Viser arkivet for stikkord den

Det er feige parti!

Jeg har et ordentlig traumatisk minne fra barndommen. Vel, noen flere kanskje, men jeg har ett som er fotballrelatert og som handler om urettferdighet. Vi var det som da het smågutter. Og vi var, ja, små gutter. Tolv år eller deromkring, og vi skulle spille mot et lag fra Trondheim i fotballturneringen Scandia Cup.

Under oppvarmingen stusset vi litt over at motstanderne våre ikke varmet opp på motsatt side av banen, men at det i stedet jogget en gjeng kolossale ballhester med skjeggvekst både i hendene og på tennene, og med overarmer som var større enn lårene på de største guttene på vårt lag. Da dommeren manet til kampstart, og vi på Fauske/Sprint tok av oss overtrekksdraktene og blottgjorde de superstilige og oransje kampdraktene våre, var det fortsatt de samme gorillaene som sto på motsatt side.

Det viste seg i ettertid at de var et slags farmerlag til Rosenborgs yngre avdeling, og det var mer enn tydelig at dette var en gjeng rurale obelixer som ikke engang hadde smakt morsmelk, men som umiddelbart etter fødselen var blitt koblet direkte på siloer med illegalt kraftfôr og veksthormoner som i utgangspunktet var ment mer for brunstige dølahester enn ballglade smågutter pre puberteten. Vi ble livredde, og en på laget vårt bøyde seg ned i knestående og brølte mot dommeren av fulle lungers kraft: «Det e’ feige parti!!!»
Han fikk gult kort før kampen startet, en kamp vi tapte med kalassifre.

Det er som regel alltid lettest å være størst, selv om vesle David slo filisteren Goliat mot alle odds, i hvert fall i følge Første Samuelsbok i Den hellige skrift. Hadde utfallet vært omvendt hadde neppe historien vært verdt å nedtegne og filisteren, enn si filleristeren, Goliat hadde stått igjen som det eneste verdt å huske.

Platebransjen er ikke noe unntak. Også der er det feige parti, og sånn har det alltid vært, og sånn kommer det alltid til å bli. Jo større et plateselskap er, desto lettere er det for dem å forhandle seg til ordninger og avtaler de små og uavhengige bare kan drømme om, på samme måte som at de selvstendige platebutikkene (de få som fortsatt finnes) stiller mye svakere enn de store og sterke kjedene.

Den eksplosjonsartede fremveksten av Spotify og Wimp som avspillingsmetode for musikk har understreket disse forholdene ytterligere. Aftenposten kunne i går skrive det mange – undertegnede inklusiv ­– allerede har hevdet lenge: De store plateselskapene har mye bedre avtaler med stremingstjenestene enn de små selskapene. Petter Singsaas, den norske sjefen for Universal, som er verdens største plateselskap, og som også i Norge er klart størst med sin markedsandel på hele 35%, sier det i klartekst: «Alle slike avtaler er resultat av forhandlinger, og da kommer vi selvfølgelig inn med kiloene våre».
Og det er selvsagt ikke noe gærent i at Universal vagger inn på forhandlingsrommene til Spotify og Wimp, dumper ned på de pløsete rumpene sine, måker de fettete fleskepølsene sine i bordet og krever spesielbehandling. Det hadde jo alle gjort. Det som er gærent er at de får det slik.

Det har til nå hvilt en slags stupid hippiefilosofi om at nedlastning og streaming er en stor fordel for de små selskapene og artistene. At de nå ikke trenger det enorme apparatet for å nå frem til sitt publikum, at de nå skal tjene penger på konsertvirksomhet osv. Og det er klart, tanken er fin, den. Men som det er ellers i verden er det de største og mektigste som vinner også her. Derfor er det nå flere små selskaper som vurderer å trekke seg fra hele sulamitten. Grunn: Fordi det er feige parti. Fordi de, i likhet med en gjeng livredde smågutter fra Fauske på åttitallet, allerede kan se utfallet av kampen, og da er det overhodet ingen vits å spille den først, med alle de skader, ydmykelser og traumer det i tillegg kan medføre.

Når selskapene bak relativt etablerte artister og kommersielt tunge navn som Erik og Kriss, Madcon, Henning Kvitnes, Vamp og Karpe Diem velger å holde sine siste produkter unna Spotify, er det selvsagt ikke fordi de ikke vil at mange skal få høre låtene, men fordi de vil tjene penger på dem mens de fortsatt er ferskvare.

Og dét er ikke noe rarere enn at de som lager julenissemasker ikke selger dem på billigsalg i desember. Det er nemlig lurt, og skal man kjempe mot krefter større enn en selv, er kløkt og intelligens et av få midler man har tilgjengelig, om man da ikke melder seg ut av hele dansen.

DAVID MOT GOLIAT: Det gikk jo skikkelig i bra bibelen, sier du kanskje? Jo da, greit nok, men der gikk det også helt strålende å lage vin av vann. Og vannet kunne man gå på. I ettertid er det i grunnen ikke så mange som har fått til det samme.

Zzzzzzzztatsbudsjettet

For de fleste som jobber i media er fremleggingen av statsbudsjettet en salig blanding av julaften, nyttårsaften, cupfinalen, 8. mai, 17. mai, finalen i Fotball-VM og Super bowl på én og samme dag. Glemt er trusselen om global oppvarming. Glemt er frykten for terror. Glemt er personlige problemer og motvind på sykkelstiene. Når statsbudsjettet skal presenteres, står den norske medieverden stille, og alt annet i hele verden er hundre prosent uinteressant. Juhuu og dirr dirr i spenning!

Etter at gavesekken åpnes av nissefar Sigbjørn Johnsen er hele festen i gang. Som en blanding av en gjeng dopa duracellkaniner og utsultede gribber kaster journalister og politikere seg over «Stortingsproposisjon nummer 1», ei lefse på titusenvis av sider med absurde mengder tall. Tall opp og tall ned, supplert av et vell politiske floskler. Og Medie-Norge strutter av vill begeistring. Halleluja!

Det viktigste å finne ut er hvem som er budsjettets tapere. For taperne er sinna og frustrert og taperne «raser» og «tordner». Tordnere som raser gir alltid gode saker. Et raskt sveip over de forskjellige nettsidene i går ettermiddag ga raskt svaret på hvem årets tapere er. Og dét må være fanden så sikkert; er du en av dem som normalt bruker alle pengene dine på tobakk, vin, internettporno og utenlandske ebøker har du all grunn til å rase.

Bruker du snus er det bare å ta på seg raseridrakten med én gang, for her blir avgiftsøkningene sågar det dobbelte som på andre tobakksprodukter. Hadde jeg brukt snus skulle jeg byttet navn til Rasegon eller Tordnegon, og så skulle jeg rast og tordnet som en gal.

Også er det viktig å huske følgende: Befinner du deg i den politiske opposisjonen er det din fordømte plikt å rase og tordne mot det fremlagte budsjettet. Alt annet er å anse som et brudd på etablert, politisk kutyme. Sitter du ikke i regjeringen er budsjettet –uansett og på prinsipiell basis–urettferdig, feigt, visjonsløst, tarvelig og uten ambisjoner.

På den andre siden: Hvis du tilhører et av regjeringspartiene er budsjettet feilfritt. Det er strammet litt inn kun der det er høyst nødvendig, det gis til de som trenger litt ekstra, de som fikk akkurat sånn passe mye fra før får fortsatt akkurat sånn passe med penger, og alt er i det store og hele fullstendig perfekt balansert på absolutt alle måter.

Nå er det sikkert en og annen som har berettiget grunn til å klage på budsjettforslaget, men et eller annet sier meg at vi bor i et relativt bemidlet land når en f.eks. tar for seg kultursektoren, som iallfall jeg burde være opptatt av.

Administrerende direktør ved Den norske operaen, Tom Remlov, sier at statsbudsjettet er strålende, og er så kokfornøyd at han bekrefter at de har fått så mye som de hadde trodd og håpet på. Norsk Rockforbund kaller budsjettet «en seier» og Norsk Country Treff (ikke min gale orddeling, det skrives sånn på ordentlig) jubler for en halv million og økonomisk anerkjennelse av countrymusikk.

Og sånn går no dagan. I den lille andedammen Norge er uansett de aller fleste små Skrue McDuck-ender som har problem med å holde seg flytende på grunn av alt andefettet som tyter ut langs midjene. Selv kultursektoren, en engang svært så utarmet og lite økonomisk tilgodesett budsjettpost, vasser i penger. Og jeg har rett og slett problemer med å ta innover meg at Norsk Rockforbund sender ut en pressemelding der de i panegyriske ordelag nærmest karakteriserer kulturministeren som rockens redning og det som bedre er.

Det er selvsagt ikke alle som er fornøyde med et statsbudsjett, og det er ditto selvsagt lov å klage. Men det er likevel ikke til å komme utenom at framlegging av forslag til statsbudsjett i dette landet er litt sånn som jeg husker bingoen var på gamlehjemmet til bestefaren min. Han var fullstendig klar i toppen og ba meg en gang jeg var og besøkte ham, midt i bingoseansen, om å trille ham i på rommet sitt igjen.
– Det er jo ikke noe artig når alle vinner, tilføyde han lakonisk.

Og slik er det med statsbudsjettet i Norge. Mediene tyter over av analyser og diagrammer og kommentarer. Men det er jo, med hånden på hjertet, ganske så kjedelig.

Og nå har jeg ramlet i fella selv.

OLA NORDMANN: Her avbildet rett etter fremleggingen av statsbudsjettet. Foto: Cornelius Poppe/Scanpix