Viser arkivet for stikkord ipad

Jula i krystallkula

I år blir det siste gang at du får musikk i julegave. Det skrev Jørn Dalchow, managing Director i daWorks Records i Dagens Næringsliv på lørdag. Så da er det vel sant, da? For det som står i avisa er jo alltid sant. Men ikke nok med det. Til neste år vil det heller ikke være noen som får filmer eller spill i julegave. Disse bransjene lider nemlig akkurat samme skjebne som platebransjen, der streaming og nedlastning tar over for de fysiske formatene.

Og heter du Jo Nesbø, bør du også begynne å bekymre deg for privatøkonomien, for det som gjelder nå er elbøker. Å lese bøker trykket på papir er bare såååå 2011, altså. Og siden elbøker er så moderne og stilige, vil det heller ikke være noen som kjøper bøker om et år. Stakkars Jo Nesbø som både skal inn i film- og bokbransjen (og i tillegg sitter på rettighetene til Di Derre).

Han kommer neppe til å tjene ei krone neste år. Det vil heller ikke være et eneste saklig poeng med å lese ei bok. I hvert fall ikke om du skal tilegne deg kunnskap. Alt finnes jo på Wikipedia uansett. Og han derre Google vet jo det meste, og er dessuten tilgjengelig til alle døgnets tider.

Det er ikke lett å vite hva en skal gi i julegave til kulturinteresserte om et år. Konsertbilletter er det ingen vits å gi, for om et år er det sikkert sånn at ingen går på konsertene, men at det heller står et kamera foran bandet eller artisten, også kan man streame konserten via smarttelefonen sin hjemme i stua, mens du ser på en nedlasta film du fikk på e-mail fra en kjenning. Og så kan du se konserten på telefonen din via YouTube. Er jo nesten det samme, i tillegg til at du slipper å gå ut blant folk.

Kanskje et måltid mat, tenker du kanskje da? Et gavekort på en bra restaurant, f.eks. Men her må jeg skuffe. Til neste år vil nemlig samtlige restauranter ha lagt ned sine bedrifter i sin nåværende form. Da bestiller du heller mat via din iPad (alle har jo iPad), og så kommer det noen og leverer maten hjem til deg. Mest sannsynlig i et supersonisk romskip.

Man vil nok i det hele tatt ha kommet så langt om et år at man slutter å bry seg om såpass barnslige og tøysete faktorer som det at å spise mat også kan være sosialt og nytelsesesbasert. Til neste jul tror jeg derfor at ingen kommer til å spise julemiddag. I hvert fall ikke med poteter, for det blir du så tjukk av. Men en ferdig lavkarbojuice med mosa ribbefett, pinnekjøtt, sjy, multekrem og medisterkaker vil sikkert bli å oppdrive her og der. Man kan jo ikke kaste alle tradisjoner på båten, må vite.

Det er fascinerende å se hvor kåte vi er på å omfavne det nye og latterliggjøre det gamle, så snart en trend gjør seg gjeldende. Derfor blir det nok som skissert over, tror du ikke? Jeg husker da jeg var ung og så på ungdomsprogrammet «Halvsju». I spesialprogrammet «To Tusen og Halvsju», en gang på åttitallet, viste de oss hvordan de trodde at Norge kom til å være i 2007.

Jeg går fortsatt rundt og irriterer meg over at jeg ikke kan kjøre romskip til jobb og at jeg er nødt til å tilegne meg kunnskap, i stedet for å ta på meg en sånn hjelm når jeg sover som gjør at jeg lærer alt om natta og dermed kan tulle hele dagen.

Jeg husker på slutten av åttitallet at man kunne lese i avisa at vinylen var død. Den var ikke bare død. Det var til og med teit med vinyl. Noen få år senere var jaggu meg rocken død også. Så underlig da, at det kulturelt og teknologisk posthumt kommer ut rock på vinyl den dag i dag. Ny rock, til og med. Stikk i strid med hva eksperter og fremtidskåte smartinger sa.

For ikke å glemme hvor underlig det er at det i morgen åpner ei ny platesjappe i Tromsø. Som selger vinyl. Til og med med rock på. Kanskje synes noen at det fortsatt er gøy med fysiske produkter, og at det er artig med musikk i fysisk format? Noen, altså. Så la oss drømme og hygge oss. Det er mye artigere å være naiv.

JULA 2012: Her ser vi hvordan ei klassisk norsk jul kommer til å se ut om cirka ett år. PS: Romskipet var parkert i garasjen da bildet ble tatt.

Selvmord for åpen scene

Skynd deg til din lokale bilforhandler! Den nye luksusmodellen til Porsche lanseres i dag. Kun seksti tusen kroner! Og du får med en Harley Davidson og signert Petter Solberg-cap på kjøpet!

Still deg i kø foran datasjappa di! Neste uke kommer nemlig den nye generasjonen iPad ut. Med bedre nettleser og større lagringskapasitet. Pris: Fem hundre kroner! Og på vei ut får du en iPod 160 GB på kjøpet, og Steve Jobs gir deg en Job’s special blowjob (m/eplemost) i bakgården, om dette er noe du ønsker. Og uten at det skal koste deg noen verdens ting.

Til våren kommer den nye serien med Rolex-klokker. Jippi! De lages bare i noen tusen eksemplarer, men det er ingenting å være redd for. Nypris er nitti tusen kroner. Men slapp helt av, for i lanseringsuka selges de på nærmeste kjøpesenter til den innbydende prisen av en tusenlapp, og du blir båret på gullstol hjem til din egen inngangsdør. Og inne på kjøkkenet ditt står Eivind Hellstrøm og lager syvretters middag for deg. Alt for at du skal bli en fornøyd kunde. Halleluja! Amen, og alle tilbuds mor, gigantsalgets King Kong og The Big bang of all mammutsalg i det høyeste!

Vi har blitt et snodig land. Vi har aldri hatt mer penger, og vi har aldri vært mindre fornøyd med hva varer koster. Det er noe alvorlig galt fatt med markedet når ferske reker –midt på sommeren– koster mindre per kilo enn overmodne bananer, og når fersk ribbe er så billig før jul at jeg selv vurderte å bygge meg et hus med en grunnmur av ribbe, er det ikke som det burde være.

Fremveksten av kjedene er selvsagt en av årsakene, og det er heller ikke slik at jeg klager over lave priser, men når ferskvarer nærmest kastes etter forbrukerne som utgått ris i et ellevilt latinsk bryllup som har gått helt fra konseptene, er det noe feil som ikke er rett.

Mange har prøvd å spå hva som kommer til å skje med musikksalget, stilt ovenfor den nye hverdagen med streaming og nedlastning. Jeg skal være forsiktig i dette farvannet, som bugner av skarpe og farlige skjær, men på utrolig kort tid har vanene til folk blitt snudd, om ikke på hodet, så iallfall noe bort fra utgangspunktet.

Da CD-en kom for fullt for litt over tjue år siden kostet den litt over 150 kroner. Den har aldri bikket 200. Så kan man selvsagt diskutere om 150 var for dyrt i utgangspunktet, men musikk har uansett blitt billigere og billigere, og prisene har beveget seg sakte nedover. Idag har Platekompaniet mer eller mindre et reelt monopol på platemarkedet i landet. Det er de som dikterer hva som skal satses på, og det er de som definerer prisen på varene.

Da jeg i går klikket meg inn på sidene deres, så jeg at de nye skivene til artistene Stein Torleif Bjella og Lucinda Williams (som begge slippes til helga) er satt til kroner 99. Fra og med releasedato, altså.

Og den nye skiva til PJ Harvey, som har fått et historisk dryss av terningkast seks-anmeldelser (også her på huset) er allerede nede i 119 kr. Etter ei uke i salg. Skiva er, i motsetning til den versjonen du laster ned iTunes eller streamer fra WiMP eller Spotify, et nydelig produkt, med håndskrevne dikt albumet er skrevet rundt.

Man gidder altså ikke selge dette til mer enn det som for ti år siden ble regnet som det man på godt norsk kalte nice price. At det ville vært mulig å dra inn f.eks. 149 kroner på den er udiskutabelt. Og artig nok koster vinylen til det samme produktet 179kr, et produkt som ble erklært dødt for over tjue år siden. Haha! Poetic justice, som de sier over there.

Men det er panikk nå. CD-en er allerede opplest og vedtatt som helt død, og bransjen vil åpenbart ha den bort, og for å dra folk inn i noe så gammeldags som butikker der fysiske produkter selges, måker man altså ut indrefilet til spottpris for å få flere til å komme innom og kjøpe kulturelle dagligvarer.

Og det er jo unektelig himmelropende ironisk at bransjen selv er med å devaluere sine egne produkter, for liksom å diktere sine egne kunder –med teskje– at musikk, nei det bør jaggu meg ikke koste noe særlig. Akkurat som ribbe til jul og reker på en varm sommerdag. Som igjen genererer holdninger som gjør at du i 2011 kan oppleve å komme inn på utesteder og kafeer der de uten skam bruker gratisversjonen av Spotify.

Fremskritt my ass.

PJ HARVEY: Hun har et helt nytt produkt ute, et av de mest bejublede album som har kommet ut i Europa på flere år. Etter den har eksistert på markedet i cirka ei uke synes bransjen at nå er det ikke noen vits å tjene særlig mer penger på skiva. Er jo mye artigere å ta på seg julenissemaska og gi den bort, må vite.

En gammel stayer dør ikke!

Verden går fremover. Den har som kjent ikke noe annet sted å gå. Og ved å si at verden går fremover, mener vi at den er i konstant endring. Hvilket også er vanskelig å krangle om. Likevel lar jeg meg til stadighet forundre over samfunnsvitere og futuristkåte menneskers hang til å tro at alt som er nytt, og alle endringer som oppstår i kjølvannet av nyheter, vil erstatte alt det gamle.

I noen tilfeller har oldtidsskeptikerne selvsagt rett. Hester, kjerrer og manuelle anordninger er for lengst erstattet av motordrevne systemer, og kun de færreste vil i dag la seg lure av en telefonselger som skal prakke på deg et attenbinds, innbundet leksikon til titusenvis av kroner, når du med letthet kan finne frem til det meste ved noen tastetrykk og tilgang til internett.

Men uansett hvor mange lesebrett, el-bøker, padder eller hva de nå heter alle sammen som er kommet, som kommer ut på markedet, vil fortsatt folk kjøpe bøker. Lenge. Både fordi det allerede er folk som har samlet på dem siden Gutenberg en gang på fjortenhundretallet knekte koden for å masseprodusere dem. Og jeg hører motargumentet allerede. «Jo da, men det er masse som har dødd ut med årene!».

Og det er greit det. Jeg savner ikke teleksmaskinen, kassettwalkman, telefon med dreieskive eller hest og kjerre (jeg er allergisk mot hester, så jeg foretrekker dem på generell basis som pølser). Men det er ikke det samme som at alt nytt garantert kommer til å presse ut alt som er gammelt. Jeg nekter. Ikke bare for at jeg er en verdikonservativ og nostalgisk stabeis, det er jeg klar over, men fordi vi verken kan eller vil kaste over bord alt som ikke er flunkende nytt og moderne. Ikke faen.

Og derfor synes jeg det er både feil, teit og skummelt når «alle» liksom bare er enige om at noe kommer til å bli sånn eller sånn. Som om vi var fremtidskåte snåsamenn hele gjengen.

Det siste som skulle dø ut nå er albumet. Skiva. Plata. Det er jo ingen som kjøper musikk lenger. Ingen. Ja, sånn bortsett fra godt over halvparten. Men det er ikke hovedpoenget mitt, selv om det irriterer meg noe grenseløst at det er en medieskapt oppfatning at ingen lenger kjøper musikk, når det er nettopp det flertallet gjør.

Akkurat som at det er fullstendig hinsides himmelropende kokoko-i hodet å tro at nesten alle har minst en iPad hver, når det i virkeligheten bare er en bitte liten brøkdel (under fem prosent av befolkningen) som eier en. Her har dessuten media selv bidratt ivrig, fordi de skal selge sine egne varer gjennom denne elektroniske padda.

Men så var det dette albumet da. Denne døende og sterkt smertelidende pasienten kan vi snart gi et barmhjertighetsskudd i nakken, for nå er det ingen som har lyst på skiver mer. Nå er det bare singler som teller. Digitale singler. «Alle» vil ha singler. «Ingen» vil ha plater. Som de sa i gamle Donald Duck: Jommen sa jeg smør!

Jeg elsker singler. Faktisk er det svært få formater av foreviget kultur jeg setter høyere. Men de skal helst være sju tommer i diameter og være laget av vinyl. CD-singler skjønte jeg aldri helt poenget med, men sjutommere er stilige, de. Kjempestilige. Og det var slik det startet. At man laget musikk på singler. Og derfor er det litt gøy at fremtidsgrabukkene tror at fremtiden vil ende opp som en kopi av noe som er enda eldre enn nåtiden. Men det er nå en annen sak.

Mitt poeng er at albumet er en så innarbeidet kunstform at det alltid vil være noen som kommer til å dyrke både innspillingen av og lytting til det. Og det er heller ikke slik at man sluttet å lage årer etter man fant opp påhengsmotoren. For det er to helt forskjellige lytteropplevelser mellom å digge en enkeltlåt og å nilytte på ei plate.

Og akkurat som at det er fullt mulig å se kun de tjue minuttene av filmen «Titanic» der skipet går ned (som er det eneste meningsfulle, før og etter alt det sentimentale og tilgjorte klisset), er ikke det ensbetydende med at jeg ikke har lyst til å se en hel film. Og selv om jeg elsker å lese bra noveller, har jeg også evnen til å nyte en lang roman. Og så videre. Så bare rull inn denne paniske trangen til å erklære albumformatet som et dødt fenomen. For det kommer til å overleve alle pessimistene som har gitt det dødsdommen.
Nemlig.
Ædda bædda.

THE REVOLVER av Ringos The Beatles: Selve definisjonen på et helhetlig album, der den totale sammenhengen utgjør mer enn den sammenlagte summen av enkeltlåtene (Selveste Ringo nede til venstre, forresten!

Rundlurt av sex-hore

Åh, jeg formelig elsker denne overskriften! Endelig fikk jeg en fin anledning til å bruke den. Endelig! Dens opprinnelse stammer fra en gang en kvinnelig prostituert i Oslo tok med seg en mannlig kunde opp på et hotellrom ved et av byens mer prominente hoteller. Der skalla hun så ned kunden sin, tok alle pengene og klærne hans og stakk av. Heia henne!

«Rundlurt av sexhore» var så den subtile og elegante tittelen ei av landets mest kjente aviser valgte. Ikke bare var hun hore, liksom. Hun var faen banke meg ta også ei ordentlig lurvete hore, som på toppen av hore også bedrev seksuelle aktiviteter for penger. Tenke seg til!

Hele min intensjon med å bringe den såkalte sexhora inn i denne spalten var å få deg som leser til å bli interessert i det jeg egentlig skulle skrive om, og siden overskrifter om det jeg har tenkt å skrive om har versert i så mange medier nå det siste halvåret at jeg selv har sluttet å lese sakene, slo det meg at det var lurt å lure deg og dere inn i fella med vår gode sexhore-venninne.

For det skal handle om iPad. Ser jeg ordet iPad i en overskrift blar jeg nå resolutt forbi. Jeg er nemlig helt fantastisk uinteressert og lei av hele duppeditten. Men jeg er på sett og vis nødt til å forholde meg til den uansett. Og det gjør jeg nå.

Jeg vil på ingen måte fremstå som en bakstreversk sinke som tusler med ræva først inn i fremtiden, og tenker således på morsomme, historiske anekdoter om professorer og redaktører som har omtalt både telefon, mobiltelefoni, sms og internett som artige dingsebomser og oppfinnelser som potensiell flopper, og som nok bare kom til å være et lite blaff før man ville være tilbake til normalen.

Det samme kan man helt sikkert si om lesebrett og iPad. Begge deler har kommet for å bli, og vil gradvis bli mer og mer vanlig å se i tiden fremover. Så det er selvsagt helt i orden for meg at iPad eksisterer og at mange sikkert har en iPad øverst på ønskelista si til jul. At en gave til over fem tusen kroner er å regne som normalt sier jo et og annet om at vi bor i et land der det er altfor mye penger, men det er nå en annen sak. Det som derimot forvirrer og irriterer meg i mye større grad er hvordan pressen naivt og massivt har vært med å lansere ett spesifikt produkt laget av én spesifikk leverandør av hard- og software.

På lanseringsdagen for salg av iPad i Norge for noen uker siden, skulle man tro at det var snakk om lanseringen av gratis vaksine mot kreft, en mirakelkur for avskaffing av motvind til jobb eller evig lykke i det hinsidige. På selveste Dagsrevyen hadde sågar statskanalen invitert en av markedssjefene til Apple, som er mirakelproduktets eiere og selgere, til å kosesnakke om dette vidunderet av en maskin.

For en som er oppvokst med én TV-kanal og reklameforbud på denne, fortonet det hele seg mildt sagt absurd. Jeg lukker øynene og forestiller meg at Pioneer, BMW, Coca-Cola, Freia, Nokia, Adidas eller Bergans skulle få samme muligheter til å lansere et dritdyrt luksusprodukt som i utgangspunktet er forbeholdt godt bemidlede folk som mangler et hull å putte pengene sine ned i.

Og jeg har selvsagt fått spørsmålet: Skal du kjøpe deg iPad, Egon? Og svaret er nei. Ikke fordi iPad strider mot min teknologiske overbevisning, men fordi jeg personlig vet om svært mye jeg før skal bruke et sted mellom fem og sju tusen kroner på før jeg kjøper denne overdimensjonerte og høygravide utgaven av en iPhone. F.eks. en langhelg til Madrid med hotell og drikkepenger. Men det er nå en annen sak, og ikke minst en ren og personlig prioriteringssak.

Det andre er at jeg ikke engang har en iPhone, og jeg skal heller ha dét enn en iPhone som er altfor for stor til å ha i lomma, som ikke har plass til halvparten av all den musikken som er på en velutstyrt iPod, som ikke går an å ringe med og som for mitt vedkommende da gjør at jeg vil sitte igjen med følgende etter å ha kjøpt den: En telefon jeg ikke kan ringe med og som får hendene mine til å se helt latterlig små ut. Så jeg står foreløpig over.

Det siste aspektet er dog det viktigste. Én sak er at jeg er opplært fra barnsben av til å tenke kritisk om jeg befinner meg i et rom der alle roper et kollektivt og taktfast halleluja. Noe annet er at det allerede er skapt et inntrykk av at iPad er noe alle har, og derfor «må» altså du også ha det. Og her blir jeg smått lattermild.

Da duppeditten ble lansert var det cirka femti tusen nordmenn som allerede hadde skaffet seg den fra utlandet, og man regner med at maks noen hundre tusen vil ha en sånn i løpet av første kvartal i 2011. Noen hundre tusen er så avgjort ikke alle i Norge. Det er ikke engang halvparten. Det er faktisk et sted mellom fem og ti prosent av befolkningen. Så du er overhodet ikke utenfor om du ikke sitter med en iPad på fanget på bussen. Det er derimot hipsteren med den på fanget som er selve unntaket. Og slik kommer det til å være en god stund fremover også.

Jeg sender derfor herved en utilslørt misunnelseshilsen til Apple. Det må være helt fantastisk å lansere et digitalt produkt der en presumptivt kritisk presse er samstemt med på å danne et kollektivt inntrykk av dette er noe «alle» «må» ha for liksom å følge med. Og det uten å betale en eneste krone i annonser, som er måten alle andre må gjøre det på.

Og nå skriver jeg altså om det selv, i en avis som satser masse på iPad, og jeg er således med på å skape ytterligere blest om fenomenet.
Halleluja, dere Apple-gutta, altså!
Jeg bøyer meg i eplestøvet.