Viser arkivet for stikkord apple

Når U2 bryter seg inn i stua og forsøpler biblioteket mitt

Jobs i det høyeste

Jeg beklager om det virker litt ufølsomt i disse nyposthume Steve Jobs-tider, men jeg føler verken at verden eller undertegnede står i spesielt stor gjeld til Apple-gründer og markedsføringsgeni Steve Jobs. Jeg har samme forhold til hans produkter som jeg har til Coca-Cola, Adidas og/eller Sony Music.

De har alle laget produkter jeg har nytt godt av, men de er samtidig multinasjonale selskaper som også har tjent godt på mitt motvillige, det må jeg innrømme, merkesnobberi. Det at Steve Jobs døde altfor ung og etterlot seg en familie i sorg er en helt annen sak. Slikt er alltid tøft for de involverte. Og det er likt for alle.

At Jobs og Apples produkter derimot har hatt en reell betydning for trivselsfaktoren i livet mitt har blitt mer enn tydelig to spesifikke ganger. Den ene var da jeg fikk min iPod stjålet i fjor sommer. Jeg var i Sør-Afrika og måtte reise hele den ekstremt lange veien hjem uten tilgang på musikkbiblioteket mitt.

Når man er blitt vant til å ha tilgang på cirka 35.000 låter til enhver tid og på ethvert sted en ferdes, er det direkte forferdelig å være uten det. iPoden har blitt mitt skjold mot verden. Inn med The Ramones, The Stooges, Johnny Cash, Townes Van Zandt, Gluecifer og The Beatles eller podcaster av radioprogrammer. Ut med trafikkstøy, slitsomme medpassasjerer på fly, båt og buss, og med et synlig headset plugget i ørene, er man skånet fra henvendelser fra folk. Jeg formelig elsker det.

I går ble jeg en halvtime for sent på jobb, ene og alene fordi jeg brukte hele morgenen til å lete forgjeves etter iPoden min. Det var til å bli fullstendig gal av. Jeg hadde brukt den på kvelden i min egen leilighet, og hadde ikke vært utenfor døra. Så jeg visste at den var der inne et sted, og begynte til slutt å lete på helt irrasjonelle steder som inni kjøleskapet, inni vaskemaskinen og under senga.

Til slutt måtte jeg gå med uforrettet sak; blant annet for å komme på jobb der f.eks. det du leser nå skulle skrives. Jeg fikk en vag fornemmelse av hvordan det må være å bli ufrivillig adskilt fra barnet sitt i et kjøpesenter en lørdags formiddag. Selvsagt uten sammenligning for øvrig, men dog. Det var helt forferdelig.

Jeg vet fortsatt ikke hvor det teknologiske barnet og min sosiale livredder befinner seg. Er den alene? Er den fri for batterier? Vil vi noen gang se hverandre igjen? Når dette leses bør vi pinadø være gjenforent. Hvis ikke blir jeg en – på absolutt alle måter – sosial katastrofe å forholde seg til i noen dager.

For cirka ei uke siden var det ti år siden iPoden ble lansert første gang. Til tross for at flere andre mp3-spillere sies å være både bedre, ha større lagringskapasitet (her er jeg litt grønn, og følgelig i tvil) osv., er det ingen andre som er i nærheten av å matche iPod på markedet. Den første modellen hadde en kapasitet på 5GB (altså cirka tusen vanlige sanger, eller tre Yes-sanger om du vil).

De største i dag har hele 160 GB, og jeg er sikker på at de har teknologi til å lage dem mange ganger større. At de bare praktiserer samme taktikk som den ukrainske stavhopperen Serhij Bubka, som bare la lista opp én centimeter i slengen, og dermed endte opp med å ta sytten verdensrekorder, er nå en annen sak.

Nuvel; faktum er uansett at iPoden (herunder også iPhonen, som er basert på samme teknologi og utseende) har vært en teknologisk duppeditt som mer enn noe annet de siste tretti årene har endret folks måte å oppleve musikk på. Og da er jeg forsiktig og tar CD-en med i beregningen, selv om den strengt tatt ikke forandret så mye. At Apples butikk iTunes Store også har fått folk til å kjøpe digitalmusikk er dessuten noe av et mirakel i disse tider.

Og vi kan like eller mislike det så mye vi vil, for det er det ingen som bryr seg om. Likevel er det kanskje på tide å tone ned denne, for meg iallfall, mer eller mindre bisarre Jobs-tilbedelsen. Jeg har ikke sans for noen form for tilbedelse, og spesielt ikke av personer. Og her i forgårs kveld ble denne jobsismen tatt til nye høyder, da hans søster i et brev til New York Times nå mandag kunne avsløre hva Steve Jobs’ siste ord var før han trakk sitt siste åndedrag.

For det var ikke måte på for noen bevingede og pauli ord han hadde forlatt denne planeten med. Saken ble slått stort opp i diverse nettaviser utover kvelden; helt uironisk og som vi snakket om ei blanding av Jesus, Elvis, Gandhi, Tut-ankh-Amon og Jahn Teigen på én gang. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Det hele fortonet seg som ei blanding av en Monty Python-sketsj, en dialog fra Star Wars og et Morten Harket-sitat.

De siste ordene til Steve Jobs var nemlig som følger (dette er bare å pugge med én gang): «Oh wow, oh wow, oh wow». Skal vi ta den én gang til? Ja, det gjør vi. «Oh wow, oh wow, oh wow». Sa Steve Jobs. Og sikkert en og annen hund også.

Og det er jo så en tar seg i å se religiøse koblinger, når jeg nesten med hundre prosent sikkerhet kommer til å utbryte nettopp disse ordene om jeg skulle være så heldig å finne igjen det teknologiske barnet mitt, når jeg kommer hjem fra jobb etter å ha skrevet dette. Klynk, piiip, som jeg håper det.

IPOD: Her representert med en av de aller første modellene som ble sluppet på markedet for ti år siden. Den gang et teknologisk vidunder på et uforståelig science fiction-nivå. I dag en viktig og selvfølgelig del av livene til mange som lever og ånder for musikk.

Rundlurt av sex-hore

Åh, jeg formelig elsker denne overskriften! Endelig fikk jeg en fin anledning til å bruke den. Endelig! Dens opprinnelse stammer fra en gang en kvinnelig prostituert i Oslo tok med seg en mannlig kunde opp på et hotellrom ved et av byens mer prominente hoteller. Der skalla hun så ned kunden sin, tok alle pengene og klærne hans og stakk av. Heia henne!

«Rundlurt av sexhore» var så den subtile og elegante tittelen ei av landets mest kjente aviser valgte. Ikke bare var hun hore, liksom. Hun var faen banke meg ta også ei ordentlig lurvete hore, som på toppen av hore også bedrev seksuelle aktiviteter for penger. Tenke seg til!

Hele min intensjon med å bringe den såkalte sexhora inn i denne spalten var å få deg som leser til å bli interessert i det jeg egentlig skulle skrive om, og siden overskrifter om det jeg har tenkt å skrive om har versert i så mange medier nå det siste halvåret at jeg selv har sluttet å lese sakene, slo det meg at det var lurt å lure deg og dere inn i fella med vår gode sexhore-venninne.

For det skal handle om iPad. Ser jeg ordet iPad i en overskrift blar jeg nå resolutt forbi. Jeg er nemlig helt fantastisk uinteressert og lei av hele duppeditten. Men jeg er på sett og vis nødt til å forholde meg til den uansett. Og det gjør jeg nå.

Jeg vil på ingen måte fremstå som en bakstreversk sinke som tusler med ræva først inn i fremtiden, og tenker således på morsomme, historiske anekdoter om professorer og redaktører som har omtalt både telefon, mobiltelefoni, sms og internett som artige dingsebomser og oppfinnelser som potensiell flopper, og som nok bare kom til å være et lite blaff før man ville være tilbake til normalen.

Det samme kan man helt sikkert si om lesebrett og iPad. Begge deler har kommet for å bli, og vil gradvis bli mer og mer vanlig å se i tiden fremover. Så det er selvsagt helt i orden for meg at iPad eksisterer og at mange sikkert har en iPad øverst på ønskelista si til jul. At en gave til over fem tusen kroner er å regne som normalt sier jo et og annet om at vi bor i et land der det er altfor mye penger, men det er nå en annen sak. Det som derimot forvirrer og irriterer meg i mye større grad er hvordan pressen naivt og massivt har vært med å lansere ett spesifikt produkt laget av én spesifikk leverandør av hard- og software.

På lanseringsdagen for salg av iPad i Norge for noen uker siden, skulle man tro at det var snakk om lanseringen av gratis vaksine mot kreft, en mirakelkur for avskaffing av motvind til jobb eller evig lykke i det hinsidige. På selveste Dagsrevyen hadde sågar statskanalen invitert en av markedssjefene til Apple, som er mirakelproduktets eiere og selgere, til å kosesnakke om dette vidunderet av en maskin.

For en som er oppvokst med én TV-kanal og reklameforbud på denne, fortonet det hele seg mildt sagt absurd. Jeg lukker øynene og forestiller meg at Pioneer, BMW, Coca-Cola, Freia, Nokia, Adidas eller Bergans skulle få samme muligheter til å lansere et dritdyrt luksusprodukt som i utgangspunktet er forbeholdt godt bemidlede folk som mangler et hull å putte pengene sine ned i.

Og jeg har selvsagt fått spørsmålet: Skal du kjøpe deg iPad, Egon? Og svaret er nei. Ikke fordi iPad strider mot min teknologiske overbevisning, men fordi jeg personlig vet om svært mye jeg før skal bruke et sted mellom fem og sju tusen kroner på før jeg kjøper denne overdimensjonerte og høygravide utgaven av en iPhone. F.eks. en langhelg til Madrid med hotell og drikkepenger. Men det er nå en annen sak, og ikke minst en ren og personlig prioriteringssak.

Det andre er at jeg ikke engang har en iPhone, og jeg skal heller ha dét enn en iPhone som er altfor for stor til å ha i lomma, som ikke har plass til halvparten av all den musikken som er på en velutstyrt iPod, som ikke går an å ringe med og som for mitt vedkommende da gjør at jeg vil sitte igjen med følgende etter å ha kjøpt den: En telefon jeg ikke kan ringe med og som får hendene mine til å se helt latterlig små ut. Så jeg står foreløpig over.

Det siste aspektet er dog det viktigste. Én sak er at jeg er opplært fra barnsben av til å tenke kritisk om jeg befinner meg i et rom der alle roper et kollektivt og taktfast halleluja. Noe annet er at det allerede er skapt et inntrykk av at iPad er noe alle har, og derfor «må» altså du også ha det. Og her blir jeg smått lattermild.

Da duppeditten ble lansert var det cirka femti tusen nordmenn som allerede hadde skaffet seg den fra utlandet, og man regner med at maks noen hundre tusen vil ha en sånn i løpet av første kvartal i 2011. Noen hundre tusen er så avgjort ikke alle i Norge. Det er ikke engang halvparten. Det er faktisk et sted mellom fem og ti prosent av befolkningen. Så du er overhodet ikke utenfor om du ikke sitter med en iPad på fanget på bussen. Det er derimot hipsteren med den på fanget som er selve unntaket. Og slik kommer det til å være en god stund fremover også.

Jeg sender derfor herved en utilslørt misunnelseshilsen til Apple. Det må være helt fantastisk å lansere et digitalt produkt der en presumptivt kritisk presse er samstemt med på å danne et kollektivt inntrykk av dette er noe «alle» «må» ha for liksom å følge med. Og det uten å betale en eneste krone i annonser, som er måten alle andre må gjøre det på.

Og nå skriver jeg altså om det selv, i en avis som satser masse på iPad, og jeg er således med på å skape ytterligere blest om fenomenet.
Halleluja, dere Apple-gutta, altså!
Jeg bøyer meg i eplestøvet.