Viser arkivet for stikkord frp

Skal vi forby alt vi ikke liker?

Tigging opptar mange. Det har jeg fått bekreftet i uka som har gått siden jeg sist skrev om det, på nettet og via e-post. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Det Store Spørsmålet later til å være om man skal forby tigging eller ikke. I dag er tigging lovlig, noe det har vært siden et samlet storting opphevet løsgjengerloven og tiggerforbudet i 2005, men det er allerede politiske krefter som vil innføre forbud igjen. Les mer…

Verdens dummeste land

Det skjedde i de dager da jeg pleide å høre på radioprogrammet Politisk kvarter. Nærmere bestemt i går. Om morgenen liker jeg å bli oppdatert på hva som har skjedd i verden siden sist. Så jeg pleier å høre på kanalen Alltid nyheter, spise frokost og lese aviser.

Derfor var skuffelsen stor da jeg i går oppdaget at radioen var tunet inn på et politisk satireprogram. Først trodde jeg det var et opptak av Hallo i uken, der noen parodierte Frps Torgeir Trældal, nordlending og medlem i næringskomiteen.

Ordrett brølte vedkommende indignert fra radioapparatet på kjøkkenet:
«Det er pinlig at verdens rikeste land ikke klarer å brødfø sitt eget folk»!
Han tordnet videre:
«Nå er det smør. For noen år siden pinnekjøtt. En annen gang ribbe eller fløte»!

Da jeg skal til å skru meg bort fra humorkanalen, jeg orker ikke humor og satire på morgenen, jeg vil ha tørre nyheter og debatter, ser jeg til min forskrekkelse at jeg faktisk er tunet inn på rett kanal. Det er ikke en parodi. Det er derimot en ekte norsk stortingspolitiker som sitter og fyrer seg opp fordi Norge etter sigende ikke er i stand til å brødfø folket sitt.

Jeg kan formelig høre ham hytte med nevene. Råvaren vi mangler er ikke vann, brød, korn eller poteter. Men smør. Én gang hadde det vært tynt med ribbe. En annen gang pinnekjøtt. I verdens rikeste land, altså. It’s hard to be a nissemann.

Nå skal jeg ikke gå inn på noen debatt om norsk landbrukspolitikk. For det er ikke dét dette handler om. Dette handler heller primært om anstendighet, perspektiver og skamvett, eller eventuelt en total mangel på det samme. Det er sagt og skrevet masse om den såkalte smørkrisa i verdens rikeste land, men debatten har i all hovedsak vært basert på et årsak/virkning-perspektiv.

Men vi i verdens rikeste land skylder heller verden rundt oss å ta noen steg tilbake og konsentrere oss litt mindre i om denne angivelige krisa skyldes dårlig planlegging eller et rigid regelverk for melkeproduksjon i norsk landbruk, eller om den eventyrlig sinnssyke massepsykosen lavkarbodiett er årsaken. Det er ikke der fokuset bør være.

Det største matrelaterte problemet i verdens rikeste land er ikke mangelen på matvarer, men den vanvittige overfloden, og det enorme berget av mat vi kaster. Suppler det med et økende overvektsproblem i befolkningen, som et stort antall mennesker nå prøver å løse ved å spise enorme mengder egg & bacon, og du har ei tegning av en verden som er i ferd med å bli drivende ko-ko.

Bare det å snakke om matmangel her til lands er så vulgært og perspektivløst at det er til å bli dårlig av. I verdens rikeste land er vi så rike at matvarekjedene krangler om kundenes gunst ved å selge ribbe så billig at folk kjøper det og bruker det til hundefôr. Og samtidig sitter stortingsrepresentanter på riksdekkende radio og hytter med nevene og hyler og bærer seg fordi vi påståelig ikke klarer å brødfø oss.

Det er nesten så jeg begynner å heie på Frp-generalen Carl I Hagens formaninger om å gjeninnføre juling og ris på rumpa for å straffe folk, i oppdragende øyemed. Senere på dagen hørte jeg to politikere, for øvrig fra samme parti, som i fullt alvor foreslo å bøtelegge de som gir penger til tiggere. 4.500 kroner mente de ville virke passe avskrekkende.

Det er urovekkende få i verdens rikeste land, der over nitti prosent er registrert som kristne, som later til å ha skjønt innholdet i juleevangeliet.

SMØR: Akkurat som under forbudstida, da folk begynte å mekke egen alkohol i okkulte kjellere, har den siste tidas smørmangel fått i gang kreativiteten blant fotfolket, blant annet ved å lage svartebørssmør ved hjelp av god, gammeldags, manuell kjerning

Respektér sofaen

Hele 37,5 prosent av landets stemmeberettigede lot av forskjellige årsaker være å avgi stemme ved årets kommune- og fylkestingsvalg. Det har ikke vært måte på hvor mange som har uttrykt bekymring og indignasjon på demokratiets vegne over dette faktum. Effekten av terrorangrepet 22. juli ble altså ikke like demokratisk utslagsgivende som det mange hadde håpet på.

Hva årsaken til dette er, tevles valgforskere, politikere, akademikere og all de andre dyra i Hakkebakkeskogen om. Ingen har svaret. Ergo må vi andre også ha lov til å synse litt. Og dette handler altså om landet generelt og sett under ett. Ikke hver enkelt kommune eller by, noe som krever mange, lange og interne forklaringer.

Det som virker å være på det rene er at krisestemninger og kollektiv uro gjør folk mindre lysten på å ta sjanser, at de heller tviholder på det trygge og søker mot politiske valg de allerede kjenner innholdet i. I Norge vil dette tradisjonelt sett si at folk sokner mot de historiske gigantene Arbeiderpartiet og Høyre.

Det har også skjedd ved årets valg. Å gi 22. juli den hele fulle forklaringen er likevel for enkelt. Man vet at Arbeiderpartiet gang på gang har vist en formidabel mobiliseringsevne når det drar seg til, og Høyre har da også vokst jevnt og trutt på meningsmålingene lenge før tragedien i Oslo og på Utøya fant sted.

Nå er jeg selv av den oppfatning at en av de viktigste godene ved å bo i et fritt demokrati er retten til å treffe egne valg og gjøre som en selv vil, iallfall innenfor et relativt anstendighetsnivå og uten å bryte loven. Å la være å stemme er også en rettighet, og det dummeste vi som stemte gjør nå er å rakke ned på, uffe oss eller latterliggjøre de som avsto fra å benytte seg av stemmeretten sin.

For de har også bestemt seg. De har bestemt seg for å gi faen. Og vi kan mislike det herfra til evigheten, akkurat som vi kan velge å mislike at presumptivt oppegående mennesker stemmer på politiske partier vi selv ikke hadde tatt i med ildtang. Demokrati er også å godta at dine medborgere gjør andre valg enn du selv ville ha gjort.

Og til alle de hverdagsheltene som driver partipolitikk i Norge, for det mener jeg helt uironisk at dere er, så fremstår dere nok dessverre som dørgende kjedelige og uinteressante for mange. Selv tradisjonelle oppviglere og opposisjonelle partier som Frp og SV er ikke lenger noe gøy å stemme på, om man har lyst til å vise fingeren til det politisk etablerte Norge. Når Frp mest av alt ønsker å komme i styre og stell og bli et bredt parti «for folk flest», mister de ei fjær i hatten for mange.

Og et Frp som må drive en valgkamp med bremsene inne på fremmedfryktsaken mister mye av sin politiske attraktivitet for mange. Akkurat som miljøpartiet SV, som går i demonstrasjonstog utenfor Stortinget og roper slagord mot miljøpolitikken til regjeringen de selv sitter i.

Da er det lett å sitte igjen med inntrykket at de tradisjonelle opposisjonspartiene har det samme forholdet til reell politisk makt som bikkjer har til bilene de elsker å jage og bjeffe mot. For de aner virkelig ikke hva de skal gjøre når de tar dem igjen.

Og sentrumspartiene og de ytre fløyene mangler allmenn appell. Og da lar mange være å stemme. Fordi de tenker at det ikke er viktig nok om det blir Høyre eller AP. Da er det er deres demokratiske rett å slippe å mene noe. Dessuten er de strengt tatt inne på noe vesentlig.

SOFAVELGER: 37,5 % av de stemmeberettigede lot være å stemme ved årets valg. Det har skapt mange unødvendige og moralistiske bekymringer blant folk.

Kulturell fremmedfrykt

Det er nesten en hel måned siden Frps Christian Tybring-Gjeddes innlegg «Drøm fra Disneyland» sto på trykk i Aftenposten. Siden har debatten levd og pulsert i landet. Og det er selvsagt bra. Kun med dialog og debatt er det mulig å dra dette lille landet videre, men jeg haddepersonlig tenkt å la det hele ligge i utgangspunktet.

Grunn: Jeg synes hele innlegget var så stupid og logisk haltende i sin egen urimelighet at jeg tenkte det ikke var noen vits å ta til motmæle. Jeg kan ikke huske sist jeg leste noe så intolerant og fremmedfryktfullt, og i hvert fall ikke fra en presumptivt aktet stortingsrepresentant.

Innholdet i innlegget kjenner vel de fleste nå. Pga. den påståtte vederstyggeligheten flerkultur kommer den norske kulturen, enn si hele landet vårt, til å (sitat:) «rives i filler». Og det var nok til at jeg datt av hele debatten. Eller «debatten», om du vil. Når man nå ser hva som skjer i Sverige, der et parti mer eller mindre utelukkende basert på fremmedfrykt får inn hele 20 representanter i Riksdagen, er det viktig å ta tak i denne debatten også på eget gress. Veldig viktig, er det.

Tybring–Gjedde skriver blant annet følgende:
«Norsk kultur er summen av det vi feirer på 17. mai: Felles land, historie, tradisjoner, språk, høytider, religionsbakgrunn, verdigrunnlag, kulturarv, lovverk, valuta, skikk og bruk, flagg, oppvekst, forsvar, nasjonalsang, kongehus, landslag og tusen andre små og store ting som utgjør et kulturfellesskap. Det er norsk kultur for alle dere som er tilgjort uvitende».

Nå er det lett å påpeke en haug ulogiske påstander og selvmotsigelser bare i dette lille utsnittet. Som f.eks. at vi har importert både kongehus og religion fra utlandet (Kong Harald er den første som ikke har importert dronning fra utlandet), at nasjonalsangens tekst er skrevet av en ateist, at vårt forsvar er en del av et internasjonalt samarbeid som også inkluderer en rekke land og kulturer som er langt unna alt som er norsk (og som kriger i lag i f.eks. Afghanistan), at våre høytider (jul, påske, pinse) er alt annet enn urnorske osv. Det er nå én sak.

Det største logiske hullet er likevel at man liksom skal være nødt til å ta et valg for om man enten vil ha norsk kultur eller den flerkulturelle. For dette er ikke noe enten eller-spørsmål. Begge deler eksisterer ved siden av hverandre, og det er ikke slik at det ene utelukker det andre, jamfør debatten om man støtter pølse eller lompe.

Det er fullstendig meningsløst, akkurat som at du ikke trenger å tilhøre noen spesiell trosretning eller kulturell bakgrunn for å kunne heie på landslaget i f.eks. fotball (et spill som eksisterer over hele verden og som ikke er et særnorsk fenomen i det hele tatt. Da hadde vi jo i så fall ikke hatt noen å spille mot).

Vi er et lite land, greit nok, og jeg har overhodet ikke noe imot å ivareta våre egne kulturelle skikker, men det er nå en gang slik at det som har fått både Norge og resten av verden fremover er når man nettopp har blandet kulturer. Det er når kulturer krysses og blandes at det oppstår så vel magi som nyvinning, og ikke når man sitter på hver sin lille øy og nekter å utveksle ideer og erfaringer med hverandre.

Derfor er det eksotiske krydderet pepper i fårikålen og på ribba vår, derfor dro noen ut i verden og kom tilbake med kaffe og te så vi i dag slipper å drikke kokt myrvann, derfor ble poteten (som vi høyst ufortjent regner som urnorsk) importert fra Sør-Amerika osv. Og vi har tatt til oss hvitløk, pizza, tapas, lasagne, taco, sjokolade, brus, vin, iskrem m.m. og gjort det til en selvfølgelig del av vår egen kultur. For ikke å snakke om den suverene matmetaforen bacalao, der potet, klippfisk, hvitløk, olivenolje og chili skaper en flerkulturell og kulinarisk premieblanding.

Og jeg er helt vanvittig glad for at vi har importert og blitt påvirket av andre kulturer når det kommer til musikk, da jeg har et heller begrenset engasjement i forhold til tindrende ren norsk folkemusikk. Ikke at det er noe galt i den, men jeg elsker rock, pop, country, blues, gospel, soul, garasje osv., musikkgenre som aldri ville nådd meg om jeg bodde i et land der kulturell proteksjonisme var den styrende malen. Og jeg har snakket med folk som har bodd i kulturelt lukkede samfunn, som har lyttet i smug til smuglekassetter med såkalt ødeleggende, utenlandsk kultur.

Det gamle Øst-Europa, som jeg antar ikke appellerer 100% til Frps partiprogram, var spesielt glade i dette. Kina og Nord-Korea praktiserer det fortsatt, uten at akkurat store deler av verden applauderer det.

Den suverent viktigste kulturstormakten i dag er USA, dette i anførselstegn relativt unge landet (iallfall om vi for en stakket stund glemmer indianernes skjebne), og nettopp denne kolossale smeltedigelen av ei multinasjonal gryte er nok en stor del av svaret. Rock, soul, pop, funk, disco, hip hop, garasje, crooning osv. er alle musikalske avarter som hver og en har oppstått i det øyeblikket kulturelle motsetninger har møttes og blitt blandet med hverandre.

Lik det eller la være, men slik er det. På samme måte kommer også Norge til påvirkes av verden utenfor så lenge vi velger å la fremmedkulturelle slippe til over grensene våre, og så lenge vi selv reiser ut i verden og tar med oss hjem igjen impulser fra en verden som –enten vi vil eller ikke– er mye større og innflytelsesrik enn oss.

Akkurat som at Tybring-Gjedde tok deler av sin utdannelse på to forskjellige amerikanske universiteter. Det vil overraske meg om han ikke hadde med seg én eneste ny tanke hjem. Ikke tror jeg det ville revet Norge i filler heller. Det vil derimot intoleranse, fremmedfrykt og banal Stutum-paranoia gjøre til gagns.

Og det har vi ikke råd til.

NORGE: Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem. Og takk og lov ønsker de fleste også å ta inn over oss andre kulturer og tradisjoner. Det er da vi virkelig stiger frem.