Viser arkivet for stikkord cd

Jeg følte jeg hadde solgt verdens beste whisky til en militant avholdsmann

Sixpack og singelliv

Det er rart med det, hvordan noe kjapt blir etablert som en sannhet bare det gjentas nok mange ganger. Selv løgner kan fremstå som sannheter bare de gjentas ofte nok, noen sågar en illsint liten mann med rar bart brukte bevisst i sitt propagandamaskineri. Les mer…

Ny teknologi - nye muligheter

For noen dager siden satt en kompis og undertegnede og snakket om en gang da han og bandet hans hadde spilt i Tromsø, sent på høsten i 1999. Dagen etterpå spilte de i Trondheim, og bandet kunne da til sin store fortvilelse ringe meg og si at de hadde glemt intro-plata de pleide å starte hver konsert med.

CD-en lå igjen i Tromsø, det var lørdag, og ingen flere fly gikk herfra den dagen. Det endte med at jeg ringte en kjenning som kunne sånne datating. Ergo ble CD-en brent, og med ei analog linje ble den aktuelle låten sendt på mail til et kontor i Trondheim. Et kvarter etterpå var en kopi brent ut i Trøndelag. I dag høres det hele superparodisk ut. Den gang føltes det som om vi var hovedrolleinnehavere i en kommende James Bond-film.

Mye vann har siden runnet ut i havet. Å sende musikk digitalt er en selvfølge, streamingtjenester gjør i dag millioner av titler tilgjengelige med få tastetrykk, og i tillegg kan man med letthet laste ned det man måtte ønske. Jeg er overhodet ikke skeptisk til den nye teknologien, da den gir oss mange selvsagte fordeler. Men er jeg er likevel livende redd for at musikk skal bli borte, musikk som per nå kun finnes digitalt på diverse datamaskiner rundt om. Før lå det i det minste lagret nedi pappesker, på kassetter, på lydbånd, CD-er, LP-er og andre formater.

Én sak er all den digitale informasjonen som forsvinner fra vår hverdagslige kommunikasjon. Det som før etterlot seg spor i form av postkort, brev og notater forsvinner nå i ødelagte mobiltelefoner og pc-er, og i det vi sletter innbokser som er fulle for å få frigjøre plass på minnebrikker. Nå vil nok en del bli liggende på diverse servere rundt om, spesielt innenfor de forskjellige sosiale medier og blogger, men jeg stoler ikke helt på dem heller.

Det er alltid vanskelig å skjønne hva i vår egen samtid som blir gøy å ha i fremtiden. Jeg har selv pælma både brev, løpesedler og plakater jeg i ettertid har angret bittert på at jeg ikke tok vare på. Der og da føltes det nemlig bare som søppel, men slikt er umulig å forutse. Sånn er det også med musikk. Band og artister som er relativt aktive legger hele tiden igjen diverse opptak. Kun et lite utvalg ender opp på offisielle utgivelser (digitale som fysiske), mens haugevis av materiale blir liggende igjen på diverse harddisker her og der.

Konsertopptak, demoer og alternative versjoner av tidlige låter som senere ble flikket på og gjort helt annerledes, låter og opptak de selv mente ikke var bra nok etc. Også forsvinner det. Bare tanken på hvor mye bra musikk som hver dag dør en ufrivillig død der ute gjør meg trist (all driten som forsvinner er ikke tilstrekkelig for å veie opp, om jeg bryr meg aldri så lite).

Selv tar jeg vare på alt av slikt, fra obskure lokalband til kjente artister fra inn- og utland. For bare et år siden ble f.eks. en av låtene til et av landets mest populære band utgitt, ti år etter innspilling, bare som følge av at undertegnede hadde den liggende i skrotarkivet sitt. Så ble det bruk for det én gang iallfall. Jippi!

Heldigvis er det noen artister som også har skjønt dette. Jeg er selv kjempefan av et dansk band som heter Baby Woodrose. Bandet har gitt ut noen oppsiktsvekkende bra skiver, og bandets mastermind og kraftsenter, multitalentet og geniet Lorenzo Woodrose, har hele veien vært hyperproduktiv både med sitt hovedband og en rekke andre prosjekter.

Nå nylig publiserte Lorenzo at han har lagt ut absolutt rubb og stubb av det han sitter på av tilgjengelig materiale via sine hjemmesider (babywoodrose.bandcamp. com). Låtene kan høres på i sin helhet via en streamingtjeneste, også kan man, for en billig penge, kjøpe det man vil ha til odel og eie.
For et aldeles strålende konsept! Og det er klart; masse av dette er for ekstremt interesserte, med nerderier henimot det sykt diagnostiske, men når det er akkurat dét jeg er, er dypdykket ned i disse arkivene noe av en skatt å kunne ta del i.

Jeg håper dette er en trend som mange andre artister kommer til å følge (for ordens skyld: Lorenzo er neppe den første til å gjøre dette). «Vi må tenke på de kommende generasjoner», som de sier i miljødebatten.

Selv om mine motiver er vel så egoistisk motiverte.

Lorenzo Woodrose: Han har for lenge siden bevist – om enn for en mindre krets – at han er et musikalsk geni; herunder som låtskriver, gitarist, produsent og vokalist. Nå har han tatt i bruk ny teknologi for å tilgjengeliggjøre hele sitt hyperinteressante bibliotek. Takk takk takk!

Noe var faktisk artigere før

Nei, dette skal ikke handle om at The Stooges er tidenes beste band, og hvilken plate med hvilket band som er best. Ingen lister eller rangering av musikk. Ei eller om streaming er bra eller ikke (jeg synes fortsatt at «strømming» høres litt underlig ut).

Men det skal handle om lytteropplevelser. Og at endringer i disse nødvendigvis må påvirke folks måter å forstå musikk på. Og jeg sier ikke at alt nødvendigvis var bedre før, men det var så definitivt annerledes. Der er selv nostalgikere og hipstere noenlunde enig.

Jeg hører minst like mye på musikk nå som jeg gjorde da jeg var skikkelig ung (og muligens også litt lovende). Men det plager meg at jeg hører annerledes på musikken. Før i tiden (grrr, nå høres jeg gammel ut!) hørte jeg nemlig grundigere gjennom skivene mine enn hva jeg gjør i dag. Ble det kjøpt inn ei plate, pløyde jeg meg gjennom den med en helt annen innfallsvinkel og motivert fandenivoldskhet enn hva tilfellet er i dag. Jeg hørte gjennom skiva fra start til slutt, kun avbrutt av den obligatoriske snuoperasjonen, med en mye større konsentrasjon plata gjennom enn jeg gjør når jeg sveiper meg gjennom skivene iPoden, eller for den saks skyld CD-ene mine.

Teorien min på dette har lenge vært at jeg hadde mye dårligere råd da jeg var ung. Og klart, noe av forklaringen ligger her. Med begrensede inntekter, som primært ble sopet inn gjennom intens sommerjobbing, var det et færre antall skiver i måneden som utvidet samlingen enn det skulle bli når man fikk seg jobb; og i en kort, intens og naivt gøyal tid med studielån og stipend. At man skulle betale disse pengene tilbake var derimot ikke en tanke man ofret nevneverdig mye energi og tid til. Men her ligger overhodet ikke hele forklaringen. Det viktigste er nemlig formatet.

Jeg kjøpte ikke CD-spiller før våren 1991, noe som var ganske sent i iallfall min kompisflokk. Grunnen var enkel. Vinylutgavene av nye plater begynte å komme ut på markedet flere uker etter CD-versjonene, og for en ubehjelpelig nerd var det helt utenkelig å skulle vente med å få høre musikk vennegjengen allerede hadde begynt å danne seg meninger og oppfatninger om. Man ble dum tidlig før.

Så jeg begynte å kjøpe CD-er. Fryktelig mye CD-er. Herregud, så mye CD-er. Altfor, altfor mange CD-er. Jeg aner ikke hvor mange slike jeg eier i dag, men det er sikkert mulig å stille både alvorlige diagnoser og trekke ufordelaktige konklusjoner om man begynner å telle dem. Likevel har jeg ikke samme forhold til disse digitale rundingene som jeg har til vinylen. Og derfor har jeg heller aldri sluttet å kjøpe vinyl, denne herlige gamle vriompeisen som bare nekter å dø.

Og da slo det meg: Vinylformatet er som skapt for lytting. Du orker ikke gå frem og tilbake, løfte opp stiften og sette den ned på neste spor når det kommer en låt du ikke rådigger med én gang. Du lytter deg heller gjennom hele album på en helt annen måte, og slik det sannsynligvis var ment å være. Og misforstå meg rett, for jeg elsker konseptet med iPod og lignende maskiner, og jeg ser klart masse fordeler med WiMP og Spotify.

Men jeg blir ikke glad i skivene på samme måte. Jeg kan ikke ta ut alle mp3-filene mine med f.eks. The Stooges, se på dem, kose med coveret og lukte på papiret. OK, dette kan muligens oppfattes som noe i grenselandet mot ytterligere diagnoser, fetisjer og seksuelle blindgater, men det får heller våge seg. Og greit nok, det var og er mye mer sexy med vinyl. Lydfiler og streaminger vil alltid være hermetikk sammenlignet med vinyl.

«Åh, men det er jo så kjedelig å snu plata», tenker du kanskje? Men det er ikke det. Det er nemlig skikkelig koselig å snu plata, er det. Så tørker man litt støv av den og legger den ned på tallerkenen med den største kjærlighet og smiler.
Og førstelåten på B-sida var alltid et av platas beste spor.
Og man lærte seg tittelen på den. I dag memoreres heller låten som f.eks. «nummer 6», og den er bare en låt mellom start og slutt. Æbuuuuh! Og derfor synes jeg det er lidderlig gøy at vinylsalget bare øker igjen.
Og det er masse unge folk som har begynt å kjøpe det også, og de kan jo ikke være nostalgiske. Så de kommer etter.

Verden går heldigvis ikke bare fremover.

VINYL: Mmmmmm… sjekk den fine etiketten på den engelske pressinga av The Stooges-klassikeren «Raw Power» fra 1973. Heia vinyyyyyl!

Vis meg din samling!

For noen uker siden var jeg på innflyttingsfest hos en gammel kompis og samboeren hans. Førstnevnte og undertegnede har nogenlunde samme musikksmak. Rundt 1996-1997 var vi en gjeng på nachspiel hos ham, og da ble jeg nokså brått transformert fra å være et i overkant utadvendt og sosialt vesen, og til å bli stum og siklende, mens jeg (nei, nå tror du nok heeeelt feil), nettopp, bladde gjennom platesamlinga hans.

Han hadde hentet store deler av samlinga si over fra USA, og her var det uhorvelig mye gull. Mannen er en del år eldre enn meg også, og hadde av den grunn kjøpt skiver noen år lenger enn meg. Og siden han var amerikansk, og i USA kom CD-eksplosjonen tidligere enn her til lands, var det fryktelig mye artig å se på nettopp dette formatet.

Pussig hvordan tidene forandrer seg. En gang i tiden var det nemlig kjempestilig å bivåne skiver på CD som jeg selv hadde på vinyl. Og han hadde flust av dem. Hi hi hi, så gøy det var å se bittesmå og rare versjoner av skiver jeg selv hadde i digre vinylutgaver. Så der satt jeg og kniste, klukket og koset meg.

Og plutselig brettet øyenbrynene mine seg over hodet og langt ned i nakken. Midt i all denne eventyrlige miksen av det jeg selv mener er kvalitetsrock, skinte skiva mot meg, som om den hadde neonlys på seg. Plata het «Miami» og ble gitt ut av et kultband som heter The Gun Club, et av mine store favorittband fra åttitallet.

Og greit nok, det var artig å se den på CD, men det verste av alt var at den var signert av bandets frontfigur, Jeffrey Lee Pierce. «Welcome to Miami Beach», tror jeg det stod. Pluss navnetrekket. Jeffrey hadde dødd bare et år tidligere. Og der satt jeg altså og holdt skiva i hendene. En personlig hilsen fra avdøde Jeffrey til min amerikanske venn.

– Han signerte den til meg da jeg jobba på et utested der de spilte, tilføyde han verdensvant.

The Gun Club spilte aldri på Fauske, der jeg kom fra. Der var vi heldige om Jahn Teigen kom og kastet glans over Fauskemessa hvert tredje skuddår. Og sånn gikk nå den natta. Hele samlinga ble gått nøye etter i sømmene. Musikk ble diskutert. Låtrekkefølge, coverart, konsertopplevelser, anekdoter fra livet. Hvor de hadde blitt kjøpt etc. Sånn drev man nå på før i tiden. I forrige årtusen. Men ikke nå lenger.

I dag er det stadig sjeldnere å se at folk har skivene sine fremme i stua. Dette skyldes for så vidt ofte at de jeg kjenner blir stadig straightere (og eldre, fuglene må vite hvorfor), og at de heller velger å flashe de nye designmøblene sine, eller alle de artige vasene og suvenirene de har kjøpt ute i den store verden. Og grønnplanter. Masse grønnplanter.

Og alle kvinner får ha meg unnskyldt, men det er ofte kvinnene som har bestemt at de ikke vil ha platesamlingene fremme i hjemmet sitt. Eller «sitt», om du vil. Der er jo mannens også. Ikke engang bøker skal vises frem. Det ser liksom så rotete ut. Jeg er av en helt annen oppfatning. Jeg blir direkte glad om jeg kommer hjem til noen og stua deres bugner over av bøker, CD-er, vinyl og filmer. Det vitner om folk som er fulle av kulturell kapital.

Også kommer unnskyldningene. At barna kan rive det ned. At det trekker til seg så mye støv, blablabla. Men det er bare tull. Hovedgrunnen er kjønnspolitiske forskjeller og kompromisser. Iallfall har det vært slik. Men nå er situasjonen en helt annen. For i dag har ikke folk skivene fremme fordi de ikke trenger dem. Fordi de heller spiller fra iTunes-biblioteket sitt, Spotify, WiMP eller –Gud forby!– YouTube. Og hva er da vits med å ha samlinga fremme? Enn si ha den i det hele tatt?

Problemet er da at det er uhorvelig mye vanskeligere å knekke den kulturelle koden når du kommer hjem til folk. Ikke liker jeg å trekke konklusjoner basert på klesdrakt eller dialekt heller. Ergo er vi i ferd med å fullstendig miste noe viktig, altså muligheten til å forstå hverandre litt bedre, bare ved å sende et blikk i hylla.

Men min amerikanske venn hadde ikke firt på kravene. Heldigvis. I hans nye hjem, som han nå deler med samboeren sin, stod store CD-stativ og svaiet i stua. Vel, en del var stampet i esker og kjørt bort; litt må en ofre for å berge husfreden. Men noe annet og viktig hadde skjedd. Da jeg, tradisjonen tro, begynte øverst til venstre for å bla meg gjennom, var det urovekkende mye reggae og etnisk musikk.

Misforstå meg rett, men dette er altså smådramatisk i vårt relativt felles musikalske univers. Herregud, han hadde skiftet fil, liksom! Og jeg kunne se det med mine egne øyne. Og når han så øyenbrynene mine, som av helt nye årsaker igjen befant seg i nakkeregionen, kom han ilende til.

– Det er ikke mine plater, altså! De begynner ikke før her nede. Du blar i hennes nå!

Han pekte febrilsk med fingrene. Så dro han ut gode, gamle «Miami», klappet meg beroligende på skuldra, slik menn gjør for å roe hverandre ned, og så satt han CD-en på, for å lage ytterligere god stemning. Han hadde altså skjønt alt. Man blander nemlig ikke platesamlingene sine, om man er aldri så forelsket. Og man har hver sin tannbørste.

For hvordan skal man da klare å lese folk, eller rettere sagt, de få som fortsatt flasher samlingene sine i stua si? Vel, det er ikke akkurat et problem for kommende generasjoner. Men de kommer til å bruke dæven så mye lengre tid på å bli kjent med hverandre.

På den annen side slipper de å rydde opp i skivene dagen derpå.
Og jeg hater å innrømme det.

PLATESAMLING: Vis meg din samling, og jeg skal si hvem du er! Her er f.eks. et bilde av platesamlinga til kollega Morten Rydland Høyning, ei samling som mer enn tydelig avslører at han er i overkant glad i Metallica, og da i særdeleshet debutskiva til bandet.

Kamerater, foren eder!

Det er rart med det. Noen tema genererer flere svar enn andre, og noe av det en skriver skaper reaksjoner som er langt hardere enn hva man selv kanskje hadde forventet. Etter seks år med ytringer i denne avisa har jeg lært meg til at faktafeil er kardinalsynd numero uno. Skriver du noe som ikke stemmer, kan du ta sterk gift på at det er noen der ute som avslører deg. Og det er selvsagt bra. Og ikke minst fortjent.

En annen rød klut er når man skriver at noe bør koste mer enn det gjør. Da er ikke mengden verbale klapp på ryggen noe særlig å skryte av til mor.

Forrige onsdag skrev jeg at jeg ikke synes det er noe stilig at helt spiller nye CD-er med kritikerroste og bejublede artister selges på billigsalg allerede i lanseringsuka. Det har vekket harme der ute. Og dét er selvsagt glimrende, uten at det forandrer mitt inntrykk av virkeligheten overhodet. Hvis man hadde lagt ut på nett en spørreundersøkelse til folk, en ren ja eller nei-undersøkelse, der man spurte om du som forbruker vil betale mer eller mindre for musikk, hadde jeg blitt regelrett rystet om over 10% hadde ytret et ønske om prisøkning.

Og det er nettopp slik denne type undersøkelser fungerer. Folk får en rett til å klage, til å ytre i retning av at hver og en for seg selv skal få litt mer å rutte med. Du slipper å redegjøre for det og du kan derfor bare legge armene i kors og utbryte «Vil ikke betale mer!», attpåtil helt anonymt, og bare ved å utføre et lite klikk.

Neste variant er å klage anonymt på nettet, nå med argumenter, i en eller annen tråd, der man slenger anonym dritt til de man er uenige med. Og de som vil at det skal koste noe for musikk kan du derfor kalle for f.eks. kommunister. I beste fall gærne sosialister. For er du for at noe skal koste noe, eller at det er greit å betale skatt, er du en kommunist, eller i beste fall en gæren sosialist.

Derfor vil Kamerat Egon (under fullt navn, med bilde) fortsette å redegjøre for at musikk, og i særdeleshet den fysiske, bør koste penger. Det er nemlig ingen verdens grunn til at musikalske ferskvarer nå skal måkes ut i februar, med priser som om de var kasserte julenissemasker. Likevel er dette platebransjen gjør. Helt ferske skiver, som på lanseringsdatoen koster kun 99 kroner, en sum som er latterlig billig for et ferskt produkt.

Greit at den koster cirka 80 kroner digitalt, men det er per definisjon et mye kjipere produkt, det inneholder ikke teksthefte e.l. og det har en mye mer lurvete lydkvalitet. Faktisk er dagens CD-er av usedvanlig bra lydkvalitet. At CD-en en dag kommer til å dø helt ut (som jeg for øvrig ikke tror, akkurat som jeg heller ikke gjorde med vinylen. Den ble dødsdømt for over tjue år siden og lever bedre enn på svært lenge) er nå én sak.

Jeg forstår i uansett ikke hvordan journalister i papiraviser kan sitte i fullt alvor og forsvare dette prisselvmordet fra platebransjen. Folk som skriver i papiravisene VG og Dagsvisen (og Nordlys, for den saks skyld) har primært sin lønn betalt fra inntekter av papiravisa. Den fysiske, keitete, gammeldagse og dumme papiravisa. Skulle da disse avisene begynne å dumpe prisene på sine papiraviser, bare for at de tror at de digitale mediene er fremtiden?

Nå har man byttet ut noen dårlige formater, som VHS-kassetter og vanlige opptakskassetter, men det er jo ikke sånn at kinoprisene dumpes, bare for at flere og flere kjøper seg hjemmekinoanlegg? Ikke når man fortsatt tjener penger på det og en stor mengde mennesker er villige til å betale for det.

Da er man nemlig veldig dumme inni hodene sine. Og derfor skrur ikke papiravisene ned prisene på produktene sine, av den enkle grunn at de vil tjene penger, sånn at de kan lønne journalister for å skrive artikler om at det er teit med fysiske produkter og at det er det digitale, og bare det digitale, som er fremtiden.

Og mens de skriver det drikker de flaskevann til over femti kroner literen, uten å klage i det hele tatt, mens rent, kaldt og godt vann finnes i uendelige mengder i springen. Helt gratis.

Og sånn går no’ dagan i Mollboland. Og parallelt med dette driver bokbransjen og lager et lovverk for å hindre at det samme skjer med bøker. Fordi de er redd prisdumping kan få kulturpolitiske følger, ødelegge mangfoldet og favorisere de som allerede er etablerte aktører på markedet.

CD: I likhet med alt annet vi tror komme til å forsvinne, er også CD-en noe vi bare skal nekte å betale for med en eneste gang. For vi vil ha alt gratis! Nå!

Selvmord for åpen scene

Skynd deg til din lokale bilforhandler! Den nye luksusmodellen til Porsche lanseres i dag. Kun seksti tusen kroner! Og du får med en Harley Davidson og signert Petter Solberg-cap på kjøpet!

Still deg i kø foran datasjappa di! Neste uke kommer nemlig den nye generasjonen iPad ut. Med bedre nettleser og større lagringskapasitet. Pris: Fem hundre kroner! Og på vei ut får du en iPod 160 GB på kjøpet, og Steve Jobs gir deg en Job’s special blowjob (m/eplemost) i bakgården, om dette er noe du ønsker. Og uten at det skal koste deg noen verdens ting.

Til våren kommer den nye serien med Rolex-klokker. Jippi! De lages bare i noen tusen eksemplarer, men det er ingenting å være redd for. Nypris er nitti tusen kroner. Men slapp helt av, for i lanseringsuka selges de på nærmeste kjøpesenter til den innbydende prisen av en tusenlapp, og du blir båret på gullstol hjem til din egen inngangsdør. Og inne på kjøkkenet ditt står Eivind Hellstrøm og lager syvretters middag for deg. Alt for at du skal bli en fornøyd kunde. Halleluja! Amen, og alle tilbuds mor, gigantsalgets King Kong og The Big bang of all mammutsalg i det høyeste!

Vi har blitt et snodig land. Vi har aldri hatt mer penger, og vi har aldri vært mindre fornøyd med hva varer koster. Det er noe alvorlig galt fatt med markedet når ferske reker –midt på sommeren– koster mindre per kilo enn overmodne bananer, og når fersk ribbe er så billig før jul at jeg selv vurderte å bygge meg et hus med en grunnmur av ribbe, er det ikke som det burde være.

Fremveksten av kjedene er selvsagt en av årsakene, og det er heller ikke slik at jeg klager over lave priser, men når ferskvarer nærmest kastes etter forbrukerne som utgått ris i et ellevilt latinsk bryllup som har gått helt fra konseptene, er det noe feil som ikke er rett.

Mange har prøvd å spå hva som kommer til å skje med musikksalget, stilt ovenfor den nye hverdagen med streaming og nedlastning. Jeg skal være forsiktig i dette farvannet, som bugner av skarpe og farlige skjær, men på utrolig kort tid har vanene til folk blitt snudd, om ikke på hodet, så iallfall noe bort fra utgangspunktet.

Da CD-en kom for fullt for litt over tjue år siden kostet den litt over 150 kroner. Den har aldri bikket 200. Så kan man selvsagt diskutere om 150 var for dyrt i utgangspunktet, men musikk har uansett blitt billigere og billigere, og prisene har beveget seg sakte nedover. Idag har Platekompaniet mer eller mindre et reelt monopol på platemarkedet i landet. Det er de som dikterer hva som skal satses på, og det er de som definerer prisen på varene.

Da jeg i går klikket meg inn på sidene deres, så jeg at de nye skivene til artistene Stein Torleif Bjella og Lucinda Williams (som begge slippes til helga) er satt til kroner 99. Fra og med releasedato, altså.

Og den nye skiva til PJ Harvey, som har fått et historisk dryss av terningkast seks-anmeldelser (også her på huset) er allerede nede i 119 kr. Etter ei uke i salg. Skiva er, i motsetning til den versjonen du laster ned iTunes eller streamer fra WiMP eller Spotify, et nydelig produkt, med håndskrevne dikt albumet er skrevet rundt.

Man gidder altså ikke selge dette til mer enn det som for ti år siden ble regnet som det man på godt norsk kalte nice price. At det ville vært mulig å dra inn f.eks. 149 kroner på den er udiskutabelt. Og artig nok koster vinylen til det samme produktet 179kr, et produkt som ble erklært dødt for over tjue år siden. Haha! Poetic justice, som de sier over there.

Men det er panikk nå. CD-en er allerede opplest og vedtatt som helt død, og bransjen vil åpenbart ha den bort, og for å dra folk inn i noe så gammeldags som butikker der fysiske produkter selges, måker man altså ut indrefilet til spottpris for å få flere til å komme innom og kjøpe kulturelle dagligvarer.

Og det er jo unektelig himmelropende ironisk at bransjen selv er med å devaluere sine egne produkter, for liksom å diktere sine egne kunder –med teskje– at musikk, nei det bør jaggu meg ikke koste noe særlig. Akkurat som ribbe til jul og reker på en varm sommerdag. Som igjen genererer holdninger som gjør at du i 2011 kan oppleve å komme inn på utesteder og kafeer der de uten skam bruker gratisversjonen av Spotify.

Fremskritt my ass.

PJ HARVEY: Hun har et helt nytt produkt ute, et av de mest bejublede album som har kommet ut i Europa på flere år. Etter den har eksistert på markedet i cirka ei uke synes bransjen at nå er det ikke noen vits å tjene særlig mer penger på skiva. Er jo mye artigere å ta på seg julenissemaska og gi den bort, må vite.

Lystbetonte forsetter for 2011

«Jeg har absolutt ingen nyttårsforsetter. Jeg er perfekt».

Sitatet er ikke fra undertegnede. Det er fra Tommy i tegneserien Tommy og Tigeren, men det er likevel fristende å henge seg på Tommy. Ikke fordi jeg på noen måte mener jeg er perfekt, men fordi det er så fordømt kjedelig med alle disse nyttårsforsettene. Grunn: De dreier seg så å si alltid om lovnader som skal begrense det artige i livet, og som dermed betyr et liv i stadig mer asketiske retninger. Og det er jo dæven så kjedelig.

Kutte røyk, drikke mindre øl, jogge mer, fjerne feit mat og salt fra menyen, se mindre fotball på TV, bli flinkere å planlegge økonomi og kjøpe mer varer på salg.

Og misforstå meg for all del rett, det er selvsagt fornuftige forsetter alle sammen, og jeg skal overhodet ikke fordømme en eneste person som strekker seg etter fornuftens høyder. Det er selvfølgelig helt i orden. Men ingen må komme her og si at forsettene nevnt over representerer noen særlig glede eller forutsetninger for å se på 2011 som et gøyalt år det skal bli stas å gyve løs på.

Vel, man kan selvsagt peke på at resultatene forsettene på sikt vil generere er av den gode sorten, men akkurat som at barn kan bli fortalt hver bidige kveld at det er viktig og lurt å vaske av seg grønske og annen skitt før de legger seg om sommerkveldene, er det ikke det samme som at det føles motiverende. Fornuft kan så visst være hardt å svelge.

Og derfor er det jo mye morsommere å sette opp ei liste over artige gjøremål det dermed er rålett å motivere seg til. Selv har jeg kommet frem til følgende kulturelle oppstivere jeg skal skjerpe meg på for akutt økning av livsglede i 2011:

Se flere konserter:
Til tross for at jeg både arrangerer konserter og går på mye konserter fra før, bør jeg gjøre det atskillig mer. På festivaler, men også på klubbkonserter. Og jeg skal bli flinkere til å sjekke ut flere band og artister jeg visste mindre om fra før. Og det kan man gjøre både på klubbnivå og når man oppsøker festivaler. Man går som kjent glipp av mye om man kun sjekker ut det man vet hva er fra før. Og det er artig å sjekke ut nye ting, man kommer i kontakt med folk (for dem som liker slikt), og på toppen av det hele er en fabelaktig konsert noe du lever lengre på. Dessuten er en genuin konsertopplevelse noe helt annet enn den nytelse og tilfredsstillelse du oppnår ved å spille musikk hjemme i stua di. Jeg blir sur om jeg ikke har sett over hundre konserter når året er omme.

Kjøpe mer musikk:
Jeg synes det er gøy med Spotify, og spesielt WiMP, og jeg kjøper dann og vann musikk digitalt fra iTunes. Men du store all verden så gøy, også så mye gøyere, det er å komme hjem med en pose full av fysiske plater; på vinyl eller CD. For ikke å glemme den sitrende følelsen man får når det ligger en hentelapp i postkassa, som du vet bebuder herlig importsnadder fra Det store utland. Åh, så gøy! Jeg skal kjøpe mye mer musikk. Dessuten ser det stilig ut i hyllene i stua. Jo, tenk for at det gjør det!

Lese mer bøker:
Min evig dårlige samvittighet, dette. Men det å lese bøker er ikke noe som har noe med plikt å gjøre. Jeg bare vet at jeg synes det er udelt dritmorsomt. Bieffektene er så avgjort også til å leve med, siden det å lære noe (pensumlitteratur utgår i denne sammenhengen), utvide eget ordforråd og bli underholdt er vanskelig å se på som ødeleggende i noen retning.

Skryte mer når jeg synes noen har vært flink:
Og, nei, dette er ikke noe hippietull jeg har kokt sammen i kjølvannet av floskelmammuten «framsnakking». Jeg mener derimot at jeg skal bli flinkere med å fortelle folk direkte til dem at jeg synes de er flink når de har vært det. Man flytter ikke fjell, men folk rundt deg blir litt gladere, du styrker sågar ditt eget selvbilde noen prosent, verden blir et bitte litt hyggeligere sted å bo, og det er da noe, er det ikke?

Ser dere, dette er atskillig artigere enn å hoste opp lovnader om å bygge nytt utedass på hytta, kutte majones eller bli flinkere til å være hyggelig med parkeringsvakter. Ei liste over det du faktisk har genuint lyst til vil alltid knuse den uoppnåelige lista over kjedelige gjøremål. I lange løp gjør den deg dessuten lykkeligere, og du blir lettere å leve med. Og da er valget enkelt for meg.
PS: På nyttårsaften lover jeg alltid meg selv å drikke mer champagne det neste året. Der må jeg snart se til å skjerpe meg. Ergo: jeg skal bli flinkere til å drikke champagne i 2011. Banna bein!

TOMMY OG TIGEREN: Smarte gutter som har skjønt absolutt alt