Viser arkivet for stikkord ipod

Kulturell darwinisme

Forandringer trenger overhodet ikke å representere fremskritt. Det er historien brolagt med eksempler på. Likevel hender det at de hjelper oss. Musikkindustrien er en av de bransjene som har vært i kraftigst endring de siste tiårene.

Der har ikke alt vært til det bedre. Inntektene har rast nedover proporsjonalt med tilgjengeligheten av musikk på nett, og det er mange som har måttet blø underveis. Det er veldig vanlig å heie på dette og hylle den utviklingen, og selv om undertegnede ikke har vært blant dem som har jublet høyest, ser jeg helt klart fordeler med noen av de endringene vi har hatt.

Tilgjengeligheten av musikk gjennom WiMP og Spotify har gitt meg og mange andre større tilgang på musikk enn vi noen gang har hatt, og jeg er fortsatt så gammeldags at jeg er glad i den avleggse maskinen iPod. Jeg savner verken walkman (bærbar kassettspiller) eller discman (bærbar CD-spiller), og med tilgjengeligheten til så mye ny musikk har jeg overhodet ikke kjøpt mindre musikk enn før; snarere heller tvert imot.

I dag får jeg i stadig større grad sjekket ut musikk før jeg kjøper den, slik at feilprosenten av nye investeringer har gått dramatisk ned, noe som er umulig å se negativt på. Og fremveksten av disse tjenestene har totalt sparket beina unna et av de dummeste fenomenene platebransjen har brukt for å suge penger ut av den mer fantasiløse delen av det platekjøpende publikum.

Ja, jeg vet at dette høres nedlatende ut, men jeg skal klare å leve med akkurat den snobbemerkelappen i denne sammenhengen. For jeg regelrett applauderer meg til blods over at musikkmarkedet nå rammes av en nært forestående død på samleplatemarkedet. Ser man på den nåværende VG-lista er det fortsatt noen gjenlevninger, og det er primært samleplater ment for barn. Hits for kids nummer 26 og 27 er landets mest kjøpte samleplater, men vi er kvitt masse av det rælet som på et tidspunkt var så dominerende på albumlistene at man til slutt så seg nødt til å lage egne lister for dem.

Den mestselgende artisten helt frem til slutten av forrige tiår het nemlig «Diverse Artister», og fy for en fæl artist. Markedet tøyt over av skiten, som i sannhet var en diger gjøkunge for ordentlige plater med ordentlige artister. Absolute Music, McMusic, Party Zone, Jabba Dabba Dance, og hva de nå het, var nå én sak. Det som var adskillig verre var alle de hoderystende teite skivene med diverse tema, ment for å lure hjelpeløse folk uten fantasi/smak.

Vi hadde Vorspiel Collection og Halvliter Rock for dem som ikke ante hva de skulle spille på fest, vi hadde Bikers & Blues for dem som hadde motorsykkel, men ikke egne favorittplater til å kjøre sykkel med, vi hadde Hit i trafikken for dem som ikke hadde motorsykkel, men fortsatt trengte trafikkmusikk (herregud), vi hadde serien Grillfest for dem som var rådville til hva som var den optimale musikken å grille til, vi hadde Love Song Collection for dem som trengte kulturassistert befruktning (altså kline– og pulemusikk kreert av noen kåte nisser i platebransjen som geleidet det jeg håper var diagnostisk desperate par), og vi hadde serien Koserock, hvem nå enn dét var påtenkt. Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe mindre rocka eller mindre koselig.

Og la oss for all del ikke glemme den verste av dem alle, den heidundrende dustete samleplata Tande-P – Mine favoritter, for dem som ikke hadde egen smak, men i stedet ville ha Tande Ps smak. Rekka var uendelig, og markedet formelig flommet over av denne endeløse, stinkende materien. Og platebransjen lo hele veien til banken, de kyniske jævlene.

Spillelister på streamingtjenester og utveksling av det samme i f.eks. iTunes har gjort disse patetiske produktene totalt overflødige. Akkurat dét er en seier for både musikken, bransjen og selveste menneskehjernen. Takk og lov og gratulerer.

DARKNESS FROM THE PAST: Her er et uhyre grelt eksempel på hva en helt kokkelimonke-kynisk platebransje dyttet på folk, akkompagnert av dritdyre reklamekampanjer på TV. Takk og lov er markedet for slikt tullball i ferd med å dø ut. Om det er snobbete å mene det? Klart det er! Av og til skal man være litt snobbete. En sjelden gang har det faktisk noe for seg.

Jula i krystallkula

I år blir det siste gang at du får musikk i julegave. Det skrev Jørn Dalchow, managing Director i daWorks Records i Dagens Næringsliv på lørdag. Så da er det vel sant, da? For det som står i avisa er jo alltid sant. Men ikke nok med det. Til neste år vil det heller ikke være noen som får filmer eller spill i julegave. Disse bransjene lider nemlig akkurat samme skjebne som platebransjen, der streaming og nedlastning tar over for de fysiske formatene.

Og heter du Jo Nesbø, bør du også begynne å bekymre deg for privatøkonomien, for det som gjelder nå er elbøker. Å lese bøker trykket på papir er bare såååå 2011, altså. Og siden elbøker er så moderne og stilige, vil det heller ikke være noen som kjøper bøker om et år. Stakkars Jo Nesbø som både skal inn i film- og bokbransjen (og i tillegg sitter på rettighetene til Di Derre).

Han kommer neppe til å tjene ei krone neste år. Det vil heller ikke være et eneste saklig poeng med å lese ei bok. I hvert fall ikke om du skal tilegne deg kunnskap. Alt finnes jo på Wikipedia uansett. Og han derre Google vet jo det meste, og er dessuten tilgjengelig til alle døgnets tider.

Det er ikke lett å vite hva en skal gi i julegave til kulturinteresserte om et år. Konsertbilletter er det ingen vits å gi, for om et år er det sikkert sånn at ingen går på konsertene, men at det heller står et kamera foran bandet eller artisten, også kan man streame konserten via smarttelefonen sin hjemme i stua, mens du ser på en nedlasta film du fikk på e-mail fra en kjenning. Og så kan du se konserten på telefonen din via YouTube. Er jo nesten det samme, i tillegg til at du slipper å gå ut blant folk.

Kanskje et måltid mat, tenker du kanskje da? Et gavekort på en bra restaurant, f.eks. Men her må jeg skuffe. Til neste år vil nemlig samtlige restauranter ha lagt ned sine bedrifter i sin nåværende form. Da bestiller du heller mat via din iPad (alle har jo iPad), og så kommer det noen og leverer maten hjem til deg. Mest sannsynlig i et supersonisk romskip.

Man vil nok i det hele tatt ha kommet så langt om et år at man slutter å bry seg om såpass barnslige og tøysete faktorer som det at å spise mat også kan være sosialt og nytelsesesbasert. Til neste jul tror jeg derfor at ingen kommer til å spise julemiddag. I hvert fall ikke med poteter, for det blir du så tjukk av. Men en ferdig lavkarbojuice med mosa ribbefett, pinnekjøtt, sjy, multekrem og medisterkaker vil sikkert bli å oppdrive her og der. Man kan jo ikke kaste alle tradisjoner på båten, må vite.

Det er fascinerende å se hvor kåte vi er på å omfavne det nye og latterliggjøre det gamle, så snart en trend gjør seg gjeldende. Derfor blir det nok som skissert over, tror du ikke? Jeg husker da jeg var ung og så på ungdomsprogrammet «Halvsju». I spesialprogrammet «To Tusen og Halvsju», en gang på åttitallet, viste de oss hvordan de trodde at Norge kom til å være i 2007.

Jeg går fortsatt rundt og irriterer meg over at jeg ikke kan kjøre romskip til jobb og at jeg er nødt til å tilegne meg kunnskap, i stedet for å ta på meg en sånn hjelm når jeg sover som gjør at jeg lærer alt om natta og dermed kan tulle hele dagen.

Jeg husker på slutten av åttitallet at man kunne lese i avisa at vinylen var død. Den var ikke bare død. Det var til og med teit med vinyl. Noen få år senere var jaggu meg rocken død også. Så underlig da, at det kulturelt og teknologisk posthumt kommer ut rock på vinyl den dag i dag. Ny rock, til og med. Stikk i strid med hva eksperter og fremtidskåte smartinger sa.

For ikke å glemme hvor underlig det er at det i morgen åpner ei ny platesjappe i Tromsø. Som selger vinyl. Til og med med rock på. Kanskje synes noen at det fortsatt er gøy med fysiske produkter, og at det er artig med musikk i fysisk format? Noen, altså. Så la oss drømme og hygge oss. Det er mye artigere å være naiv.

JULA 2012: Her ser vi hvordan ei klassisk norsk jul kommer til å se ut om cirka ett år. PS: Romskipet var parkert i garasjen da bildet ble tatt.

Jobs i det høyeste

Jeg beklager om det virker litt ufølsomt i disse nyposthume Steve Jobs-tider, men jeg føler verken at verden eller undertegnede står i spesielt stor gjeld til Apple-gründer og markedsføringsgeni Steve Jobs. Jeg har samme forhold til hans produkter som jeg har til Coca-Cola, Adidas og/eller Sony Music.

De har alle laget produkter jeg har nytt godt av, men de er samtidig multinasjonale selskaper som også har tjent godt på mitt motvillige, det må jeg innrømme, merkesnobberi. Det at Steve Jobs døde altfor ung og etterlot seg en familie i sorg er en helt annen sak. Slikt er alltid tøft for de involverte. Og det er likt for alle.

At Jobs og Apples produkter derimot har hatt en reell betydning for trivselsfaktoren i livet mitt har blitt mer enn tydelig to spesifikke ganger. Den ene var da jeg fikk min iPod stjålet i fjor sommer. Jeg var i Sør-Afrika og måtte reise hele den ekstremt lange veien hjem uten tilgang på musikkbiblioteket mitt.

Når man er blitt vant til å ha tilgang på cirka 35.000 låter til enhver tid og på ethvert sted en ferdes, er det direkte forferdelig å være uten det. iPoden har blitt mitt skjold mot verden. Inn med The Ramones, The Stooges, Johnny Cash, Townes Van Zandt, Gluecifer og The Beatles eller podcaster av radioprogrammer. Ut med trafikkstøy, slitsomme medpassasjerer på fly, båt og buss, og med et synlig headset plugget i ørene, er man skånet fra henvendelser fra folk. Jeg formelig elsker det.

I går ble jeg en halvtime for sent på jobb, ene og alene fordi jeg brukte hele morgenen til å lete forgjeves etter iPoden min. Det var til å bli fullstendig gal av. Jeg hadde brukt den på kvelden i min egen leilighet, og hadde ikke vært utenfor døra. Så jeg visste at den var der inne et sted, og begynte til slutt å lete på helt irrasjonelle steder som inni kjøleskapet, inni vaskemaskinen og under senga.

Til slutt måtte jeg gå med uforrettet sak; blant annet for å komme på jobb der f.eks. det du leser nå skulle skrives. Jeg fikk en vag fornemmelse av hvordan det må være å bli ufrivillig adskilt fra barnet sitt i et kjøpesenter en lørdags formiddag. Selvsagt uten sammenligning for øvrig, men dog. Det var helt forferdelig.

Jeg vet fortsatt ikke hvor det teknologiske barnet og min sosiale livredder befinner seg. Er den alene? Er den fri for batterier? Vil vi noen gang se hverandre igjen? Når dette leses bør vi pinadø være gjenforent. Hvis ikke blir jeg en – på absolutt alle måter – sosial katastrofe å forholde seg til i noen dager.

For cirka ei uke siden var det ti år siden iPoden ble lansert første gang. Til tross for at flere andre mp3-spillere sies å være både bedre, ha større lagringskapasitet (her er jeg litt grønn, og følgelig i tvil) osv., er det ingen andre som er i nærheten av å matche iPod på markedet. Den første modellen hadde en kapasitet på 5GB (altså cirka tusen vanlige sanger, eller tre Yes-sanger om du vil).

De største i dag har hele 160 GB, og jeg er sikker på at de har teknologi til å lage dem mange ganger større. At de bare praktiserer samme taktikk som den ukrainske stavhopperen Serhij Bubka, som bare la lista opp én centimeter i slengen, og dermed endte opp med å ta sytten verdensrekorder, er nå en annen sak.

Nuvel; faktum er uansett at iPoden (herunder også iPhonen, som er basert på samme teknologi og utseende) har vært en teknologisk duppeditt som mer enn noe annet de siste tretti årene har endret folks måte å oppleve musikk på. Og da er jeg forsiktig og tar CD-en med i beregningen, selv om den strengt tatt ikke forandret så mye. At Apples butikk iTunes Store også har fått folk til å kjøpe digitalmusikk er dessuten noe av et mirakel i disse tider.

Og vi kan like eller mislike det så mye vi vil, for det er det ingen som bryr seg om. Likevel er det kanskje på tide å tone ned denne, for meg iallfall, mer eller mindre bisarre Jobs-tilbedelsen. Jeg har ikke sans for noen form for tilbedelse, og spesielt ikke av personer. Og her i forgårs kveld ble denne jobsismen tatt til nye høyder, da hans søster i et brev til New York Times nå mandag kunne avsløre hva Steve Jobs’ siste ord var før han trakk sitt siste åndedrag.

For det var ikke måte på for noen bevingede og pauli ord han hadde forlatt denne planeten med. Saken ble slått stort opp i diverse nettaviser utover kvelden; helt uironisk og som vi snakket om ei blanding av Jesus, Elvis, Gandhi, Tut-ankh-Amon og Jahn Teigen på én gang. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Det hele fortonet seg som ei blanding av en Monty Python-sketsj, en dialog fra Star Wars og et Morten Harket-sitat.

De siste ordene til Steve Jobs var nemlig som følger (dette er bare å pugge med én gang): «Oh wow, oh wow, oh wow». Skal vi ta den én gang til? Ja, det gjør vi. «Oh wow, oh wow, oh wow». Sa Steve Jobs. Og sikkert en og annen hund også.

Og det er jo så en tar seg i å se religiøse koblinger, når jeg nesten med hundre prosent sikkerhet kommer til å utbryte nettopp disse ordene om jeg skulle være så heldig å finne igjen det teknologiske barnet mitt, når jeg kommer hjem fra jobb etter å ha skrevet dette. Klynk, piiip, som jeg håper det.

IPOD: Her representert med en av de aller første modellene som ble sluppet på markedet for ti år siden. Den gang et teknologisk vidunder på et uforståelig science fiction-nivå. I dag en viktig og selvfølgelig del av livene til mange som lever og ånder for musikk.

Rundlurt av sex-hore

Åh, jeg formelig elsker denne overskriften! Endelig fikk jeg en fin anledning til å bruke den. Endelig! Dens opprinnelse stammer fra en gang en kvinnelig prostituert i Oslo tok med seg en mannlig kunde opp på et hotellrom ved et av byens mer prominente hoteller. Der skalla hun så ned kunden sin, tok alle pengene og klærne hans og stakk av. Heia henne!

«Rundlurt av sexhore» var så den subtile og elegante tittelen ei av landets mest kjente aviser valgte. Ikke bare var hun hore, liksom. Hun var faen banke meg ta også ei ordentlig lurvete hore, som på toppen av hore også bedrev seksuelle aktiviteter for penger. Tenke seg til!

Hele min intensjon med å bringe den såkalte sexhora inn i denne spalten var å få deg som leser til å bli interessert i det jeg egentlig skulle skrive om, og siden overskrifter om det jeg har tenkt å skrive om har versert i så mange medier nå det siste halvåret at jeg selv har sluttet å lese sakene, slo det meg at det var lurt å lure deg og dere inn i fella med vår gode sexhore-venninne.

For det skal handle om iPad. Ser jeg ordet iPad i en overskrift blar jeg nå resolutt forbi. Jeg er nemlig helt fantastisk uinteressert og lei av hele duppeditten. Men jeg er på sett og vis nødt til å forholde meg til den uansett. Og det gjør jeg nå.

Jeg vil på ingen måte fremstå som en bakstreversk sinke som tusler med ræva først inn i fremtiden, og tenker således på morsomme, historiske anekdoter om professorer og redaktører som har omtalt både telefon, mobiltelefoni, sms og internett som artige dingsebomser og oppfinnelser som potensiell flopper, og som nok bare kom til å være et lite blaff før man ville være tilbake til normalen.

Det samme kan man helt sikkert si om lesebrett og iPad. Begge deler har kommet for å bli, og vil gradvis bli mer og mer vanlig å se i tiden fremover. Så det er selvsagt helt i orden for meg at iPad eksisterer og at mange sikkert har en iPad øverst på ønskelista si til jul. At en gave til over fem tusen kroner er å regne som normalt sier jo et og annet om at vi bor i et land der det er altfor mye penger, men det er nå en annen sak. Det som derimot forvirrer og irriterer meg i mye større grad er hvordan pressen naivt og massivt har vært med å lansere ett spesifikt produkt laget av én spesifikk leverandør av hard- og software.

På lanseringsdagen for salg av iPad i Norge for noen uker siden, skulle man tro at det var snakk om lanseringen av gratis vaksine mot kreft, en mirakelkur for avskaffing av motvind til jobb eller evig lykke i det hinsidige. På selveste Dagsrevyen hadde sågar statskanalen invitert en av markedssjefene til Apple, som er mirakelproduktets eiere og selgere, til å kosesnakke om dette vidunderet av en maskin.

For en som er oppvokst med én TV-kanal og reklameforbud på denne, fortonet det hele seg mildt sagt absurd. Jeg lukker øynene og forestiller meg at Pioneer, BMW, Coca-Cola, Freia, Nokia, Adidas eller Bergans skulle få samme muligheter til å lansere et dritdyrt luksusprodukt som i utgangspunktet er forbeholdt godt bemidlede folk som mangler et hull å putte pengene sine ned i.

Og jeg har selvsagt fått spørsmålet: Skal du kjøpe deg iPad, Egon? Og svaret er nei. Ikke fordi iPad strider mot min teknologiske overbevisning, men fordi jeg personlig vet om svært mye jeg før skal bruke et sted mellom fem og sju tusen kroner på før jeg kjøper denne overdimensjonerte og høygravide utgaven av en iPhone. F.eks. en langhelg til Madrid med hotell og drikkepenger. Men det er nå en annen sak, og ikke minst en ren og personlig prioriteringssak.

Det andre er at jeg ikke engang har en iPhone, og jeg skal heller ha dét enn en iPhone som er altfor for stor til å ha i lomma, som ikke har plass til halvparten av all den musikken som er på en velutstyrt iPod, som ikke går an å ringe med og som for mitt vedkommende da gjør at jeg vil sitte igjen med følgende etter å ha kjøpt den: En telefon jeg ikke kan ringe med og som får hendene mine til å se helt latterlig små ut. Så jeg står foreløpig over.

Det siste aspektet er dog det viktigste. Én sak er at jeg er opplært fra barnsben av til å tenke kritisk om jeg befinner meg i et rom der alle roper et kollektivt og taktfast halleluja. Noe annet er at det allerede er skapt et inntrykk av at iPad er noe alle har, og derfor «må» altså du også ha det. Og her blir jeg smått lattermild.

Da duppeditten ble lansert var det cirka femti tusen nordmenn som allerede hadde skaffet seg den fra utlandet, og man regner med at maks noen hundre tusen vil ha en sånn i løpet av første kvartal i 2011. Noen hundre tusen er så avgjort ikke alle i Norge. Det er ikke engang halvparten. Det er faktisk et sted mellom fem og ti prosent av befolkningen. Så du er overhodet ikke utenfor om du ikke sitter med en iPad på fanget på bussen. Det er derimot hipsteren med den på fanget som er selve unntaket. Og slik kommer det til å være en god stund fremover også.

Jeg sender derfor herved en utilslørt misunnelseshilsen til Apple. Det må være helt fantastisk å lansere et digitalt produkt der en presumptivt kritisk presse er samstemt med på å danne et kollektivt inntrykk av dette er noe «alle» «må» ha for liksom å følge med. Og det uten å betale en eneste krone i annonser, som er måten alle andre må gjøre det på.

Og nå skriver jeg altså om det selv, i en avis som satser masse på iPad, og jeg er således med på å skape ytterligere blest om fenomenet.
Halleluja, dere Apple-gutta, altså!
Jeg bøyer meg i eplestøvet.

Hvil i fred, bestefar

Man blir unektelig bløtere og mer emosjonell med årene. Det skal mindre og mindre til. Og nå er det ikke lenger bare menneskelige relasjoner eller dyr som gjør meg rørt. Nei, nå er det jaggu ta meg også døde ting. Ikke døde mennesker, altså, men døde gjenstander. Og ikke bare gamle antikviteter med affeksjoner opp og i mente. I dag er jeg til og med i stand til å bli rørt av gammel teknologi, og jeg som har like mye innsikt i teknologi som jeg har i håndball (altså ingenting).

I forrige uke døde det noe inni meg. Nostalgien var til å ta og føle på. Tårene presset på. Det var på tide å mimre litt. Det var på tide med et dypt, retrospektivt føleri – o – rama. Det var på sin plass å bøye hodet i sentimental og bunnløs ærbødighet. Grunn: Teknologiprodusenten Sony kunngjorde at de hadde laget markedets siste walkman. Nå var det slutt på moroa. Nå var det over. Nå var det ingen vei tilbake.

Jeg fikk min første walkman i 1983. Jeg var på vei til det digre landet Syden og skulle få en walkman og én kassett av foreldrene mine. Sånn dyr og gul Sony-variant kunne jeg bare skyte ei gul pil etter, så det ble en fin kopisak til to hundre svenske kroner (sikkert tusen norske på den tiden). Jeg var i den syvende himmel.

Vi skulle være i Syden-provinsen Kypros i fjorten dager, og jeg hadde én kassett jeg skulle overleve kulturelt på. Etter knallhard eliminering ble det «Lizzy Killers» av Thin Lizzy. Seks låter på A-sida. Fem på B-sida. Jeg nidigga hvert sekund. Takk og lov, ellers hadde jo ferien blitt et sant mareritt. Utvalget av eminent rock var ikke all verden i Ayia Napa. Ikke da heller.

Den sølvfargede musikkavspillingsdoningen var nesten en sommerforelskelse verdig. Jeg la meg i en bungalow med den om kvelden og sovnet til den strålende versjonen av «Whiskey in the Jar», og på morgenen hadde kassetten spilt seg klar til å snu herligheten, og låten «Waiting for an Alibi» var klar til å følge meg ned til stranden med solbrente svensker og fulle tyskere som drakk om kapp med tredjegradsforbrente og vandrende menneske-roast beefs fra England.
Sommerbudsjettet 1983 ble primært investert i softis, brus og walkmanbatterier. O’ lykke, det var tider, det!

I 1983 var en walkman noe av det villeste som eksisterte av hi fi-teknologi. Walkman var rotekte state of the art. Greit nok at det låt som ei brent bikkje, og at du skulle ha ganske trente ører for å skille mellom The Cramps og Michael Jackson, men konseptet var helt unikt. Du kunne jo ta med deg stereoanlegget i lomma. Det tok nesten ikke plass, og skulle du på ferie var det jo bare å fylle opp en liten pose med opptakskassetter. Fantastisk!

I 1986 kjøpte jeg meg endelig en gul Sony-walkman for sommerjobbpenger. Da var teknologien kommet enda lengre, for den hadde attpåtil radio og det som het autoreverse, som i praksis betydde at du slapp å ta ut kassetten for å snu den. Helt utrolig. I tillegg var den (nesten) vanntett, og med sitt anti shake-system gikk det (nesten) an å gå kappgang uten at det virket inn på lyden. Herregud, det var som å gå inne i en Star Wars-film.

Senere ble walkman (Språkrådet prøvde faktisk å innføre ordet «gåmann» i det norske språk. Det gikk sånn passe) erstattet av det som het discman. Men det var ikke noe særlig teknologisk fremskritt. Det var CD-er i stedet for kassetter, men man måtte like fullt ta med seg masse skiver på tur, og da kunne de bli ripete og slitt. Jeg hadde to modeller av disse og ble ikke glad i noen av de møkkadingsene av noen degenererte «fremskritt».

Også kom iPod og dens slektninger og satte siste spikeren i walkman-kista, og derfor døde altså selveste bestefaren i denne hi fi-familien ut forrige uke. Og da ble jeg litt melankolsk og nostalgisk av meg. Nå har jeg til enhver tid en iPod med 32.500 låter på meg, og andre og mer teknologisk oppdaterte folk har iPhone med Spotify-konto/app. De har tilgang på millioner av låter. Overalt.

Jeg savner verken treski eller utedass. Men jeg insisterer på at walkman, den bærbare hi fi-teknologiens bestefar, hadde sin sjarm. Som en kompis av meg sa:
«Faen, før hadde du med deg ei eller to damer (les: «plater». Journ.anm.) på tur. I dag har du med deg et helt harem på flere tusen. Du rekker jo pinadø ikke over halvparten engang».

Han er så avgjort inne på noe.
Så hvil i fred, bestefar.
Du kan sove nå.
Snufs.

WALKMAN: Gode, gamle, fine, fjonge, analoge rakkeren. Ditt navn skal aldri glemmes. Minnet fra deg vil leve for evig. R.I.P.

Revolusjonen i Afrika

Det er natt til lørdag forrige helg, i Shabangu street i utkanten av Dube-området, vest i Soweto i Sør-Afrika. Sju gutter i midten av tjueårene står foran ei rusten oljetønne og brenner søppel, varmer seg på fingrene og diskuterer musikk. Gutta er lokale og kaller seg Finni, Senzo, Basil, Chumpy, Lesiba, Siya og Star.

De har rappa en bærbar MP3-spiller fra det lokale supermarkedet. Strøm har de tjuvkobla fra en trafokiosk like bortenfor. De står der og koser seg, spiser fatbread med grillet kylling og drikker Heineken av digre litersflasker. Hodene deres gynger i takt frem og tilbake. I kveld går det i garasjerock. Skikkelig streng, hard og vilt energisk garasjerock. Ut av høyttalerne strømmer lydene av The Cramps’ «Garbageman». De ler litt av dét, at de brenner søppel og spiller «Garbageman». Også nikker de bekreftende til hverandre.

– The Cramps er verdens beste garasjerockband, sier Senzo.

Også går diskusjonen. Finni holder en knapp på The Fuzztones, Lesiba mener at tidlig The Kinks kan regnes som garasjerock, og at de således er øverst på lista, Chumpy hevder at norsk garasjerock er helt på høyde med det beste fra USA og UK, spesielt bandene fra Moss på åttitallet, mens brødrene Siya og Star har slått seg sammen og insisterer på at The Sonics er garasjerockens The Beatles.

– Bortsett fra at G. Roslie var en bedre vokalist enn John Lennon. Primalskrikene hans savner sidestykke i musikkhistorien, tilføyer Siya korrekt og belærende.

Det hadde vært sånn en stund nå. Man kunne merke at en musikalsk revolusjon var i emning. Det formelig sitret i lufta. De sju gutta rundt oljefatet er trendsetterne i nærmiljøet. Det blir slik de sier. Tidligere hadde det gått i helt andre musikkdiskusjoner i nabolaget. Den gang var det monoton house, dunkende trance og amerikansk hip hop som gjaldt, slik det var i store deler av den enorme townshipen utenfor Johannesburg.

Siden en gang i juli 2010 har det derimot gått i knallhard garasjerock, for ikke å glemme bekmørk folk/country, i hvert fall når festene nærmet seg slutten, de var trøtte av all garasjerocken og trengte å roe seg ned med litt smektende folk-toner av deres nye favoritter i Uncle Tupelo, Richard Buckner, Whiskeytown, Gene Clark og mesteren over alle, selveste Townes Van Zandt. Ja, også Mark Lanegan, da. Chumpy hadde sågar fått tak i ei Mark Lanegan-klokke som han hadde kjøpt på eBay med et stjålet kredittkort.

Og ikke nok med det. Det kanskje mest paradoksale av alt var et hele gjengen fullstendig hadde lagt sin elsk på Raga Rockers. Fra Norge! De hadde sågar lært seg flere av tekstene; mange av dem med et lyrisk inn hold som til gagns var kompatibelt med livet i Soweto. Spesielt Basil, denne tynne, blide og konstant leende piratdrosjesjåføren, hadde trykket Raga Rockers og Michael Krohns treffende og grovkantede enderimslyrikk til sitt bryst. Han var blitt glad i å sitere Raga Rockers i lystig lag.

– Blakk! Jeg er helt blakk! Jeg er for lat til å jobbe, for feig til å stjele, for stolt til å tigge spenn. Og får jeg lånt meg en hundrings så havner jeg på fylla og er like blakk igjen!

Basil ler lurt. De andre skåler. Snakker om å ta Soweto-livet på kornet, hoier de, og dét attpåtil sett gjennom øynene på en friker i Oslo i 1984!

Nei, Dube og Soweto er ikke hva det engang var, spesielt ut ifra et musikalsk ståsted. Og dette er ikke nabolaget som er fremmed med endringer og det å tilpasse seg nye tider. Selv disse unge gutta husker første gang de kunne gå opp og ned Shabangu street på nylagt asfalt. De husket da springvann, elektrisitet og kloakk ble vanlig blant folk. De husker da Apartheid-systemet ble knust.

Men dette er ikke engang historiske fotnoter sammenlignet med den musikalske revolusjonen som nå er i gang. Den vil ikke la seg stoppe. Akkurat som demokrati og krav om grunnleggende borgerrettigheter presset seg frem fra dette miljøet, står nå Soweto, Sør-Afrika, hele det afrikanske kontinentet og deretter resten av verden foran en ny, musikalsk dagsorden der garasjerock, folk/country og Raga Rockers vil vise vei og knuse hul, vestlig kropp-pop, trance og andre vederstyggeligheter til kulturell pinneved.

Og alt dette bare fordi min 160 GB iPod classic tilfeldigvis ble stjålet i Shabangu street da jeg var der i forbindelse med Fotball-VM i sommer. Vel, jeg liker iallfall å tenke at dette ble følgene av tyveriet. Og man sjekker aldri gehalten eller troverdighetsnivået i en god historie eller til en rørende idé. Man lukker heller øynene og drømmer. Og drømmene skal man definitivt ikke ta fra noen.
Heldigvis hadde jeg backup.

ROCKREVOLUSJON: Garasjerockere, folk/country-entusiaster og Raga Rockers-fans i alle land: Foren eder!