

I en rettferdig verden hadde operaen i Sidney vært bygget etter hodeskalleformen til Ross Knight. Men verden er som kjent ikke rettferdig i det hele tatt. Verden er blodig urettferdig. Og nettopp derfor er det så forbanna kult at hedersmannen Pål Erik Gulliksrud har gravd dypt ned i egne lommer og klart å hente opp disse australske kjempeheltene til sin egen gård på Rypekroken.

Tygg på det. Bandet som ga ut undergrunnsklassikeren «Down on the Farm» skal spille på gården til mannen som i sin tid drev den sagnomsuste og legendariske platesjappa Wild Mind. Mannen som i nevnte plattesjappe pusha på undertegnede skiva «Down on the Farm» på vinyl. Det forandret livet mitt. Og nå fortsetter Pål Erik og Cosmic Psychos å forandre livet mitt.

Verden er kanskje ikke perfekt eller rettferdig. Men den 18. juli er den i det minste i vater for en stakket stund.

Pål Erik, Ross Knight og Cosmic Psychos for presidents!

Ice cold, lock’n’load! Hooray fuck!

- Egon Holstad.
(Forhenværende rock’n’roll-dealer. Akkurat nå fryktelig glad og beruset på livet og industriprodusert øl).

Til alle hushaiene der ute

Ildsjelene vi ikke har råd å miste

Boikott Fotball-VM!

Vi må skille snørr fra Hitler-bart