Viser arkivet for stikkord beatles

Trender som dør

Jeg digga, så opp til og beundret morfaren min. Tøffe mannen. Sylskarp i toppen helt til sitt siste åndedrag. Hoa, kalte jeg ham. Jeg visste knapt om noen tøffere enn Hoa. Han var smed hele sitt voksne liv, og de ru, rødfargede og hinsides macho hendene hans beskrev et barskt liv i smia, fra en yrkesgruppe unge folk i dag stifter bekjentskap til gjennom Asterix og
Ringenes Herre.

Han var født i 1903 – og døde 85 år gammel. Utvetydige egenskaper jeg har arvet fra ham er en sykelig elsk til lakris (de siste årene var Gulmix nr.3 erstattet av det herlige og svarte godteriet) og en stahet jeg så avgjort ser at slår ut på både pluss- og minusskalaen. Det jeg derimot ikke har arvet er hans lidenskapelige og elskelige forhold til marsjer generelt og marsjer fremført av korps spesielt.

Bare du nevnte Strauss’ «Radetzky-marsj» eller «Gammel jegermarsj» ble han salig og myk. Der skiltes jaggu våre veier. Jeg kan ikke fordra korpsmusikk, og jeg kjenner ikke mange som digger det heller. Setter noen på ei plate med korpsmusikk, mistenker jeg dem for å utøve en drøy practical joke på meg. Men det er det for så vidt sikkert andre som vil si om deler av min egen platesamling.

Nu vel, hva jeg mente å si var at det på ingen måte skal legges skjul på at jeg ikke kan fordra korpsmusikk, men at dette overhodet ikke er med og styrer min tvilende skepsis til å kalle de siste års nedgang av korpsmedlemmer i Norge for en krise. Det er altfor mye som kalles krise nå til dags. Ei heller er det tragisk. Det som var poppis i 1955 (da jenter for øvrig fortsatt ikke hadde lov å være med på messingblåserleken) er ikke nødvendigvis poppis i 2011. Den påståtte krisa er som følger:

De siste sju årene har skolekorpsene her til lands hatt en nedgang fra 30.339 registrerte utøvere til 18.918; altså noe nær en halvering på veldig kort tid. Dette har ført til at president Per Kvistad Uddu i Norges Musikkorps Forbund (de burde for øvrig gjøre noe med orddelinga i navnet sitt) har tatt til orde for å få oppført de norske korpsene på Unescos verdensarvliste.

Først trodde jeg det var noen som hadde fått tubaen sin fylt med akevitt, at det var noen som ville sidestille norske korps med pyramidene i Egypt, Stonehenge, Taj Mahal, Den kinesiske mur, helleristningene i Alta og Geirangerfjorden. Men der tok jeg heldigvis feil. Uddu ville derimot ha de norske korpsene inn på Unescos verdensarvliste over «immateriell kultur», noe som vil sprøyte sårt tiltrengte økonomiske midler inn i systemet og dermed antageligvis demme opp for denne «krisen».

Og dette er selvsagt greit nok. Hvis Unesco mener korpsene er av tilstrekkelig kulturell betydning, er det helt i orden for meg. Jeg skal så avgjort ikke være noen festbrems. Og det er sikkert verdt å ta vare på noe av denne kulturen. Når derimot ungdommer landet rundt over tid unnlater å melde seg inn i korps, kan det nok bety at tiden er i ferd med å gå fra korpsene som den massive, kulturelle og musikalske kolossen de tidligere har vært. Verden forandrer seg, og uansett hvor mye penger som blir bevilget til norske skolekorps, klarer de neppe å kvele tidsånden og trender musikken følger.

Undertegnede er så gammel at blokkfløyte og triangel var de eneste instrumentene vi lærte å spille på skolen. Takk og lov at det har skjedd noe der i gården. Og i dag vil masse gutter og jenter spille gitar, bass og slagverk, lage bråkete rock og elektronisk musikk på pc-en, og gå på hip hop-dans. Det er ikke tragisk. Og det er så avgjort ingen krise.

At ikke like mange tolvåringer i 2011 har lyst til å gå i en trang dress og en rar hatt og spille althorn og tuba i nordavind på 17. mai, er ikke nødvendigvis et tegn på kulturelt forfall. Det er heller et tegn på en verden i endring, akkurat som at hallingdans og leikarring ikke står like sterkt i landet som det en gang gjorde. Gi gjerne skylda til The Beatles og Elvis, men du får ikke gjort noe med det uansett.

Skolekorpsene har vært til stor glede for mange opp gjennom årene, og de har betydd enormt mye for både samhold og kulturell aktivitet, spesielt i distriktene. Likevel kan vi verken tvinge eller manipulere barn og ungdom i retning av hva vi vil de skal bedrive fritiden sin med. Det må de få bestemme selv, så får heller Hoas likesinnede og Uddu beklage at det er slik. Såpass skal jeg unne dem.

KORPS: Som en kompis av meg en gang sa til en måpende og dypt rystet amerikaner: «I hate the 17th of May. The day before everyone drink themselves to death, and in the morning on the 17th our streets are filled opp with screaming children and bloody corpses». Det skal ikke være lett.

Klassikertørke i tidsmaskinen

Sist helg var jeg dj ved et av byens utesteder, og et av ønskene jeg mottok var fra ei jente på cirka 19-20 år. Hun ville høre noe Pixies, og helst fra plata «Doolittle», et ønske som var lett å innfri. Jeg husker godt da jeg kjøpte den på våren i 1989, og jeg digga den hemningsløst.

Plata har så avgjort tålt tidens tann, og kan lett regnes inn under kategorien «klassiker», da plata utgjorde en brøyteplog i å åpne verden for det man da kalte undergrunnsrock.

Det er f.eks. veldig vanskelig å forestille seg suksessen til Nirvana uten Doolittle-bautaen. Også så begynte jeg å tenke, og da ble jeg ganske paff:

Da denne tjuetoårige plata kom ut var det under tjueto år siden debuten til The Stooges og Led Zeppelin, The Doors og The Velvet Underground hadde gitt ut sine første plater, The Beatles eksisterte fortsatt, The Kinks hadde flere knallskiver igjen og Elvis var fortsatt i filmtåke og stod foran sitt comeback. Og midt mellom alt dette kom diskoen, punken, heavyrocken, glamrocken, hiphopen, garasjerocken, osv.

Og det var da jeg begynte å tenke på tidsbegrepet i musikken og at tjue år i 1989 var uendelig mye mer enn tjue år bakover er i dag. Ikke for at alt nødvendigvis var så mye bedre før, jeg er verken nostalgiker eller spesielt reaksjonær, men det er likevel ikke til å stikke under en stol at antall klassikere i populærmusikken er besynderlig færre enn hva det var.

Jeg har kommet frem til noen få eksempler, og dette er påstander jeg virkelig har diskutert og verifisert i kryssilden med mange av mine (nokså) musikkinteresserte venner. Så min påstand er at det ikke har kommet ut mer enn et énsifret antall klassikere siden 1990. Og med klassikere mener jeg selvsagt ikke klassiske gode plater jeg selv holder høyt.

Herregud, jeg har sågar en beskjeden spalte i herværende avis der jeg en gang i uka omtaler skiver under denne vignetten. Men jeg tenker på plater som har flyttet fjell, hatt en sterk påvirkning og i tillegg var kommersielle suksesser.

Og jeg er mer enn villig til å diskutere dette videre, men jeg har nok dessverre skammelig rett her, og jeg tar som kjent ikke feil. Som Jerry Lee Lewis sa (fritt oversatt etter hukommelsen):
«Jeg tar aldri feil. Jeg har alltid rett. Men én gang tok jeg feil, men så sjekket jeg det opp. Og jeg hadde rett likevel!»

Så her er de siste åpenbare klassikerne som har kommet etter Pixies-plata til min unge venninne, og jeg understreker at dette ikke har noe som helst med min smak å gjøre.

1: Nirvana. «Nevermind» (1991)
De snudde rocken og populærmusikken på hodet. På cirka ett døgn var heavyrocken død, og den dag i dag selger den fortsatt som hakka møkk og inspirerer nye generasjoner. Ingen andre band fra denne bølgen er i nærheten. Nei, ikke Pearl Jam heller!

2: Metallica: «Metallica» (aka «The Black Album») (1991)
Solgte helt ellevilt mye og gjorde at de var et av få metalband som overlevde overgangen til nittitallet. Mange holder muligens deres første tre skiver høyere, men dette var plata som gjorde dem til et av verdens største og mest innflytelsesrike band.

3: Radiohead: «OK Computer» (1997)
Kommer til evig ettertid å prege diverse kåringer over tidenes album, og tok bandet fra å være et interessant popband til å bli noe mye større, hva man nå enn synes om Thom Yorkes pretensiøse vesen.

4: Eminem: «The Marshall Mathers LP» (2000).
Tok hip hopen inn i det nye årtusenet og har solgt cirka 20 millioner eksemplarer, hele tre millioner bare den første uka den var i salg. Ommøblerte platebransjen og fikk plutselig eldre –og ikke spesielt musikkinteresserte– damer i Dagbladet til å skrive kronikker om hans lyrikk og kvinnesyn. Sier i grunnen alt.

Og that’s it! På tjueto år har det altså ikke kommet mer enn fire objektive klassikere (for dette er ikke ei smaksliste, men ei liste av skiver som tåler å bli nevnt i samme åndedrag som «Revolver», «Appetite for Destruction», «The Doors», «Velvet Underground & Nico», «Exile On Main St.», «London Calling», «Thriller» osv.).

Og dét er jo ganske tynne greier, er det ikke? Og det sjokkerer meg litt. Jeg har ikke engang noen bastant konklusjon, for det lages jo fortsatt bra musikk. Og det går heller ikke an å si at albumet har avgått ved døden, for det levde i aller beste velgående i begge de to foregående tiårene.

Og mange artister har i denne perioden hatt viktige skiver eller enkeltlåter som har satt sitt preg på bransjen (Britney Spears, Jeff Buckley, PJ Harvey, Jay-Z, Alanis Morissette, Beyoncé, Madonna, Red Hot Chili Peppers), men internasjonale klassikere som er helt der oppe?
Nei. Mener nå jeg. Og jeg skal definitivt være mer enn åpen for innspill og debatt.
Men at jeg er inne på noe er jeg brennsikker på.
Noe annet skulle tatt seg ut.

NIRVANAS NEVERMIND: En av de aller siste klassikerene som har kommet ut, hva man nå enn måtte mene om selve musikken (men den var bra den, altsaå!)