Viser arkivet for stikkord døgnvill

Hvem er det de tenker på?

DØGNVILL: Her rett før Kaizers Orchestra går på scenen i 2008, den første gang festivalen gikk av stabelen på Valhall, og så langt tilbake i tid at norske kroner var gjeldende valuta og gangbar mynt på en festival på Tromsøya. Nå er det cashless som gjelder. Eller bonger.

Å betale med kontanter blir mindre og mindre vanlig her til lands. Jeg har nesten helt sluttet å ha cash på meg, og når jeg er i utlandet reagerer jeg på at f.eks. taxisjåfører ikke tar imot kontanter. Slik har vi nordmenn blitt i 2012. Å betale med kort er nok, i likhet med internett og innlagt vann, kommet for å bli.

I Festival-Norge er cash i ferd med å dø helt ut, ikke minst i Tromsø. Det er to betalingsløsninger som har erstattet mynter og sedler, og det er bongsystemer og innføring av et eget kort, det siste under det treffende navnet cashless.

Bongsystemet har sine svakheter ved at ubrukte bonger ikke blir vekslet inn i varer. Derfor har jeg tidligere utfordret Buktafestivalen (som bruker bonger) på å gi disse restpengene bort til et veldedig formål. De har fortsatt ikke svart. Hvilke summer det er snakk om her er det kun festivalen selv som vet, men et svært forsiktig regnestykke tilsier at det i hvert fall er et femsifret tall der det første tallet ikke er 1. Et sekssifret tall er heller ikke usannsynlig. Så lenge tallene ikke offentliggjøres vil folk fortsette å spekulere.

Likevel har bongsystemet et mer sympatisk trekk ved seg versus cashless-systemet, da hver bong ikke koster mer enn den varen du kjøper, mens cashless-kortet koster 50 kroner (eller 75 om du handler det på nettet). Og på nyttårsaften kan du bare pælme det. Verdiene tappes, og neste år må du uansett kjøpe et nytt. Skal du drikke om så bare ei øl eller ett beger brus på Døgnvill, må du i tillegg plusse på minst 50 kroner; et gebyr du altså betaler for, for i det hele tatt å få lov til å betale.

Cashless-systemet er for tiden utsatt for kritikk; både av forbrukere og Forbrukerrådet. Nå tror jeg personlig ikke at systemet er lovstridig. Så dum er ikke arrangørene. Det er heller ikke poenget. Men kritikken går på at de 30-40 festivalene som bruker cashless bevisst gjør det fordi det er store pengesummer som blir igjen på kortene til festivaldeltagerne etter endt festival. Pengene går så uavkortet tilbake til arrangørene, fordelt på hvor mange brukere (publikummere) hver festival har hatt.

Disse summene er også unndratt offentligheten, men med så mange brukere av systemet er det garantert summer i millionklassen det er snakk om. På spørsmål fra Adresseavisen (19.10.2011) vil ikke Christian Bryde i Espos, leverandøren av Cashless, gå inn på hvor mye, men mener det er «en betydelig sum» det er snakk om.

Det som provoserer med systemet er ikke at folk glemmer å hente ut penger de har til gode på kortene sine. Dét kan like godt rettes mot et folk som for tiden vasser i altfor mye penger. Jeg tror f.eks. ikke cashless hadde vært lett å innføre på en festival i Hellas. At det kostet ei øl for å kjøpe ei øl er neppe et konsept som hadde slått spesielt bra an hos svakt bemidlede folk som er tvunget til å tenke økonomisk, også når de drikker. Dét gjør derimot de færreste av det segmentet i Norge som utgjør festivalpublikummet.

Nei, det som provoserer er den unnvikende og svært lite troverdige retorikken fra arrangørene om at dette systemet utelukkende praktiseres «av hensyn til publikum». Jeg hadde faktisk hatt mer sansen for det, om de sparte seg disse retoriske krokodilletårene, og heller sa at dette rett og slett bare er en effektiv måte å tjene inn «en betydelig sum» ekstra kroner. For det er akkurat dét det er.

Og hvis dette var det mest optimale opplegget for publikum for å unngå køer (altså at alle må stille seg i en ekstra kø for å kjøpe kortet eller bongen de er så heldige å få kjøpe for å slippe å stå så mye i kø), er det mulig at folk hadde tenkt annerledes. Men så lenge samtlige vet at dette konseptet primært genererer ekstra penger i festivalkassa, skorter det på troverdigheten og den angivelige omtanken for festivalgjengerne. La meg minne om at disse pengene er summer festivalene har sopet inn for varer de ikke har trengt å selge.

Synes de således at dette er penger de har fortjent å måke inn på sine bankkonti? Jeg håper ikke det. Og hvis det overhodet ikke er de ekstra pengene som kommer inn som er det egentlige målet med ordningen, spør jeg igjen: Hvorfor ikke da gi pengene til veldedighet? Da hadde alle blitt fornøyde. Publikum hadde med fullt overlegg visst at de hjalp noen trengende og dermed smilt gjennom hele køen, festivalene hadde sluppet mistanker om ufortjent griskhet, og noen som virkelig hadde trengt pengene ville blitt kjempeglad.
Så: Tar dere utfordringen?

Den største bookinga

Døgnvill Vinter har lenge lovet at de skulle hente opp navn og størrelser av tungt, internasjonalt kaliber. Etter hvert som tiden har nærmet seg arrangementsdagen, og de store navnene har latt vente på seg, har noen hver begynt å bli skeptisk til hva de egentlig har hatt i ermet. Les mer…

Berusende trangsynthet

Å diskutere alkoholpolitikk er en enormt krevende øvelse. De ytre fløyene i polemikken er de eneste jeg forstår meg på. Ikke for at jeg er enig med noen av dem, men fordi de i det minste er konsekvente. Og der finner vi de som er motstandere av omtrent alle skjenkebevillinger det søkes på, fordi de er imot at det skjenkes mer alkohol, på prinsipiell basis.

Disse synes gjerne at alkohol er et onde man med fordel kunne ha fjernet fra jordas overflate, og i hvert fall i Norge. I beste fall bør åpningstidene innskrenkes mest mulig og alkohol gjøres mest mulig utilgjengelig.

I det politiske landskapet støttes dette synet, og i hvert fall praktiseringen av det, av en underlig konstellasjon. Den samkjørte troikaen består av de nevnte og prinsippfaste avholdsfolkene, religiøse moralister og ikke minst en fraksjon venstreradikale som av en eller annen grunn har null tro på at det fotfolket de vil skal bestemme i samfunnet samtidig er i stand til å bestemme over seg selv på en ansvarlig måte. Ordensmyndighetene er ofte på parti med troikaen.

På den andre siden av skalaen har vi de som er for å gi bevilling til enhver som ønsker det. Sprit vin og øl, og uansett tidspunkt, sted og anledning. Det finnes knapt et arrangement eller en aktør som er å anse som uansvarlig eller til risiko for helsen til folk. Den ytre, høyre fløy er ivrige i dette selskapet (eller skal vi si festen?), og har støtte fra enkelte liberalere i sentrum.

Jeg har liten lyst til at noen av dem skal få siste ord i saker som angår skjenking, både fordi vi trenger reguleringer av skjenking, men også fordi en for restriktiv skjenkepolitikk er både kulturfiendtlig, næringsfiendtlig og i tillegg nedlatende mot enkeltindividets evne til å ta selvstendige avgjørelser. Og jeg liker å ha om så en noenlunde tro på den enkeltes evne til tenke fornuftig.

Og derfor lar jeg meg fortsatt forundre over at Døgnvillfestivalen må ta imot så mange moralske pekefingre, og at utelivet i Tromsø til stadighet blir utpekt som en syndens pøl uten moral. Når da Venstres Jonas Eilertsen nærmest blir latterliggjort for at han foreslår å utvide åpningstidene i sentrum til klokka tre på andre dager enn fredag og lørdag, har vi hele problemet i et nøtteskall. For dette går fint i flere andre byer.

Og det gis til stadighet utvidet skjenking til de utestedene som måtte ønske dette de dagene f.eks. Buktafestivalen, Døgnvill, TIFF eller Nordlysfestivalen går av stabelen. Hvorfor folk vurderes til ha bedre vurderingsevne akkurat disse dagene må fuglene vite, men det er i praksis dette myndighetene sier. Forstå det den som kan.

Mulig Eilertsen hadde møtt større forståelse for synspunktene sine, hadde det ikke vært for at han og Venstre har inngått en allianseforlovelse med det partiet som har tatt til orde for salg av sprit på bensinstasjoner. Men det burde likevel være lov å diskutere skjenkepolitikk åpent uten å bli beskyldt for å være populistisk og ansvarsløs.

Tromsø er en by med et rykte på seg for å være pulserende, åpen og livlig. Utelivet er en av de direkte årsakene til dette, og således er det en disharmoni mellom den byen selv byens politikere er stolt av å presentere og det trangsynte klimaet som ofte regjerer i skjenkepolitikken.

Så når masse folk gjentar det påstått skandaløse forholdet mellom Døgnvills skjenking og at det er lov for barn å være på området, gjentar jeg også: Dette er ikke et problem på Norwegian Wood eller Øyafestivalen. Hvorfor skulle det da være et problem i Tromsø? Er vi mer uansvarlige her oppe?

At cirka hundre personer blir bortvist og geleidet vekk fra festivalområdet pga. overskjenking, som er politiets og festivalens offentlige tall, er nettopp en indikator på at det nettopp utøves kontroll og at ansvaret tas på alvor. Hundre pers, av totalt 33.000 er ikke mange i det hele tatt. Det innrømmer sågar politimester Truls Fyhn. Likevel vil både han og flere andre hindre barn og voksne inngang på samme festival. Fordi Døgnvill angivelig «ikke er et barneselskap».

Er det ikke? Jo, det er det. Det er dét også. De booker en rekke artister ment for barn, selger sukkerspinn og har en familiær ramme rundt festivalen. Og de oppfordrer de voksne til å ta med seg barna hjem klokka åtte på kvelden. Så kan de som vil la være å gå.

Om mangel på ryggrad

Den siste uka har vi vært vitne til mye rar polemikk, politisk u-svingpraksis, en politimester med borgermesterfakter og en skjenkepolitikk i Utelivsbyen Tromsø som det jaggu meg ikke er enkelt å skjønne om har en rød tråd. Hvis den da har noen tråd overhodet.

Det er få områder innen politikken vi er vitne til mer usammenhengende rør og utvisning av inkonsekvent praksis enn innen håndhevingen av skjenkelovgivningen. Jeg hadde nesten sluttet å irritere meg over dette, fordi jeg som forbruker opp gjennom årene har blitt vant til å forholde meg til så utrolig mye rar retorikk og politisk håndtering at det skal mye til for å ryste meg. Det skal det fortsatt. Så jeg er verken rystet, sjokkert eller forbanna, men tillater meg likevel å være aldri så lite forundret .

At politimester Truls Fyhn er ute og bjeffer i media, med mer eller mindre graverende karakteristikker av så vel kulturelle aktører, advokater som ikke deler hans syn og politikere med andre meninger enn hans, er i og for seg ikke noe nytt. Slikt har vi blitt vant med. Det går knapt noen dager uten dette skjer, så en dørgende stillhet fra den kanten ville vært betydelig mer oppsiktsvekkende, for ikke å si skummelt. Det som sjokkerer er likevel at mange –altfor mange– lokalpolitikere tillater å bli stigmatisert i til dels kraftige ordelag gjennom media fra en mann hvis jobb er å gjøre det han blir fortalt av nettopp dem. For det er nå en gang slik, at politiet skal gjøre som kommunestyret vedtar. Ikke omvendt. I hvert var det slik jeg lærte at det politiske systemet hang sammen, sist jeg gikk på skole.

Truls Fyhn er åpenbart fortsatt svært indignert og sjelelig filleristet over at Døgnvillfestivalen fikk lov å skjenke alkohol på et område der det ferdes både barn og voksne. Det må han selvsagt få lov til å være, selv om det i samme åndedrag er viktig å understreke at de fleste store festivaler i landet har nøyaktig samme praksis, uten at det har generert noen politiske bruduljer eller hissige debatter.

Øyafestivalen, Norwegian Wood og Hovefestivalen er bare tre eksempler. Fyhn er således åpent irritert over at dette vedtaket til Døgnvill gikk gjennom, og 8. desember karakteriserer han de politikerne som stemte for, altså det politiske flertallet i byen (som i praksis er hans arbeidsgiver og de som gir han ordrer – ikke motsatt) som ryggradsløse, eller «blottet for politisk ryggrad», som han så sympatisk sa til Nordlys. Dette fordi han mener vedtaket går mot deres edruskapspolitiske handlingsplan.

Tre dager senere er han ute igjen og kaller de samme politikerne vinglete og inkonsekvente, samt at de lider av en vi-vet-best-holdning (It takes one to know one, som det heter på godt norsk). Dette fordi politikerne i Tromsø har antydet at det ikke vil bli aktuelt å stenge skjenkingen i byen tidligere i helgene enn nå (kl. 03.00.). Argumenter om at det fortsatt mangler tilstrekkelig dokumentasjon på at dette faktisk har noen vidtrekkende konsekvens, utover omsetningen til utelivsbransjen, blir oppfattet som tøv.

Så skjer det fantastiske, nemlig at mange av politikerne viser at de er ryggradsløse, når de få dager etter antyder at de faktisk skal lytte på Fyhn. Eduardo da Silva, kanskje vår neste ordfører, sier sågar at de skal ha en grundig intern debatt om dette innad i Arbeiderpartiet, men at han ikke kan tenke seg at de kommer frem til en annen konklusjon enn at de blir nødt til å redusere skjenketiden. Ja, hva skal de egentlig med en grundig debatt om han på forhånd har bestemt utfallet? Det blir som fotballmanageren Brian Cloughs definisjon av demokrati: «Vi snakker og diskuterer i tjue minutter, og så bestemmer vi oss for at jeg har rett».

Så politimesteren burde egentlig føle seg prisgitt jo færre ryggrader som finnes i lokalpolitikkens anatomi, og i hvert fall så lenge aktørene svaier ustødig rundt leggene hans, som om han var en retorisk Gutten med polititryllefløyten.

Jeg er overhodet ikke for et totalt frislipp av bevillinger, og jeg vil ikke ha en manglende regulering av skjenking. Selvsagt ikke. Det burde vært lettere å få bevilling og samtidig lettere å miste den. Kun på den måten ville man både oppmuntre til et kreativt og sunt næringsliv i byen, samtidig som vi ville fått luket vekk de useriøse aktørene. Og de finnes selvsagt.

Men jeg er likevel glad for at politikere noen ganger har såpass ryggrad at de klarer å tenke utenfor sine egne handlingsplaner. At det finnes noe som heter skjønn og at de som bedriver kulturell aktivitet her i byen (uavhengig av om de har kommersielle eller idealistiske intensjoner) skal føle at Tromsø er en by som pulserer av liv, og ikke som dirrer av høymoralsk firkantethet.

Borgermester Truls: «_Du_ er uten ryggrad, og du er en dust og du vet ingenting og du er inkonsekvent». Fyhn orienterer kommunestyret i Tromsø og peker ut de han mener fortjener en ærlig karakteristikk fra ham.