Viser arkivet for stikkord øyafestivalen

Overprisen for popen

FESTIVALPUBLIKUM: Vi har det ikke så verst her til lands, og vi har så definitivt råd til å dra på festival. Men det er ikke lov å kaste øl i været og på hverandre. Hører dere?! IKKE!

Festivaler har blitt stadig dyrere å gå på, kunne NRK-radioprogrammet Kulturnytt nylig melde. I snitt har de fleste norske festivaler økt prisene på festivalpass med en hundrings i året de to siste årene. Det er mange forklaringer og forsøk på å analysere hvorfor.

Bransjeveteran Joakim Haugland mener det er artistene som tar igjen for at de har mistet inntektene av platesalg. Jonas Prangerød i Øyafestivalen mener det er fordi programmet deres har økt i kvalitet. Asbjørn Slettemark i Lydverket mener det er folks stadig økende krav til komfort. Jørgen Roll hos Norwegian Wood mener det er basale tilbud/etterspørsel-mekanismer, og han får videre støtte fra Aftenpostens Joacim Lund.

Debatten har ikke akkurat rast etter saken ble omtalt i diverse medier, og da er det selvsagt lett å gi spesielt de tre siste rett. Folk vil ha bra artister, folk vil ha økt komfort og folk er betalingsvillige. Men er det så forbanna dyrt? Jeg synes ikke det. Ikke i det hele tatt. For godt under tusen kroner dagen kan man i dag velge blant et uforsvarlig høyt antall festivaler rundt om i Norge.

Et dagspass til Buktafestivalen og Døgnvillfestivalen koster det samme; altså 699 kroner. Kjøper du et helgepass for hele rukkelet tar Bukta 1.399 og Døgnvill 1.649. De dyreste og største festivalene i Norge ligger på en hundrings mer i dagspass (Øya, Norwegian Wood og Hove tar alle rett over 2.000 kroner for hele festivalen, som også arrangeres over en dag mer enn kollegene i Tromsø). Det er ingen som skiller seg nevneverdig negativt ut her.

Og dette er ikke dyrt. Tar man de ovennevnte festivalene, tilbyr de alle et stort utvalg band og artister man hadde måttet betale uhorvelig mye mer for om man skulle sett dem på klubb hver for seg. Og da vil kanskje mange mene at det er for dyrt å overvære konserter på klubb her til lands. Det synes jeg heller ikke. For det første er det ekstremt mye mer kostbart å arrangere klubbkonserter. Og komforten er betydelig høyere, iallfall om værgudene ikke spiller på lag. Man slipper også stinkende mobildasser og man er i minst like trivelige omgivelser som det festivaler kan tilby.

Når det koster over 300 kroner å dra på sirkus og se noen neddopa og flegmatiske elefanter og klovner (jeg håper begge er dopa, for deres egen del) er det ikke dyrt å betale det dobbelte for en hel dag med relativt vitale artister, samt noen lys, levende dinosaurer (dopa eller ikke).

For vi er rike. Uanstendig rike. Og derfor kommer det selvsagt artister til landet vårt fra hele verden for å gjøre seg fete. I enn tid da selv store deler av Europa vakler og skjelver på økonomiske leirføtter, streiker vi oss til enda mer lønn og søtsaker. Artister fra USA, og da snakker jeg ikke om Rihanna, Bruce Springsteen, Tom Petty eller Neil Young (disse kan ta omtrent hva de vil for å spille hvor de vil) ler hele veien til banken og strømmer til Norge.

Og nå er det flere og flere av dem som venter til festivalsesongen er på trappene, fordi det da er ekstra mye penger å hente. At dette rammer klubbene hardt er en annen diskusjon, som vi kan ta senere. Men siden vi elsker festivaler (det finnes ikke en kommune i landet som ikke har minst et tosifret antall av dem) er alle parter fornøyd. Festivalene skriker etter headlinere og plakatfyll, og bookingbyråer, agenter og artister casher inn over en høy og lav sko.

Og så lenge det av én eller annen grunn fortsatt er kjempepopulært å kaste øl opp i lufta på festivaler, bør iallfall de som gjør dét holde kjeft. For når man kaster ut øl i vilden sky, som man har stått i kø for kjøpe, og som koster langt over hundre kroner literen, er det ikke lov å klage på festivalprisene. Eller, da er det for så vidt ikke lov å klage på prisen for noen ting i hele verden, inklusiv alt av drikkevarer og flytende væske, bensin medregnet.
Da har du det for bra. Og du fortjener smekk på rumpa og lønnsreduksjon.

Berusende trangsynthet

Å diskutere alkoholpolitikk er en enormt krevende øvelse. De ytre fløyene i polemikken er de eneste jeg forstår meg på. Ikke for at jeg er enig med noen av dem, men fordi de i det minste er konsekvente. Og der finner vi de som er motstandere av omtrent alle skjenkebevillinger det søkes på, fordi de er imot at det skjenkes mer alkohol, på prinsipiell basis.

Disse synes gjerne at alkohol er et onde man med fordel kunne ha fjernet fra jordas overflate, og i hvert fall i Norge. I beste fall bør åpningstidene innskrenkes mest mulig og alkohol gjøres mest mulig utilgjengelig.

I det politiske landskapet støttes dette synet, og i hvert fall praktiseringen av det, av en underlig konstellasjon. Den samkjørte troikaen består av de nevnte og prinsippfaste avholdsfolkene, religiøse moralister og ikke minst en fraksjon venstreradikale som av en eller annen grunn har null tro på at det fotfolket de vil skal bestemme i samfunnet samtidig er i stand til å bestemme over seg selv på en ansvarlig måte. Ordensmyndighetene er ofte på parti med troikaen.

På den andre siden av skalaen har vi de som er for å gi bevilling til enhver som ønsker det. Sprit vin og øl, og uansett tidspunkt, sted og anledning. Det finnes knapt et arrangement eller en aktør som er å anse som uansvarlig eller til risiko for helsen til folk. Den ytre, høyre fløy er ivrige i dette selskapet (eller skal vi si festen?), og har støtte fra enkelte liberalere i sentrum.

Jeg har liten lyst til at noen av dem skal få siste ord i saker som angår skjenking, både fordi vi trenger reguleringer av skjenking, men også fordi en for restriktiv skjenkepolitikk er både kulturfiendtlig, næringsfiendtlig og i tillegg nedlatende mot enkeltindividets evne til å ta selvstendige avgjørelser. Og jeg liker å ha om så en noenlunde tro på den enkeltes evne til tenke fornuftig.

Og derfor lar jeg meg fortsatt forundre over at Døgnvillfestivalen må ta imot så mange moralske pekefingre, og at utelivet i Tromsø til stadighet blir utpekt som en syndens pøl uten moral. Når da Venstres Jonas Eilertsen nærmest blir latterliggjort for at han foreslår å utvide åpningstidene i sentrum til klokka tre på andre dager enn fredag og lørdag, har vi hele problemet i et nøtteskall. For dette går fint i flere andre byer.

Og det gis til stadighet utvidet skjenking til de utestedene som måtte ønske dette de dagene f.eks. Buktafestivalen, Døgnvill, TIFF eller Nordlysfestivalen går av stabelen. Hvorfor folk vurderes til ha bedre vurderingsevne akkurat disse dagene må fuglene vite, men det er i praksis dette myndighetene sier. Forstå det den som kan.

Mulig Eilertsen hadde møtt større forståelse for synspunktene sine, hadde det ikke vært for at han og Venstre har inngått en allianseforlovelse med det partiet som har tatt til orde for salg av sprit på bensinstasjoner. Men det burde likevel være lov å diskutere skjenkepolitikk åpent uten å bli beskyldt for å være populistisk og ansvarsløs.

Tromsø er en by med et rykte på seg for å være pulserende, åpen og livlig. Utelivet er en av de direkte årsakene til dette, og således er det en disharmoni mellom den byen selv byens politikere er stolt av å presentere og det trangsynte klimaet som ofte regjerer i skjenkepolitikken.

Så når masse folk gjentar det påstått skandaløse forholdet mellom Døgnvills skjenking og at det er lov for barn å være på området, gjentar jeg også: Dette er ikke et problem på Norwegian Wood eller Øyafestivalen. Hvorfor skulle det da være et problem i Tromsø? Er vi mer uansvarlige her oppe?

At cirka hundre personer blir bortvist og geleidet vekk fra festivalområdet pga. overskjenking, som er politiets og festivalens offentlige tall, er nettopp en indikator på at det nettopp utøves kontroll og at ansvaret tas på alvor. Hundre pers, av totalt 33.000 er ikke mange i det hele tatt. Det innrømmer sågar politimester Truls Fyhn. Likevel vil både han og flere andre hindre barn og voksne inngang på samme festival. Fordi Døgnvill angivelig «ikke er et barneselskap».

Er det ikke? Jo, det er det. Det er dét også. De booker en rekke artister ment for barn, selger sukkerspinn og har en familiær ramme rundt festivalen. Og de oppfordrer de voksne til å ta med seg barna hjem klokka åtte på kvelden. Så kan de som vil la være å gå.

Gi meg rock med baller - uansett kjønn

(var på trykk i Nordlys onsdag 11.august)

Det er noen debattema man kan stille klokka etter. Man vet de kommer og man kjenner til argumentene fra før. Og da må man nok en gang si fra.

Med festivalsommeren er det også noen faste gjengangere. I Tromsø er det skjenkereglene som er hyppigst debattert, der en rekke lokalpolitikere mener at det beste for alle vil være å sette opp masse gjerder som deler konsertpublikummet i (minst) to. Akkurat den debatten skal vi la ligge her. En annen artigkar av en debatt har også dukket opp igjen i år, og det er hvorvidt festivalarrangører bør booke artister etter et kjønnsperspektiv eller etter musikalske kriterier.

Det hele startet (denne gangen) med at den svenske institusjonen Arvikafestivalen gikk ut med ei pressemelding og tok selvkritikk for at kvinneandelen av årets artister ikke var minst 50%. Dette vil de, ifølge festivalens markedssjef Emma Finnkvist, gjøre noe med til neste år.

Nå er dette selvsagt noe en festival velger helt selv, og for min del må gjerne Arvikafestivalen hige etter å booke 100% kvinnelig, hvis dette er noe de selv ønsker. Enhver festival bestemmer sin egen profil. Når dét er sagt er jeg langt fra sikker på at dette vil skje neste år, og det skyldes primært helt andre faktorer enn at jeg personlig har noe imot jenter eller kvinner som står på ei scene.

Mange synes at all kvotering er noe tøys. Det gjør ikke jeg. I arbeidslivet, i styresammensetninger osv. tror jeg kvotering er nødvendig, der to eller flere kandidater er likt kvalifisert. Av samme grunn bør enhver festival av en viss størrelse bestrebe å utjevne kjønnsforskjeller i deres bookingstyrer (og andre styrer). Bookingbransjen er en ekstremt mannsdominert bransje og flere kvinner inn her bejubles så definitivt også herfra. Dette er likevel ikke det samme som at artistvalget på den endelige plakaten bør settes sammen på like kriterier.

Vi har hatt denne debatten her i byen også. Spesielt Buktafestivalen har vært utsatt for kritikk pga. manglende representasjon av kvinner i festivalens artistrekker. I år er det Øyafestivalen som står for tur, og denne gangen er det Aftenposten som har satt seg ned med kule– og kjønnsramme. Resultat: Det er mindre enn 50% kvinner på artistsiden til Norges største og beste festival. Uten å vise til at en eneste konkret kvinnelig artist føler seg neglisjert eller forbigått i årets program konkluderer likevel landets største avis med at Øyafestivalen er både defensiv og –mer eller mindre direkte– gammelmodig og verdikonservativ i sine valg av artister.

Nå har jeg selv drevet med booking i noen år, og jeg er (ifølge meg selv, ja jeg ser habilitetsproblemet) relativt interessert i og opptatt av musikk. Og til tross for en oppvekst med to foreldre som var mer enn gjennomsnittlig opptatt av likestilling, er det uansett ikke til å unngå en innrømmelse om at både platesamlinga mi, og min beskjedne bookinghistorie, avdekker det samme faktum som hva man har avdekket hos Øyafestivalen, Buktafestivalen, Døgnvillfestivalen, Quart, Hove (og sikkert også klubbscener som Rockefeller, Sentrum Scene, Driv, Bastard og Garage, samt stadionscener som Valle Hovin o.l.): Det er flere menn som er artister. Mange flere.

Også kan vi like eller mislike det, men i et stadig trangere og økonomisk vanskeligere marked er det nå en gang slik at man som arrangør primært går etter to kriterium når man skal sette sammen et program, og disse vil til syvende og sist alltid være en blanding av musikalske vurderinger og hvilke navn man tror vil trekke folk. Kjønn på artisten(e) vil således aldri komme i første (eller andre) rekke.

Det er i dag mange flere jenter og kvinner som går på konsert enn det var bare for 15-20 år siden, og det er selvsagt bra. Likevel er det et objektivt faktum at det i dag er en betydelig større andel mannlige musikere enn kvinnelige, og da gir – dessverre – utfallet seg selv.

Arvikafestivalen i år led et økonomisk tap av en slik dimensjon at de i skrivende stund ikke vet om det blir ny festival neste år. Artistene, mannlige som kvinnelige, har ikke fått pengene sine, og det spekuleres i konkursbegjæring. Dét er synd.
Med dét i baktankene tror jeg uansett en ny festival til neste år vil trekke bookingstyret i retning av å velge artister etter kunstneriske vurderinger og kommersiell tiltrekningskraft, og der det artistene har mellom bena kommer i både andre og tredje rekke.

I møte med den harde virkeligheten har romantiske utopier dårlige vekstvilkår.