Viser arkivet for stikkord gaga

Hvem har et moralsk problem?

Vårt lille og rare land har en lei tendens til å bli grepet av kollektiv, moralsk panikk. Vi så det da vokalisten i Plumbo plumpet i salaten med en stupid uttalelse i lysebrun innpakning. At det var dustete var det ingen tvil om, men det hjalp likevel ikke at den småfulle klovnen umiddelbart la seg skinnflat og beklaget seg. Øl ble kastet.
Les mer…

Bob vs. Gaga: 100-0 (minst)

Hvert år publiserer det amerikanske magasinet Forbes ei liste over det de mener er de ti mektigste kjendisene i USA. Fire av de siste sju årene har talkshow-ikonet Oprah Winfrey toppet lista, en vurdering det er vanskelig å sette seg imot. I år er det Lady Gaga. Det er selvsagt sludder og pølsevev.

Lady Gaga er så avgjort en av de mest populære artistene i verden akkurat nå, men hvor mektig artisten er, kan saktens diskuteres. Hun selger fryktelig mange plater, og har på sett og vis vært trendsettende i moteverdenen (tror jeg). Og det er klart, målt opp mot samtidige ehh… «ikoner» som Britney Spears, Avril Lavigne, Paris Hilton, Jessica Simpson og hva de nå heter alle sammen, er det ikke mye som skal til for å fremstå som både mektig og viktig. «I den blindes rike er den enøyde konge», som et klokt menneske en gang sa.

Lady Gaga gjør det Madonna allerede har gjort hundre ganger før, som David Bowie gjorde før henne igjen, og er akkurat like sjokkerende som en pakke cornflakes, uansett hvor lite klær hun har på seg, og om klærne hennes er laget av kjøtt eller potetgull. Faktisk hadde hun sjokkert mye mer om hun hadde gått i kloster eller pakket seg inn i masse klær. Men det er nå artig førr ongan.

Og jeg forsvarer enhvers rett til å digge hennes klær, hatter, sko og sminke. Ja, det er nesten så jeg forsvarer deres rett til å digge musikken hennes òg. Men uansett hva folk måtte synes, beklager jeg å meddele følgende: Lady Gaga har ikke flyttet musikkhistorien en millimeter. Sorry. Ikke at det er noe mål i seg selv, men den dagen historien skal oppsummeres, er ikke Gaga engang en parentes. Ikke er hun mektigere enn USAs utenriksminister heller.

Og der Lady Gaga har virvlet opp litt støv, er det andre som har flyttet fjell. Sett fra et musikalsk ståsted er det ingen som har gjort dette i større grad enn Bob Dylan, i hvert fall om vi snakker om nålevende. Og da regner jeg Elvis som død, samt at Ringo jo er noe for seg selv.

I går fylte Bob Dylan 70 år, et jubileum det er all mulig grunn til å reflektere over på mange måter. Nå har jeg aldri selv hevdet å være noen ekspert på Dylan. Jeg har noen og tredve plater med ham, og mange av disse har jeg hørt ekstremt mye på. Spesielt de fra 60- og 70-tallet. Men noen ekspert på Dylan har jeg aldri vært, og det kommer jeg heller aldri til å bli.

Dylan-eksperter, som selv gjerne kaller seg dylanologer, er i sannhet ganske enerverende mennesker. De har ofte en sykelig ensporethet i smak, er høyt utdannet, er menn og over femti år. Og de mener Dylan bør få Nobelprisen i litteratur. Det siste skal jeg komme tilbake til.
Før jeg begynte å jobbe i herværende avis skrev jeg en artikkel her, der jeg litt flåsete, det må jeg medgi, rakket ned på det som da var Dylans siste plate, og der jeg skrev jeg var lei av at artister ble vurdert ut fra artistnavn og tidligere bravader i stedet for hva de leverer i nuet.

Essensen står jeg fortsatt inne for. Jeg har sjelden mottatt mer kjeft. Akkurat som ventet. Dylan-fansen er ofte parodisk selvhøytidelige (noen har helt sikkert begynt å skrive nye hatinnlegg allerede). Og så glemmer de åpenbart av at Dylan selv nærmest har gjort det til en kunst å vende ryggen til og ignorere, for ikke å si gjøre narr av, de mest fanatiske av sine fans. Noe han fortsatt gjør. Bare gå inn på bobdylan.com og les bloggen om hans siste konsert i Kina, om du trenger ferske bevis.

Og sånn har han alltid drevet på. Han skjelte ut de gamle, intellektuelle og middelklassesentrerte folkmusikerne i New York, han plugget i elgitaren og ble kalt Judas av sine egne, og den dag i dag gjør han fortsatt liveversjoner av klassikerne sine så ugjenkjennelige (av en kollega av meg kalt «ædda bædda-versjoner») at det kan ta motet fra sterkere menn enn undertegnede.

Og han sier rett ut at han gir fullstendig faen i Nobelprisen, av den enkle grunn at han selv skriver tekster som er ment å skulle synges, og sannsynligvis også i dyp respekt for mange av sine store litterære og poetiske forbilder.

Men hans viktighet og kulturelle påvirkningskraft er 100% udiskutabel. Og om nye 70 år er han fortsatt en av overskriftene, mens Lady Gaga kanskje huskes for at hun hadde en kjole av kjøtt. Det er nok i sannhet det beste hun kan håpe på.

BOB DYLAN: «Jeg fikk en telefon fra Lady Gaga her en dag, der hun sa at jeg burde kjøre mye mer motorsykkel. Kan dere skjønne hvorfor hun gnåler i vei om dette?» – Bobber’n viser at han fortsatt ikke har gjennomskuet Lady Gagas onde plan for å ta over tronen hans.

Med hodet i fortiden

Teknologien har bare de siste årene utviklet seg så hurtig at det per i dag er helt fullstendig umulig å forutsi fremtiden. Kommer fysiske plater til å forsvinne helt? Vil folk lese bøker, eller kun e-bøker i fremtiden? Blir papiraviser fullstendig borte fra kioskene? Og så videre.

Selv om diskusjonen er viktig, relevant, interessant og nødvendig er det likevel ikke til å stikke under en stol at jeg personlig synes den begynner å bli energitappende, repeterende og søvndyssende. Og jeg har gjort meg opp en mening, nemlig at både musikk, film og bøker uansett aldri bør bli gratis. Åndsverk er pokka nødt til å, på en eller annen måte, koste penger. Alt annet avfeier jeg som stupid og – ikke minst ­– urimelig.

Skriver du en låt eller ei god historie, eller kombinerer begge delene i en film, skal det lønne seg for dem som beriker livene våre med å gjøre det. Og dyrker du tomater må det koste penger for de som har lyst til å spise dem. At alle tomater som ikke er gjemt bak strøm- og piggtrådgjerder skal sees på som fritt frem til å forsyne seg av er ikke en filosofi jeg deler. Det samme mener jeg om åndsverk. Og derfor synes jeg det var barnslig morsomt da bandet Enslaved dro på fjellet og «lastet ned» en av sauene til Lars Sponheim, etter at partiet Venstre tok til orde for å åpne for fri nedlastning av musikk.

Men nå skal jeg ikke repetere meg selv i et forsøk på å si at jeg er lei av å repetere meg (Oops! I did it again!). En annen gjenganger det snart må bli slutt på er (primært store) artisters helt hinsides enhver fornuft dustete restriksjoner på foto under konsertene deres. Dette er i og for seg ikke noe nytt. En rekke artister har i mange år benyttet seg av svært rigide kontrakter som akkrediterte medier har blitt tvunget til å skrive under på om de har ønsket å ta egne bilder fra konsertene deres. Reglene i disse kontraktene har vært alt fra at artistene selv skal ha rettighetene til bildene som blir publisert, at de skal ha en eller annen agent til selv å bestemme hvilke bilder som skal publisheres osv.

Den vanlige reaksjonen fra pressen, ikke minst i Norge, har vært at man har sett på dette som en eller annen form for bisarr sensur av pressen, og kutymen fra de involverte publikasjonene har vært å boikotte dekningen av konsertene. Dealen er veldig grei: Vi slipper inn på konserten og omtaler den, og vi illustrerer den med bilder fra den aktuelle hendelsen. Hvis ikke lar vi rett og slett være å omtale hele hopprennet. Dette er ikke bra nok for alle. Ozzy Osbourne, Dolly Parton, Guns N’ Roses, The Sex Pistols m.fl. er noen eksempler. Rekken av artister med lignende klausuler for foto er nærmest uendelig.

I helga var gigantartisten Lady Gaga i hovedstaden, og norsk presse hang rundt henne og crew som tilbakestående paparazziparasitter. Det er ikke hver dag vi har superstjerner av dette formatet, selv i vår egen hovedstad. Og Gaga hadde en så detaljert og journalistisk begrenset kontrakt at våre største aviser nektet å skrive under på den. Likevel valgte de å anmelde konserten. At de alle burde vist fingeren til hele greia er nå én sak. Det får være makan på bortfall av integritet.

Det prinsipielt mest dustete med saken er likevel konseptet i seg selv.
I dag består publikum på enhver konsert av en gjeng der anslagsvis 90% av de fremmøtte er i besittelse av mobiltelefoner og digitalkameraer med megapixel nok til å ta prima bilder av ypperste kvalitet, enn si filmopptak som de igjen kan legge ut på YouTube o.l. Da blir det ganske fjernt å skulle nekte de få profesjonelle yrkesfotografene samme muligheter.

Og hva er det de er redde for? Bilder av seg selv i kompromitterende stillinger? Da hadde det kanskje vært tryggere å la være å holde konserter. Og da burde så avgjort idrettsutøvere være adskillig mer paranoid; f.eks. Petter Northug jr. eller Ole Einar Bjørndalen, der de fosser over mål med hele ansiktet tilgriset av sine egne, halvfrosne kroppsvæsker. Ja, her burde sågar publikum være de som var mest opptatt av å bli skånet for griseriet. Man kunne i det minste «åtvara mot sterke og fælslege scener».

Selv på fotballkamper i Tyrkia har ikke politiet lov å ta mobiltelefonene fra publikum, selv om de er redde for at de skal bli brukt som kastevåpen. Noe sier meg at Lady Gaga-fansen er en mindre trussel mot hovedattraksjonen enn Fenerbache-fansen. Strikse fotorestriksjoner tilhører fortiden. Og selv om ikke all fremgang er synonymt med fremskritt er disse fossile begrensningene i overkant patetiske.

LADY GAGA: «Nei! Nei! Nei! Ikke ta bilde nå! Vent til jeg får tatt på meg litt mer klær’a!» «Ikke? OK, da. Men skynd deg. Jeg må spurte bort til Mono snart, skjønner’u!»