Viser arkivet for stikkord døden

Når sorg blir underholdning og butikk

Døden har krøpet litt nærmere oss det siste året. Den nasjonale tragedien som rammet oss 22/7 har tvunget alle til å reflektere litt mer over livet og døden. Ubehaget ved, og erkjennelsen av, at vi alle er sårbare og dødelige kan være krevende å ta innover seg, og det blir aldri hardere eller mer brutalt enn når unge mennesker dør. Jeg er opptatt av at døden i større grad inviteres inn i livet, da den er hard nok fra før, om vi ikke i tillegg skal legge et tabuslør over den. Les mer…

Døden provoserer oss

At noen dør er i utgangspunktet like hverdagslig som at liv blir født. Det kjennes bare ikke slik. At døden bærer i seg sorg og noe vondt, mens fødsler representerer håp og fremtid, er selvsagt vesentlig, men det er ikke bare her skoen trykker.
Les mer…

Livet og døden (intet mindre)

Sist helg var jeg for første gang i en begravelse i utlandet, nærmere bestemt England. England og Norge er to land som deler ganske mange kulturelle trekk, og begravelsen jeg reiste over til ble avholdt i ei kirke, på tradisjonelt vis. Det visuelle og liturgiske var veldig likt det vi har her til lands. Kiste, blomster, kranser, prest, preken og ei kirke fylt med sorgstemte mennesker i alle aldre.

Begravelser er selvsagt ikke noe gøy, men de er like fullt nødvendige og har sin effekt, på mange måter. Man får tatt et symbolsk siste farvel, og for mange er denne rituelle nødvendigheten en prosess som for alvor anskueliggjør at noen faktisk er død. Ubehaget er noe man må gjennom og konfronteres med, og det har, hvor vondt det enn måtte gjøre, en lindrende effekt på sikt.

Jeg har vært i mange begravelser, altfor mange, og de har vært holdt i all slags varianter; kristne og borgerlige, og der avdøde har vært alt fra to til åttifem år. Vedkommende som ble feiret i England sist helg var 61 år da han døde. I vår del av verden er det heldigvis også altfor tidlig. Men det jeg på forhånd trodde skulle være en klassisk og sørgmodig seanse var derimot noe helt annet. Hele seremonien bar mye større preg av å feire livet til personen det handlet om enn det var å sørge over at personen var død.

Musikken var av stor variasjon og gjenspeilte livet og smaken til avdøde. All honnør til prest og kirke for å tillate både ord og verbale vendinger de normalt ikke er like åpen for i de kretser. Og talene som ble holdt var regelrett nydelige; nydelige fordi de også inneholdt bøttevis med humor, spydigheter og gode historier med både vulgært og vakkert innhold.

Etter kista ble båret ut, fortsatte følget til et lokale med masse mat og drikke, før det hele ble avsluttet på den lokale puben med skåling, klemming, gråt, latter og synging. Her er folkene på De britiske øyer i en klasse for seg selv fra før. Sjelden har jeg følt at begrepene «verdighet» og «liv» har kommet mer til sin rett, og dét i en setting jeg normalt direkte assosierer med en alvorstynget atmosfære og bunnløs sorg.

Nå er det opp til hver og en hvordan de vil at en begravelse eller bisettelse skal være. Og den varianten jeg opplevde i England er ikke noe som ville passet for alle andre. Faktisk ville den ikke passet for noen andre enn den det var ment for. Og akkurat her rører vi sakens kjerne; nemlig at begravelser gjerne kunne vært mer personlige og løsslupne også her til lands, og jeg sikter overhodet ikke bare til de religiøse variantene.

Dette har heldigvis myknet opp og blitt bedre med årene, og jeg har selv hatt en av de sterkeste musikkopplevelsene mine da Elvis Presleys «Always on My Mind» ble avspilt i Ishavskatedralen i Tromsø, da en altfor ung kollega av meg døde for mange år siden.

Likevel har vi fortsatt en vei å gå, og det hele skyldes nok dette samfunnets fortsatt meget anstrengte forhold til døden. Vi skriver ikke engang at våre nærmeste er døde når de er det. De har sovnet stille inn, gått bort, vandret hen, forlatt oss eller blitt brått revet fra oss.

Døden i seg selv kan være både skremmende, brutal og vanskelig å akseptere når den rammer noen man er glad i. Den er heller aldri beleilig. Men den er like naturlig som livet, og da bør vi kanskje bli litt flinkere til å møte den med nettopp liv, i stedet for å gjøre den mer mystisk og trist enn den er.