Viser arkivet for stikkord grunge

Massiv tjueåring

Førstkommende lørdag er det et aldri så lite 20-årsjubileum. Nirvana-plata «Nevermind» kom ut 24. september 1991, og hva man nå enn måtte finne på å mene om både bandet og skiva, er det uansett helt umulig å forbigå det faktum at den forandret hele musikkindustrien over natta. For en nittenåring fra Fauske som hadde flyttet til Tromsø og akkurat hadde begynt på sitt andre år som hybelboer hjemmefra, var dette en begivenhet som også gjorde et uutslettelig inntrykk.

På åttitallet la jeg ned betydelige pengesummer i ei platesjappe i Oslo som het Rock Shop og lå på Aker Brygge, av alle steder. Hele stemningen og måten de ansatte var på skulle bli en stor inspirasjon og viktig påvirkningskraft for at man selv startet platesjappe på midten av nittitallet. For de ansatte på Rock Shop hadde et vanvittig smittende humør og en lidenskapelig interesse for det de pusha i posene til blant andre undertegnede.

Og det var disse gutta som introduserte meg for det ukjente amerikanske bandet Nirvana en sensommer i 1989. Det var debutskiva «Bleach», og da den falt skikkelig i smak begynte den sedvanlige jakten på alt annet som var å oppdrive av bandet (inklusiv et feilkjøp av det engelske sekstitallsbandet med samme navn).

I 1991 leste jeg i det daværende engelske musikkmagasinet Melody Maker at Nirvana var klar for oppfølgeren «Neverless». Ergo bar turen til Platebaren i Storgata og jeg leverte en lapp med bestilling av «Neverless». Skiva var akkurat sluppet i USA og ei drøy uke etter hadde Platebaren fått den inn, noe som gjorde både kunde og ekspeditør småforvirret. For den het ikke «Neverless», men «Nevermind».

Så ekstremt lite kjent var altså Nirvana i Norge på dette tidspunktet. Også for meg. Servicen hos Platebaren var uansett upåklagelig, så jeg tok en sjanse, klasket to hundre kroner på disken, stappa posen i sekken og dro. Det var jo de samme bokstavtypene i bandnavnet, og jeg holdt på å le meg i hjel av coveret, der en undervannssvømmende og naken baby strekker seg etter en dollarseddel på en fiskekrok.

Da jeg kom hjem noen timer senere fikk jeg et av de største musikalske kickene jeg noensinne har hatt. Stakkars arme naboer på Prestvannet Studenthjem. Ikke rart de fikk meg kastet ut et knapt år senere.

De første ti sekundene av plata alene forandret rocken. Bare åpningsriffet til det som skulle bli den massive giganthiten «Smells Like Teen Spirit» var verdt pengene alene. Noen dager senere så jeg den enkle, og likevel briljante og effektive, videoen på MTV (tenk, det er så lenge siden at Music Televison på dette tidspunktet spilte musikk). I løpet av en måned var skiva og bandet et verdensomspennende fenomen. Det er det fortsatt.

Jeg er gjerne med på en diskusjon om hvorvidt hele grunge-fenomenet denne skiva skulle bli selve spydspissen for og symbolet på er kvalitativt viktig i en rockhistorisk sammenheng. Band som Pearl Jam, Stone Temple Pilots og Alice In Chains hadde i bunn og grunn svært lite til felles med Nirvana, og er strengt tatt rockhistoriske parenteser sammenlignet med dem.

Ikke minst var det heavy metal-patroniserende raset «Nevermind» forårsaket sterkt utslagsgivende for at mange la bandet for hat. Det var ikke lett å være blodfans av heavy metal i flere år etter smellet fra «Smells Like Teen Spirit.» Men Nirvana og «Nevermind» satte dype spor etter seg, noe tredve millioner solgte eksemplarer sier sitt om.

Tjue år etter er det litt pussig å høre på skiva. Den låter blant annet mye glattere enn den opplevdes i 1991, noe frontfigur Kurt Cobain uffet seg mye over i intervjuer ganske kort tid etter gjennombruddet. Men skiva vil for alltid være et referansealbum fra sin samtid, og nye generasjoner vil fortsatt «oppdage» og digge den.

Og det var ikke bare det musikalske universet og musikkindustrien som ble påvirket av smellet skiva forårsaket. Bandet generelt og Cobain spesielt følte etter hvert suksessen som en åndelig tvangstrøye. Oppfølgeren «In Utero» (1993) var i så måte en ren reaksjon på dette. Plata var lurvete produsert og grisete, og på skivas andre singel, «Rape Me», messer Cobain ut tittelen til en kopi av riffet fra «Smells Like Teen Spirit».

Indre demoner, et vilt narkotikabonanza og trøbbel med myndighetene fulgte, helt til Cobain tok sitt eget liv i april i 1994. Nå gjorde ikke dette mytene og populariteten til bandet spesielt mindre, men da var de likevel allerede gigantiske. At trommis Dave Grohl senere skulle fronte Foo Fighters, som den dag i dag er et av verdens største og mest populære rock’n’roll-band, sier også noe om det som bodde i trioen fra Aberdeen i staten Washington.

At det nå er tjue år siden føles litt absurd. Men når man tenker på at man måtte bestille skiva uhørt, at man kunne se videoene på MTV, at skiva kom ut samtidig som internett ble allment tilgjengelig og at Cher, Bryan Adams, September When, Tin Machine og Tor Endresen lå på VG-lista, skjønner man at det begynner å bli noen fullmåner siden. Men rocken ble aldri den samme. Ikke jeg heller.

NEVERMIND: Førstkommende lørdag er det tjue år siden dette ekstremt stilskapende og ikoniske albumet kom ut.