Viser arkivet for stikkord grohl

Lemmy – inkarnert rock'n'roll

I forrige uke ble filmen «Lemmy The Movie» (eller «LEMMY: 49% Motherfucker. 51% Son of a Bitch», som er dens fulle tittel) sluppet på DVD og Blu-Ray, en dokumentar svært mange har ventet på i flere år, med dertil hørende rykter, spekulasjoner og lekkasjer til nett. For alle i verden som har selv bare et fjernt lite gen helt nede på bunnen av genbassenget som banker for rock, er denne filmen ikke bare verdt å få med seg, men heller å regne som obligatorisk innføring av hva dette popkulturelle fenomenet er for noe. Rock’n’roll, altså.

Og det bør du strengt tatt være opptatt av, selv om du ikke har flere tusen skiver og veggene i hjemmet ditt er dekorert av rock-relikvier og postere av dine helter og heltinner. Som Pete Townshend, den legendariske gitaristen i The Who, så klokt sa det: «Rock’n’roll var den største åndelige bevegelsen i det forrige århundre».

Så lik det eller la være, men rock’n’roll har preget og forandret verden mer enn noe annet popkulturelt fenomen de siste hundre årene (for øvrig glitrende redegjort for i den ferske boka «Det ellevte budet» av nordmannen Robert W. Kvalvaag).

Det er mange klokere mennesker enn undertegnede som har prøvd å definere hva selve begrepet rock’n’roll er; og da som et begrep for noe mer enn den rent musikalske stilarten. Forsøkene er nok like mange som de er på å redegjøre for meningen med livet, og svarene er like mangfoldige og sprikende som de er forvirrende. Likevel er det få – med vettet i behold og den minste kjennskap til rock – som vil gjøre annet enn å nikke anerkjennede om du bare svarer «Lemmy» på spørsmålet om hva rock er.
Lemmy Kilmister er nemlig inkarnasjonen på hva alt om rock’n’roll i sin tid iallfall var ment å dreie seg om, en vekker for undertegnede da jeg pløyde meg gjennom dokumentaren.

Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på de mest klisjéstenkte elementene med filmen og myten Lemmy. OK, Lemmy har hele sitt liv vært en mann som har levd mytene fullt ut, og som fortsatt gjør det. Et ekstremt hardt liv; der rus, nihilisme, promiskuøs og hedonistisk livsstil har vært de bærende elementene, og der evig turnering med sitt kjære Motörhead har vært eneste jevne inntektskilde.

Turné, på turné, på turné, med lyden på elleve og ei setliste av låter som et utrent øre vil definere som sammenhengende og vill støy fullstendig ute av kontroll, men som i stedet er bluesbasert rock’n’roll fremført med punkens attitude og metal-universets gigantomani og hang til symbolbruk.

Og disse livstilssklisjeene er umulig å skille fra myten Lemmy. Bare det at mannen er i live er i seg selv et medisinsk under det burde vært satt av betydelige midler på å forske på. Som en fan sier i filmen «Etter en atomkrig er det bare to former for levende organismer som vil være igjen på jorda. Det ene er kakerlakker. Det andre er Lemmy».

Men det er ikke først og fremst dette ellevilt usunne næringsinntaket til Lemmy som er mest interessant med filmen. Det som først og fremst fascinerer er at Lemmy, etter over vanvittige 45 år i bransjen, fortsatt gjør nøyaktig det han selv har lyst til. Og de som ikke liker det kan bare vende ham ryggen. For det driter han i.

Og derfor viser han heller en nesten rørende omtanke for sine fans (som muligens overgår hans omtanke for egen familie), der han står sent på kvelden, etter konsert, i turnébussdøra og signerer alt fra gamle LP-er til plakater, CD-er, DVD-er, jakker, pupper og lår. Og vi snakker tross alt om et av verdens største nålevende ikon innen underholdningsindustrien.

Gid noen blaserte realitystjerner eller middelmådige fotballspillere, de som klager sånn på alt det trykket de blir utsatt for, fikk se dette. At det er noen som har forstått at hele deres karrieremessige eksistens står og hviler på nettopp fansen. Og dét har Lemmy skjønt, til tross for at han er i en posisjon der han overhodet ikke hadde trengt å gjøre det.

Hans status og anseelse er allerede gigantisk og uangripelig. Men han pleier fansen sin på en måte som tenderer til å være tåredryppende gripende. Fordi han fortsatt har en ydmykhet til det faget han bedriver.

Eller som Foo Fighters-vokalist og Nirvana-trommis Dave Grohl sier i filmen:
«Keith Richards og alle andre gigantstjerner i rocken kan bare dra til Helvete hvis de sammenligner seg med Lemmy. For mens disse superstjernene knuller unge supermodeller i de dyreste suitene på de dyreste franske hotellene, og surfer på gammel storhet, sitter mest sannsynlig Lemmy i en bandbuss og røyker sigg og drikker Jack & Cola, mens han skriver på låter til ei ny plate».

Den dagen Lemmys legeme har fått nok (hvis det da er fysisk mulig), vil rocken bli så uendelig mye fattigere. De lager ikke slike lenger, og de kommer heller aldri til å bli laget. For Lemmy er rockens motsvar til filmens største nålevende helt, Clint Eastwood.
Eneste nevneverdige forskjellen på de to er at du aldri kommer til å se Lemmy gråte eller skrelle gulrøtter på film.

LEMMY KILMISTER: Ikon, legende, forbilde og fullstendig urokkelig (og mest sannsynlig også udødelig) klippe i rocken.