Viser arkivet for stikkord øl

Er Helsedirektoratet dritings?

Når ølet renner inn, renner vettet ut, sies det. Mon dét, men det kan også late til at vettet selv lever under trange kår, bare ordet øl trekkes inn i debatten. Norge har en streng alkohollovgivning, og undertegnede kommer aldri til å gå i fakkeltog for å gjøre noe med det; fordi jeg har lært å godta mange av de surrealistiske utslagene dette kan føre til i praksis. Nå har det imidlertid gått for langt.
Les mer…

Et åndssnobbete sukk

(stod på trykk i Lørdags-Nordlys 28.mai)

Det er veldig vanskelig å skrive dette uten å virke både snobbete, elitistisk, snerpete og selvhøytidelig. Det får så være, men det er en drittjobb som må gjøres, og nå tar jeg spaden i egne hender. I dag skal vi snakke om utdrikkingslag. Herre, gi meg styrke!

For noen uker siden var jeg i hovedstaden. Jeg landet tidlig en lørdags formiddag og været var fantastisk. Sol fra klar himmel og vindstille. Ergo var det bare å kjøpe en bunke aviser, sette seg ute på et dertil egnet sted, investere i årets første utepils, en kopp kaffe, av med jakken, på med solbrillene og så bare nyte dagen. Men Adam var ikke lenge i Paradis.

Etter cirka tjue minutter er jeg omringet av kvinner, noe som på generell basis skal generere glede og tilfredshet. Men den gang ei. Disse kvinnene er alle utkledd som budeier, med nyinnkjøpte og lange fletter av plastikk dinglende rundt hodene sine. Alle er drivende dritings, og alle har på seg en hjemmelaget rød, hvit og blå drakt, og på ryggen har de brodert inn tallet 6.

I fall folk flest ikke skal få med seg den subtile dobbeltbetydningen, har de stavet SEX i digre bokstaver under tallet. Hå hå hå, skikkelig drøyt. Her hintes det om puling, dere! Oioioi, nå sprenger de grenser! Og i sentrum for det hele; en snøvlende og helt kanakkas stupfull dame. Hun er kledd ut som ei ku. Jepp, ei ku. Intet mindre. Den vaklende Dagros er ufrivillig –håper jeg– skremmende lik sitt rollevalg, og ser anslagsvis nøyaktig like intelligent ut som sin animalske ekvivalent.

Mitt umiddelbare inntrykk er at «MØ!» er det suverent smarteste hun har sagt det siste døgnet. Hun minner befriende lite om noe som kan være en artsfrend av meg selv, så tanken på at hun har fire pupper er heller ikke totalt fremmed. Samt en femte i reserve. Inni hodet sitt. Dog kan det late til at venninnene har melket ut innholdet av sistnevnte, til absolutt siste dråpe, for det ser ut til å være urovekkende tomt i toppetasjen. Ingen i fjøset, men alle fjøslyktene på, sånn for å holde meg til Dagros’ egen terminologi.

Dagros bøyer seg så over bordet mitt, med det flotte resultat at hun kvelver min nyinnkjøpte øl i fanget på meg og over det som én gang var ei avis. Som om ikke det var nok, rauter hun høylytt ut et tilbud som nok er ment å ikke kunne si nei til. Hun vrøvler noe konsonantfattig rør, som jeg tolker som et tilbud om å kjøpe et eller flere kyss, for ikke glemme det jeg tror er en bolle. Femti kroner for det første. Ti for det andre.

Jeg vet ikke hva jeg har minst lyst på. Nå er jeg ikke noen videre stor tilhenger av prostitusjon, men om jeg noen gang skulle falle så lavt at jeg føler et presserende behov for å kjøpe meg intimitet, vil det neppe bli utveksling av spytt mellom undertegnede og ei dritings ku. Jeg er heller ikke spesielt glad i boller. OK, jeg kan alltids spise en fersk og rykende varm rosinbolle om noen serverer meg det, men bollene Dagros har å tilby er av det mindre tiltalende slaget hva fasong gjelder.

Bollene hennes er nemlig formet som gigantiske peniser. Det er gjort med fullt overlegg, for alle bollene i kurven er identiske. Den seksuelle dobbeltbunnen er rørende lett å skjønne. Men når mitt egentlige mål er å nippe til ei øl, en kaffe og lese aviser, er det å stappe stekte kjempepeniser av hvete inn i munnen på meg selv nokså langt unna å føles påtrengende.

Så jeg avstår. Også sier jeg – overraskende høflig og avdempet, jeg er nok i sjokk– at jeg ikke har lyst på diger penisbolle eller å bli oralt forulempet av den dritingssiklende mulen fra det som ser ut som bunnivået av hva arten homo sapien har klart å hoste opp i løpet av sin cirka hundretusenåriges eksistens.

Og så begynner budeieflokken å hyle og peke på meg. «Kjiping! Kjiping! Kjiping!», hyler de. Også kniser de noe voldsomt. For nå står de i ring rundt meg og hviner høylytt. Og de veiver med lange og rosa dildoer de sikkert har kjøpt med massiv kvantumsrabatt på Kondomeriet. «Kyss brura! Kyss brura! Kyss brura!», roper de. Jeg er i Helvete. Innerst i forbrenningsovnen til alle de ni sirklene.

Hadde jeg vært en okse, skulle jeg faen ta meg stanget henne utfor kanten og ned i parkeringsplassen som ligger ti meter nedenfor uteserveringen vi befinner oss på. Klask. Verden hadde blitt et akutt bedre sted der og da, samt at det fremtidige genbassenget ville hatt atskillig bedre forutsetninger for å levere varene. Men man skal jo ikke slå damer. Ei heller stange dem.

Dessuten er jeg så paralysert og satt ut av hele opptrinnet at jeg ikke har noen fornuftig reaksjon å komme med. Den sosialpsykologiske fila som eventuelt skulle håndtert den slags finnes rett og slett ikke. Hodet mitt er per definisjon ikke ment å skulle bli utsatt for dette fenomenet. Selv Gud hadde ikke sett for seg dette da han hamret i gang Skaperverket. Et Sex og singelliv-party med kraftig slagside og ditto kraftig hjerneskade. Så jeg måper. Munnen åpner og lukker seg igjen, helt mekanisk. Som en fisk. Jeg er rett og slett tom for ord. Kryss i taket. Så derfor reiser jeg meg opp og går, velsignende ukysset og uten en eneste penis i munnen.

Også gjør jeg meg noen tanker. Og jeg tenker at utdrikkingslag i visse former er det aller, aller, aller teiteste jeg vet om. I hele verden. Jeg er sannsynligvis mindre dogmatisk og fordømmende enn mange tror, og jeg forstår faktisk at noen velger å gifte seg. Jeg kan sågar se det romantiske aspektet i det. Og jeg skjønner også konseptet med et utdrikkingslag.

At man på symbolsk vis skal markere en siste kveld med gutta eller jentegjengen, før man smies i hymens lenker og glir inn i en sedat og trøstesløst kjedelig hverdag med en kjip fordeling mellom hverdagslige plikter og ubesudlet moro. Og jeg forstår at man da drikker seg fulle i lag. Kjempefulle. Det er helt greit. Men jeg skjønner ikke hvorfor man for enhver pris skal drite ut den heldige (eller uheldige) i noe som minner mer om et utdritingslag (med dobbel strek under «dritings») enn en kul markering av vennskap.

Og hvorfor skal man på død og liv gjøre det i full offentlighet? Det hadde vært minst like effektivt å gå i et samlet fakkeltog hele jævla sulamitten, alle kyrne med alle penisbollene og alle de rosa dildoene som finnes i hele verden. Også kunne de én gang for alle brølt ut av alle lungers kraft at «Vi er noen skikkelige idioter!», og dermed hadde alle vært fornøyd.

Så kunne de laget en egen festival der kun deres likesinnede slapp inn. Og for min del kunne de gjerne fått unntak for skjenkeloven. Og de kunne drukket seg fra sans og samling (og gjerne i hjel), og hoiet så høyt de ville, og veltet uendelige rader med hverandres nyinnkjøpte halvlitere med øl, hatt fektekonkurranser med dildoer i alle regnbuens farger, og dét uten at noen fikk lyst til å lage kjøttdeig av hele gjengen.

Ja, man kan drømme.

Ungdommen nå til dags

Russen er verken spesielt dummere, bedre eller nevneverdig forskjellig fra hva de var før i tiden. Akkurat dét er en forbanna myte. Russen er nemlig akkurat like forfylla, ublu og bråkete som de alltid har vært. Og det synes jeg de skal få lov til å være. At enkelte idioter ødelegger for resten skal overhodet ikke trekkes inn. Slik er det for alle andre grupper også, blant annet for politifolk, lærere, journalister, rådmenn og ordførerkandidater. Det er ingen grunn til å se annerledes på russ.

Men «the times are a changin’», som en klok rabulist så lurt sang en gang på sekstitallet. Og i dette tilfellet er det russens opptatthet og tilnærming til musikk jeg tenker på. Jeg bor selv midt i sentrum, har gjort det i et tosifret antall år, og kommer mai du skjønne milde, kommer også russ i alle regnbuens farger og plystrer, hoier og skyter med vannpistol, med russebilvinduene åpne og drithøy musikk som pumper ut av stereoanleggene deres; anlegg som krever minst ti ekstra bilbatterier i bagasjerommet. Og det er helt greit. Det får vi bare godta. Dra hodetelefoner over pæra, lukk igjen øynene, bit tennene sammen og vent til 18. mai. Eller dra på eksil til ei hytte. Dette er noe man bare må leve med om man har valgt å bo i sentrum.

Men så var det denne musikken, da. Der har det jaggu skjedd noe siden jeg selv røra rundt i en skitten dress for 20 år siden. Vi dro i sin tid til et russetreff i Stavanger, og der var det DumDum Boys og Raga Rockers som stod for den musikalske underholdningen, to band jeg antar (og nærmest forlanger ) at dagens russ ser på som dinosaurer fra en svunnen tid.

Jeg husker til og med vagt i bakhodet at konserten med Raga Rockers fikk meg til å besvime for første og eneste gang på konsert. Ikke for at jeg var på rad én og hylte meg tom av luft, men fordi jeg smuglet inn seks bokser øl i tre seriekoblede skjerf som jeg surra rundt halsen, og at hodet- og halsregionen dermed veide cirka tre kilo for mye, og da får man som kjent gjerne åndenød. Og man besvimer.
Man var ikke akkurat plagsomt smart da man var ung. Ikke da heller. Men det er nå en annen sak.

Det jeg derimot er forundret over er at russeindustrien nå tydeligvis har blitt så kommersielt attraktiv at det ikke lenger er bare diverse lurvete aktører på markedet som profitterer på russen ved å pushe russekort, russedresser, russeluer, russekondomer og russebabysparkebukser (for dem som glemte å kjøpe russekondomer). Nei, nå har forsyne meg også musikere skjønt at de kan lure kjøpevillige og vårkåte tenåringer trill rundt.

Spesielt sørpå er russebiler big business. Det skrives om russebiler til flere millioner kroner og om musikkanlegg i flere hundre tusen-kronersklassen. Ikke skjønner jeg hvor pengene kommer fra, men det er da heller ikke mitt problem. De får sikkert solgt skiten til neste års naive kull. Men nå skal hver og en av disse russebilene også ha sin egen låt. Og låten betaler de artister for å lage for dem. Noen betaler opptil åtti til hundre tusen for en slik en.

Hundre tusen! For en russelåt. Haha! Det er nesten så jeg føler for å dra på meg en snerpete Siv Jensen-munn og utbryte: «Jeg er sjokkert!!!». Men det skal heldigvis litt mer til. Men likevel. Dette er ganske sinnssykt, og det får meg adskillig mer opprømt enn at noen attenåringer drikker en kasse øl på et døgn. Også får jeg lyst til å filleriste de artistene som tar seg så grovt betalt for noe så dirrende dustete som en russelåt til én spesifikk russebil.

Men så var det dette med tilbud og etterspørsel. For de hadde selvsagt ikke kunne tatt disse summene om det ikke hadde vært for noen dørgende naive og kjøpevennlige ungdommer som åpenbart har altfor mye penger, eventuelt foreldre med altfor mye penger. Også føler jeg meg veldig gammeldags igjen, og tenker at det er pinadø helt i orden.

For jeg har ikke lyst til å bli så moderne at jeg forstår alt unge folk driver med, og jeg vil så definitivt ikke gå med på å se på dette russelåtopplegget med rasjonelle øyne. Akkurat som at jeg forstår terror. Men jeg er imot det og jeg aksepterer det ikke.

Og er det dette som skal berge musikkindustrien? Gud hjelpe dem. Da er det i så fall bare å grave seg ned i tide og sette de resterende pengene i banken.

RUSS: Et bilde fra den kritikerroste og Oscar-nominerte storfilmen «Hjelp, vi er russ!», som også lett kunne blitt kalt «Hjelp, vi blir lurt!»