Viser arkivet for stikkord buktafestivalen

Anmeldelser - Bukta 2014

Årets Bukta-program skuffer

Det niende året med Buktafestivalen braker løs om ei uke, og det er på tide å sette årets program under lupen. Buktafestivalen var den første ordentlige festivalen i Tromsø, og den har vært særdeles viktig for både trivselen og kulturtilbudet og bredden i Tromsø og omegn.
Les mer…

Gi restbongene til et veldedig formål!

Buktafestivalens hovedinntekter er primært tredelt: Penger de får inn fra salg av billetter, salg av mat og drikke og sponsormidler. I dag har de aller fleste festivaler av en viss størrelse innført egne betalingssystem for kjøp av mat og drikke på festivalområdet.

Døgnvillfestivalen praktiserer et eget betalingskort som heter Cashless; et system som er mæææget tvilsomt på mæææget mange måter, (som tidligere er omtalt i denne spalte, og som skal kommenteres ytterligere). Bukta har et mer ryddig system, og som blir brukt av mange andre festivaler. De bruker bonger. Matbonger og øl/vin/brus-bonger. Les mer…

Overprisen for popen

FESTIVALPUBLIKUM: Vi har det ikke så verst her til lands, og vi har så definitivt råd til å dra på festival. Men det er ikke lov å kaste øl i været og på hverandre. Hører dere?! IKKE!

Festivaler har blitt stadig dyrere å gå på, kunne NRK-radioprogrammet Kulturnytt nylig melde. I snitt har de fleste norske festivaler økt prisene på festivalpass med en hundrings i året de to siste årene. Det er mange forklaringer og forsøk på å analysere hvorfor.

Bransjeveteran Joakim Haugland mener det er artistene som tar igjen for at de har mistet inntektene av platesalg. Jonas Prangerød i Øyafestivalen mener det er fordi programmet deres har økt i kvalitet. Asbjørn Slettemark i Lydverket mener det er folks stadig økende krav til komfort. Jørgen Roll hos Norwegian Wood mener det er basale tilbud/etterspørsel-mekanismer, og han får videre støtte fra Aftenpostens Joacim Lund.

Debatten har ikke akkurat rast etter saken ble omtalt i diverse medier, og da er det selvsagt lett å gi spesielt de tre siste rett. Folk vil ha bra artister, folk vil ha økt komfort og folk er betalingsvillige. Men er det så forbanna dyrt? Jeg synes ikke det. Ikke i det hele tatt. For godt under tusen kroner dagen kan man i dag velge blant et uforsvarlig høyt antall festivaler rundt om i Norge.

Et dagspass til Buktafestivalen og Døgnvillfestivalen koster det samme; altså 699 kroner. Kjøper du et helgepass for hele rukkelet tar Bukta 1.399 og Døgnvill 1.649. De dyreste og største festivalene i Norge ligger på en hundrings mer i dagspass (Øya, Norwegian Wood og Hove tar alle rett over 2.000 kroner for hele festivalen, som også arrangeres over en dag mer enn kollegene i Tromsø). Det er ingen som skiller seg nevneverdig negativt ut her.

Og dette er ikke dyrt. Tar man de ovennevnte festivalene, tilbyr de alle et stort utvalg band og artister man hadde måttet betale uhorvelig mye mer for om man skulle sett dem på klubb hver for seg. Og da vil kanskje mange mene at det er for dyrt å overvære konserter på klubb her til lands. Det synes jeg heller ikke. For det første er det ekstremt mye mer kostbart å arrangere klubbkonserter. Og komforten er betydelig høyere, iallfall om værgudene ikke spiller på lag. Man slipper også stinkende mobildasser og man er i minst like trivelige omgivelser som det festivaler kan tilby.

Når det koster over 300 kroner å dra på sirkus og se noen neddopa og flegmatiske elefanter og klovner (jeg håper begge er dopa, for deres egen del) er det ikke dyrt å betale det dobbelte for en hel dag med relativt vitale artister, samt noen lys, levende dinosaurer (dopa eller ikke).

For vi er rike. Uanstendig rike. Og derfor kommer det selvsagt artister til landet vårt fra hele verden for å gjøre seg fete. I enn tid da selv store deler av Europa vakler og skjelver på økonomiske leirføtter, streiker vi oss til enda mer lønn og søtsaker. Artister fra USA, og da snakker jeg ikke om Rihanna, Bruce Springsteen, Tom Petty eller Neil Young (disse kan ta omtrent hva de vil for å spille hvor de vil) ler hele veien til banken og strømmer til Norge.

Og nå er det flere og flere av dem som venter til festivalsesongen er på trappene, fordi det da er ekstra mye penger å hente. At dette rammer klubbene hardt er en annen diskusjon, som vi kan ta senere. Men siden vi elsker festivaler (det finnes ikke en kommune i landet som ikke har minst et tosifret antall av dem) er alle parter fornøyd. Festivalene skriker etter headlinere og plakatfyll, og bookingbyråer, agenter og artister casher inn over en høy og lav sko.

Og så lenge det av én eller annen grunn fortsatt er kjempepopulært å kaste øl opp i lufta på festivaler, bør iallfall de som gjør dét holde kjeft. For når man kaster ut øl i vilden sky, som man har stått i kø for kjøpe, og som koster langt over hundre kroner literen, er det ikke lov å klage på festivalprisene. Eller, da er det for så vidt ikke lov å klage på prisen for noen ting i hele verden, inklusiv alt av drikkevarer og flytende væske, bensin medregnet.
Da har du det for bra. Og du fortjener smekk på rumpa og lønnsreduksjon.

Ufrivillig skatteparodi

Nordmenn flest godtar å betale skatt, mest sannsynlig for at vi ser det fungerer. OK; det er politisk uenighet om hvor mye skatter og avgifter vi skal betale, men selv partiene til høyre i norsk politikk er for at alle bør bidra med en skjerv til fellesskapet. Det ligger innbakt i den norske folkesjela, og det er et system de aller fleste av oss er prinsipielt enige om.

Selv med en mørkeblå regjering vil norsk skattenivå være høyt sammenlignet med land ellers i verden. De siste årene har det vært et økt fokus på svart arbeid, og selv om det har vært en relativt lurvete praksis på dette blant folk, er det likevel en slags enighet om at dette ikke er lov.

Og dette fokuset skyldes ikke minst at man ønsker å verne om den arbeidende part; der arbeidsmiljøvernlov, rett til matpause, overtidsbetaling, sykepenger m.m. etterfølges fra arbeidsgiveren. Dette synes også folk flest at er greit; man vil jo ikke virke kjip heller.

Når det kommer til dugnad, stiller saken seg helt annerledes. Dugnad, dette norskeste av det norskeste ordet som vi alle er så stolte av. Vi nærmest gjenreiste nasjonen etter krigen med nettopp denne hederlige og staute dugnadsånden. At man stiller opp når fellesskapet trenger det, bretter opp ermene og gyver løs med stål i ben og armer der det trengs en hjelpende hånd.

Dugnad sees ikke på som svart arbeid av noen. Dugnad er derimot noe så sjeldent som en gjenspeiling av at man bryr seg om sidemannen, naboen, familien eller vennene sine. Og nettopp denne dugnadsånden er selve arterien i festivalorganisasjonene.

For det er dugnad det blir sett på som, arbeidet til de frivillige under alle festivalene i Norge. Og uten denne gratis arbeidskraften, som skjer helt åpenlyst og utilslørt for og fra alle parter (nettopp fordi det aldri har vært noe å skjule), er det helt umulig å gjennomføre festivalene, organisatorisk som økonomisk.

«Timing is everything», er det noe som heter. Og da var det vel ikke annet å vente enn at Lise Halvorsen, informasjonsdirektør i Skatteetaten, skulle gå ut midt i høytiden for norske festivaler og kreve at de frivillige skal skatte av fordelene de har ved å jobbe ved festivaler (primært er dette frikort til festivalen og mat).

Til nettstedet Ballade utdyper hun det tørt og formelt ved å si at «Så lenge verdien av gjenytelsene frivillige får overstiger 1000 kroner, skal det skattes av dem».
Snakker om å mageplaske i salaten fra timeteren. For her bryter hun totalt med den allmenne rettsoppfatningen, og selv om jeg ikke er noen ekspert på juss, er det en kjent tommelfingerregel at man er ute og sykler om samtlige oppegående er uenige. Og det er nettopp hva som er tilfelle her. Folk flest ser ikke på de frivilliges privilegier som inntekter de bør skatte av. Det strider simpelthen mot fornuften. Og fornuften skal man som kjent ikke kimse av.

Bare de tre festivalene Bukta, Døgnvill og TIFF har i sving over 1500 frivillige til sammen hvert eneste år. Det er imponerende tall. Selv har jeg aldri jobbet som frivillig under festival. Men jeg har alltid beundret det vanvittig omfangsrike og uvurderlige arbeidet de legger ned for at vi andre skal kunne nyte av det kulturelle tilbudet festivalene vitterlig er.

Og når de står der og loser inn køer med utålmodige publikummere, skjenker øl til ditto utålmodige som tror de er på en vanlig bar og dermed forlanger effektivitet, eller de løper med nye forsyninger dasspapir til mobildassene, så slår det meg alltid hvor bra dette er. Hvor smått rørende det er at så mange folk stiller opp i sin egen fritid, sånn at du og jeg skal få en bedre festivalopplevelse.

Og tilbake sitter de frivillige igjen med masse erfaring de får bruk for i yrkeslivet, og lærdom om kollektive mekanismer og samhold. Hvis festivalene nå plutselig skal betale arbeidsgiveravgift for de frivillige, og de frivillige må skatte av de ikke akkurat monumentale fordelene sine, er det helt innlysende at det organisatoriske korthuset vil blåse over ende.

Én sak er de rent økonomiske aspektene ved det. Noe annet er at de ikke har sjans å rekruttere nok folk til det viktige arbeidet. Og ikke minst: Hva vil det koste å administrere og kontrollere ligningene til alle de frivillige, satt opp mot de latterlig små summene dette hoderystende tøyset vil generere av inntekter til fellesskapet?

Jeg tror Lise Halvorsen skal ta seg en is, kjøle seg ned og tenke seg om en gang til. Det er lov å innrømme egne blundere.

SKATTESVINDLERE: De frivillige (som her under TIFF) bør betale skatt for alle de vanvittige fordelene de har ved å «jobbe» under festivalene. De snylter på systemet og stjeler penger fra felleskassen. Det synes iallfall Skattedirektoratet. Nå vil de rydde opp i ranet fra fusentastene.

Mesterhjernen kommer

Man kan si mye om den norske folkesjela; for eksempel at vi er en nasjon som de siste tiårene har blitt stadig mer høye på oss selv, der våre velferdsmettede hoder har blitt så innoljet av materiell rikdom at det kan få noen hver ellers i verden til å gråte av misunnelse. Og jeg skal skrive under på det meste av det.

Samtidig har dette lille og rare landet hatt en egen tendens til å trykke til seg den mørkere delen av rocken og løfte den opp mot toppen av hitlistene, artister som i andre land er å regne som kuriøse kultartister. Og da tenker jeg ikke på Smokie, Rainmakers eller Bonnie Tyler. Men det er ganske sykt å tenke på at en artist som Tom Waits aldri har toppet de kommersielle albumlistene i noe annet land enn Norge. Den genierklærte pensjonisten Leonard Cohen har også hatt en status her på berget som ikke kan sammenlignes med noe annet land. Også har vi Nick Cave.

Nick Cave er kalt alt fra mørkemann, mørkets fyrste, king of darkness og andre okkulte merkelapper, og har bygget seg opp som artist ved å skrive helt avsindig kølmørke sanger, diktsamlinger, filmmanus og bøker. Ser man på det lyriske innholdet til det han mer eller mindre alltid har bedrevet, er det egentlig ganske snodig å tenke på at han faktisk er så ekstremt populær i Norge.

Nick Cave har trukket fullt Oslo Konserthus, Grieghallen og Oslo Spektrum, og han har vært headliner og trekkplaster !til både hippe Øyafestivalen og den mer etablerte og satte Norwegian Wood på Frogner. Og terningkastene (primært fra fem til seks) har drysset over ham som konfetti. Fortjent nok.

Så akkurat denne særegne fascinasjonen for mørk, askebegermarinert og svigermors strisvettende mareritt-musikk er noe vi kan være stolte av her til lands (og det er mye tøffere enn både binders og ostehøvel). Det er f.eks. svært vanskelig å se for seg at et band som Madrugada kunne blitt så kolossalt digert i Norge som det de ble, hadde det ikke vært for den enorme populariteten og det grunnlaget som fra før var lagt ned av de ovennevnte mørkemennene. For min egen del er Nick Cave den største av dem alle.

I disse dager er det mer enn vanlig at oppløste band og artister, som for lengst stoppet sin egen produksjon av musikk, reiser rundt og suger store penger ut av festivalbudsjetter landet rundt. Noen av dem har så avgjort både krav på og rett til å gjøre det (at Iggy Pop & co. skal kunne tjene litt penger på The Stooges for første gang er ikke bare rettferdig, men noe nær en religiøs lovmessighet), men det er ikke til å stikke under en stol at mange av disse gjenforeningene har noe geriatrisk og musikalsk giktigst over seg.

I tilfelle Nick Cave er saken helt annerledes. Nick Cave har bestandig vært uhyre produktiv. Han debuterte helt tilbake i 1978, og har siden den gang spydd ut singler, EP-er, studioskiver og videoer. Og han har aldri gått inn i noen kunstnerisk dvale, men hele tiden vært på tå hev og på hugget, om enn med en noe varierende helse og tilbakevendende rusproblemer. På toppen av det hele har han skrevet to romaner som har mottatt stående ovasjoner, og filmmanus til en av de bedre filmene iallfall jeg har sett de siste årene, The Proposition.

Når Nick Cave da tar med seg sine kumpaner i bandet Grinderman til Telegrafbukta, er det altså ikke bare ei fetert legende som setter sine ben på ei scene for å tjene inn til pensjonen, men det er en sulten artist som har startet et nytt band med noen av sine gamle kamerater, og som dundrer ut bekmørk, bluesbasert rock’n’roll, som ei blanding av The Stooges, Howlin Wolf og et vekkelsesmøte.

Og han leverer alltid live. Jeg har ikke helt oversikt over hvor mange ganger jeg har sett ham, men det har alltid vært ekstremt bra. Og hver gang han har stått der og spyttet ut sine tekster om drap, elendighet, sosial dysfunksjon og religiøs forvirring og fordervelse, har det alltid slått meg hvor enormt paradoksalt det er at nettopp denne mannen er en såkalt norgesvenn.

Men det gjør meg litt stolt av å være norsk, noe jeg ikke er bestandig. Også kan Buktafestivalen klappe seg selv på skuldrene. For dette er ei booking du må være direkte imot rock for ikke å juble over. Og da har du jo ikke tenkt deg på festivalen uansett.

NICK CAVE: Det er et smått historisk sus over at den australske kultartisten og multikunstneren er klar for Bukta. Hans enorme popularitet i Norge er dessuten noe av et paradoks. For vi snakker ikke akkurat svigermors drøm her, den veltrimmede barten til tross.

Synergi. Snylting. Samarbeid.

Det er ei kjensgjerning at festivaler av en viss størrelse genererer økte inntekter for næringslivet i de områdene de går av stabelen. Nøyaktig hvor mye er vanskelig å tallfeste eksakt, men at det er ei økning er det liten tvil om. Slik er det selvsagt også i Tromsø.

De største og mest profilerte festivalene (TIFF, Døgnvillfestivalen, Nordlysfestivalen og Buktafestivalen) kan med rette slå seg på sine respektive brystkasser og klappe hverandre på skuldrene over å ha bidratt med et betydelige pengedryss over næringslivet her i byen. Og det er selvsagt bra, og noe ingen skal ta fra dem.

Dernest er vi over i en aldri så liten høna eller egget-diskusjon, altså hvem som skal takke hvem her. Driver du i serveringsbransjen er det ingen tvil om at det drypper litt på deg som kulturell klokker når det er festivaltid. Spesielt TIFF, Bukta og Døgnvill er alle festivaler som på mange måter setter byen litt på hodet de dagene festivalene avholdes.

Og for en rekke utesteder, kafeer og spisesteder er disse dagene ensbetydende med omsetningsøkning. Mange må ha ekstra bemanning i periodene, som i seg selv er synonymt med at man har storinnrykk. Det nye er at festivalene nå antyder at de kanskje burde få noe igjen for dette.

I sommer gikk Bukta-sjef Robert Dyrnes ut i iTromso og mente at flere utesteder regelrett snylter på Buktafestivalen. Å si at uttalelsene skapte forundring og irritasjon i utelivsbransjen er ikke akkurat noen overdrivelse. Så langt går ikke Lisa Hoen, daglig leder i TIFF, men de er begge samstemte på at deres kulturelle arbeid fører til mer penger i lommene på eksterne aktører. Det er det heller ingen tvil om.

Hoen tar i Nordlys 19. januar til orde for at TIFF, i motsetning til Døgnvill og Bukta (som begge har vesentlige inntekter på mat og drikke) burde bli flinkere til å dra inn mer av disse pengene selv, f.eks. med et telt eller flere i sentrum, og det er selvsagt helt uproblematisk. «Inntektstapene» til næringslivet vil likevel være omtrent de samme, for tilreisende og fastboende festivalgjengere vil uansett benytte seg av byens permanente fasiliteter. Og her er vi kjernen.

Alle de nevnte festivalene arrangeres enten i sentrumsnære omgivelser eller i selve sentrum, og de er alle et resultat av at de ligger i og rundt Tromsø. Tromsø by, for ikke å glemme utelivsbyen Tromsø, er i seg selv en merkevare de alle nyter godt av, og for de fleste av festivalgjengerne (fastboende som tilreisende) er nettopp det å ta seg en langweekend i byen Tromsø også sterkt assosiert med spise god mat på mange av byens glimrende kafeer og restauranter, eller å å drikke øl, vin eller sprit i mange av våre barer og puber. Der er Tromsø noe helt for seg selv, og iallfall sin beskjedne størrelse tatt i betraktning.

Som følge av dette er det slett ikke sikkert at festivalene hadde hatt samme suksess om de hadde blitt arrangert i andre omgivelser. Så de tjener på hverandre, utelivsbransjen og festivalene. Synergi, kalles det, og det er bra, og derfor er det ingen av partene som bør føle at de utnyttes.

Men jeg har et forslag som er helt gratis, og som vil gi noe tilbake til byen, økonomisk og kulturelt. Hva om både utelivsbransjen, festivalene selv og Mack ga (og tallet her er ikke det viktigste) f.eks. én prosent av de estimerte økte inntektene i denne perioden til noe som jeg her helt fantasiløst kaller «Fond for film og musikk».

Altså ei krone per hundrings, eller ti tusen av hver million, der pengene gikk uavkortet til det lokale film- og musikkmiljøet, og der både festivalene og næringslivet dermed ga noe tilbake til byen. Noen smarte byråkrater (jo da, de finnes) og oppegående folk kunne stått for den ytterligere utformingen.

Og man kunne gjerne sendt utfordringen videre til både drosje- og hotellnæringen og andre som profitterer på festivalene. Men pengene bør altså gå til et uavhengig fond, og ikke inn igjen i festivalene, fordi disse selv profitterer på å være en del av, og å bli assosiert med, Tromsø by, en merkevare ingen verken eier eller kan gjøre krav på.

PS: Til slutt et lite hjertesukk til serveringsbransjen: Kan dere ikke slutte med de amputerte «festivalmenyene» deres? Hvis ikke kjøkkenet og personalet tåler fullt hus noen dager, bør dere heller redusere menyen permanent.

PUBLIKUMSKØ: Et vanlig syn under TIFF og flere av de andre festivalene i Tromsø. Men hvem kom først? Festivalene eller festivalpublikummet? En klassisk høna- eller egget-problemstilling, som det likevel kan være sunt å pirke litt i

Dagen da nyheten sprakk

Mandag denne uka sprakk nyheten. Verden hadde lenge stått stille. Vi visste det ville komme. Det dirret i luften og vibbene var til å ta og føle på. Det var bare å sette seg ned, sørge for å ha noe sterkt i glasset, se ned, skru opp radioapparatet, knipe sammen øynene og ta imot budskapet.

OK, først måtte man lide seg gjennom noen kjedelige trivialiteter om et eller annet wikkiliks eller hva det nå het, og dernest en oppdatering om en potensiell atomkrig mellom USA og Kina på koreansk jord, også en oppdatering på treningsmetodene til Petter Northug jr. Men så smalt det. Nå kom endelig en offentliggjøring av samtlige deltagere til årets norske utslagsrunder av Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix (MGP), om du vil. Endelig noen skikkelige nyheter.

Og det er klart, det finnes knapt noe viktigere. I hele verden. Og de to påfølgende dagene kunne vi lese, se og høre analyser, intervjuer og fortolkninger om hva dette nye, kulturelle laguttaket var et symbol på.

Per Sundnes, sirkusets ubestridte sjef og åndelige leder her til lands, var klar i sin tale: dette var et tilnærmet perfekt laguttak. Her hadde man blandet både gammelt og nytt, her kunne man finne kommende og forhenværende stjerner; de sistnevnte med voldsomt potensial og nyvunnen sult på gammel suksess. Og hva man nå enn måtte mene om Per Sundnes og hans eventuelle habilitet, er det bare å feie all skepsis til side. Vi snakker tross alt om mannen som både landets største avis (Aftenposten) og landets selvutnevnte kulturspydspiss (Dagbladet) i ramme alvor tidligere i år mente at er den aller, aller mektigste mannen i hele Musikk-Norge. Og det er klart, man lytter når den aller, aller mektigste snakker.

Dernest kunne man høre og lese intervjuer, blogger og kommentarer fra journalister i de samme avisene, nå også supplert av VG. Her så man kjapt at det iallfall ikke er noe gærent med integriteten, selvtilliten eller størrelsen på de kulturelle testiklene, for det var på langt nær noen unison enighet mellom analytikerne og Keiser Sundnes. Puh, det er godt vi fortsatt har en fri presse her til lands! En presse som våger å ta til motmæle når makta har lagt sine klamme, inhabile og stramme klør over en sak. Vi bor, tross alt, ikke i Nord-Korea. Eller Sør-Korea (i likhet med Sarah Palin sliter jeg med å huske forskjellen).

Og dommen var klar: I motsetning til i fjor, da MGP ifølge de samme kommentatorene nærmest bugnet over av talent, kvalitet og en fint balansert blanding av ungt og gammelt, var beholdningen i år smått skuffende. Med mulig unntak i de kommunistiske hip hop-veteranene i Gatas Parlament og hele Norges The BlackSheeps.

Når det gjelder Gatas Parlament er det muligens vrient å skjønne hvorfor de akkurat nå skulle stille opp i MGP. Men det er nærliggende å tro at det hviler en slags «if you can’t beat them, join them»-filosofi, samt at de i sin iver etter å tjene fotfolket har funnet ut at MGP i mye større grad representerer gutta på gølvet enn en ensom vandring i obskuritetens mørke, med sviktende platesalg og oppmerksomhet.

The BlackSheeps er en helt annen historie. Da de vant barnehagekonkurransen til MGP, MGP jr., var det med en låt som var så bra at norske musikkjournalister i en felles kåring kronet låten «Oro jaska beana» til den beste låten som kom ut i 2008. I verden. Foran Beyoncé, Nick Cave, Madrugada, AC/DC, Coldplay og alle andre. I hele verden, altså. Og de ble booket til Buktafestivalen, med følgende attest fra festivalsjefen: «De er det mest omtalte og interessante som har skjedd på den nordnorske rockscenen siden The Pussycats herjet på midten av 60-tallet». Stekk og pess, Madrugada og alle dere andre, kunne han gjerne ha tilført.

Men bortsett fra gjenlevningene fra verdens beste låtskrivere og det mest interessante bandet fra Nord-Norge siden 60-tallet, og de ironiske rapkommunistene, var det visst ikke mye å skryte av. Falne Idol- og andre realitystjerner utgjorde visstnok en litt for stor andel.

Og det er klart: Slikt blir det overskrifter av. For det er vel ingen som med hånden på hjertet kan påstå at MGP er et musikalsk undermåls sirkus, der det popper opp en og annen halvgod låt hvert skuddår? Nei, klart det ikke gjør. Og de som måtte være i tvil kan jo bare spørre Jahn Teigen eller Johnny Logan, to av Europas beste artister. Noensinne. I hele verden.

MGP viser vei. MGP peker mot kvalitet. MGP leder de musikalsk rettroende mot musikkens hellige gral. MGP er Gud. MGP i det høyeste, vi tilber deg.
Amen.

MAKT-PER: Også benytter vi oss av nok en mulighet til å vise bildet av Musikk-Norges overlegent mektigste mann, som med stø hånd regjerer over landets viktigste og mest kvalitetsfulle gruppering musikere, selveste Crème de la Crème innen moderne musikk: Melodi Grand Prix.

Gi meg rock med baller - uansett kjønn

(var på trykk i Nordlys onsdag 11.august)

Det er noen debattema man kan stille klokka etter. Man vet de kommer og man kjenner til argumentene fra før. Og da må man nok en gang si fra.

Med festivalsommeren er det også noen faste gjengangere. I Tromsø er det skjenkereglene som er hyppigst debattert, der en rekke lokalpolitikere mener at det beste for alle vil være å sette opp masse gjerder som deler konsertpublikummet i (minst) to. Akkurat den debatten skal vi la ligge her. En annen artigkar av en debatt har også dukket opp igjen i år, og det er hvorvidt festivalarrangører bør booke artister etter et kjønnsperspektiv eller etter musikalske kriterier.

Det hele startet (denne gangen) med at den svenske institusjonen Arvikafestivalen gikk ut med ei pressemelding og tok selvkritikk for at kvinneandelen av årets artister ikke var minst 50%. Dette vil de, ifølge festivalens markedssjef Emma Finnkvist, gjøre noe med til neste år.

Nå er dette selvsagt noe en festival velger helt selv, og for min del må gjerne Arvikafestivalen hige etter å booke 100% kvinnelig, hvis dette er noe de selv ønsker. Enhver festival bestemmer sin egen profil. Når dét er sagt er jeg langt fra sikker på at dette vil skje neste år, og det skyldes primært helt andre faktorer enn at jeg personlig har noe imot jenter eller kvinner som står på ei scene.

Mange synes at all kvotering er noe tøys. Det gjør ikke jeg. I arbeidslivet, i styresammensetninger osv. tror jeg kvotering er nødvendig, der to eller flere kandidater er likt kvalifisert. Av samme grunn bør enhver festival av en viss størrelse bestrebe å utjevne kjønnsforskjeller i deres bookingstyrer (og andre styrer). Bookingbransjen er en ekstremt mannsdominert bransje og flere kvinner inn her bejubles så definitivt også herfra. Dette er likevel ikke det samme som at artistvalget på den endelige plakaten bør settes sammen på like kriterier.

Vi har hatt denne debatten her i byen også. Spesielt Buktafestivalen har vært utsatt for kritikk pga. manglende representasjon av kvinner i festivalens artistrekker. I år er det Øyafestivalen som står for tur, og denne gangen er det Aftenposten som har satt seg ned med kule– og kjønnsramme. Resultat: Det er mindre enn 50% kvinner på artistsiden til Norges største og beste festival. Uten å vise til at en eneste konkret kvinnelig artist føler seg neglisjert eller forbigått i årets program konkluderer likevel landets største avis med at Øyafestivalen er både defensiv og –mer eller mindre direkte– gammelmodig og verdikonservativ i sine valg av artister.

Nå har jeg selv drevet med booking i noen år, og jeg er (ifølge meg selv, ja jeg ser habilitetsproblemet) relativt interessert i og opptatt av musikk. Og til tross for en oppvekst med to foreldre som var mer enn gjennomsnittlig opptatt av likestilling, er det uansett ikke til å unngå en innrømmelse om at både platesamlinga mi, og min beskjedne bookinghistorie, avdekker det samme faktum som hva man har avdekket hos Øyafestivalen, Buktafestivalen, Døgnvillfestivalen, Quart, Hove (og sikkert også klubbscener som Rockefeller, Sentrum Scene, Driv, Bastard og Garage, samt stadionscener som Valle Hovin o.l.): Det er flere menn som er artister. Mange flere.

Også kan vi like eller mislike det, men i et stadig trangere og økonomisk vanskeligere marked er det nå en gang slik at man som arrangør primært går etter to kriterium når man skal sette sammen et program, og disse vil til syvende og sist alltid være en blanding av musikalske vurderinger og hvilke navn man tror vil trekke folk. Kjønn på artisten(e) vil således aldri komme i første (eller andre) rekke.

Det er i dag mange flere jenter og kvinner som går på konsert enn det var bare for 15-20 år siden, og det er selvsagt bra. Likevel er det et objektivt faktum at det i dag er en betydelig større andel mannlige musikere enn kvinnelige, og da gir – dessverre – utfallet seg selv.

Arvikafestivalen i år led et økonomisk tap av en slik dimensjon at de i skrivende stund ikke vet om det blir ny festival neste år. Artistene, mannlige som kvinnelige, har ikke fått pengene sine, og det spekuleres i konkursbegjæring. Dét er synd.
Med dét i baktankene tror jeg uansett en ny festival til neste år vil trekke bookingstyret i retning av å velge artister etter kunstneriske vurderinger og kommersiell tiltrekningskraft, og der det artistene har mellom bena kommer i både andre og tredje rekke.

I møte med den harde virkeligheten har romantiske utopier dårlige vekstvilkår.