Viser arkivet for stikkord itunes

Kulturell darwinisme

Forandringer trenger overhodet ikke å representere fremskritt. Det er historien brolagt med eksempler på. Likevel hender det at de hjelper oss. Musikkindustrien er en av de bransjene som har vært i kraftigst endring de siste tiårene.

Der har ikke alt vært til det bedre. Inntektene har rast nedover proporsjonalt med tilgjengeligheten av musikk på nett, og det er mange som har måttet blø underveis. Det er veldig vanlig å heie på dette og hylle den utviklingen, og selv om undertegnede ikke har vært blant dem som har jublet høyest, ser jeg helt klart fordeler med noen av de endringene vi har hatt.

Tilgjengeligheten av musikk gjennom WiMP og Spotify har gitt meg og mange andre større tilgang på musikk enn vi noen gang har hatt, og jeg er fortsatt så gammeldags at jeg er glad i den avleggse maskinen iPod. Jeg savner verken walkman (bærbar kassettspiller) eller discman (bærbar CD-spiller), og med tilgjengeligheten til så mye ny musikk har jeg overhodet ikke kjøpt mindre musikk enn før; snarere heller tvert imot.

I dag får jeg i stadig større grad sjekket ut musikk før jeg kjøper den, slik at feilprosenten av nye investeringer har gått dramatisk ned, noe som er umulig å se negativt på. Og fremveksten av disse tjenestene har totalt sparket beina unna et av de dummeste fenomenene platebransjen har brukt for å suge penger ut av den mer fantasiløse delen av det platekjøpende publikum.

Ja, jeg vet at dette høres nedlatende ut, men jeg skal klare å leve med akkurat den snobbemerkelappen i denne sammenhengen. For jeg regelrett applauderer meg til blods over at musikkmarkedet nå rammes av en nært forestående død på samleplatemarkedet. Ser man på den nåværende VG-lista er det fortsatt noen gjenlevninger, og det er primært samleplater ment for barn. Hits for kids nummer 26 og 27 er landets mest kjøpte samleplater, men vi er kvitt masse av det rælet som på et tidspunkt var så dominerende på albumlistene at man til slutt så seg nødt til å lage egne lister for dem.

Den mestselgende artisten helt frem til slutten av forrige tiår het nemlig «Diverse Artister», og fy for en fæl artist. Markedet tøyt over av skiten, som i sannhet var en diger gjøkunge for ordentlige plater med ordentlige artister. Absolute Music, McMusic, Party Zone, Jabba Dabba Dance, og hva de nå het, var nå én sak. Det som var adskillig verre var alle de hoderystende teite skivene med diverse tema, ment for å lure hjelpeløse folk uten fantasi/smak.

Vi hadde Vorspiel Collection og Halvliter Rock for dem som ikke ante hva de skulle spille på fest, vi hadde Bikers & Blues for dem som hadde motorsykkel, men ikke egne favorittplater til å kjøre sykkel med, vi hadde Hit i trafikken for dem som ikke hadde motorsykkel, men fortsatt trengte trafikkmusikk (herregud), vi hadde serien Grillfest for dem som var rådville til hva som var den optimale musikken å grille til, vi hadde Love Song Collection for dem som trengte kulturassistert befruktning (altså kline– og pulemusikk kreert av noen kåte nisser i platebransjen som geleidet det jeg håper var diagnostisk desperate par), og vi hadde serien Koserock, hvem nå enn dét var påtenkt. Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe mindre rocka eller mindre koselig.

Og la oss for all del ikke glemme den verste av dem alle, den heidundrende dustete samleplata Tande-P – Mine favoritter, for dem som ikke hadde egen smak, men i stedet ville ha Tande Ps smak. Rekka var uendelig, og markedet formelig flommet over av denne endeløse, stinkende materien. Og platebransjen lo hele veien til banken, de kyniske jævlene.

Spillelister på streamingtjenester og utveksling av det samme i f.eks. iTunes har gjort disse patetiske produktene totalt overflødige. Akkurat dét er en seier for både musikken, bransjen og selveste menneskehjernen. Takk og lov og gratulerer.

DARKNESS FROM THE PAST: Her er et uhyre grelt eksempel på hva en helt kokkelimonke-kynisk platebransje dyttet på folk, akkompagnert av dritdyre reklamekampanjer på TV. Takk og lov er markedet for slikt tullball i ferd med å dø ut. Om det er snobbete å mene det? Klart det er! Av og til skal man være litt snobbete. En sjelden gang har det faktisk noe for seg.

Vis meg din samling!

For noen uker siden var jeg på innflyttingsfest hos en gammel kompis og samboeren hans. Førstnevnte og undertegnede har nogenlunde samme musikksmak. Rundt 1996-1997 var vi en gjeng på nachspiel hos ham, og da ble jeg nokså brått transformert fra å være et i overkant utadvendt og sosialt vesen, og til å bli stum og siklende, mens jeg (nei, nå tror du nok heeeelt feil), nettopp, bladde gjennom platesamlinga hans.

Han hadde hentet store deler av samlinga si over fra USA, og her var det uhorvelig mye gull. Mannen er en del år eldre enn meg også, og hadde av den grunn kjøpt skiver noen år lenger enn meg. Og siden han var amerikansk, og i USA kom CD-eksplosjonen tidligere enn her til lands, var det fryktelig mye artig å se på nettopp dette formatet.

Pussig hvordan tidene forandrer seg. En gang i tiden var det nemlig kjempestilig å bivåne skiver på CD som jeg selv hadde på vinyl. Og han hadde flust av dem. Hi hi hi, så gøy det var å se bittesmå og rare versjoner av skiver jeg selv hadde i digre vinylutgaver. Så der satt jeg og kniste, klukket og koset meg.

Og plutselig brettet øyenbrynene mine seg over hodet og langt ned i nakken. Midt i all denne eventyrlige miksen av det jeg selv mener er kvalitetsrock, skinte skiva mot meg, som om den hadde neonlys på seg. Plata het «Miami» og ble gitt ut av et kultband som heter The Gun Club, et av mine store favorittband fra åttitallet.

Og greit nok, det var artig å se den på CD, men det verste av alt var at den var signert av bandets frontfigur, Jeffrey Lee Pierce. «Welcome to Miami Beach», tror jeg det stod. Pluss navnetrekket. Jeffrey hadde dødd bare et år tidligere. Og der satt jeg altså og holdt skiva i hendene. En personlig hilsen fra avdøde Jeffrey til min amerikanske venn.

– Han signerte den til meg da jeg jobba på et utested der de spilte, tilføyde han verdensvant.

The Gun Club spilte aldri på Fauske, der jeg kom fra. Der var vi heldige om Jahn Teigen kom og kastet glans over Fauskemessa hvert tredje skuddår. Og sånn gikk nå den natta. Hele samlinga ble gått nøye etter i sømmene. Musikk ble diskutert. Låtrekkefølge, coverart, konsertopplevelser, anekdoter fra livet. Hvor de hadde blitt kjøpt etc. Sånn drev man nå på før i tiden. I forrige årtusen. Men ikke nå lenger.

I dag er det stadig sjeldnere å se at folk har skivene sine fremme i stua. Dette skyldes for så vidt ofte at de jeg kjenner blir stadig straightere (og eldre, fuglene må vite hvorfor), og at de heller velger å flashe de nye designmøblene sine, eller alle de artige vasene og suvenirene de har kjøpt ute i den store verden. Og grønnplanter. Masse grønnplanter.

Og alle kvinner får ha meg unnskyldt, men det er ofte kvinnene som har bestemt at de ikke vil ha platesamlingene fremme i hjemmet sitt. Eller «sitt», om du vil. Der er jo mannens også. Ikke engang bøker skal vises frem. Det ser liksom så rotete ut. Jeg er av en helt annen oppfatning. Jeg blir direkte glad om jeg kommer hjem til noen og stua deres bugner over av bøker, CD-er, vinyl og filmer. Det vitner om folk som er fulle av kulturell kapital.

Også kommer unnskyldningene. At barna kan rive det ned. At det trekker til seg så mye støv, blablabla. Men det er bare tull. Hovedgrunnen er kjønnspolitiske forskjeller og kompromisser. Iallfall har det vært slik. Men nå er situasjonen en helt annen. For i dag har ikke folk skivene fremme fordi de ikke trenger dem. Fordi de heller spiller fra iTunes-biblioteket sitt, Spotify, WiMP eller –Gud forby!– YouTube. Og hva er da vits med å ha samlinga fremme? Enn si ha den i det hele tatt?

Problemet er da at det er uhorvelig mye vanskeligere å knekke den kulturelle koden når du kommer hjem til folk. Ikke liker jeg å trekke konklusjoner basert på klesdrakt eller dialekt heller. Ergo er vi i ferd med å fullstendig miste noe viktig, altså muligheten til å forstå hverandre litt bedre, bare ved å sende et blikk i hylla.

Men min amerikanske venn hadde ikke firt på kravene. Heldigvis. I hans nye hjem, som han nå deler med samboeren sin, stod store CD-stativ og svaiet i stua. Vel, en del var stampet i esker og kjørt bort; litt må en ofre for å berge husfreden. Men noe annet og viktig hadde skjedd. Da jeg, tradisjonen tro, begynte øverst til venstre for å bla meg gjennom, var det urovekkende mye reggae og etnisk musikk.

Misforstå meg rett, men dette er altså smådramatisk i vårt relativt felles musikalske univers. Herregud, han hadde skiftet fil, liksom! Og jeg kunne se det med mine egne øyne. Og når han så øyenbrynene mine, som av helt nye årsaker igjen befant seg i nakkeregionen, kom han ilende til.

– Det er ikke mine plater, altså! De begynner ikke før her nede. Du blar i hennes nå!

Han pekte febrilsk med fingrene. Så dro han ut gode, gamle «Miami», klappet meg beroligende på skuldra, slik menn gjør for å roe hverandre ned, og så satt han CD-en på, for å lage ytterligere god stemning. Han hadde altså skjønt alt. Man blander nemlig ikke platesamlingene sine, om man er aldri så forelsket. Og man har hver sin tannbørste.

For hvordan skal man da klare å lese folk, eller rettere sagt, de få som fortsatt flasher samlingene sine i stua si? Vel, det er ikke akkurat et problem for kommende generasjoner. Men de kommer til å bruke dæven så mye lengre tid på å bli kjent med hverandre.

På den annen side slipper de å rydde opp i skivene dagen derpå.
Og jeg hater å innrømme det.

PLATESAMLING: Vis meg din samling, og jeg skal si hvem du er! Her er f.eks. et bilde av platesamlinga til kollega Morten Rydland Høyning, ei samling som mer enn tydelig avslører at han er i overkant glad i Metallica, og da i særdeleshet debutskiva til bandet.