Viser arkivet for stikkord elton, john

Eventyret som ble knust

Den største mangelvaren i norske politiske debatter er evnen til å se verden rundt oss i perspektiver. Nordmenn har en lei tendens til å ha hodene sine så langt opp i sine egne rasshøl at de ikke har nubbesjans til å ta innover seg at universet strekker seg litt lenger enn utenfor sin kropps hulrom at det til tider kan være pinlig å høre på. Det er ikke for ingenting at den loslitte floskelen «Skit i Norge! Leve Toten!» har blitt nettopp en loslitt floskel.

I nordmenns iver og selvforsterkende trang etter å bli stadig mer velfødde, feitere og rikere har det åpenbart ramlet av noe av på veien. Vi har så mye olje i øynene der vi bader i vår egen rikdom, at vi knapt registrerer at noen utenfor våre egne grenser ikke oppfatter universet som helt i vater. Og vi vil ha mer. Mye mer.

Vi vil heller ikke dele dette med andre, med mindre det er snakk om en liten avlatsslant, f.eks. under TV-aksjonen, eller som John Fredriksen, som hvert år under sitt årlige førjulsfyll ved Theatercaféen tar seg en strafferunde rundt kvartalet og pælmer et par krøllete femhundrelapper i de lurvete pappkrusene til tiggere som ligger og fryser i Oslos gater.

Denne evige streben etter materiell velferd har gjort at vi bare vil ha mer. Og når begeret er fylt opp til randen går vi videre på det ikkematerielle; altså der vi fortsatt har noe å hente. Og da begynner vi å sprøyte penger inn i næringer som i utgangspunktet ikke har livets rett.

På kulturelle prosjekt som ikke er i nærheten av å være bærekraftige, og som dermed er fullstendig avhengig av økonomisk doping fra Staten eller rallende småjohnfredriksener som lar det dryppe litt på fotballklubber, kulturbygg, turnéstøtte til artister som ikke har nok økonomisk drahjelp fra før til å overleve, eller til lønn for såkalte «kunstnere», som strengt tatt bare et annet navn for «tiltaksløse latsabber, sannsynligvis med rusproblemer».

Og den eneste grunnen til at dette lar seg gjennomføre uten spesielt høylytte protester er at vi rår over en nasjonal pengebinge som allerede er så sprekkfull at murpusset drysser. Ja, en binge som per definisjon er så katastrofalt full at vi har sett oss nødt til å måke det overskytende inn i mer eller mindre etisk tvilsomme fond, så ikke rikdommen skal fordampe.

Og når vi så ligger stappmette og kaver med struttende mageskinn, og vi har betalt regningene for alle de udugelige som ikke selv evner å gjøre opp for seg, og resten er satt på bok, beveger Nasjonen Norge seg over på det åndelige feltet. Da skal vi lage fred på jord og prakke på resten av verden vår egen filosofi. Og da drar vi til Midtøsten, Afghanistan, Afrika, Europarådet og FN-huset og blander oss inn.

Det siste selvopptatte oppgulpet fra Norge er utdelingen av Nobels fredspris til en gjenstridig og lite samarbeidsvillig kineser. Som vi forventer at skal bli båret på gullstol av kinesiske myndigheter, til andre siden av jordkloden, så han kan hetse og rakke ned på sitt eget land for åpent kamera.

Og da begynner glansbildet å slå sprekker. Da noen plutselig så at dette muligens kunne få konsekvenser for eksport av norsk laks til et av verdens største markeder ble lyden i fløyta ganske annerledes. Da fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen plutselig ikke var invitert til å snakke business med kineserne lenger, og vi plutselig så at vi kunne tape litt penger.

Da poppet de politisk korrekte tusseladdene opp som paddehatter. At menneskerettigheter, ytringsfrihet og bla bla bla liksom var så viktig. Og det er jo greit med ytringsfrihet, jeg burde se dét som lever av ytringer, men dette er likevel peanuts mot det som virkelig er alvorlige konsekvenser for Norge og den ikke akkurat betydningsløst lille kinesiske befolkningen. Og det er verken handelsblokader, inntektssvikt eller andre menneskers manglende muligheter til å ytre seg. Det er dét som er så forbanna perspektivløst. For det finnes viktigere verdier.

Og det skulle ta nesten ei uke før alvoret skylte i land langs vår lange kyst. Men da det først kom, så sent som i går ettermiddag, var det godt å endelig kunne lene seg tilbake og konstatere at vi i Norge likevel er best i verden på det å se verden i perspektiver, og det er jo typisk norsk å være god. For i skrivende stund er det hoved- og toppsaken på samtlige betydningsfulle nettsteder i Norge, og attpåtil med sånn «saken oppdateres»-informasjon nederst.

Og vinklingen er lik: Under et digert bilde av en alvorstynget Alexander Rybak, vår største og viktigste nasjonalhelt siden Frithjov Nansen og Thor Heyerdahl, slår krigstypene imot oss. Men det er ikke atomkrig. Det er noe _

Altså en global katastrofe. Thorbjørn Jagland og ansvarlige myndigheter i Norge: Ser dere hvilke konsekvenser dette Nobel-tøyset deres nå får?

Nå får dere skjerpe dere.

Nå er det faen meg nok.

THORBJØRN JAGLAND: Aner du egentlig hva du driver med, og aner du hvilke konsekvenser det har for Norge og uskyldige kinesere? Tydeligvis ikke, spør du meg!

Revolusjonen i Afrika

Det er natt til lørdag forrige helg, i Shabangu street i utkanten av Dube-området, vest i Soweto i Sør-Afrika. Sju gutter i midten av tjueårene står foran ei rusten oljetønne og brenner søppel, varmer seg på fingrene og diskuterer musikk. Gutta er lokale og kaller seg Finni, Senzo, Basil, Chumpy, Lesiba, Siya og Star.

De har rappa en bærbar MP3-spiller fra det lokale supermarkedet. Strøm har de tjuvkobla fra en trafokiosk like bortenfor. De står der og koser seg, spiser fatbread med grillet kylling og drikker Heineken av digre litersflasker. Hodene deres gynger i takt frem og tilbake. I kveld går det i garasjerock. Skikkelig streng, hard og vilt energisk garasjerock. Ut av høyttalerne strømmer lydene av The Cramps’ «Garbageman». De ler litt av dét, at de brenner søppel og spiller «Garbageman». Også nikker de bekreftende til hverandre.

– The Cramps er verdens beste garasjerockband, sier Senzo.

Også går diskusjonen. Finni holder en knapp på The Fuzztones, Lesiba mener at tidlig The Kinks kan regnes som garasjerock, og at de således er øverst på lista, Chumpy hevder at norsk garasjerock er helt på høyde med det beste fra USA og UK, spesielt bandene fra Moss på åttitallet, mens brødrene Siya og Star har slått seg sammen og insisterer på at The Sonics er garasjerockens The Beatles.

– Bortsett fra at G. Roslie var en bedre vokalist enn John Lennon. Primalskrikene hans savner sidestykke i musikkhistorien, tilføyer Siya korrekt og belærende.

Det hadde vært sånn en stund nå. Man kunne merke at en musikalsk revolusjon var i emning. Det formelig sitret i lufta. De sju gutta rundt oljefatet er trendsetterne i nærmiljøet. Det blir slik de sier. Tidligere hadde det gått i helt andre musikkdiskusjoner i nabolaget. Den gang var det monoton house, dunkende trance og amerikansk hip hop som gjaldt, slik det var i store deler av den enorme townshipen utenfor Johannesburg.

Siden en gang i juli 2010 har det derimot gått i knallhard garasjerock, for ikke å glemme bekmørk folk/country, i hvert fall når festene nærmet seg slutten, de var trøtte av all garasjerocken og trengte å roe seg ned med litt smektende folk-toner av deres nye favoritter i Uncle Tupelo, Richard Buckner, Whiskeytown, Gene Clark og mesteren over alle, selveste Townes Van Zandt. Ja, også Mark Lanegan, da. Chumpy hadde sågar fått tak i ei Mark Lanegan-klokke som han hadde kjøpt på eBay med et stjålet kredittkort.

Og ikke nok med det. Det kanskje mest paradoksale av alt var et hele gjengen fullstendig hadde lagt sin elsk på Raga Rockers. Fra Norge! De hadde sågar lært seg flere av tekstene; mange av dem med et lyrisk inn hold som til gagns var kompatibelt med livet i Soweto. Spesielt Basil, denne tynne, blide og konstant leende piratdrosjesjåføren, hadde trykket Raga Rockers og Michael Krohns treffende og grovkantede enderimslyrikk til sitt bryst. Han var blitt glad i å sitere Raga Rockers i lystig lag.

– Blakk! Jeg er helt blakk! Jeg er for lat til å jobbe, for feig til å stjele, for stolt til å tigge spenn. Og får jeg lånt meg en hundrings så havner jeg på fylla og er like blakk igjen!

Basil ler lurt. De andre skåler. Snakker om å ta Soweto-livet på kornet, hoier de, og dét attpåtil sett gjennom øynene på en friker i Oslo i 1984!

Nei, Dube og Soweto er ikke hva det engang var, spesielt ut ifra et musikalsk ståsted. Og dette er ikke nabolaget som er fremmed med endringer og det å tilpasse seg nye tider. Selv disse unge gutta husker første gang de kunne gå opp og ned Shabangu street på nylagt asfalt. De husket da springvann, elektrisitet og kloakk ble vanlig blant folk. De husker da Apartheid-systemet ble knust.

Men dette er ikke engang historiske fotnoter sammenlignet med den musikalske revolusjonen som nå er i gang. Den vil ikke la seg stoppe. Akkurat som demokrati og krav om grunnleggende borgerrettigheter presset seg frem fra dette miljøet, står nå Soweto, Sør-Afrika, hele det afrikanske kontinentet og deretter resten av verden foran en ny, musikalsk dagsorden der garasjerock, folk/country og Raga Rockers vil vise vei og knuse hul, vestlig kropp-pop, trance og andre vederstyggeligheter til kulturell pinneved.

Og alt dette bare fordi min 160 GB iPod classic tilfeldigvis ble stjålet i Shabangu street da jeg var der i forbindelse med Fotball-VM i sommer. Vel, jeg liker iallfall å tenke at dette ble følgene av tyveriet. Og man sjekker aldri gehalten eller troverdighetsnivået i en god historie eller til en rørende idé. Man lukker heller øynene og drømmer. Og drømmene skal man definitivt ikke ta fra noen.
Heldigvis hadde jeg backup.

ROCKREVOLUSJON: Garasjerockere, folk/country-entusiaster og Raga Rockers-fans i alle land: Foren eder!