Viser arkivet for stikkord bettan

Bettan: Småfolkets redningskvinne

Når nøden er som størst, er det godt å vite at hjelpen ikke er langt unna. For her vi sitter i verdens rikeste land, innpolstret i materielle goder, tungt påkostede velferdsordninger og høye lønninger, er det lett å bli blasert og glemme av at det finnes noen der ute som ikke har det like bra som oss. At det faktisk er noen som lider.

At det ikke er alle forunt å vokse opp i trygge omgivelser, med masse både salt og søtt på maten, og der hverdagen er å se bugnende kjøleskap, overfylte frysere, massive ferskvaredisker og brødskuffer som er så fulle at man knapt får lokket igjen på dem.

Og det er lett å glemme av at vi er en nasjon som for bare få generasjoner siden tilhørte bunnsjiktet i Europa, om man regnet BNP fordelt på antall innbyggere. Her til lands spiste man barkebrød, sov under åpen himmel (de som i det hele tatt var så heldige), laget sko av kassert bjørkenever og hørte på fiskerinyhetene mens man spiste potet. Det var så visst ingen dans på roser, men heller en evig kamp og vassing i et gjengrodd villnis av torner; med påfølgende smerter, sår og arr.

Men vi var en ydmyk nasjon, og nettopp denne ydmykheten er nå i ferd med å forsvinne i omvendt proporsjonal takt med veksten på Oljefondet og antall medaljer som innkasseres VM på Ski- og i Skiskyting. Slår Norge Danmark i fotball senere i måneden, kommer den siste rest av ydmykhet til å forvitre fullstendig fra norsk jord.

Vi vil komme til å bli en nasjon av obsternasige og eplekjekke fusentaster, som marsjerer i takt mot solnedgangen med nesene våre høyt i sky, så høyt at vi ikke vil være i stand til å se de rundt oss som har problemer og sliter.

Derfor trenger vi å bli jekket ned litt av og til. Det er av tvingende nødvendighet at dette skjer sporenstreks, og helst før Danmark-kampen; hvis ikke er jeg redd vi kommer til å snuble i vår egen selvnytelse, da en animert og lett sjanglende vandring med nesen i været gjør at man lett mister fotfestet, som følge av at man ikke ser underlaget tilstrekkelig godt.

Og da er jeg glad vi har Bettan. Ja, hun, ja. Bobbysocks-Bettan. Hun som byttet navn fra Elisabeth Gunilla Andreasson til Elisabeth Gunilla Andreassen, da hun giftet seg med en nordmann og ble norsk. Eller «norsk», om du vil. Hele Norges Bettan, som vi nå ikke regner som svensk lenger. De fikk Runar Søgaard fra oss. Vi fikk Bettan i bytte. Clean deal. Og det måtte selvsagt en eksilsvenske til for å dra blikkene våre ned i det mentale barkebrødfatet igjen.

I forrige uke kom den norske artisten Omer Bhatti ut med singelen «All Around The World», under det fiffige navnet O-Bee (feat. Genevieve Jackson). Suksessen har bare vært sånn passe. Inn på en beskjeden attendeplass på Norges kommersielle singelliste er ikke rare greiene å skrive hjem eller til Neverland om. Neverland, ja.

For dette er kompisen, sjelevennen og det assosierte familiemedlemmet til den avdøde og selvutnevnte popkongen Michael Jackson. Den manglende suksessen har således satt Bettans svorske sinn i kok, og derfor har hun kontaktet VG, klasket neven i bordet og sagt at nok nå er nok. Grunn: Media, og herunder spesielt norsk radio, har sviktet totalt. Det er nemlig norsk radios ansvar å hjelpe slike stakkars artister på vei opp mot kommersielle høyder.

Nå er det sikkert enkelte surmagede og jantelovsbefengte møkkasjeler som vil innvende at norske radiostasjoner spiller hva fanden de vil, og at det jo er en og annen artist som ikke engang har Omer Bhatti/O-Bees apparat i ryggen. Som surt snøfter at denne singelen er utgitt på Universal – verdens største plateselskap– og lansert for selskapets regning i hele 67 land.

Og så vil surpompene muligens tilføye at han tross alt fikk lov til å mime singelen sin på Skavlan, Nordens mest sette talkshow, foran millioner av seere. Så nå må pinadø radiostasjonene kjenne sin besøkelsestid, eller tid til å invitere til Bhatti/O-Bee-besøk. De har jo lisenser med et visst ansvar å forholde seg til!

Så takk til Bettan. Takk for at hun løfter sverdet, taler der andre feigt tier, og tar de svake i forsvar. At hun refser Medie-Norge og forteller hvor radioskapet skal stå. Takk, Bettan. Du får det sagt. Du viser vei.

BETTAN: Bransjens hjelpende hånd til forsvarsløse, ressurssvake og skrint bemidlede artister. Ei barsk vaktbikkje som snakker fotfolkets sak; de som ikke har annen hjelp å støtte seg mot. «Voff voff», bjeffer Bettan. «Klyyynk, piiip», ynker radiostasjonene skamfullt tilbake.

God, åndelig bistand

(var på trykk i Nordlys, lørdag 06.11.2010)

Av og til kan det være lurt å høre på hva andre sier. Man tufter nemlig ofte sine egne meninger på ei blanding av tørr, objektiv kunnskap og et lappeteppe av det man leser, ser og hører at andre mener. Selv Kåre Willoch gjør det. Tror jeg, iallfall.

Den siste tiden har det vært en haug mer eller mindre betente saker som har poppet opp i media, og som har generert enda flere debatter. Moské i Tromsø eller ikke? Dødsstraff i Norge eller ikke? Abort eller ikke? Er abort verre enn dødsstraff? Er globale klimaendringer menneskeskapte eller ikke? Hvem savner Carl I. Hagen mest: Det norske folk, Siv Jensen eller seg selv? Også har vi debatten rundt den norske pelsdyrindustrien. Trenger vi pelsdyr? Er det verre å kveile en dau rev rundt halsen på vei til den kollektive masselobotomeringen vi kaller julebord, enn det er å spise drept, stekt og død gris ved samme evenement? Det var her jeg selv ble sittende litt på gjerdet.

Er jeg for eller mot pelsdyroppdrett? Hm. Jeg har både jakke og boots av skinn. Ekte skinn fra dyr som har måttet bøte med livet for at jeg skal slippe å vasse i snø med fillete tøysko. Og jeg elsker kjøtt. Gris, okse, lam, kylling, elg, rein, hjort, rype, and, hare m.m. Så selv om jeg elsker både fisk og grønnsaker er det ikke engang litt aktuelt å bli vegetarianer. Men pels? Ikke er jeg spesielt hypp på å se ut som en rocka utgave av Dag Frøland, og jeg har heller ikke behov for å tekkes Brigitte Bardots halvmilitante og smått forskrudde virkelighetsoppfatning, der hun knapt har samvittighet til drepe en løk for å sette smak på spikersuppa si.

Uansett: jeg ville se hva andre mente om denne saken. Kanskje få et og annet innspill som kunne gi meg en pekepinn på hvilken retning jeg skulle stake meg ut. Jeg mente å huske at ordet «pelskrigen» var tatt i bruk i ei riksavis, så jeg satte meg ned og googlet «pelskrig + mening + dyrevern». VGs «Pelskrig i Kjendis-Norge» ble første treff, og da var det bare å lene seg tilbake og la seg fylle opp med ny kunnskap, kloke perspektiver, smarte innfallsvinkler og deduktive slutninger.

Den åndelige eliten landets største avis hadde hentet inn, altså de meningsbærende intelligensinnovatørene som skulle guide meg, var som følger: Aylar Lie, Jenny Skavlan, Ingeborg Sørensen, Bettan og Eli Hagen. Ja, også Jan Thomas, da. Viktig å hente inn meninger fra en ordentlig mann også. Jeg kunne formelig høre lyden av hjernen min som knirket av eksplosjonsartet utvidelse, åndelig som fysisk. Her er et kort potpurri av hva jeg lærte:

Aylar: Hun er en smått angrende synder, og tar full avstand fra bruk av pels. Ja, bortsett fra i oktober i fjor, da hun måtte ha noe ordentlig snasent på seg i festen til Petter Stordalen. Forståelig nok. Jeg hadde også iført meg pels om jeg ble invitert. Heldekkende pels, med hode og alt. Også hadde jeg lagt meg i et hjørne, styrtet dritdyr champagne med begge labbene og knurret til alle som nærmet seg.

Bettan: Hele Norges og Sveriges Bettan. Gojenta vår synes bildene fra norske pelsoppdrettere var regelrett grusomme. «Man kan ikke la være å reagere», tilførte hun bryskt. Hadde det stått i Dagbladet ville det sikkert stått «Bettan raser» (kjendiser raser og tordner alltid sine sterke meninger i Dagbladet). Bobbysocks-divaen kunne således informere at hun i og for seg bruker pels nå og da, men bare når det er kaldt, altså ikke på stranda under hete sommerdager, men føyer klokt til at hun slett ikke er noen storforbruker av pels, men at det rett og slett ikke er noe annet som funker når det er skikkelig kaldt. Puh! Hun er altså home free, hun også. Ingen selvmotsigelse der i gården. Takk og lov, og la det logikkswinge og la det intelligens-rocknroll.

Jenny Skavlan: Jenny synes også de samme bildene er forferdelige. Hun bruker heller ikke pels, sier hun. Ikke i det hele tatt. Man har da visse prinsipper. Ja, bortsett fra pelslua som hun har på seg rett som det er. Men den har hun funnet på et loft, sier hun, og da teller det jaggu ikke. Og det er jo klart, det du finner på loftet teller ikke. Finner du f.eks. en lampeskjerm laget av menneskehud, gjerne en sånn med noen frekke tatoveringer (nazistene var ekstra begeistret for disse skjermene) på et loft, er det bare å rydde plass på stuebordet. Jøden er jo allerede gasset i hjel. Så Jenny har sitt på det tørre.

Ingeborg Sørensen: Den tidligere skjønnhetsdronningen innrømmer iallfall sine synder. Så hun drar skinnet av pølsa, eventuelt dyret, og sier det som det er: «Jeg bruker pels». Og akkurat da man var i ferd med å konkludere med at hun er en amoralsk møkkakjerring uten empati for våre nusselige, firbente venner, skyter hun inn følgende: «Da jeg besøkte New York for noen år siden var jeg i en butikk da en mann sprang mot meg og sprayet ned hele pelsfrakken min med ketchup. Etter den episoden tok jeg et oppgjør med meg selv». Og dette har generert ei kraftig holdningsendring hos eks-Playboy-modellen. For, som hun klinkende klart, og med et (vil jeg gjette) alvorlig og ettertenksomt ansiktsuttrykk, sier: «Men jeg har trappet kraftig ned de siste årene! Dette fordi jeg er glad i dyr».
Det var da enda godt. Ingeborg «nesten pelstørrlagt» Sørensen.

Jan Thomas: Hurragutten er den som virkelig har tatt oppslagene om pelsdyr hardt. Han måtte sågar spy da han så bildene, sier han. I avsky og forakt spydde han resolutt ut mengder med halvt fordøyde eggehviter og rosa kosttilskudd. Og nå har han og ektemannen, Christopher, meldt seg på kampanjen mot pelsdyr. Han kommer aldri til å gå med pels mer, bedyrer han. Han vil til og med kvie seg for å bruke pels i stylingsammenheng. Får håpe han ikke må spy da, for han er vel relativt ofte i såkalt «stylingsammenheng», vil jeg tro.

Wenche Foss: Norges diva numero uno er også klar og tydelig. Det snart 93 år gamle ikonet skal aldri mer kjøpe pels. Det er jo betryggende. Hva som er enda mer betryggende er at de to pelsene hun har, og som hun fortsatt skal gå med (i en slags Jenny Skavlandsk filosofiretning), stammer fra dyr som er skutt i Afrika. I det digre landet Afrika, altså. Og da må det vel være greit? Jeg mener, dyrene kunne jo vært skutt i Europa! Eller, enda verre, i Norge!

Eli Hagen: Fru Hagen var dog best av dem alle. Hun var tydelig på at hun overhodet ikke ville la seg provosere til å unnlate pelsbruk. «Jeg vil ikke fryse», sier hun. Og hvem i svarte vil vel fryse? Rekk opp en hånd i så fall! I tillegg mener Eli at bildene av alle de dyrene som har avrøskede føtter og ører, samt åpne sår i hode og fjes, har blitt lemlestet som følge av sjokk da de enerverende dyrevernerne tok bildene av dem, med blitz og greier, midt på svarte natta. Og teorien er like god som den er logisk: Du kan selv tenke deg at du lå og sov din skjønnhetssøvn i et bur, og så ble du vekket brått opp av at Eli Hagen sto foran deg, med en lommelykt lysende nedenfra og opp mot fjeset og den enorme hårmanken sin. Kanskje hun sågar skrek ut et lite BØH! også. Jeg vil anta at det kun er Carl Ivar som ikke resolutt hadde iverksatt massiv selvskading og avtygging av egne lem. I rent sjokk. Men Eli er unntaket.

Så konklusjonen er krystallklar: Du kan være for eller mot hva du vil, men sørg for all del å legge til et gigantisk «men», og du kommer unna med det meste. Og ingen kommer til å hate eller elske deg for det du mener. Du tråkker ikke på noens tær og du slipper å bli assosiert med noe som noen ikke har sans for.
Takk og lov at vi har kjendiser å lene oss mot når behovet for hjelp er sterkt og påtrengende.