Viser arkivet for stikkord festivaler

Overprisen for popen

FESTIVALPUBLIKUM: Vi har det ikke så verst her til lands, og vi har så definitivt råd til å dra på festival. Men det er ikke lov å kaste øl i været og på hverandre. Hører dere?! IKKE!

Festivaler har blitt stadig dyrere å gå på, kunne NRK-radioprogrammet Kulturnytt nylig melde. I snitt har de fleste norske festivaler økt prisene på festivalpass med en hundrings i året de to siste årene. Det er mange forklaringer og forsøk på å analysere hvorfor.

Bransjeveteran Joakim Haugland mener det er artistene som tar igjen for at de har mistet inntektene av platesalg. Jonas Prangerød i Øyafestivalen mener det er fordi programmet deres har økt i kvalitet. Asbjørn Slettemark i Lydverket mener det er folks stadig økende krav til komfort. Jørgen Roll hos Norwegian Wood mener det er basale tilbud/etterspørsel-mekanismer, og han får videre støtte fra Aftenpostens Joacim Lund.

Debatten har ikke akkurat rast etter saken ble omtalt i diverse medier, og da er det selvsagt lett å gi spesielt de tre siste rett. Folk vil ha bra artister, folk vil ha økt komfort og folk er betalingsvillige. Men er det så forbanna dyrt? Jeg synes ikke det. Ikke i det hele tatt. For godt under tusen kroner dagen kan man i dag velge blant et uforsvarlig høyt antall festivaler rundt om i Norge.

Et dagspass til Buktafestivalen og Døgnvillfestivalen koster det samme; altså 699 kroner. Kjøper du et helgepass for hele rukkelet tar Bukta 1.399 og Døgnvill 1.649. De dyreste og største festivalene i Norge ligger på en hundrings mer i dagspass (Øya, Norwegian Wood og Hove tar alle rett over 2.000 kroner for hele festivalen, som også arrangeres over en dag mer enn kollegene i Tromsø). Det er ingen som skiller seg nevneverdig negativt ut her.

Og dette er ikke dyrt. Tar man de ovennevnte festivalene, tilbyr de alle et stort utvalg band og artister man hadde måttet betale uhorvelig mye mer for om man skulle sett dem på klubb hver for seg. Og da vil kanskje mange mene at det er for dyrt å overvære konserter på klubb her til lands. Det synes jeg heller ikke. For det første er det ekstremt mye mer kostbart å arrangere klubbkonserter. Og komforten er betydelig høyere, iallfall om værgudene ikke spiller på lag. Man slipper også stinkende mobildasser og man er i minst like trivelige omgivelser som det festivaler kan tilby.

Når det koster over 300 kroner å dra på sirkus og se noen neddopa og flegmatiske elefanter og klovner (jeg håper begge er dopa, for deres egen del) er det ikke dyrt å betale det dobbelte for en hel dag med relativt vitale artister, samt noen lys, levende dinosaurer (dopa eller ikke).

For vi er rike. Uanstendig rike. Og derfor kommer det selvsagt artister til landet vårt fra hele verden for å gjøre seg fete. I enn tid da selv store deler av Europa vakler og skjelver på økonomiske leirføtter, streiker vi oss til enda mer lønn og søtsaker. Artister fra USA, og da snakker jeg ikke om Rihanna, Bruce Springsteen, Tom Petty eller Neil Young (disse kan ta omtrent hva de vil for å spille hvor de vil) ler hele veien til banken og strømmer til Norge.

Og nå er det flere og flere av dem som venter til festivalsesongen er på trappene, fordi det da er ekstra mye penger å hente. At dette rammer klubbene hardt er en annen diskusjon, som vi kan ta senere. Men siden vi elsker festivaler (det finnes ikke en kommune i landet som ikke har minst et tosifret antall av dem) er alle parter fornøyd. Festivalene skriker etter headlinere og plakatfyll, og bookingbyråer, agenter og artister casher inn over en høy og lav sko.

Og så lenge det av én eller annen grunn fortsatt er kjempepopulært å kaste øl opp i lufta på festivaler, bør iallfall de som gjør dét holde kjeft. For når man kaster ut øl i vilden sky, som man har stått i kø for kjøpe, og som koster langt over hundre kroner literen, er det ikke lov å klage på festivalprisene. Eller, da er det for så vidt ikke lov å klage på prisen for noen ting i hele verden, inklusiv alt av drikkevarer og flytende væske, bensin medregnet.
Da har du det for bra. Og du fortjener smekk på rumpa og lønnsreduksjon.

Lystbetonte forsetter for 2011

«Jeg har absolutt ingen nyttårsforsetter. Jeg er perfekt».

Sitatet er ikke fra undertegnede. Det er fra Tommy i tegneserien Tommy og Tigeren, men det er likevel fristende å henge seg på Tommy. Ikke fordi jeg på noen måte mener jeg er perfekt, men fordi det er så fordømt kjedelig med alle disse nyttårsforsettene. Grunn: De dreier seg så å si alltid om lovnader som skal begrense det artige i livet, og som dermed betyr et liv i stadig mer asketiske retninger. Og det er jo dæven så kjedelig.

Kutte røyk, drikke mindre øl, jogge mer, fjerne feit mat og salt fra menyen, se mindre fotball på TV, bli flinkere å planlegge økonomi og kjøpe mer varer på salg.

Og misforstå meg for all del rett, det er selvsagt fornuftige forsetter alle sammen, og jeg skal overhodet ikke fordømme en eneste person som strekker seg etter fornuftens høyder. Det er selvfølgelig helt i orden. Men ingen må komme her og si at forsettene nevnt over representerer noen særlig glede eller forutsetninger for å se på 2011 som et gøyalt år det skal bli stas å gyve løs på.

Vel, man kan selvsagt peke på at resultatene forsettene på sikt vil generere er av den gode sorten, men akkurat som at barn kan bli fortalt hver bidige kveld at det er viktig og lurt å vaske av seg grønske og annen skitt før de legger seg om sommerkveldene, er det ikke det samme som at det føles motiverende. Fornuft kan så visst være hardt å svelge.

Og derfor er det jo mye morsommere å sette opp ei liste over artige gjøremål det dermed er rålett å motivere seg til. Selv har jeg kommet frem til følgende kulturelle oppstivere jeg skal skjerpe meg på for akutt økning av livsglede i 2011:

Se flere konserter:
Til tross for at jeg både arrangerer konserter og går på mye konserter fra før, bør jeg gjøre det atskillig mer. På festivaler, men også på klubbkonserter. Og jeg skal bli flinkere til å sjekke ut flere band og artister jeg visste mindre om fra før. Og det kan man gjøre både på klubbnivå og når man oppsøker festivaler. Man går som kjent glipp av mye om man kun sjekker ut det man vet hva er fra før. Og det er artig å sjekke ut nye ting, man kommer i kontakt med folk (for dem som liker slikt), og på toppen av det hele er en fabelaktig konsert noe du lever lengre på. Dessuten er en genuin konsertopplevelse noe helt annet enn den nytelse og tilfredsstillelse du oppnår ved å spille musikk hjemme i stua di. Jeg blir sur om jeg ikke har sett over hundre konserter når året er omme.

Kjøpe mer musikk:
Jeg synes det er gøy med Spotify, og spesielt WiMP, og jeg kjøper dann og vann musikk digitalt fra iTunes. Men du store all verden så gøy, også så mye gøyere, det er å komme hjem med en pose full av fysiske plater; på vinyl eller CD. For ikke å glemme den sitrende følelsen man får når det ligger en hentelapp i postkassa, som du vet bebuder herlig importsnadder fra Det store utland. Åh, så gøy! Jeg skal kjøpe mye mer musikk. Dessuten ser det stilig ut i hyllene i stua. Jo, tenk for at det gjør det!

Lese mer bøker:
Min evig dårlige samvittighet, dette. Men det å lese bøker er ikke noe som har noe med plikt å gjøre. Jeg bare vet at jeg synes det er udelt dritmorsomt. Bieffektene er så avgjort også til å leve med, siden det å lære noe (pensumlitteratur utgår i denne sammenhengen), utvide eget ordforråd og bli underholdt er vanskelig å se på som ødeleggende i noen retning.

Skryte mer når jeg synes noen har vært flink:
Og, nei, dette er ikke noe hippietull jeg har kokt sammen i kjølvannet av floskelmammuten «framsnakking». Jeg mener derimot at jeg skal bli flinkere med å fortelle folk direkte til dem at jeg synes de er flink når de har vært det. Man flytter ikke fjell, men folk rundt deg blir litt gladere, du styrker sågar ditt eget selvbilde noen prosent, verden blir et bitte litt hyggeligere sted å bo, og det er da noe, er det ikke?

Ser dere, dette er atskillig artigere enn å hoste opp lovnader om å bygge nytt utedass på hytta, kutte majones eller bli flinkere til å være hyggelig med parkeringsvakter. Ei liste over det du faktisk har genuint lyst til vil alltid knuse den uoppnåelige lista over kjedelige gjøremål. I lange løp gjør den deg dessuten lykkeligere, og du blir lettere å leve med. Og da er valget enkelt for meg.
PS: På nyttårsaften lover jeg alltid meg selv å drikke mer champagne det neste året. Der må jeg snart se til å skjerpe meg. Ergo: jeg skal bli flinkere til å drikke champagne i 2011. Banna bein!

TOMMY OG TIGEREN: Smarte gutter som har skjønt absolutt alt