Viser arkivet for stikkord dvd

De beriket vår verden

Videoverden i Tromsø legger nå ned sin virksomhet på Stakkevollveien, tredve år etter innehaver Ernst Myrbakk først åpnet dørene. Den gang var det å leie ut film for teknologisk nybrottsarbeid å regne. Det fantes verken internett eller YouTube, vi hadde én TV-kanal og det var her, og bare her, man kunne få se opptak av TV-programmer, fotballkamper eller hva det måtte være.

Da man begynte å leie ut filmer på video, representerte det en aldri så liten kulturell revolusjon her til lands, og det åpnet seg et Klondyke for dem som hadde vett til å starte med videoutleie. Og vi kastet oss over det som utsultede ulver. Til da hadde Statens Filmkontroll sett gjennom hver eneste film som ble vist på TV?og kino, og der visning av brystvorter (spesielt kvinnelige) og unødig bruk av kniv og pistol ble stemplet som såpass usømmelig at vi bare kunne glemme å få det vist på norske TV- og kinoskjermer.

Med videoens inntog strømmet det derimot ut lurvete filmer av ukjente regissører, med innhold som før aldri hadde glidd gjennom kontrollen. Den gang var Derrick, Bergerac og Lomax noe av det råeste vi hadde tilgang på, og det mest seksuelt ladede man kunne forvente å se på en TV-skjerm var de intime scenene i Dynastiet, eller en halvdrøy musikkvideo, de få gangene slikt ble vist.

Markedet for filmutleie var som for vann i Sahara. Jeg husker vi spleiset på leiefilmer, kompisene mine og jeg. Å eie originalfilmer på video var det bare de mest tvilsomme og rike som gjorde. På midten av åttitallet kostet det 35 kroner å leie en. Det tilsvarer litt over 90 kroner i dag. I tillegg leide vi en moviebox (for de av oss som ikke hadde egen videospiller).

Bare det å skrape sammen nok kapital til å dekke inn depositum for en slik krevde lyssky virksomhet i evigheter. Og straks rydde det inn nye, kulturelle inntrykk. Var du tenåringsgutt i 1985 og ikke hadde sett en eneste av Haisommer- eller Dirty Harry-filmene, «Motorsagmassakren», eller noen danske og tyske filmer der skuespillerne hadde urovekkende lite klær på seg, var du for et uopplyst og fattig menneske å regne. Stedene med videoutleie poppet opp som paddehatter over hele landet. Det var ikke bare i Tromsø og urbane strøk den store verden rullet over skjermene.

Et hvert sted med eget postnummer hadde også en kiosk med videoutleie, gjerne også kombinert med salg av ekstremt fettinnholdig mat utelukkende laget av porsjonspakkede frysevarer. I ettertid vil jeg tro at de ernæringsmessige følgene fra disse butikkene var adskillig mer alvorlig enn de moralske og kulturelle, men der og da var det lite fokus på frityrstekt løvstek med berg av grillkrydder, mens ordet «videovold» var det hyppigst brukte i vokabularet til sosionomer og kristne moralister.

For akkurat her var de enige: Video var skadelig. Veldig skadelig. Barn kom ikke til å få frisk luft, og moralen kom til å skrumpe inn proporsjonalt med det økte konsumet av sex og vold på video, og i takt med mangelen på frisk luft. At de fleste filmene etter ganske kort tid var så snauklipte av norske sensurmyndigheter at til og med handlingen var umulig å fatte var nå én ting. Noe annet er at tilgangen på film i dag er vanvittig mye større, samt at moralistene (som alltid er redd og bekymret for alt nytt) er bekymret for nye tekniske nyvinninger, som trampoline og dataspill.

Det er en tid for alt. De fleste trodde at filmutleierne ville overleve da DVD-formatet (og senere Blu-ray) kom, men her har teknologi og marked forandret seg så fort at det har vært umulig å forutse noe som helst. I dag kan du leie filmer digitalt, og du kan kjøpe dem for samme sum du før betalte i leie; og i særdeleshet hvis du leverte filmen tilbake for sent. Da fikk du bot og straffeleiegebyr og greier. I dag høres det bare komisk ut.

I tillegg er filmer sjokkerende billige å kjøpe på nettet, og fra Det store utland kan du få tilsendt fraktfritt så mye usensurert og åndelig skadelig materiale du bare vil. I tillegg finnes det knapt det utsalgssted med et kasseapparat som ikke selger kjøpefilm til noen tiere per stykk.

Problemene er identiske med de platebutikkene opplevde for ti år siden. At den samme bransjen nå satser på film for å overleve er i beste fall dypt ironisk. Men jeg skåler likevel helt uironisk i gravølet for en bransje som i sin tid var sterkt med på å berike landet vårt; både i forhold til arbeidsplasser og sårt tiltrengt kulturell ekspansjon.

Takk for alt!

Vis meg din samling!

For noen uker siden var jeg på innflyttingsfest hos en gammel kompis og samboeren hans. Førstnevnte og undertegnede har nogenlunde samme musikksmak. Rundt 1996-1997 var vi en gjeng på nachspiel hos ham, og da ble jeg nokså brått transformert fra å være et i overkant utadvendt og sosialt vesen, og til å bli stum og siklende, mens jeg (nei, nå tror du nok heeeelt feil), nettopp, bladde gjennom platesamlinga hans.

Han hadde hentet store deler av samlinga si over fra USA, og her var det uhorvelig mye gull. Mannen er en del år eldre enn meg også, og hadde av den grunn kjøpt skiver noen år lenger enn meg. Og siden han var amerikansk, og i USA kom CD-eksplosjonen tidligere enn her til lands, var det fryktelig mye artig å se på nettopp dette formatet.

Pussig hvordan tidene forandrer seg. En gang i tiden var det nemlig kjempestilig å bivåne skiver på CD som jeg selv hadde på vinyl. Og han hadde flust av dem. Hi hi hi, så gøy det var å se bittesmå og rare versjoner av skiver jeg selv hadde i digre vinylutgaver. Så der satt jeg og kniste, klukket og koset meg.

Og plutselig brettet øyenbrynene mine seg over hodet og langt ned i nakken. Midt i all denne eventyrlige miksen av det jeg selv mener er kvalitetsrock, skinte skiva mot meg, som om den hadde neonlys på seg. Plata het «Miami» og ble gitt ut av et kultband som heter The Gun Club, et av mine store favorittband fra åttitallet.

Og greit nok, det var artig å se den på CD, men det verste av alt var at den var signert av bandets frontfigur, Jeffrey Lee Pierce. «Welcome to Miami Beach», tror jeg det stod. Pluss navnetrekket. Jeffrey hadde dødd bare et år tidligere. Og der satt jeg altså og holdt skiva i hendene. En personlig hilsen fra avdøde Jeffrey til min amerikanske venn.

– Han signerte den til meg da jeg jobba på et utested der de spilte, tilføyde han verdensvant.

The Gun Club spilte aldri på Fauske, der jeg kom fra. Der var vi heldige om Jahn Teigen kom og kastet glans over Fauskemessa hvert tredje skuddår. Og sånn gikk nå den natta. Hele samlinga ble gått nøye etter i sømmene. Musikk ble diskutert. Låtrekkefølge, coverart, konsertopplevelser, anekdoter fra livet. Hvor de hadde blitt kjøpt etc. Sånn drev man nå på før i tiden. I forrige årtusen. Men ikke nå lenger.

I dag er det stadig sjeldnere å se at folk har skivene sine fremme i stua. Dette skyldes for så vidt ofte at de jeg kjenner blir stadig straightere (og eldre, fuglene må vite hvorfor), og at de heller velger å flashe de nye designmøblene sine, eller alle de artige vasene og suvenirene de har kjøpt ute i den store verden. Og grønnplanter. Masse grønnplanter.

Og alle kvinner får ha meg unnskyldt, men det er ofte kvinnene som har bestemt at de ikke vil ha platesamlingene fremme i hjemmet sitt. Eller «sitt», om du vil. Der er jo mannens også. Ikke engang bøker skal vises frem. Det ser liksom så rotete ut. Jeg er av en helt annen oppfatning. Jeg blir direkte glad om jeg kommer hjem til noen og stua deres bugner over av bøker, CD-er, vinyl og filmer. Det vitner om folk som er fulle av kulturell kapital.

Også kommer unnskyldningene. At barna kan rive det ned. At det trekker til seg så mye støv, blablabla. Men det er bare tull. Hovedgrunnen er kjønnspolitiske forskjeller og kompromisser. Iallfall har det vært slik. Men nå er situasjonen en helt annen. For i dag har ikke folk skivene fremme fordi de ikke trenger dem. Fordi de heller spiller fra iTunes-biblioteket sitt, Spotify, WiMP eller –Gud forby!– YouTube. Og hva er da vits med å ha samlinga fremme? Enn si ha den i det hele tatt?

Problemet er da at det er uhorvelig mye vanskeligere å knekke den kulturelle koden når du kommer hjem til folk. Ikke liker jeg å trekke konklusjoner basert på klesdrakt eller dialekt heller. Ergo er vi i ferd med å fullstendig miste noe viktig, altså muligheten til å forstå hverandre litt bedre, bare ved å sende et blikk i hylla.

Men min amerikanske venn hadde ikke firt på kravene. Heldigvis. I hans nye hjem, som han nå deler med samboeren sin, stod store CD-stativ og svaiet i stua. Vel, en del var stampet i esker og kjørt bort; litt må en ofre for å berge husfreden. Men noe annet og viktig hadde skjedd. Da jeg, tradisjonen tro, begynte øverst til venstre for å bla meg gjennom, var det urovekkende mye reggae og etnisk musikk.

Misforstå meg rett, men dette er altså smådramatisk i vårt relativt felles musikalske univers. Herregud, han hadde skiftet fil, liksom! Og jeg kunne se det med mine egne øyne. Og når han så øyenbrynene mine, som av helt nye årsaker igjen befant seg i nakkeregionen, kom han ilende til.

– Det er ikke mine plater, altså! De begynner ikke før her nede. Du blar i hennes nå!

Han pekte febrilsk med fingrene. Så dro han ut gode, gamle «Miami», klappet meg beroligende på skuldra, slik menn gjør for å roe hverandre ned, og så satt han CD-en på, for å lage ytterligere god stemning. Han hadde altså skjønt alt. Man blander nemlig ikke platesamlingene sine, om man er aldri så forelsket. Og man har hver sin tannbørste.

For hvordan skal man da klare å lese folk, eller rettere sagt, de få som fortsatt flasher samlingene sine i stua si? Vel, det er ikke akkurat et problem for kommende generasjoner. Men de kommer til å bruke dæven så mye lengre tid på å bli kjent med hverandre.

På den annen side slipper de å rydde opp i skivene dagen derpå.
Og jeg hater å innrømme det.

PLATESAMLING: Vis meg din samling, og jeg skal si hvem du er! Her er f.eks. et bilde av platesamlinga til kollega Morten Rydland Høyning, ei samling som mer enn tydelig avslører at han er i overkant glad i Metallica, og da i særdeleshet debutskiva til bandet.

Det årlige kultursnobb-gulpet

En eller annen gang på denne tiden i fjor lovte jeg å la være –resten av året– å skrive mer om det vi kaller Melodi Grand Prix (MGP) her til lands (og som jeg vet at heter Eurovision Song Contest. Slapp av!). Så nå er det på høy tid igjen.

Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at øregangene mine fortsatt er ubesudlet av årets norske vinnerlåt, og resten av de musikalske bidragene fra Europa. Jeg har rett og slett ikke hørt dem. Ikke sånn å forstå at jeg har noen bevisst antikampanje gående. Jeg gir derimot fullstendig blanke F i hele hopprennet.

Og saken er veldig enkel: Når jeg hører på radio, går det i den musikkfrie kanalen «Alltid nyheter»; en kanal kjemisk rensket for både MGP, formatert søppel og andre buskvekster. Og jeg har ikke koblet til TV-en min, så der ser jeg kun på DVD og Blu-ray. Og resten av dagen hører jeg på musikk jeg selv velger å høre på, enten av ren forlystelse, eller fordi det skal anmeldes her på huset. Så jeg slipper. Takk og lov.

Og dette skyldes verken arroganse eller et ønske om å fremstå som spesiell eller sær. Men jeg bryr meg ikke, akkurat som jeg heller ikke bryr meg om håndball eller Paradise Hotel. Jeg har ikke tid, og derfor har jeg valgt å eliminere MGP fra livet mitt. Nå er det sikkert de som vil hevde at det er min jobb å følge med også i dette fjollete sirkuset, men der er jeg selvsagt dirrende uenig. Jeg klarte lenge å holde meg unna både Lambada, Macarena og OL-floken, og jeg følte meg ikke som noe dårligere menneske, enn si som noe bedre og mer komplett menneske da jeg til slutt ble eksponert for faenskapet.

Det viktigste poenget er likevel at MGP har helt enormt lite med musikk å gjøre. Det andre er at avgjørelsen er tuftet på empiriske slutninger. Jeg har hørt min dose MGP-sanger, og jeg har fortsatt til gode å høre musikk fra denne «musikalske» brønnen som har klart å bevege meg annet enn å gi meg eksem og lyst til å bli permanent døv.

Sjansen for å oppdage noen artister eller band her som er skikkelig bra er i beste fall mikroskopiske. Og, ja, jeg har hørt om Abba. Men de var unntaket, og det er snart førti år siden de vant med den helt OK låten «Waterloo». Og det er relativt skrinn uttelling, spør dere meg.

MGP handler primært om nasjonal tevling, latterlige kostymer, koreografi og programledere. Musikken kommer ganske langt ned på lista. Og det er helt greit. Akkurat som det selvsagt er helt greit at folk flest ser på. Og det er ditto greit at folk tar flere dager avspasering for å følge semifinaler og hele sulamitten. Selvsagt er det greit, akkurat som at andre gjør det samme når det er Fotball-VM. Folk lever sine egne liv og bestemmer selv.

At årets norske vinner ble gjenstand for en politisk mediesak, der artistens hudfarge ble brukt som argument for at vi ikke burde heie på henne i de internasjonale rundene, var i grunnen bare trist for den åndelig forkvaklede ordførerkandidaten som lot sitt rasistiske tankegods og sin elendige humor lekke ut på Twitter. Slike holdninger og uttalelser er smått uforståelige og ekstremt duste, ikke minst med tanke på at vi nå skriver 2011. Dustekjerringa som avslørte seg selv ble da også pælma ut av politikken. Men selv da handlet det aldri om musikk. For det er ikke dét MGP handler om. Og det har det så å si aldri gjort.

Så igjen: Undertegnedes totalt manglende interesse for MGP handler verken om image eller prinsipielle motforestillinger. Det er en ren prioriteringssak. Skal jeg høre på musikk, begynner jeg heller å lete et sted der det ikke går førti år mellom hvert gullkorn. Og hvis det står så dårlig til med med de seksuelle fantasiene at man må se på MGP for å memorere lettkledde, polske piker, står det virkelig dårlig til på mer enn ett område for dem det gjelder. Og husk dessuten: Sist Norge vant, med den heseblesende og helt fantastisk irriterende «Fairytale» av Rybak, var resultatet at TV-tilbudet ble svekket som følge av at NRK måtte betale for den påfølgende festen. Og da ble jeg forbanna, da. For da innvirket plutselig MGP på livet mitt.

I skrivende stund vites det ikke om Norge har gått videre til finalen, men alle MGP-eksperter var krystallklare på at det var lett match. Men la oss håpe at hun ikke vinner, men kommer foran Sverige.

Det siste er uansett alltid viktig.

ESC: La oss være enige nå: Eurovision Song Contest er noe skikkelig tullball! Jo da, det er det. Ånkli’, skikkli’ supertullball, er det. JO DA!!!

Lemmy – inkarnert rock'n'roll

I forrige uke ble filmen «Lemmy The Movie» (eller «LEMMY: 49% Motherfucker. 51% Son of a Bitch», som er dens fulle tittel) sluppet på DVD og Blu-Ray, en dokumentar svært mange har ventet på i flere år, med dertil hørende rykter, spekulasjoner og lekkasjer til nett. For alle i verden som har selv bare et fjernt lite gen helt nede på bunnen av genbassenget som banker for rock, er denne filmen ikke bare verdt å få med seg, men heller å regne som obligatorisk innføring av hva dette popkulturelle fenomenet er for noe. Rock’n’roll, altså.

Og det bør du strengt tatt være opptatt av, selv om du ikke har flere tusen skiver og veggene i hjemmet ditt er dekorert av rock-relikvier og postere av dine helter og heltinner. Som Pete Townshend, den legendariske gitaristen i The Who, så klokt sa det: «Rock’n’roll var den største åndelige bevegelsen i det forrige århundre».

Så lik det eller la være, men rock’n’roll har preget og forandret verden mer enn noe annet popkulturelt fenomen de siste hundre årene (for øvrig glitrende redegjort for i den ferske boka «Det ellevte budet» av nordmannen Robert W. Kvalvaag).

Det er mange klokere mennesker enn undertegnede som har prøvd å definere hva selve begrepet rock’n’roll er; og da som et begrep for noe mer enn den rent musikalske stilarten. Forsøkene er nok like mange som de er på å redegjøre for meningen med livet, og svarene er like mangfoldige og sprikende som de er forvirrende. Likevel er det få – med vettet i behold og den minste kjennskap til rock – som vil gjøre annet enn å nikke anerkjennede om du bare svarer «Lemmy» på spørsmålet om hva rock er.
Lemmy Kilmister er nemlig inkarnasjonen på hva alt om rock’n’roll i sin tid iallfall var ment å dreie seg om, en vekker for undertegnede da jeg pløyde meg gjennom dokumentaren.

Og da tenker jeg ikke nødvendigvis på de mest klisjéstenkte elementene med filmen og myten Lemmy. OK, Lemmy har hele sitt liv vært en mann som har levd mytene fullt ut, og som fortsatt gjør det. Et ekstremt hardt liv; der rus, nihilisme, promiskuøs og hedonistisk livsstil har vært de bærende elementene, og der evig turnering med sitt kjære Motörhead har vært eneste jevne inntektskilde.

Turné, på turné, på turné, med lyden på elleve og ei setliste av låter som et utrent øre vil definere som sammenhengende og vill støy fullstendig ute av kontroll, men som i stedet er bluesbasert rock’n’roll fremført med punkens attitude og metal-universets gigantomani og hang til symbolbruk.

Og disse livstilssklisjeene er umulig å skille fra myten Lemmy. Bare det at mannen er i live er i seg selv et medisinsk under det burde vært satt av betydelige midler på å forske på. Som en fan sier i filmen «Etter en atomkrig er det bare to former for levende organismer som vil være igjen på jorda. Det ene er kakerlakker. Det andre er Lemmy».

Men det er ikke først og fremst dette ellevilt usunne næringsinntaket til Lemmy som er mest interessant med filmen. Det som først og fremst fascinerer er at Lemmy, etter over vanvittige 45 år i bransjen, fortsatt gjør nøyaktig det han selv har lyst til. Og de som ikke liker det kan bare vende ham ryggen. For det driter han i.

Og derfor viser han heller en nesten rørende omtanke for sine fans (som muligens overgår hans omtanke for egen familie), der han står sent på kvelden, etter konsert, i turnébussdøra og signerer alt fra gamle LP-er til plakater, CD-er, DVD-er, jakker, pupper og lår. Og vi snakker tross alt om et av verdens største nålevende ikon innen underholdningsindustrien.

Gid noen blaserte realitystjerner eller middelmådige fotballspillere, de som klager sånn på alt det trykket de blir utsatt for, fikk se dette. At det er noen som har forstått at hele deres karrieremessige eksistens står og hviler på nettopp fansen. Og dét har Lemmy skjønt, til tross for at han er i en posisjon der han overhodet ikke hadde trengt å gjøre det.

Hans status og anseelse er allerede gigantisk og uangripelig. Men han pleier fansen sin på en måte som tenderer til å være tåredryppende gripende. Fordi han fortsatt har en ydmykhet til det faget han bedriver.

Eller som Foo Fighters-vokalist og Nirvana-trommis Dave Grohl sier i filmen:
«Keith Richards og alle andre gigantstjerner i rocken kan bare dra til Helvete hvis de sammenligner seg med Lemmy. For mens disse superstjernene knuller unge supermodeller i de dyreste suitene på de dyreste franske hotellene, og surfer på gammel storhet, sitter mest sannsynlig Lemmy i en bandbuss og røyker sigg og drikker Jack & Cola, mens han skriver på låter til ei ny plate».

Den dagen Lemmys legeme har fått nok (hvis det da er fysisk mulig), vil rocken bli så uendelig mye fattigere. De lager ikke slike lenger, og de kommer heller aldri til å bli laget. For Lemmy er rockens motsvar til filmens største nålevende helt, Clint Eastwood.
Eneste nevneverdige forskjellen på de to er at du aldri kommer til å se Lemmy gråte eller skrelle gulrøtter på film.

LEMMY KILMISTER: Ikon, legende, forbilde og fullstendig urokkelig (og mest sannsynlig også udødelig) klippe i rocken.

Kamerater, foren eder!

Det er rart med det. Noen tema genererer flere svar enn andre, og noe av det en skriver skaper reaksjoner som er langt hardere enn hva man selv kanskje hadde forventet. Etter seks år med ytringer i denne avisa har jeg lært meg til at faktafeil er kardinalsynd numero uno. Skriver du noe som ikke stemmer, kan du ta sterk gift på at det er noen der ute som avslører deg. Og det er selvsagt bra. Og ikke minst fortjent.

En annen rød klut er når man skriver at noe bør koste mer enn det gjør. Da er ikke mengden verbale klapp på ryggen noe særlig å skryte av til mor.

Forrige onsdag skrev jeg at jeg ikke synes det er noe stilig at helt spiller nye CD-er med kritikerroste og bejublede artister selges på billigsalg allerede i lanseringsuka. Det har vekket harme der ute. Og dét er selvsagt glimrende, uten at det forandrer mitt inntrykk av virkeligheten overhodet. Hvis man hadde lagt ut på nett en spørreundersøkelse til folk, en ren ja eller nei-undersøkelse, der man spurte om du som forbruker vil betale mer eller mindre for musikk, hadde jeg blitt regelrett rystet om over 10% hadde ytret et ønske om prisøkning.

Og det er nettopp slik denne type undersøkelser fungerer. Folk får en rett til å klage, til å ytre i retning av at hver og en for seg selv skal få litt mer å rutte med. Du slipper å redegjøre for det og du kan derfor bare legge armene i kors og utbryte «Vil ikke betale mer!», attpåtil helt anonymt, og bare ved å utføre et lite klikk.

Neste variant er å klage anonymt på nettet, nå med argumenter, i en eller annen tråd, der man slenger anonym dritt til de man er uenige med. Og de som vil at det skal koste noe for musikk kan du derfor kalle for f.eks. kommunister. I beste fall gærne sosialister. For er du for at noe skal koste noe, eller at det er greit å betale skatt, er du en kommunist, eller i beste fall en gæren sosialist.

Derfor vil Kamerat Egon (under fullt navn, med bilde) fortsette å redegjøre for at musikk, og i særdeleshet den fysiske, bør koste penger. Det er nemlig ingen verdens grunn til at musikalske ferskvarer nå skal måkes ut i februar, med priser som om de var kasserte julenissemasker. Likevel er dette platebransjen gjør. Helt ferske skiver, som på lanseringsdatoen koster kun 99 kroner, en sum som er latterlig billig for et ferskt produkt.

Greit at den koster cirka 80 kroner digitalt, men det er per definisjon et mye kjipere produkt, det inneholder ikke teksthefte e.l. og det har en mye mer lurvete lydkvalitet. Faktisk er dagens CD-er av usedvanlig bra lydkvalitet. At CD-en en dag kommer til å dø helt ut (som jeg for øvrig ikke tror, akkurat som jeg heller ikke gjorde med vinylen. Den ble dødsdømt for over tjue år siden og lever bedre enn på svært lenge) er nå én sak.

Jeg forstår i uansett ikke hvordan journalister i papiraviser kan sitte i fullt alvor og forsvare dette prisselvmordet fra platebransjen. Folk som skriver i papiravisene VG og Dagsvisen (og Nordlys, for den saks skyld) har primært sin lønn betalt fra inntekter av papiravisa. Den fysiske, keitete, gammeldagse og dumme papiravisa. Skulle da disse avisene begynne å dumpe prisene på sine papiraviser, bare for at de tror at de digitale mediene er fremtiden?

Nå har man byttet ut noen dårlige formater, som VHS-kassetter og vanlige opptakskassetter, men det er jo ikke sånn at kinoprisene dumpes, bare for at flere og flere kjøper seg hjemmekinoanlegg? Ikke når man fortsatt tjener penger på det og en stor mengde mennesker er villige til å betale for det.

Da er man nemlig veldig dumme inni hodene sine. Og derfor skrur ikke papiravisene ned prisene på produktene sine, av den enkle grunn at de vil tjene penger, sånn at de kan lønne journalister for å skrive artikler om at det er teit med fysiske produkter og at det er det digitale, og bare det digitale, som er fremtiden.

Og mens de skriver det drikker de flaskevann til over femti kroner literen, uten å klage i det hele tatt, mens rent, kaldt og godt vann finnes i uendelige mengder i springen. Helt gratis.

Og sånn går no’ dagan i Mollboland. Og parallelt med dette driver bokbransjen og lager et lovverk for å hindre at det samme skjer med bøker. Fordi de er redd prisdumping kan få kulturpolitiske følger, ødelegge mangfoldet og favorisere de som allerede er etablerte aktører på markedet.

CD: I likhet med alt annet vi tror komme til å forsvinne, er også CD-en noe vi bare skal nekte å betale for med en eneste gang. For vi vil ha alt gratis! Nå!