Viser arkivet for stikkord andreassen

Iskald markedsrealisme

Det er sjelden jeg føler for å ta norsk hip hop i forsvar. Ikke tror jeg behovet føles spesielt prekært motsatt vei heller. At norsk hip hops fremtid ligger i undertegnedes hender, liksom. Dét hadde vært skummelt på mer enn én måte.

Men jeg føler likevel for å forsvare Madcon, hip hop-duoen, som ved å stille opp i en reklamekampanje åpenbart har terget på seg og hisset opp hipsterhylekoret i landet. Ser du på bildet under er det i utgangspunktet lett å forstå at reklamekampanjen kan virke lattervekkende for enkelte, og jeg skal definitivt ikke underslå det faktum at jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg så det selv.

Med overjoviale glis, og kledt opp i hver sin eskimodrakt (eller inuitt-drakt, som man sier i sosialantropologiske kretser) etter looken til iskremprodusentens kjente maskot, er det dette som skal være med å løfte salget av iskrem til det norske folk kommende sommer, og kanskje da i særdeleshet den yngre garde. Den karrierebaserte dødsdommen lot så ikke vente på seg.

Håkon Moslet (tidligere musikkjournalist i Dagbladet og musikksjef i P3. Nå leder for NRK Ung) og Morten Andreassen (i Unit Management, som blant andre representerer Lise Karlsnes og Marit Larsen) var mest harmdirrende og nådeløse i sin kritikk. Madcon var ikke lenger artister man kunne ta seriøst, og var nå bare redusert til kjøpesenterklovner. På twitter skrev Andreassen sågar «tidenes flaueste allianse mellom kultur&næring».

Nuvel. Nå er det riktig nok ingen som foreløpig faktisk har sett kampanjen som snart dras i gang, så det er i praksis bildene ene og alene som er årsaken til kred-dolkestøtet. Muligens har Moslet og Andreassen et sterkere musikalsk kjærlighetsforhold til Madcon enn det undertegnede har, og at det dermed svir hardere for dem å se gutta sine selvpåført latterliggjort, mens de med viten og vilje poserer foran kamera i en outfit som gjør at de ser ut som ei blanding av tykkfalne eskimoer (inuitter! Unnskyld!), genmanipulerte påskekyllinger og Michelin-menn sprayet med sitronjuice.

Og det er mulig her problemet sitter, for for min del kunne de like godt stilt opp i Rimi-uniform, Coca-Cola-nissedrakter, Telenor-hatter eller hva det måtte være. For Madcon har aldri operert i et segment der de har trengt å bry seg nevneverdig om politisk korrekt fintfølenhet eller kredibilitet.

De driter i kred, hele veien til banken, og nettopp derfor kommer heller ikke dette iskremstuntet til å ødelegge for dem overhodet. De kommer til å tjene en fin slant penger på det, sikkert mer enn både Moslet og Andreassen kommer til å tjene i sommer, og de kommer heller ikke til å miste masse fans.

Madcon har hele tiden vært fullstendig skamløse, på en tilnærmet beundringsverdig måte, og de slo da heller ikke gjennom skikkelig kommersielt før etter at Tshawe hadde vunnet noe så fryktelig lite kredibelt som en dansekonkurranse på TV. I etterkant har de begge frontet et helt fantastisk fjollete syngeprogram, og de har spilt på hvert eneste kjøpesenter i vårt langstrakte land. Det er ikke sure gamlinger som er målgruppa deres, og derfor er de også revnende likegyldig til hva nettopp disse synes om det meste de gjør.

Også ligger det mye dobbeltmoralisme og putrer i bunnen her. Andreassen, som altså er manager for Lise Karlsnes, representerer i så måte en artist som de siste årene er kjent for alt annet enn musikk, og der de musikalske bidragene stort sett har vært gjort bak lukkede dører, betalt av matvarekjeder og firmaer med så mye penger at de pælmer dem etter folk (som Andreassen) for å piffe opp julebordet eller årsfesten sin.
En middelmådig standupkomiker, et tryllekunstner-vidunderbarn kjent fra «X-Factor» og konsert med Lise Karlsnes. Nå blir det fest, dere!

Og hva med by:Larm, som hvert år deler ut en million under det utilslørte navnet «Statoil-stipendet»? Riktig nok slipper vinnerne Kvelertak, Ida Maria og Ingrid Olava å tre på seg en dum og gul drakt, men i prinsippet er det ikke større forskjell enn mange kanskje liker å tro. Madcon har for lengst meldt seg ut av kredbingen i norsk kulturliv, og på sett og vis digger jeg det. For de er iallfall ærlige på det. De gir faen i kred. Dét synes jeg er kredibelt, det.

MADCON-MADNESS: Kredknallisene i bransjen er i harnisk over Madcons kommersielle smakløshet. Duoen selv har magene sine fulle av is, mens de dirrer etter å bedrive sin favorittselskapslek «ringe kontofonen»

Bettan: Småfolkets redningskvinne

Når nøden er som størst, er det godt å vite at hjelpen ikke er langt unna. For her vi sitter i verdens rikeste land, innpolstret i materielle goder, tungt påkostede velferdsordninger og høye lønninger, er det lett å bli blasert og glemme av at det finnes noen der ute som ikke har det like bra som oss. At det faktisk er noen som lider.

At det ikke er alle forunt å vokse opp i trygge omgivelser, med masse både salt og søtt på maten, og der hverdagen er å se bugnende kjøleskap, overfylte frysere, massive ferskvaredisker og brødskuffer som er så fulle at man knapt får lokket igjen på dem.

Og det er lett å glemme av at vi er en nasjon som for bare få generasjoner siden tilhørte bunnsjiktet i Europa, om man regnet BNP fordelt på antall innbyggere. Her til lands spiste man barkebrød, sov under åpen himmel (de som i det hele tatt var så heldige), laget sko av kassert bjørkenever og hørte på fiskerinyhetene mens man spiste potet. Det var så visst ingen dans på roser, men heller en evig kamp og vassing i et gjengrodd villnis av torner; med påfølgende smerter, sår og arr.

Men vi var en ydmyk nasjon, og nettopp denne ydmykheten er nå i ferd med å forsvinne i omvendt proporsjonal takt med veksten på Oljefondet og antall medaljer som innkasseres VM på Ski- og i Skiskyting. Slår Norge Danmark i fotball senere i måneden, kommer den siste rest av ydmykhet til å forvitre fullstendig fra norsk jord.

Vi vil komme til å bli en nasjon av obsternasige og eplekjekke fusentaster, som marsjerer i takt mot solnedgangen med nesene våre høyt i sky, så høyt at vi ikke vil være i stand til å se de rundt oss som har problemer og sliter.

Derfor trenger vi å bli jekket ned litt av og til. Det er av tvingende nødvendighet at dette skjer sporenstreks, og helst før Danmark-kampen; hvis ikke er jeg redd vi kommer til å snuble i vår egen selvnytelse, da en animert og lett sjanglende vandring med nesen i været gjør at man lett mister fotfestet, som følge av at man ikke ser underlaget tilstrekkelig godt.

Og da er jeg glad vi har Bettan. Ja, hun, ja. Bobbysocks-Bettan. Hun som byttet navn fra Elisabeth Gunilla Andreasson til Elisabeth Gunilla Andreassen, da hun giftet seg med en nordmann og ble norsk. Eller «norsk», om du vil. Hele Norges Bettan, som vi nå ikke regner som svensk lenger. De fikk Runar Søgaard fra oss. Vi fikk Bettan i bytte. Clean deal. Og det måtte selvsagt en eksilsvenske til for å dra blikkene våre ned i det mentale barkebrødfatet igjen.

I forrige uke kom den norske artisten Omer Bhatti ut med singelen «All Around The World», under det fiffige navnet O-Bee (feat. Genevieve Jackson). Suksessen har bare vært sånn passe. Inn på en beskjeden attendeplass på Norges kommersielle singelliste er ikke rare greiene å skrive hjem eller til Neverland om. Neverland, ja.

For dette er kompisen, sjelevennen og det assosierte familiemedlemmet til den avdøde og selvutnevnte popkongen Michael Jackson. Den manglende suksessen har således satt Bettans svorske sinn i kok, og derfor har hun kontaktet VG, klasket neven i bordet og sagt at nok nå er nok. Grunn: Media, og herunder spesielt norsk radio, har sviktet totalt. Det er nemlig norsk radios ansvar å hjelpe slike stakkars artister på vei opp mot kommersielle høyder.

Nå er det sikkert enkelte surmagede og jantelovsbefengte møkkasjeler som vil innvende at norske radiostasjoner spiller hva fanden de vil, og at det jo er en og annen artist som ikke engang har Omer Bhatti/O-Bees apparat i ryggen. Som surt snøfter at denne singelen er utgitt på Universal – verdens største plateselskap– og lansert for selskapets regning i hele 67 land.

Og så vil surpompene muligens tilføye at han tross alt fikk lov til å mime singelen sin på Skavlan, Nordens mest sette talkshow, foran millioner av seere. Så nå må pinadø radiostasjonene kjenne sin besøkelsestid, eller tid til å invitere til Bhatti/O-Bee-besøk. De har jo lisenser med et visst ansvar å forholde seg til!

Så takk til Bettan. Takk for at hun løfter sverdet, taler der andre feigt tier, og tar de svake i forsvar. At hun refser Medie-Norge og forteller hvor radioskapet skal stå. Takk, Bettan. Du får det sagt. Du viser vei.

BETTAN: Bransjens hjelpende hånd til forsvarsløse, ressurssvake og skrint bemidlede artister. Ei barsk vaktbikkje som snakker fotfolkets sak; de som ikke har annen hjelp å støtte seg mot. «Voff voff», bjeffer Bettan. «Klyyynk, piiip», ynker radiostasjonene skamfullt tilbake.