Viser arkivet for stikkord bluray

De beriket vår verden

Videoverden i Tromsø legger nå ned sin virksomhet på Stakkevollveien, tredve år etter innehaver Ernst Myrbakk først åpnet dørene. Den gang var det å leie ut film for teknologisk nybrottsarbeid å regne. Det fantes verken internett eller YouTube, vi hadde én TV-kanal og det var her, og bare her, man kunne få se opptak av TV-programmer, fotballkamper eller hva det måtte være.

Da man begynte å leie ut filmer på video, representerte det en aldri så liten kulturell revolusjon her til lands, og det åpnet seg et Klondyke for dem som hadde vett til å starte med videoutleie. Og vi kastet oss over det som utsultede ulver. Til da hadde Statens Filmkontroll sett gjennom hver eneste film som ble vist på TV?og kino, og der visning av brystvorter (spesielt kvinnelige) og unødig bruk av kniv og pistol ble stemplet som såpass usømmelig at vi bare kunne glemme å få det vist på norske TV- og kinoskjermer.

Med videoens inntog strømmet det derimot ut lurvete filmer av ukjente regissører, med innhold som før aldri hadde glidd gjennom kontrollen. Den gang var Derrick, Bergerac og Lomax noe av det råeste vi hadde tilgang på, og det mest seksuelt ladede man kunne forvente å se på en TV-skjerm var de intime scenene i Dynastiet, eller en halvdrøy musikkvideo, de få gangene slikt ble vist.

Markedet for filmutleie var som for vann i Sahara. Jeg husker vi spleiset på leiefilmer, kompisene mine og jeg. Å eie originalfilmer på video var det bare de mest tvilsomme og rike som gjorde. På midten av åttitallet kostet det 35 kroner å leie en. Det tilsvarer litt over 90 kroner i dag. I tillegg leide vi en moviebox (for de av oss som ikke hadde egen videospiller).

Bare det å skrape sammen nok kapital til å dekke inn depositum for en slik krevde lyssky virksomhet i evigheter. Og straks rydde det inn nye, kulturelle inntrykk. Var du tenåringsgutt i 1985 og ikke hadde sett en eneste av Haisommer- eller Dirty Harry-filmene, «Motorsagmassakren», eller noen danske og tyske filmer der skuespillerne hadde urovekkende lite klær på seg, var du for et uopplyst og fattig menneske å regne. Stedene med videoutleie poppet opp som paddehatter over hele landet. Det var ikke bare i Tromsø og urbane strøk den store verden rullet over skjermene.

Et hvert sted med eget postnummer hadde også en kiosk med videoutleie, gjerne også kombinert med salg av ekstremt fettinnholdig mat utelukkende laget av porsjonspakkede frysevarer. I ettertid vil jeg tro at de ernæringsmessige følgene fra disse butikkene var adskillig mer alvorlig enn de moralske og kulturelle, men der og da var det lite fokus på frityrstekt løvstek med berg av grillkrydder, mens ordet «videovold» var det hyppigst brukte i vokabularet til sosionomer og kristne moralister.

For akkurat her var de enige: Video var skadelig. Veldig skadelig. Barn kom ikke til å få frisk luft, og moralen kom til å skrumpe inn proporsjonalt med det økte konsumet av sex og vold på video, og i takt med mangelen på frisk luft. At de fleste filmene etter ganske kort tid var så snauklipte av norske sensurmyndigheter at til og med handlingen var umulig å fatte var nå én ting. Noe annet er at tilgangen på film i dag er vanvittig mye større, samt at moralistene (som alltid er redd og bekymret for alt nytt) er bekymret for nye tekniske nyvinninger, som trampoline og dataspill.

Det er en tid for alt. De fleste trodde at filmutleierne ville overleve da DVD-formatet (og senere Blu-ray) kom, men her har teknologi og marked forandret seg så fort at det har vært umulig å forutse noe som helst. I dag kan du leie filmer digitalt, og du kan kjøpe dem for samme sum du før betalte i leie; og i særdeleshet hvis du leverte filmen tilbake for sent. Da fikk du bot og straffeleiegebyr og greier. I dag høres det bare komisk ut.

I tillegg er filmer sjokkerende billige å kjøpe på nettet, og fra Det store utland kan du få tilsendt fraktfritt så mye usensurert og åndelig skadelig materiale du bare vil. I tillegg finnes det knapt det utsalgssted med et kasseapparat som ikke selger kjøpefilm til noen tiere per stykk.

Problemene er identiske med de platebutikkene opplevde for ti år siden. At den samme bransjen nå satser på film for å overleve er i beste fall dypt ironisk. Men jeg skåler likevel helt uironisk i gravølet for en bransje som i sin tid var sterkt med på å berike landet vårt; både i forhold til arbeidsplasser og sårt tiltrengt kulturell ekspansjon.

Takk for alt!

Det årlige kultursnobb-gulpet

En eller annen gang på denne tiden i fjor lovte jeg å la være –resten av året– å skrive mer om det vi kaller Melodi Grand Prix (MGP) her til lands (og som jeg vet at heter Eurovision Song Contest. Slapp av!). Så nå er det på høy tid igjen.

Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at øregangene mine fortsatt er ubesudlet av årets norske vinnerlåt, og resten av de musikalske bidragene fra Europa. Jeg har rett og slett ikke hørt dem. Ikke sånn å forstå at jeg har noen bevisst antikampanje gående. Jeg gir derimot fullstendig blanke F i hele hopprennet.

Og saken er veldig enkel: Når jeg hører på radio, går det i den musikkfrie kanalen «Alltid nyheter»; en kanal kjemisk rensket for både MGP, formatert søppel og andre buskvekster. Og jeg har ikke koblet til TV-en min, så der ser jeg kun på DVD og Blu-ray. Og resten av dagen hører jeg på musikk jeg selv velger å høre på, enten av ren forlystelse, eller fordi det skal anmeldes her på huset. Så jeg slipper. Takk og lov.

Og dette skyldes verken arroganse eller et ønske om å fremstå som spesiell eller sær. Men jeg bryr meg ikke, akkurat som jeg heller ikke bryr meg om håndball eller Paradise Hotel. Jeg har ikke tid, og derfor har jeg valgt å eliminere MGP fra livet mitt. Nå er det sikkert de som vil hevde at det er min jobb å følge med også i dette fjollete sirkuset, men der er jeg selvsagt dirrende uenig. Jeg klarte lenge å holde meg unna både Lambada, Macarena og OL-floken, og jeg følte meg ikke som noe dårligere menneske, enn si som noe bedre og mer komplett menneske da jeg til slutt ble eksponert for faenskapet.

Det viktigste poenget er likevel at MGP har helt enormt lite med musikk å gjøre. Det andre er at avgjørelsen er tuftet på empiriske slutninger. Jeg har hørt min dose MGP-sanger, og jeg har fortsatt til gode å høre musikk fra denne «musikalske» brønnen som har klart å bevege meg annet enn å gi meg eksem og lyst til å bli permanent døv.

Sjansen for å oppdage noen artister eller band her som er skikkelig bra er i beste fall mikroskopiske. Og, ja, jeg har hørt om Abba. Men de var unntaket, og det er snart førti år siden de vant med den helt OK låten «Waterloo». Og det er relativt skrinn uttelling, spør dere meg.

MGP handler primært om nasjonal tevling, latterlige kostymer, koreografi og programledere. Musikken kommer ganske langt ned på lista. Og det er helt greit. Akkurat som det selvsagt er helt greit at folk flest ser på. Og det er ditto greit at folk tar flere dager avspasering for å følge semifinaler og hele sulamitten. Selvsagt er det greit, akkurat som at andre gjør det samme når det er Fotball-VM. Folk lever sine egne liv og bestemmer selv.

At årets norske vinner ble gjenstand for en politisk mediesak, der artistens hudfarge ble brukt som argument for at vi ikke burde heie på henne i de internasjonale rundene, var i grunnen bare trist for den åndelig forkvaklede ordførerkandidaten som lot sitt rasistiske tankegods og sin elendige humor lekke ut på Twitter. Slike holdninger og uttalelser er smått uforståelige og ekstremt duste, ikke minst med tanke på at vi nå skriver 2011. Dustekjerringa som avslørte seg selv ble da også pælma ut av politikken. Men selv da handlet det aldri om musikk. For det er ikke dét MGP handler om. Og det har det så å si aldri gjort.

Så igjen: Undertegnedes totalt manglende interesse for MGP handler verken om image eller prinsipielle motforestillinger. Det er en ren prioriteringssak. Skal jeg høre på musikk, begynner jeg heller å lete et sted der det ikke går førti år mellom hvert gullkorn. Og hvis det står så dårlig til med med de seksuelle fantasiene at man må se på MGP for å memorere lettkledde, polske piker, står det virkelig dårlig til på mer enn ett område for dem det gjelder. Og husk dessuten: Sist Norge vant, med den heseblesende og helt fantastisk irriterende «Fairytale» av Rybak, var resultatet at TV-tilbudet ble svekket som følge av at NRK måtte betale for den påfølgende festen. Og da ble jeg forbanna, da. For da innvirket plutselig MGP på livet mitt.

I skrivende stund vites det ikke om Norge har gått videre til finalen, men alle MGP-eksperter var krystallklare på at det var lett match. Men la oss håpe at hun ikke vinner, men kommer foran Sverige.

Det siste er uansett alltid viktig.

ESC: La oss være enige nå: Eurovision Song Contest er noe skikkelig tullball! Jo da, det er det. Ånkli’, skikkli’ supertullball, er det. JO DA!!!

Lemmy – inkarnert rock'n'roll

I forrige uke ble filmen «Lemmy The Movie» (eller «LEMMY: 49% Motherfucker. 51% Son of a Bitch», som er dens fulle tittel) sluppet på DVD og Blu-Ray, en dokumentar svært mange har ventet på i flere år, med dertil hørende rykter, spekulasjoner og lekkasjer til nett. For alle i verden som har selv bare et fjernt lite gen helt nede på bunnen av genbassenget som banker for rock, er denne filmen ikke bare verdt å få med seg, men heller å regne som obligatorisk innføring av hva dette popkulturelle fenomenet er for noe. Rock’n’roll, altså.

Og det bør du strengt tatt være opptatt av, selv om du ikke har flere tusen skiver og veggene i hjemmet ditt er dekorert av rock-relikvier og postere av dine helter og heltinner. Som Pete Townshend, den legendariske gitaristen i The Who, så klokt sa det: «Rock’n’roll var den største åndelige bevegelsen i det forrige århundre».

Så lik det eller la være, men rock’n’roll har preget og forandret verden mer enn noe annet popkulturelt fenomen de siste hundre årene (for øvrig glitrende redegjort for i den ferske boka «Det ellevte budet» av nordmannen Robert W. Kvalvaag).

Det er mange klokere mennesker enn undertegnede som har prøvd å definere hva selve begrepet rock’n’roll er; og da som et begrep for noe mer enn den rent musikalske stilarten. Forsøkene er nok like mange som de er på å redegjøre for meningen med livet, og svarene er like mangfoldige og sprikende som de er forvirrende. Likevel er det få – med vettet i behold og den minste kjennskap til rock – som vil gjøre annet enn å nikke anerkjennede om du bare svarer «Lemmy» på spørsmålet om hva rock er.
Lemmy Kilmister er nemlig inkarnasjonen på hva alt om rock’n’roll i sin tid iallfall var ment å dreie seg om, en vekker for undertegnede da jeg pløyde meg gjennom dokumentaren.

Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på de mest klisjéstenkte elementene med filmen og myten Lemmy. OK, Lemmy har hele sitt liv vært en mann som har levd mytene fullt ut, og som fortsatt gjør det. Et ekstremt hardt liv; der rus, nihilisme, promiskuøs og hedonistisk livsstil har vært de bærende elementene, og der evig turnering med sitt kjære Motörhead har vært eneste jevne inntektskilde.

Turné, på turné, på turné, med lyden på elleve og ei setliste av låter som et utrent øre vil definere som sammenhengende og vill støy fullstendig ute av kontroll, men som i stedet er bluesbasert rock’n’roll fremført med punkens attitude og metal-universets gigantomani og hang til symbolbruk.

Og disse livstilssklisjeene er umulig å skille fra myten Lemmy. Bare det at mannen er i live er i seg selv et medisinsk under det burde vært satt av betydelige midler på å forske på. Som en fan sier i filmen «Etter en atomkrig er det bare to former for levende organismer som vil være igjen på jorda. Det ene er kakerlakker. Det andre er Lemmy».

Men det er ikke først og fremst dette ellevilt usunne næringsinntaket til Lemmy som er mest interessant med filmen. Det som først og fremst fascinerer er at Lemmy, etter over vanvittige 45 år i bransjen, fortsatt gjør nøyaktig det han selv har lyst til. Og de som ikke liker det kan bare vende ham ryggen. For det driter han i.

Og derfor viser han heller en nesten rørende omtanke for sine fans (som muligens overgår hans omtanke for egen familie), der han står sent på kvelden, etter konsert, i turnébussdøra og signerer alt fra gamle LP-er til plakater, CD-er, DVD-er, jakker, pupper og lår. Og vi snakker tross alt om et av verdens største nålevende ikon innen underholdningsindustrien.

Gid noen blaserte realitystjerner eller middelmådige fotballspillere, de som klager sånn på alt det trykket de blir utsatt for, fikk se dette. At det er noen som har forstått at hele deres karrieremessige eksistens står og hviler på nettopp fansen. Og dét har Lemmy skjønt, til tross for at han er i en posisjon der han overhodet ikke hadde trengt å gjøre det.

Hans status og anseelse er allerede gigantisk og uangripelig. Men han pleier fansen sin på en måte som tenderer til å være tåredryppende gripende. Fordi han fortsatt har en ydmykhet til det faget han bedriver.

Eller som Foo Fighters-vokalist og Nirvana-trommis Dave Grohl sier i filmen:
«Keith Richards og alle andre gigantstjerner i rocken kan bare dra til Helvete hvis de sammenligner seg med Lemmy. For mens disse superstjernene knuller unge supermodeller i de dyreste suitene på de dyreste franske hotellene, og surfer på gammel storhet, sitter mest sannsynlig Lemmy i en bandbuss og røyker sigg og drikker Jack & Cola, mens han skriver på låter til ei ny plate».

Den dagen Lemmys legeme har fått nok (hvis det da er fysisk mulig), vil rocken bli så uendelig mye fattigere. De lager ikke slike lenger, og de kommer heller aldri til å bli laget. For Lemmy er rockens motsvar til filmens største nålevende helt, Clint Eastwood.
Eneste nevneverdige forskjellen på de to er at du aldri kommer til å se Lemmy gråte eller skrelle gulrøtter på film.

LEMMY KILMISTER: Ikon, legende, forbilde og fullstendig urokkelig (og mest sannsynlig også udødelig) klippe i rocken.