Viser arkivet for stikkord døgnvillfestivalen

Hvem er det de tenker på?

DØGNVILL: Her rett før Kaizers Orchestra går på scenen i 2008, den første gang festivalen gikk av stabelen på Valhall, og så langt tilbake i tid at norske kroner var gjeldende valuta og gangbar mynt på en festival på Tromsøya. Nå er det cashless som gjelder. Eller bonger.

Å betale med kontanter blir mindre og mindre vanlig her til lands. Jeg har nesten helt sluttet å ha cash på meg, og når jeg er i utlandet reagerer jeg på at f.eks. taxisjåfører ikke tar imot kontanter. Slik har vi nordmenn blitt i 2012. Å betale med kort er nok, i likhet med internett og innlagt vann, kommet for å bli.

I Festival-Norge er cash i ferd med å dø helt ut, ikke minst i Tromsø. Det er to betalingsløsninger som har erstattet mynter og sedler, og det er bongsystemer og innføring av et eget kort, det siste under det treffende navnet cashless.

Bongsystemet har sine svakheter ved at ubrukte bonger ikke blir vekslet inn i varer. Derfor har jeg tidligere utfordret Buktafestivalen (som bruker bonger) på å gi disse restpengene bort til et veldedig formål. De har fortsatt ikke svart. Hvilke summer det er snakk om her er det kun festivalen selv som vet, men et svært forsiktig regnestykke tilsier at det i hvert fall er et femsifret tall der det første tallet ikke er 1. Et sekssifret tall er heller ikke usannsynlig. Så lenge tallene ikke offentliggjøres vil folk fortsette å spekulere.

Likevel har bongsystemet et mer sympatisk trekk ved seg versus cashless-systemet, da hver bong ikke koster mer enn den varen du kjøper, mens cashless-kortet koster 50 kroner (eller 75 om du handler det på nettet). Og på nyttårsaften kan du bare pælme det. Verdiene tappes, og neste år må du uansett kjøpe et nytt. Skal du drikke om så bare ei øl eller ett beger brus på Døgnvill, må du i tillegg plusse på minst 50 kroner; et gebyr du altså betaler for, for i det hele tatt å få lov til å betale.

Cashless-systemet er for tiden utsatt for kritikk; både av forbrukere og Forbrukerrådet. Nå tror jeg personlig ikke at systemet er lovstridig. Så dum er ikke arrangørene. Det er heller ikke poenget. Men kritikken går på at de 30-40 festivalene som bruker cashless bevisst gjør det fordi det er store pengesummer som blir igjen på kortene til festivaldeltagerne etter endt festival. Pengene går så uavkortet tilbake til arrangørene, fordelt på hvor mange brukere (publikummere) hver festival har hatt.

Disse summene er også unndratt offentligheten, men med så mange brukere av systemet er det garantert summer i millionklassen det er snakk om. På spørsmål fra Adresseavisen (19.10.2011) vil ikke Christian Bryde i Espos, leverandøren av Cashless, gå inn på hvor mye, men mener det er «en betydelig sum» det er snakk om.

Det som provoserer med systemet er ikke at folk glemmer å hente ut penger de har til gode på kortene sine. Dét kan like godt rettes mot et folk som for tiden vasser i altfor mye penger. Jeg tror f.eks. ikke cashless hadde vært lett å innføre på en festival i Hellas. At det kostet ei øl for å kjøpe ei øl er neppe et konsept som hadde slått spesielt bra an hos svakt bemidlede folk som er tvunget til å tenke økonomisk, også når de drikker. Dét gjør derimot de færreste av det segmentet i Norge som utgjør festivalpublikummet.

Nei, det som provoserer er den unnvikende og svært lite troverdige retorikken fra arrangørene om at dette systemet utelukkende praktiseres «av hensyn til publikum». Jeg hadde faktisk hatt mer sansen for det, om de sparte seg disse retoriske krokodilletårene, og heller sa at dette rett og slett bare er en effektiv måte å tjene inn «en betydelig sum» ekstra kroner. For det er akkurat dét det er.

Og hvis dette var det mest optimale opplegget for publikum for å unngå køer (altså at alle må stille seg i en ekstra kø for å kjøpe kortet eller bongen de er så heldige å få kjøpe for å slippe å stå så mye i kø), er det mulig at folk hadde tenkt annerledes. Men så lenge samtlige vet at dette konseptet primært genererer ekstra penger i festivalkassa, skorter det på troverdigheten og den angivelige omtanken for festivalgjengerne. La meg minne om at disse pengene er summer festivalene har sopet inn for varer de ikke har trengt å selge.

Synes de således at dette er penger de har fortjent å måke inn på sine bankkonti? Jeg håper ikke det. Og hvis det overhodet ikke er de ekstra pengene som kommer inn som er det egentlige målet med ordningen, spør jeg igjen: Hvorfor ikke da gi pengene til veldedighet? Da hadde alle blitt fornøyde. Publikum hadde med fullt overlegg visst at de hjalp noen trengende og dermed smilt gjennom hele køen, festivalene hadde sluppet mistanker om ufortjent griskhet, og noen som virkelig hadde trengt pengene ville blitt kjempeglad.
Så: Tar dere utfordringen?

Overprisen for popen

FESTIVALPUBLIKUM: Vi har det ikke så verst her til lands, og vi har så definitivt råd til å dra på festival. Men det er ikke lov å kaste øl i været og på hverandre. Hører dere?! IKKE!

Festivaler har blitt stadig dyrere å gå på, kunne NRK-radioprogrammet Kulturnytt nylig melde. I snitt har de fleste norske festivaler økt prisene på festivalpass med en hundrings i året de to siste årene. Det er mange forklaringer og forsøk på å analysere hvorfor.

Bransjeveteran Joakim Haugland mener det er artistene som tar igjen for at de har mistet inntektene av platesalg. Jonas Prangerød i Øyafestivalen mener det er fordi programmet deres har økt i kvalitet. Asbjørn Slettemark i Lydverket mener det er folks stadig økende krav til komfort. Jørgen Roll hos Norwegian Wood mener det er basale tilbud/etterspørsel-mekanismer, og han får videre støtte fra Aftenpostens Joacim Lund.

Debatten har ikke akkurat rast etter saken ble omtalt i diverse medier, og da er det selvsagt lett å gi spesielt de tre siste rett. Folk vil ha bra artister, folk vil ha økt komfort og folk er betalingsvillige. Men er det så forbanna dyrt? Jeg synes ikke det. Ikke i det hele tatt. For godt under tusen kroner dagen kan man i dag velge blant et uforsvarlig høyt antall festivaler rundt om i Norge.

Et dagspass til Buktafestivalen og Døgnvillfestivalen koster det samme; altså 699 kroner. Kjøper du et helgepass for hele rukkelet tar Bukta 1.399 og Døgnvill 1.649. De dyreste og største festivalene i Norge ligger på en hundrings mer i dagspass (Øya, Norwegian Wood og Hove tar alle rett over 2.000 kroner for hele festivalen, som også arrangeres over en dag mer enn kollegene i Tromsø). Det er ingen som skiller seg nevneverdig negativt ut her.

Og dette er ikke dyrt. Tar man de ovennevnte festivalene, tilbyr de alle et stort utvalg band og artister man hadde måttet betale uhorvelig mye mer for om man skulle sett dem på klubb hver for seg. Og da vil kanskje mange mene at det er for dyrt å overvære konserter på klubb her til lands. Det synes jeg heller ikke. For det første er det ekstremt mye mer kostbart å arrangere klubbkonserter. Og komforten er betydelig høyere, iallfall om værgudene ikke spiller på lag. Man slipper også stinkende mobildasser og man er i minst like trivelige omgivelser som det festivaler kan tilby.

Når det koster over 300 kroner å dra på sirkus og se noen neddopa og flegmatiske elefanter og klovner (jeg håper begge er dopa, for deres egen del) er det ikke dyrt å betale det dobbelte for en hel dag med relativt vitale artister, samt noen lys, levende dinosaurer (dopa eller ikke).

For vi er rike. Uanstendig rike. Og derfor kommer det selvsagt artister til landet vårt fra hele verden for å gjøre seg fete. I enn tid da selv store deler av Europa vakler og skjelver på økonomiske leirføtter, streiker vi oss til enda mer lønn og søtsaker. Artister fra USA, og da snakker jeg ikke om Rihanna, Bruce Springsteen, Tom Petty eller Neil Young (disse kan ta omtrent hva de vil for å spille hvor de vil) ler hele veien til banken og strømmer til Norge.

Og nå er det flere og flere av dem som venter til festivalsesongen er på trappene, fordi det da er ekstra mye penger å hente. At dette rammer klubbene hardt er en annen diskusjon, som vi kan ta senere. Men siden vi elsker festivaler (det finnes ikke en kommune i landet som ikke har minst et tosifret antall av dem) er alle parter fornøyd. Festivalene skriker etter headlinere og plakatfyll, og bookingbyråer, agenter og artister casher inn over en høy og lav sko.

Og så lenge det av én eller annen grunn fortsatt er kjempepopulært å kaste øl opp i lufta på festivaler, bør iallfall de som gjør dét holde kjeft. For når man kaster ut øl i vilden sky, som man har stått i kø for kjøpe, og som koster langt over hundre kroner literen, er det ikke lov å klage på festivalprisene. Eller, da er det for så vidt ikke lov å klage på prisen for noen ting i hele verden, inklusiv alt av drikkevarer og flytende væske, bensin medregnet.
Da har du det for bra. Og du fortjener smekk på rumpa og lønnsreduksjon.

Ufrivillig skatteparodi

Nordmenn flest godtar å betale skatt, mest sannsynlig for at vi ser det fungerer. OK; det er politisk uenighet om hvor mye skatter og avgifter vi skal betale, men selv partiene til høyre i norsk politikk er for at alle bør bidra med en skjerv til fellesskapet. Det ligger innbakt i den norske folkesjela, og det er et system de aller fleste av oss er prinsipielt enige om.

Selv med en mørkeblå regjering vil norsk skattenivå være høyt sammenlignet med land ellers i verden. De siste årene har det vært et økt fokus på svart arbeid, og selv om det har vært en relativt lurvete praksis på dette blant folk, er det likevel en slags enighet om at dette ikke er lov.

Og dette fokuset skyldes ikke minst at man ønsker å verne om den arbeidende part; der arbeidsmiljøvernlov, rett til matpause, overtidsbetaling, sykepenger m.m. etterfølges fra arbeidsgiveren. Dette synes også folk flest at er greit; man vil jo ikke virke kjip heller.

Når det kommer til dugnad, stiller saken seg helt annerledes. Dugnad, dette norskeste av det norskeste ordet som vi alle er så stolte av. Vi nærmest gjenreiste nasjonen etter krigen med nettopp denne hederlige og staute dugnadsånden. At man stiller opp når fellesskapet trenger det, bretter opp ermene og gyver løs med stål i ben og armer der det trengs en hjelpende hånd.

Dugnad sees ikke på som svart arbeid av noen. Dugnad er derimot noe så sjeldent som en gjenspeiling av at man bryr seg om sidemannen, naboen, familien eller vennene sine. Og nettopp denne dugnadsånden er selve arterien i festivalorganisasjonene.

For det er dugnad det blir sett på som, arbeidet til de frivillige under alle festivalene i Norge. Og uten denne gratis arbeidskraften, som skjer helt åpenlyst og utilslørt for og fra alle parter (nettopp fordi det aldri har vært noe å skjule), er det helt umulig å gjennomføre festivalene, organisatorisk som økonomisk.

«Timing is everything», er det noe som heter. Og da var det vel ikke annet å vente enn at Lise Halvorsen, informasjonsdirektør i Skatteetaten, skulle gå ut midt i høytiden for norske festivaler og kreve at de frivillige skal skatte av fordelene de har ved å jobbe ved festivaler (primært er dette frikort til festivalen og mat).

Til nettstedet Ballade utdyper hun det tørt og formelt ved å si at «Så lenge verdien av gjenytelsene frivillige får overstiger 1000 kroner, skal det skattes av dem».
Snakker om å mageplaske i salaten fra timeteren. For her bryter hun totalt med den allmenne rettsoppfatningen, og selv om jeg ikke er noen ekspert på juss, er det en kjent tommelfingerregel at man er ute og sykler om samtlige oppegående er uenige. Og det er nettopp hva som er tilfelle her. Folk flest ser ikke på de frivilliges privilegier som inntekter de bør skatte av. Det strider simpelthen mot fornuften. Og fornuften skal man som kjent ikke kimse av.

Bare de tre festivalene Bukta, Døgnvill og TIFF har i sving over 1500 frivillige til sammen hvert eneste år. Det er imponerende tall. Selv har jeg aldri jobbet som frivillig under festival. Men jeg har alltid beundret det vanvittig omfangsrike og uvurderlige arbeidet de legger ned for at vi andre skal kunne nyte av det kulturelle tilbudet festivalene vitterlig er.

Og når de står der og loser inn køer med utålmodige publikummere, skjenker øl til ditto utålmodige som tror de er på en vanlig bar og dermed forlanger effektivitet, eller de løper med nye forsyninger dasspapir til mobildassene, så slår det meg alltid hvor bra dette er. Hvor smått rørende det er at så mange folk stiller opp i sin egen fritid, sånn at du og jeg skal få en bedre festivalopplevelse.

Og tilbake sitter de frivillige igjen med masse erfaring de får bruk for i yrkeslivet, og lærdom om kollektive mekanismer og samhold. Hvis festivalene nå plutselig skal betale arbeidsgiveravgift for de frivillige, og de frivillige må skatte av de ikke akkurat monumentale fordelene sine, er det helt innlysende at det organisatoriske korthuset vil blåse over ende.

Én sak er de rent økonomiske aspektene ved det. Noe annet er at de ikke har sjans å rekruttere nok folk til det viktige arbeidet. Og ikke minst: Hva vil det koste å administrere og kontrollere ligningene til alle de frivillige, satt opp mot de latterlig små summene dette hoderystende tøyset vil generere av inntekter til fellesskapet?

Jeg tror Lise Halvorsen skal ta seg en is, kjøle seg ned og tenke seg om en gang til. Det er lov å innrømme egne blundere.

SKATTESVINDLERE: De frivillige (som her under TIFF) bør betale skatt for alle de vanvittige fordelene de har ved å «jobbe» under festivalene. De snylter på systemet og stjeler penger fra felleskassen. Det synes iallfall Skattedirektoratet. Nå vil de rydde opp i ranet fra fusentastene.

Synergi. Snylting. Samarbeid.

Det er ei kjensgjerning at festivaler av en viss størrelse genererer økte inntekter for næringslivet i de områdene de går av stabelen. Nøyaktig hvor mye er vanskelig å tallfeste eksakt, men at det er ei økning er det liten tvil om. Slik er det selvsagt også i Tromsø.

De største og mest profilerte festivalene (TIFF, Døgnvillfestivalen, Nordlysfestivalen og Buktafestivalen) kan med rette slå seg på sine respektive brystkasser og klappe hverandre på skuldrene over å ha bidratt med et betydelige pengedryss over næringslivet her i byen. Og det er selvsagt bra, og noe ingen skal ta fra dem.

Dernest er vi over i en aldri så liten høna eller egget-diskusjon, altså hvem som skal takke hvem her. Driver du i serveringsbransjen er det ingen tvil om at det drypper litt på deg som kulturell klokker når det er festivaltid. Spesielt TIFF, Bukta og Døgnvill er alle festivaler som på mange måter setter byen litt på hodet de dagene festivalene avholdes.

Og for en rekke utesteder, kafeer og spisesteder er disse dagene ensbetydende med omsetningsøkning. Mange må ha ekstra bemanning i periodene, som i seg selv er synonymt med at man har storinnrykk. Det nye er at festivalene nå antyder at de kanskje burde få noe igjen for dette.

I sommer gikk Bukta-sjef Robert Dyrnes ut i iTromso og mente at flere utesteder regelrett snylter på Buktafestivalen. Å si at uttalelsene skapte forundring og irritasjon i utelivsbransjen er ikke akkurat noen overdrivelse. Så langt går ikke Lisa Hoen, daglig leder i TIFF, men de er begge samstemte på at deres kulturelle arbeid fører til mer penger i lommene på eksterne aktører. Det er det heller ingen tvil om.

Hoen tar i Nordlys 19. januar til orde for at TIFF, i motsetning til Døgnvill og Bukta (som begge har vesentlige inntekter på mat og drikke) burde bli flinkere til å dra inn mer av disse pengene selv, f.eks. med et telt eller flere i sentrum, og det er selvsagt helt uproblematisk. «Inntektstapene» til næringslivet vil likevel være omtrent de samme, for tilreisende og fastboende festivalgjengere vil uansett benytte seg av byens permanente fasiliteter. Og her er vi kjernen.

Alle de nevnte festivalene arrangeres enten i sentrumsnære omgivelser eller i selve sentrum, og de er alle et resultat av at de ligger i og rundt Tromsø. Tromsø by, for ikke å glemme utelivsbyen Tromsø, er i seg selv en merkevare de alle nyter godt av, og for de fleste av festivalgjengerne (fastboende som tilreisende) er nettopp det å ta seg en langweekend i byen Tromsø også sterkt assosiert med spise god mat på mange av byens glimrende kafeer og restauranter, eller å å drikke øl, vin eller sprit i mange av våre barer og puber. Der er Tromsø noe helt for seg selv, og iallfall sin beskjedne størrelse tatt i betraktning.

Som følge av dette er det slett ikke sikkert at festivalene hadde hatt samme suksess om de hadde blitt arrangert i andre omgivelser. Så de tjener på hverandre, utelivsbransjen og festivalene. Synergi, kalles det, og det er bra, og derfor er det ingen av partene som bør føle at de utnyttes.

Men jeg har et forslag som er helt gratis, og som vil gi noe tilbake til byen, økonomisk og kulturelt. Hva om både utelivsbransjen, festivalene selv og Mack ga (og tallet her er ikke det viktigste) f.eks. én prosent av de estimerte økte inntektene i denne perioden til noe som jeg her helt fantasiløst kaller «Fond for film og musikk».

Altså ei krone per hundrings, eller ti tusen av hver million, der pengene gikk uavkortet til det lokale film- og musikkmiljøet, og der både festivalene og næringslivet dermed ga noe tilbake til byen. Noen smarte byråkrater (jo da, de finnes) og oppegående folk kunne stått for den ytterligere utformingen.

Og man kunne gjerne sendt utfordringen videre til både drosje- og hotellnæringen og andre som profitterer på festivalene. Men pengene bør altså gå til et uavhengig fond, og ikke inn igjen i festivalene, fordi disse selv profitterer på å være en del av, og å bli assosiert med, Tromsø by, en merkevare ingen verken eier eller kan gjøre krav på.

PS: Til slutt et lite hjertesukk til serveringsbransjen: Kan dere ikke slutte med de amputerte «festivalmenyene» deres? Hvis ikke kjøkkenet og personalet tåler fullt hus noen dager, bør dere heller redusere menyen permanent.

PUBLIKUMSKØ: Et vanlig syn under TIFF og flere av de andre festivalene i Tromsø. Men hvem kom først? Festivalene eller festivalpublikummet? En klassisk høna- eller egget-problemstilling, som det likevel kan være sunt å pirke litt i