Viser arkivet for stikkord cramps

Ikke kødd med kongen!

JUSTIN BIEBER: Det største som har skjedd i hele verden siden oppskjært brød, hjulet og iPad på én og samme gang? Nja, det er nemlig ikke helt sånn at man blir det bare fordi man for en stakket stund er større en Kurt Nilsen og pæreis til sammen. Han er iallfall ikke konge. Det finne bare én konge. Og, nei, han hater ikke Harald. Foto: REUTERS/Brendan McDermid

Jeg aldri vært spesielt stor tilhenger av konseptet monarki. Makt er noe man skal gjøre seg fortjent til, og ikke arve. Dette uhyre middelalderske konseptet til tross: Det er noen få som fortjener å bli titulert som konge. I musikken er det én, og bare en, som noen gang vil fortjene denne statusen.

Og med all respekt å melde, for det er selvsagt en drøss uoffisielt titulerte helter og heltinner i musikkhistorien. Madonna omtales ofte som popdronning, selv om karrieren hennes nå ser ut til å ha fått møll i hermelinpelsen, Michael Jackson er etter sigende kongen av pop, Aretha Franklin er dronningen av soul, Justin Bieber er konge av hva det nå enn han er han er konge av, Beyoncé og Rihanna er sikkert begge dronninger av noe, Åge er kongen av trønderrock. Ja, også Jahn Teigen, da. Som er MGP-konge.

Og daglig krones det konger og dronninger over en lav sko. Utelivskonger, dekkonger, TV-dronninger, forfatterkonger, håndballdronninger, glamourdronninger, kjendiskonger, eiendomskonger, finanskonger, hotellkonger, countrydronninger, blueskonger, reklamekonger, værdronninger, driblekonger og missedronninger. Det er til å miste pusten av. Og da har jeg unnlatt å nevne alle prinsessene og kronprinsene.

Én sak er at monarkiet med dette står i alvorlig fare for å utvannes, hånd i hånd med et språk som øyensynlig dras ned i den samme søla. For det er bare én konge, og han trengte ikke engang ei krone på hodet for å bli det. Han ble det fordi han forandret verden, og fordi han i dag fortsetter å gjøre det, og alle som utfordrer tronen hans blir for latterlige hoffnarrer å regne, uansett hva Justin Bieber sine beliebers måtte mene. Og det er selvsagt Elvis Presley, kongen av rock’n’roll. Og man kan like det eller la være, men man oppnår kun å vaske ut egen troverdighet ved å forsøke seg på å gjøre ham rangen stridig. Elvis var, er og vil alltid være kongen. Ædda superbædda!

Så nå når Justin Bieber-støvet har lagt seg litt her i landet, kan det være på sin plass å understreke noe vesentlig, og det er at Justin Bieber aldri, aldri, aldri kommer til å kunne hamle opp med Elvis. Bare tanken på hva Elvis kunne stelt i stand om han hadde YouTube, Twitter og Facebook er overveldende. Men selv uten disse hjelpemidlene har han klart å selge over en halv milliard skiver, og den dag i dag – 35 år etter hans «død» – er han det største popkulturelle fenomenet verden har sett og hørt.

Hans rent musikalske kvaliteter var ubestridte, han er til dags dato en av de største vokalistene verden har hørt og hans produktivitet ufattelig å begripe i dag. Bare å sammenligne Michael Jackson, enn si gi ham en kongetittel, er for grov majestetsfornærmelse å regne. Skarve ti studioalbum, en bråte hits og noen vel utførte dansetrinn Gudfaren av soul gjorde lenge før han er ikke nok. Sorry, Espen Eckbo.

Og Justin Bieber? Haha! Arti’ førr ongan, som vi sier her oppe. Så når presumptivt oppegående journalister her til lands, og noen ikke fullt så oppegående, begynner å snakke om at han har «en gudbenådet stemme» og at han er «det største som har skjedd innen popkultur» er det til å le seg i hjel av. Har de hørt Elvis, eller «The Power of E» som karakteren Sailor kaller det i filmen «Wild at Heart»? Sannsynligvis ikke.

Justin Bieber er pen og har scenetekke mot en begrenset publikumsmasse, men der stopper det, og om noen år står det klar en ny, glattbarbert kloning klar til å overta. Og så nært kommer vi; altså at han klones. Ikke krones. Så la oss sitere garasjerock-kongen Lux Interior (R.I.P.) fra kongebandet The Cramps (der også gitardronninga Poison Ivy spilte), en mann hvis utseende i sin tid ble karakterisert som «En Elvis fra Helvete» av undergrunnskongen Jeffrey Lee Pierce:

«People laughed at Elvis cause he was fat or something, and forgot that he completely changed the world ».
Nemlig. Klok mann, Lux Interior. Ja, helt konge, faktisk.

Subjektive klassikervalg

Jøye meg, man skal ikke kødde med smaken til folk! Ikke at det er noe nytt, men etter forrige ukes kommentar fikk jeg nok en gang smertelig erfare hvor ille mange kan ta det opp at man ikke anerkjenner den musikken de holder høyt.

Nå var heller ikke dette poenget mitt, men i stedet å understreke at det de siste tjue årene er mye lenger mellom de mer eller mindre objektive klassikerne i populærmusikken enn hva som var tilfellet de foregående tjue. Og det betyr altså ikke at jeg ikke mener det har kommet ut skiver de siste to tiårene som jeg selv ikke definerer som rystende bra og ditto superviktige.

Her følger derfor en høyst personlig guide av skiver hvis originaltaper jeg hadde forsvart med mitt eget liv. På en øde øy med disse hadde jeg hatt det helt topp (og resten av verden ville vel òg vært brukbart fornøyd, da dette også hadde betydd at alle hadde sluppet mitt nærvær i lang tid fremover).

Så her er de siste tjue års subjektivt utplukket og viktigste album for undertegnede:

1: Uncle Tupelo – «Anodyne» (1993).
Jeg har bestemt meg: Uncle Tupelo var det beste bandet på hele nittitallet. Tok countryrock opp på et nytt nivå, og fikk sågar en genre kalt opp etter seg og debutplata si, nemlig No Depression. Svanesangen fra 1993 er dog den beste.

2: Nick Cave & The Bad Seeds – «Let Love In» (1994).
Han kunne glatt ha fått med tre skiver her, men i denne sammenhengen lar jeg hver artist/band kun få med ei skive. Dette er dessuten Caves beste plate noensinne, og dét sier ikke lite.

3: The Hellacopters – «High Visibility» (2000).
Den beste plata i hele forrige tiår for min del. Et klassisk, tidløst og evig slitesterkt album som jeg rett og slett ikke klarer å bli lei av. Bandet kunne glatt hatt med to-tre til på denne lista.

4: Jon Spencer Blues Explosion – «Orange» (1994).
Så langt unna Notodden Bluesfestival som det er mulig å komme og samtidig hete noe med blues. Et sjokk av et album som fortsatt gjaller.

5: PJ Harvey – «To Bring You My Love» (1995).
Et sant mesterverk som ikke er forringet med årene overhodet. Hennes «Let England Shake» fra i år er det beste som har kommet ut i år per nå. Også en kandidat til å ha med flere plater på lista.

6: The Shins – «Chutes Too Narrow» (2003).
De tok popmusikk opp til helt nye høyder, og har med sine tre album vist at de er sanne genier. En slags kunstnerisk storebror til Band Of Horses. Helt fantastisk og storslått pop med skyhøye låtkvaliteter.

7: Johnny Cash – «American Recordings (1994).
For en revansje! På dette tidspunkt var Cash sparket av plateselskapet sitt, og var en artist få brydde seg om. Dét gjorde han til skamme med denne oppreisningen, som løftet han på gullstol inn i pensjonsalderen. Høyst fortjent, og episk rettferdig helt til det rørende.

8: The Reigning Sound – «Time Bomb Highschool» (2002).
Greg Cartwright er en levende geni og forbilde for mange låtskrivere. Med rette. Et album rensket for svakheter.

9: Monster Magnet – «Spine Of God» (1992).
Ga ut flere skiver med noe av den beste harde musikken som er laget de siste tjue årene. De hadde lett fått inn tre skiver på denne lista.

10: The Soundtrack Of Our Lives – «Welcome to the Infant Freebase» (1996).
Nordens beste band de siste tjue årene, om man sammenligner hele katalogen til alle. Debuten er en påle.

White Stripes, Lambchop, Neil Young, Tindersticks, Cosmic psychos,The Hives, Baby Woodrose, The Black Keys, The Cramps og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

En norsk underbobler topp fem ser slik ut:
Ricochets – «The Ghost Of Our Love»
Turboneger – «Apocalypse Dudes»
My Midnight Creeps – «Histamin»
Stein Torleif Bjella – «Heidersmenn»
Madrugada – «Industrial Silence»
Helldorado – «The Ballad of Nora Lee»
(faen, det ble jaggu seks)

Midnight Choir, Gluecifer, Cato Salsa Experience, WE og mange andre får ha meg unnskyldt. UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD!!!

Hadde lett overlevd kulturelt på en øde øy med disse kulturkulinariske godbitene i nærheten (samt en spiller og en bråte med batterier).

ANODYNE: Et av artikkelforfatterens soleklare favorittalbum fra nittitallet. Han sier også at det er noe av det aller beste han har sett live.

Revolusjonen i Afrika

Det er natt til lørdag forrige helg, i Shabangu street i utkanten av Dube-området, vest i Soweto i Sør-Afrika. Sju gutter i midten av tjueårene står foran ei rusten oljetønne og brenner søppel, varmer seg på fingrene og diskuterer musikk. Gutta er lokale og kaller seg Finni, Senzo, Basil, Chumpy, Lesiba, Siya og Star.

De har rappa en bærbar MP3-spiller fra det lokale supermarkedet. Strøm har de tjuvkobla fra en trafokiosk like bortenfor. De står der og koser seg, spiser fatbread med grillet kylling og drikker Heineken av digre litersflasker. Hodene deres gynger i takt frem og tilbake. I kveld går det i garasjerock. Skikkelig streng, hard og vilt energisk garasjerock. Ut av høyttalerne strømmer lydene av The Cramps’ «Garbageman». De ler litt av dét, at de brenner søppel og spiller «Garbageman». Også nikker de bekreftende til hverandre.

– The Cramps er verdens beste garasjerockband, sier Senzo.

Også går diskusjonen. Finni holder en knapp på The Fuzztones, Lesiba mener at tidlig The Kinks kan regnes som garasjerock, og at de således er øverst på lista, Chumpy hevder at norsk garasjerock er helt på høyde med det beste fra USA og UK, spesielt bandene fra Moss på åttitallet, mens brødrene Siya og Star har slått seg sammen og insisterer på at The Sonics er garasjerockens The Beatles.

– Bortsett fra at G. Roslie var en bedre vokalist enn John Lennon. Primalskrikene hans savner sidestykke i musikkhistorien, tilføyer Siya korrekt og belærende.

Det hadde vært sånn en stund nå. Man kunne merke at en musikalsk revolusjon var i emning. Det formelig sitret i lufta. De sju gutta rundt oljefatet er trendsetterne i nærmiljøet. Det blir slik de sier. Tidligere hadde det gått i helt andre musikkdiskusjoner i nabolaget. Den gang var det monoton house, dunkende trance og amerikansk hip hop som gjaldt, slik det var i store deler av den enorme townshipen utenfor Johannesburg.

Siden en gang i juli 2010 har det derimot gått i knallhard garasjerock, for ikke å glemme bekmørk folk/country, i hvert fall når festene nærmet seg slutten, de var trøtte av all garasjerocken og trengte å roe seg ned med litt smektende folk-toner av deres nye favoritter i Uncle Tupelo, Richard Buckner, Whiskeytown, Gene Clark og mesteren over alle, selveste Townes Van Zandt. Ja, også Mark Lanegan, da. Chumpy hadde sågar fått tak i ei Mark Lanegan-klokke som han hadde kjøpt på eBay med et stjålet kredittkort.

Og ikke nok med det. Det kanskje mest paradoksale av alt var et hele gjengen fullstendig hadde lagt sin elsk på Raga Rockers. Fra Norge! De hadde sågar lært seg flere av tekstene; mange av dem med et lyrisk inn hold som til gagns var kompatibelt med livet i Soweto. Spesielt Basil, denne tynne, blide og konstant leende piratdrosjesjåføren, hadde trykket Raga Rockers og Michael Krohns treffende og grovkantede enderimslyrikk til sitt bryst. Han var blitt glad i å sitere Raga Rockers i lystig lag.

– Blakk! Jeg er helt blakk! Jeg er for lat til å jobbe, for feig til å stjele, for stolt til å tigge spenn. Og får jeg lånt meg en hundrings så havner jeg på fylla og er like blakk igjen!

Basil ler lurt. De andre skåler. Snakker om å ta Soweto-livet på kornet, hoier de, og dét attpåtil sett gjennom øynene på en friker i Oslo i 1984!

Nei, Dube og Soweto er ikke hva det engang var, spesielt ut ifra et musikalsk ståsted. Og dette er ikke nabolaget som er fremmed med endringer og det å tilpasse seg nye tider. Selv disse unge gutta husker første gang de kunne gå opp og ned Shabangu street på nylagt asfalt. De husket da springvann, elektrisitet og kloakk ble vanlig blant folk. De husker da Apartheid-systemet ble knust.

Men dette er ikke engang historiske fotnoter sammenlignet med den musikalske revolusjonen som nå er i gang. Den vil ikke la seg stoppe. Akkurat som demokrati og krav om grunnleggende borgerrettigheter presset seg frem fra dette miljøet, står nå Soweto, Sør-Afrika, hele det afrikanske kontinentet og deretter resten av verden foran en ny, musikalsk dagsorden der garasjerock, folk/country og Raga Rockers vil vise vei og knuse hul, vestlig kropp-pop, trance og andre vederstyggeligheter til kulturell pinneved.

Og alt dette bare fordi min 160 GB iPod classic tilfeldigvis ble stjålet i Shabangu street da jeg var der i forbindelse med Fotball-VM i sommer. Vel, jeg liker iallfall å tenke at dette ble følgene av tyveriet. Og man sjekker aldri gehalten eller troverdighetsnivået i en god historie eller til en rørende idé. Man lukker heller øynene og drømmer. Og drømmene skal man definitivt ikke ta fra noen.
Heldigvis hadde jeg backup.

ROCKREVOLUSJON: Garasjerockere, folk/country-entusiaster og Raga Rockers-fans i alle land: Foren eder!