Viser arkivet for stikkord ikea

Hvorfor så underdanig?

Tirsdag denne uka ble det klart at superstjerna Elton John er klar for konsert i Tromsø om knappe to måneder. Dét er noe jeg applauderer på alle måter. Jeg heier på alle som får noe til å skje både her i byen og ellers, og jeg klapper i hendene til alt som er med å bidra til å fri oss fra kjedsomhetens klamme grep. Så langt så bra.
Les mer…

Sentrum under hammeren

(side 2 i Nordlys, den 30.september 2011)

Det er rare tider vi lever i. Det man før tok for gitt er ikke lenger en selvfølge. For eksempel at det ikke var en eneste bank som i sine mest søkkvåte og gebyrkåte drømmer kunne finne på å være så dundrende frimodige at de i dagslys helt åpent forlangte gebyrer om du ønsket å sette inn penger hos dem, noe som i praksis betød (og fortsatt betyr) at man økte likviditeten deres.

I dag er det helt legitimt å bli robbet av banken om du ønsker å sette inn cash i der. Hvis banken din i det hele tatt har en filial, da. Skal du sette inn 50 kroner, koster det deg 75 kroner. Da blir du altså totalt sett skyldig halvparten av det beløpet du setter inn. Utrolig.

Hadde man fortalt dette til noen for bare tjue år siden, ville det glatt gått inn som en av de bedre vitsene fyrt av på Rorbua under Tore Skoglunds kyndige ledelse. Og man kunne toppet kveldens beste vits-pris med følgende: Om tjue år vil det ikke være mulig å kjøpe en hammer i Tromsø sentrum. Jeg kan formelig høre de hese latterkulene som smeller av i det røykfylte lokalet.

En hammer, liksom. Hahaha! Klart dét finnes i en av Norges største byers sentrum. Ikke ei biodieseldrevet stikksag eller en elektrisk skiftnøkkel. Men en hammer. Denne lille og hendige bølla av et verktøy, som har overlevd alle trender og moderniseringer, og som var det første verktøyet vi laget da vi ble lei av bananer og kom ned fra trærne. Ta hammeren fra en mann, og han er ikke lenger en mann.

Men her en dag jeg faktisk skulle kjøpe meg en hammer var vitsen blitt et mareritt. For det finnes ikke i Tromsø sentrum. Skal du ha en forbanna hammer er du nødt til å bevege deg ut av bykjernen og til kjøpesentrene. Men jeg bor midt i sentrum, jeg. Og jeg er glad i å bo i sentrum, faktisk så glad at jeg solgte bilen min for noen år siden, da den var en høyst unødvendig utgiftspost fordi jeg ikke trengte den, for at jeg var så naiv og trodde at man får tak i alt i sentrum. Og nå må jeg altså ta bussen om jeg skal kjøpe meg en hammer. Det nekter jeg å kalle fremskritt, da det heller er darwinisme på syre.

For det er tydeligvis ikke måte på hvor stilig det er med monumentale kjøpesentre og kjedegiganter som kommer hit og gjør byen vår stadig mer lik alle andre byer. Men jeg savner Tromsø Jernvarehandel, der man kunne gå inn og bli betjent av folk i ordentlige arbeidsklær, som solgte skruer i løsvekt og hadde peiling på vareutvalget sitt. Og de solgte hammere. Masse hammere.

Men den tid er altså over, og det må gjerne folk le av, og de må gjerne si til meg at jeg sutrer og går med ræva inn i fremtiden. Det gir jeg blanke hammeren i. For jeg synes denne delen av fremskrittet bærer galt av sted.

Og mens det diskuteres prominente praktbygg i sentrum, som til slutt vil gjøre det umulig å skjønne at vi er og går i en kystby på den ene siden av ei lita øy, og mens spesialbutikker med særpreg og dedikert fagpersonell skvises ut av eiendomsmeglere og internasjonale fast food-kjeder blottet for sjarm, blir vi stadig litt kjedeligere.

Vi er helt på ville veier som by når utflaggingen av en så tradisjonssterk og ikonisk merkevare som Mack applauderes av kostnadsbesparende årsaker, mens nesten hele byen logrer og sikler for at Ikea kanskje kommer (om noen år). Eneste fordel er at vi da ikke lenger trenger en hammer, men derimot bråter med noe så dust og lite mandig som små og pinglete unbrakonøkler.

HAMMER: Sånt no’ hakke vi i by’n! Og bare vent, for snart må du sannsynligvis ta buss om du skal slipe en nøkkel, gå på kino, ta deg en halvliter øl, spise bra mat eller kjøpe dopapir. Vekk med butikkene! Alt under ett tak! Ned med prisene! Sentrum ut av sentrum!

Flatpakkens merkelige magi

Selv etter å ha bodd i Tromsø i litt over 21 år har jeg aldri opplevd en kollektiv ekstase lik den vi ble til del da nyheten sist onsdag sprakk om at IKEA nå var på vei til Tromsø. Cupgullet til TIL i 1996 eller samme lags seier over Chelsea året etter kan ikke måle seg. Ei heller de første antagelsene om at vi kanskje skulle arrangere OL her oppe (ikke det med sjakk. Det andre).

Nå skal jeg ikke ta gleden fra folk, det skulle tatt seg ut, men jeg vil likevel gjenta min ryggmargsrefleks som iallfall slår ut i mild skepsis jo flere mennesker i samme rom som roper et samstemt halleluja. For hvor vanvittig digert er egentlig dette? Hva er det egentlig for en nyhet vi har blitt servert?

IKEA gjør meg nemlig litt forundret, på samme måte som en del folks semireligiøse retorikk når det kommer til elektroniske produkter laget av Apple. For det er ikke bare dét. Det er noe mer. Noe hellig. Det kan saktens virke som om de mest iherdige og frelste omtaler kjærlighetsbarna sine når de legger ut om sin nye iPad eller skinnende hvite Mac.

Sånn er det også med IKEA. IKEA er ikke bare en multinasjonal møbelvarehuskjede; IKEA er noe mer. Eksakt hva har jeg ikke helt fått tak i. Den eneste virkelig religiøse parallellen er IKEA-katalogen, som etter sigende skal være den mest distribuerte boka i verden før Bibelen, med et årlig opplag på cirka 175 millioner eksemplarer. Ikke for at de nødvendigvis er så opptatt av leseglede og distribusjon av bøker, men for at IKEA er så kolossalt digert (de huser cirka 127.000 ansatte i 38 land) at eier og grunnlegger Ingvar Kamprad regnes som Europas rikeste, og en av verdens fem rikeste.

At han over flere år både vervet medlemmer og spyttet inn betydelige midler i det svenske nazistpartiet er kanskje ikke like stilig. Ei heller at han forvalter hele den vanvittige formuen sin i skatteparadiset Sveits. Men det er nå en annen sak.

Det jeg likevel er opptatt av er å faktisk påpeke at IKEA ikke er noe mer enn nettopp et multinasjonalt møbelvarehus. Jeg tror ikke Nord-Norge blir verken fattigere eller rikere av det. Bare litt kjedeligere og mer lik resten av verden. Klart det vil generere noen nye arbeidsplasser, men man vet også at mektige kjeder alltid presser ut lokale aktører fra markedet. At pølsene der koster fem kroner stykket er heller ikke veldedighet. Det er –bokstavelig talt– lokkemat, og folk går rett i fella mens de roper halleluja med masse pølse i munnen.

At nyheten ble sluppet av ordfører og IKEA-pådriver Arild Hausberg, i lag med den selverklærte IKEA-fan Jens Stoltenberg, var da også litt av en tilfeldighet, midt i valgkampen. At de gjorde det fra den selvstendige, velrenommerte og anerkjente gourmetrestauranten Emmas Drømmekjøkken var da også litt av en ironi. Jeg håper de fikk servert skikkelig gode, svenska kjöttbullar och underbara, varma femkronorspylsor. Ja, la oss håpe dét.

Jeg nekter uansett å juble før jeg ser det totale regnskapet over hva dette vil føre til av økonomisk vekst i regionen, før noen siviløkonomer og samfunnsforskere også har regnet inn hva dette vil koste samfunnet. For er det noe man vet med sikkerhet, så er det at få enkeltstående faktorer har forårsaket flere skilsmisser og familiære kriser enn hva flatpakker har gjort. Og flatpakker er synonymt med den svenske kjedegiganten IKEA.
Der har de et samfunnsansvar de må slutte å vende ryggen til.

FLATPAKKER: Her er synet flere bare skal begynne å venne seg til umiddelbart. Hvis du ikke liker det, lever du i fare.