Viser arkivet for stikkord demokrati

Tåkeprat i kulturbingen

(Nordlys, 05.09.’12)

TURBONEGER: Deathpunkens fanebærere er glade for å bli nevnt av statsråder, som eksempler på styrking av demokrati og ytringsfrihet. Dét feirer de ved å sitere seg selv: «I am a denim demon. I got my penis steaming, and your asshole screaming help!» Kulturpolitikk er sannelig ikke hva det en gang var. Ei heller betydningen av ordene «ytringsfrihet og demokrati»

For ei drøy uke siden gikk den rødgrønne statsrådstrojkaen Jonas Gahr Støre, Anniken Huitfeldt og Heikki Holmås ut og lanserte det de kalte en dugnad for norsk kultureksport. Denne skal etter sigende lanseres i 2013, i god tid før valget. Les mer…

Hva er det som er så skummelt?

(Nordlys, side 2, fredag 11.11.11.)

Jeg lar meg stadig forundre over folks frykt for minoriteter, hvilken trussel de utgjør og hvilke virkelighetsfjerne skremselsbilder som blir tegnet av dem. I denne spalte (for en uke siden) tok jeg til orde for et mer edruelig ordskifte fra begge sider i debatten om hvorvidt Tromsø skal innlemmes i samisk språkforvaltningsområde, og å respektere det politiske flertallets avgjørelser.

Det er derimot ikke det samme som at jeg til enhver tid mener at flertallet har rett, som flere lot til å tolke kommentaren til å bety. De som måtte være i tvil er hjertelig velkommen hjem til meg for å bla i platesamlinga mi, da den inneholder opptil flere titler som flertallet nok finner temmelig lite folkelig. Flertallet har ikke alltid rett, det skal fuglene vite. Men det bestemmer i et demokrati.

Jeg er likevel tiltagende overrasket over flertallets mildest talt fryktfulle syn på en rekke minoriteter. Samer, muslimer, homofile, fluefiskere, polakker eller hva det måtte være. Det er høyst forunderlig. Bare tanken at heteroseksuelle føler seg truet av homofile er i seg selv himmelropende komisk.

Hvis du som heteroseksuell er ute på det åpne markedet og ser etter en partner med samme legning, er det til og med en ren fordel at flest mulig av ditt eget kjønn er hoooooomo. Det reduserer antall konkurrenter og gjør dermed deg selv presumptivt mer attraktiv.

Når det gjelder etniske minoriteter er det litt annerledes. Men svært mange såkalte etniske nordmenn er åpenbart enormt engstelige for hva som kan skje om vi er sløve i timen og bare godtar at f.eks. muslimer og samer får styre med sitt uten å bli passet på.

Moskeer, skilt på fremmede språk og klesplagg vi selv ikke ville gått i blir ofte definert som både truende og farlig for vår egen identitet, våre egne verdier og vår egen kultur. Det er ganske fascinerende. Det er rundt regnet to prosent av de som bor i Norge i dag som er muslimer.

Muslimene er heller ingen homogen befolkning. Vi har alt fra sekulariserte muslimer fra Bosnia, til svært ulike grupper muslimer der religion betyr mye, og både sunni-, shia- og ahmadiyamuslimer. Og sikkert mange andre fraksjoner. At en promille av disse er noe fundamentalistiske og uberegnelige gærninger er ikke skumlere enn at samme er tilfelle med etniske nordmenn.

Antallet samer i Norge er anslått til å være mellom 50.000 og 80.000. Ser man på den debatten som har vært ført, er det i overraskende liten grad de økonomiske årsakene som har vært dominerende. I stedet har det vært en polemikk preget av symboler. Hvis vi da legger til side det økonomiske, hva er det som er så farlig med noen ekstra skilt og to offisielle språk i kommunen? Jeg klarer ikke helt å se det.

Når var man sist redd et politisk parti med ei så lav oppslutning at de var ei fordobling unna å nå sperregrensen? Det blir som om fotballfans i Norge skulle være livredde for at de litt over 5.000 registrerte medlemmene i Norsk badmintonforbund skal ta fullstendig over, med sine racketer, skyggeluer og bastardiserte fjærvariant av tennis.

Og dette er på ingen måte en oppfordring til eller et forsøk på å sidestille samer, homofile og/eller muslimer (eller kombinasjoner av flere av disse). Men kanskje vi skulle slappe litt mer av og tenke på det faktum at det er krysninger av kulturer som har fått verden fremover, og ikke ensretting, segregering eller paranoia basert på oppblåste fiendebilder.

trussel: Det er 5028 registrerte badmintonspillere i Norge, men mørketall viser at mange utøver det uorganisert, slik som disse dristige pikene ved elvebredden i Tromsdalen. Fotballfolket er i harnisk, og krever at de stoppes før de skitner til Idretts-Norge.

Et lite stykke Nord-Norge

(Nordlys, side 2, fredag 04.11.11.)

Jeg liker å tro at verden blir mer åndelig moderne. Her til lands har livene til folk flest blitt betydelig bedre, selv om vi er flinkere til å klage enn noensinne, men det er nå en annen sak. Og så liker jeg å tro at toleranse og respekt for hverandre er noe vi stadig bestreber å bevege oss mot; at det er en naturlig utvikling, der motstanden mot det forvitrer proporsjonalt med folkeopplysning og et kollektivt søken etter fornuft.

Og nettopp derfor er det nærliggende å tro at demokratiet kommer til å presse seg opp gjennom selv de tykkeste jernlagene av diktatur og forkvaklede styresett, der maktkåte despoter tviholder seg rundt makta på lånt tid. Jeg liker iallfall å tro det.

Og jeg liker å tro at vi som bor i verdens mest bemidlede land, der vi ikke har vært i krig på egen landjord siden av midten av forrige århundre, har kommet et stykke videre. Det er lettere å vise både solidaritet og omtanke når man er mett og lever i fred, noe man trygt kan si at vi som nasjon på alle måter er og gjør. Og derfor er det så forbanna skuffende å måtte medgi at vi er trøstesløst langt unna å komme i mål. Ikke minst her på berget i Nord.

Fremmedfrykt og rasisme er ord det lett går inflasjon i, og jeg kan knapt tenke meg et styggere stigma. Ergo skal man være ytterst forsiktig med å henge merkelappen på noen. Ikke minst må vi unngå et debattklima der det ikke er aksept for å kritisere uten å bli stemplet inn i de mest uverdige termene. Og dette gjelder selvsagt også minoriteter.

Altfor ofte ser man rasismekortet bli spilt ut når kritikken kommer. Selv bare når humor rammer muslimer, jøder eller andre minoriteter her til lands. Og vi ser det fra enkelte i det samiske miljøet. Man trenger ikke være imot verken samisk kultur eller samer generelt selv om man f.eks. skulle være mot innføring av samisk språkområde i Tromsø. Og –nei– jeg har ikke tenkt å ta den debatten her.

Men jeg synes det er helt supert at det samiske er integrert i det norske samfunnet, og at vi tilhører det samme demokratiet. Og når da det demokratisk valgte flertallet går mot innføring av samisk språkområde, er det noe alle må godta. Det er dette som er kjernen i demokratiet; å ha retten til å gi sin egen stemme til de du mener har mest rett, men ikke minst å ha aksept for at dine meningsmotstandere også er i besittelse av det samme.

Jeg skjønner virkelig heller ikke den helt ville temperaturen dette genererer hos mange såkalt etniske nordmenn. Som om det samiske er en trussel mot det norske. Vi kan se det her i avisa straks det ligger en sak på nettet som på en eller annen måte omtaler det samiske. Retorikken som da pipler opp fra enkelte er det ingen grunn til ikke å kalle rasistisk.

Det er heldigvis få av dem, og hver og en skriver mange innlegg. Hadde man ikke visst hva som ble debattert, skulle man tro de skrev om skadedyr og ikke medborgere fra samme landsdel. Jeg kan til en viss grad forstå fremmedfrykten fra eldre i rurale strøk, som for første gang ser en mørkhudet mann med turban. Men at samer i Nord-Norge får frem det samme er komplett uforståelig.

At enkelte selvutnevnte talsmenn for det samiske bare er med på bygge under dette stupide og avleggse tankegodset, gjør bare det hele desto mer frustrerende for dem som ønsker en forsøksvis konstruktiv og saklig debatt. Det er på tide å bli enda mer moderne nå.

Flerkultur: Samisk eller norsk? Eller begge deler, som en tegneseriefigur sa. Det som i hvert fall er helt på det tørre er at polemikken rundt dette landets interne flerkultur i altfor stor grad domineres av usaklige ytterpunkter.

De tause og døde tallene

(“Dagens kommentar”, side 2 i Nordlys, fredag 08.07.)

En tragisk helikopterulykke har dominert nyhetene hele den siste uken. Sakens omfang og hjerteskjærende, personlige detaljer er noe de aller fleste har fått med seg. Det tok ikke lang tid før kritiske røster meldte seg.

Og det store temaet var at denne ulykken bare var nok et eksempel på de klanderverdige forholdene i norsk luftfart. Grunn: De siste 15 årene har det omkommet hele 18 mennesker i helikopterulykker her til lands.

18 døde mennesker er selvfølgelig 18 for mange. Og derfor kunne samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa allerede på tirsdag garantere at Flysikkerhetsforum på statsbudsjettet for 2012 skal få alle de ekstra midler som er etterspurt. Det er selvsagt bra. Likevel er det rart med det hvor mye litt ekstra medieoppmerksomhet gjør for en sak. For det er ikke alle personlige tragedier som genererer like mange forsider og politiske lovnader, nå når det lakker mot valg.

I Norge er det mellom 400 og 500 mennesker som tar livet av seg hvert år. Altså over ett menneske i snitt hver eneste dag hele året. Tallet er sannsynligvis mye høyere. En regner også med at cirka ti ganger så mange begår såkalt mislykkede forsøk; altså at de overlever.

Statistisk sett betyr dette at det siden helikopterulykken på mandag er flere som har tatt livet av seg enn det døde i denne familietragedien. I løpet av de siste femten årene har sju/åtte tusen mennesker (et forsiktig antatt tall) tatt sitt eget liv i landet vårt. Det er Finnsnes befolkning ganger to med mennesker som ikke har orket belastningen det har vært å leve.

Og dette er bare siden 1996. Likevel er det forsvinnende lite trøkk rundt temaet på den politiske dagsorden, ikke minst i disse valgtider, da det til og med er vanlig å komme med løfter en ikke engang trenger å innfri om man kommer til makta. Det er mildest talt sjokkerende.

Jeg har ingen grunn til å tro at det ikke er et politisk ønske om å begrense disse fryktelig fæle og monumentale tallene. Akkurat det tar jeg for gitt. Det er sågar noe så obskurt som bred, politisk enighet om at dette ikke er bra i det hele tatt. Men størrelsen på problemet står overhodet ikke i et logisk samsvar med hvor forsvinnende lite det knallharde og skremmende ordet «selvmord» er nevnt i politiske sammenhenger.

Og forklaringen er nok dessverre uløselig knyttet til at folk flest er nedtynget av fordommer, uvitenhet og manglende vilje til å snakke om psykisk sykdom, psykiske problemer og psykisk helsevern. Og politikere er folk flest; i hvert fall er det dét som er meningen i vårt representative demokrati.

I 2011 er det dessverre fortsatt slik at problemer knyttet til det psykiske er voldsomt tabubelagt og assosiert med skam og gammelmodige stigmaer. Dette koster i dag mange mennesker livet. Og jeg vet at det er dustete å sette forskjellige politiske tema opp mot hverandre. Vi trenger kultur, vi trenger idrettsanlegg, vi trenger eldreomsorg og vi trenger å få veiene våre merket, asfaltert og brøytet. Og det er innlysende at vi både skal og bør diskutere eiendomsskatt, bensinpriser og skjenkepolitikk i et valgår.

Men når et cirkaantall på fem tusen mennesker i landet hvert eneste år gjør et eller flere forsøk på å ta livet sitt, og ti prosent av disse «lykkes», burde det også etterfølges av en unison, tverrpolitisk vilje til å gjøre noe med det, og i hvert fall snakke om det.
Vi har ikke råd å la være.