Viser arkivet for stikkord club

Vis meg din samling!

For noen uker siden var jeg på innflyttingsfest hos en gammel kompis og samboeren hans. Førstnevnte og undertegnede har nogenlunde samme musikksmak. Rundt 1996-1997 var vi en gjeng på nachspiel hos ham, og da ble jeg nokså brått transformert fra å være et i overkant utadvendt og sosialt vesen, og til å bli stum og siklende, mens jeg (nei, nå tror du nok heeeelt feil), nettopp, bladde gjennom platesamlinga hans.

Han hadde hentet store deler av samlinga si over fra USA, og her var det uhorvelig mye gull. Mannen er en del år eldre enn meg også, og hadde av den grunn kjøpt skiver noen år lenger enn meg. Og siden han var amerikansk, og i USA kom CD-eksplosjonen tidligere enn her til lands, var det fryktelig mye artig å se på nettopp dette formatet.

Pussig hvordan tidene forandrer seg. En gang i tiden var det nemlig kjempestilig å bivåne skiver på CD som jeg selv hadde på vinyl. Og han hadde flust av dem. Hi hi hi, så gøy det var å se bittesmå og rare versjoner av skiver jeg selv hadde i digre vinylutgaver. Så der satt jeg og kniste, klukket og koset meg.

Og plutselig brettet øyenbrynene mine seg over hodet og langt ned i nakken. Midt i all denne eventyrlige miksen av det jeg selv mener er kvalitetsrock, skinte skiva mot meg, som om den hadde neonlys på seg. Plata het «Miami» og ble gitt ut av et kultband som heter The Gun Club, et av mine store favorittband fra åttitallet.

Og greit nok, det var artig å se den på CD, men det verste av alt var at den var signert av bandets frontfigur, Jeffrey Lee Pierce. «Welcome to Miami Beach», tror jeg det stod. Pluss navnetrekket. Jeffrey hadde dødd bare et år tidligere. Og der satt jeg altså og holdt skiva i hendene. En personlig hilsen fra avdøde Jeffrey til min amerikanske venn.

– Han signerte den til meg da jeg jobba på et utested der de spilte, tilføyde han verdensvant.

The Gun Club spilte aldri på Fauske, der jeg kom fra. Der var vi heldige om Jahn Teigen kom og kastet glans over Fauskemessa hvert tredje skuddår. Og sånn gikk nå den natta. Hele samlinga ble gått nøye etter i sømmene. Musikk ble diskutert. Låtrekkefølge, coverart, konsertopplevelser, anekdoter fra livet. Hvor de hadde blitt kjøpt etc. Sånn drev man nå på før i tiden. I forrige årtusen. Men ikke nå lenger.

I dag er det stadig sjeldnere å se at folk har skivene sine fremme i stua. Dette skyldes for så vidt ofte at de jeg kjenner blir stadig straightere (og eldre, fuglene må vite hvorfor), og at de heller velger å flashe de nye designmøblene sine, eller alle de artige vasene og suvenirene de har kjøpt ute i den store verden. Og grønnplanter. Masse grønnplanter.

Og alle kvinner får ha meg unnskyldt, men det er ofte kvinnene som har bestemt at de ikke vil ha platesamlingene fremme i hjemmet sitt. Eller «sitt», om du vil. Der er jo mannens også. Ikke engang bøker skal vises frem. Det ser liksom så rotete ut. Jeg er av en helt annen oppfatning. Jeg blir direkte glad om jeg kommer hjem til noen og stua deres bugner over av bøker, CD-er, vinyl og filmer. Det vitner om folk som er fulle av kulturell kapital.

Også kommer unnskyldningene. At barna kan rive det ned. At det trekker til seg så mye støv, blablabla. Men det er bare tull. Hovedgrunnen er kjønnspolitiske forskjeller og kompromisser. Iallfall har det vært slik. Men nå er situasjonen en helt annen. For i dag har ikke folk skivene fremme fordi de ikke trenger dem. Fordi de heller spiller fra iTunes-biblioteket sitt, Spotify, WiMP eller –Gud forby!– YouTube. Og hva er da vits med å ha samlinga fremme? Enn si ha den i det hele tatt?

Problemet er da at det er uhorvelig mye vanskeligere å knekke den kulturelle koden når du kommer hjem til folk. Ikke liker jeg å trekke konklusjoner basert på klesdrakt eller dialekt heller. Ergo er vi i ferd med å fullstendig miste noe viktig, altså muligheten til å forstå hverandre litt bedre, bare ved å sende et blikk i hylla.

Men min amerikanske venn hadde ikke firt på kravene. Heldigvis. I hans nye hjem, som han nå deler med samboeren sin, stod store CD-stativ og svaiet i stua. Vel, en del var stampet i esker og kjørt bort; litt må en ofre for å berge husfreden. Men noe annet og viktig hadde skjedd. Da jeg, tradisjonen tro, begynte øverst til venstre for å bla meg gjennom, var det urovekkende mye reggae og etnisk musikk.

Misforstå meg rett, men dette er altså smådramatisk i vårt relativt felles musikalske univers. Herregud, han hadde skiftet fil, liksom! Og jeg kunne se det med mine egne øyne. Og når han så øyenbrynene mine, som av helt nye årsaker igjen befant seg i nakkeregionen, kom han ilende til.

– Det er ikke mine plater, altså! De begynner ikke før her nede. Du blar i hennes nå!

Han pekte febrilsk med fingrene. Så dro han ut gode, gamle «Miami», klappet meg beroligende på skuldra, slik menn gjør for å roe hverandre ned, og så satt han CD-en på, for å lage ytterligere god stemning. Han hadde altså skjønt alt. Man blander nemlig ikke platesamlingene sine, om man er aldri så forelsket. Og man har hver sin tannbørste.

For hvordan skal man da klare å lese folk, eller rettere sagt, de få som fortsatt flasher samlingene sine i stua si? Vel, det er ikke akkurat et problem for kommende generasjoner. Men de kommer til å bruke dæven så mye lengre tid på å bli kjent med hverandre.

På den annen side slipper de å rydde opp i skivene dagen derpå.
Og jeg hater å innrømme det.

PLATESAMLING: Vis meg din samling, og jeg skal si hvem du er! Her er f.eks. et bilde av platesamlinga til kollega Morten Rydland Høyning, ei samling som mer enn tydelig avslører at han er i overkant glad i Metallica, og da i særdeleshet debutskiva til bandet.

Rockens sommerfugler

Jeg skal ikke påberope meg noen nevneverdig autoritet når det kommer til kaosteorier og filosofi. Se, dét skulle tatt seg ut. Med kun en godkjent eksamen i ex.phil. for snart tjue år siden (for ordens skyld: der kunne man få to karakterer, altså «godkjent» eller «ikke godkjent». Jeg allierte meg med ei eldre – og betydelig smartere – dame, og skrev eksamensoppgave i lag med henne. Jeg burde sendt henne ei flaske vin i posten én gang i måneden siden) er det min eneste formelt beviselige kompetanse på området, og det er strengt tatt ikke mye å henge på juletreet.

Men jeg husker at vi leste noe om kaosteorier, og vi diskuterte noe som het sommerfugleffekten. Nå er vel ikke det sistnevnte et fenomen som utelukkende gir mening i akademiske kretser, for begrepet blir til stadighet brukt som metafor på hvordan små begivenheter og bevegelser kan få enorme følger.

I musikken er dette et stadig tilbakevendende tema. «Uten dette bandet hadde ikke disse…» osv., og etter finkjemming av eget topplokk er det også så avgjort noen band og artister som har flyttet fjell der andre har virvlet opp litt sand. Og her er det ikke nødvendigvis kommersielle salgstall som spiller inn, men hva de har satt i gang og påvirket opp gjennom årene.

Jeg nevner i fleng: The Velvet Underground, The Ramones, The Stooges, The Rolling Stones, Joy Division, The Sex Pistols, The Beatles, Black Sabbath, Kraftwerk, The Byrds, Led Zeppelin, og soloartistene Elvis Presley, Bob Dylan, Jimi Hendrix, Johnny Cash og James Brown. Du skal være en ganske vrien kranglefant for ikke å innrømme disse innflytelse, og for alle de ovennevnte er det ganske lett å hevde at deler av populærmusikken nok ville vært ganske annerledes, hadde det ikke vært for deres inntog. Den debatten tar jeg i så fall gjerne. Og jeg har sikkert glemt noen også (men det er ikke mange, og er heller ikke hovedpoenget).

Når det kommer til enkelthendelser begynner det å bli vanskeligere å påvise objektive sannheter. Robert Johnsons angivelige valg i veikrysset, da han solgte sjela si til Satan mot å bli dritgod på gitar er én sånn. The Beatles’ opptreden på Ed Sullivan i 1964 en annen. Woodstock og Altamond i 1969 en slags yin og yang for hippietidens bølgetopp og endelikt. Så mye mer er det ikke av enkelthendelser.

I disse dager gir mannen og punkentusiasten Trygve Mathiesen ut en bok som ene og alene handler om en konsert punkbandet The Sex Pistols hadde i Norge på Pingvin Club, 20. juli 1977. Ikke en artikkel, men en hel bok, altså. For det er liksom ikke måte på hvor mye denne konserten etter sigende har betydd. Vi må sannsynligvis tilbake til Harald Hårfagres samling av Norge til ett land i år 865, Slaget på Stiklestad i 1030, kong Haakons ilandstigning i 1905 og Edvard Griegs første stagediving for å kunne hoste opp en begivenhet av like historiske, vidtrekkende konsekvenser.

Én av mytene ved denne konserten er visstnok at det er så uhorvelig mange som sier at de var der, som egentlig ikke var det likevel. Konserten hadde litt over 200 betalende, og for ørtende gang blir jeg fortalt hvor grensesprengende viktig denne konserten har vært for både musikkmiljøet i Oslo og byen Oslo som sådan. Og det er her jeg sliter. For hvor viktig var den egentlig? Og hvem vet; kanskje Oslo hadde vært enda mer rocka og kulere uten denne konserten? Det får vi dessverre aldri vite.

OK, The Sex Pistols utgjorde en diger sommerfugleffekt i sitt eget hjemland England, både musikalsk og motemessig, men at denne konserten med et par hundre mennesker har endret hovedstaden i Norge i nevneverdig grad er noe jeg har mer enn vanskelig med å ta alvorlig. Nå er det sikkert lett å si at jeg ikke er fra Oslo, og dermed ikke skjønner denne byen like godt som de innfødte, men dette er nå likevel en gang en by jeg vært i et hundretalls ganger, og da primært i musikalsk relaterte ærender. At et lite diskotek, med en kapasitet lik f.eks. Blårock, i løpet av én kveld, med ett band, skulle snu byen på hodet for evig ettertid er ikke bare usannsynlig; det er nok også en aldri så liten porsjon godt, gammaldags sludder og pølsevev.

Men det er jo gøy med myter. Og man skal visstnok ikke sjekke gehalten i en god historie. Det er kanskje ikke så rart at jeg droppet ut av Universitetet og i stedet begynte å jobbe med rock.