Viser arkivet for stikkord ivars

Rockens Hall Of Shame

Jeg tror folk flest som ikke bor i Trondheim gir ganske så blaffen i det nyåpnede Rockheim, nasjonalmuseet for pop og rock i Norge. Men Rockheim skal uansett være hoppende glade for én ting; nemlig at de har fått mange til å reagere på deres høyst merkelige, svært ulogiske, fryktelig begrensede og smått lattervekkende nominasjon for det som er tenkt å bli vår egen variant av Rock and Roll Hall Of Fame, fiffig kalt «Rockheims Hall of Fame».

Rockheim trenger all den oppmerksomhet de kan få, og i så måte har de iallfall greid å havne på debattkartet, og det er jo ikke verst bare det. Bare så synd at det er fordi de har trampet skikkelig i salaten, så rock’n’roll–dressing og –krutonger fyker veggimellom.

Da de bestemte seg for å lage denne lista, plukket de ansvarlige ut en jury på sju personer, ledet av artisten Marit Larsen. De skulle så plukke ut 15 navn, og av disse skulle kun fem «adles» (etter at en storjury på 100 personer har stemt) og få den presumptivt høye utmerkelsen å være innlemmet i denne norske rockens Hall of Fame.

Allerede her har de dummet seg fullstendig ut. Det skal altså kåres kun fem nye navn i året. Nå er riktig nok den norske musikkhistorien atskillig spinklere enn f.eks. den britiske og den amerikanske, men med dette tempoet vil vi kun ha femti navn der oppe om hele ti år. La oss håpe at ikke for mange av dem dør før de er havnet i Rockheim i Det høyeste. Og dermed har det også blitt helt umulig å være konsekvent med tanke på både tidsepoker, genre og ikke minst i forhold til hvem som skal utelates.

Eneste kriterium er at de utvalgte har platedebutert for minst 25 år siden (altså senest i 1986). Hvorvidt dette er på singel eller i fullengderformatet sies det ingenting om. Uansett: de nominerte er: a-ha, Alf Prøysen, Anne Grete Preus, Arne Bendiksen, Bjørn Eidsvåg, Jokke & Valentinerne, Lars Lillo Stenberg, Mari Boine, Popol Vuh, Radka Toneff, Terje Rypdal, Audun Tylden, The Monn Keys, Wenche Myhre og Åge Aleksandersen.

La oss påkoste oss en aldri så lite gapskratt, for her er det mye å le av. Kom igjen, dere: Hahahahahahaha! Noen har allerede påstått at undertegnede har «rast» mot dette. Det har jeg ikke. Ei heller har jeg tordnet. Men jeg har ledd. Mye og lenge. For dette er i sannhet himmelropende latterlig.

Av de femten navnene er det mange som er lette å forsvare at er her. Men du verden, så mange av de utelatte de sliter med å logisk forklare uteblivelsen av. De har enda til gode å forsvare dette med troverdighet. Derfor nevner jeg bare noen små poenger her, men det er mye mer. Fryktelig mye mer.

  • «De fire store» er et kjent begrep i norsk rockhistorie. Raga Rockers, DumDum Boys, deLillos og Jokke & Valentinerne. Juryen har funnet to av dem for lette; Raga Rockers og DumDum Boys, uvisst av hvilken grunn. Sistnevnte debuterte i 1986 (singel) og er en av tidenes største suksesser innen norsk rock, mens gitarist og låtskriver Kjartan Kristiansen også var med i det viktige og sagnomsuste punkbandet Wannskrækk.
    Raga Rockers LP-debuterte i ‘83, og har vært et av de mest toneangivende og viktigste bandene i norsk rocks historie, ikke minst med tanke på det å uttrykke seg på norsk. Og frontfigur Michael Krohn også var låtskriver og trommis det i banebrytende bandet Kjøtt. Likevel har juryen nominert Lars Lillo Stenberg (som for øvrig ikke solodebuterte før på midten av nittitallet), og ikke deLillos, mens de har Jokke & Valentinerne og ikke Joachim Nielsen. Ko-ko!
  • De har valgt å ta med en helt tydelig definert jazzartist i Radka Toneff. Greit nok, men da er det litt pussig ikke å ta med f.eks. Jan Garbarek, Nora Brockstedt, Arild Andersen og Nils Petter Molvær m.fl. Forstå det den som kan.
  • Nylig avdøde Audun Tylden var en fantastisk viktig mann for veldig mange, ikke minst som plateselskapdirektør, og som fortjent nok mottok både Bjellesauprisen og Kongens Fortjenstmedalje i gull. Men han var overhodet ikke en viktig plateartist, og denne utmerkelsen burde vel strengt tatt forbeholdes rene musikere. Det er jeg også helt sikker på at Tylden selv ville ment. Jeg tror f.eks. at han ville ment at Ole Ivars heller skulle blitt nominert, bandet han lenge gav ut, og som har gitt ut over førti skiver siden av slutten av sekstitallet, og som har badet i Spellemann-trofeer og gull- og platinaplater.
  • Anne Grete Preus’ var med i bandene Veslefrikk og Can Can. Det var også Per Vestaby. Han har også spilt med CC Cowboys, Young Neils, deLillos, Mercury Motors m.fl. Anne Grete Preus solodebuterte ikke før i 1988.
  • Også kan man kjøre traktor gjennom en rekke flere logiske hull og brister. Hvor er f.eks. The Pussycats, Erik Bye, Alf Cranner (man har jo valgt å ta med Alf Prøysen), Prudence, Saft, Ole Paus, Lillebjørn Nilsen, Per «Elvis» Granberg osv.

Gud hjelpe dem, de har mye å svare for her.

Michael Krohn: Frontfigur, vokalist og låtskriver i Raga Rockers; en av «De fire store» i norsk rock. I tillegg var han låtskriver og trommis i for lengst kanoniserte Kjøtt. Men nominert til Rockheims Hall Of fame? Nei dét skulle jaggu tatt seg ut!

En vaskeekte forsvarstale

«Hei, Egon! Kan du ikke skrive noe dritt om danseband og dansegallaer? Det hadde vært en fornøyelse å lese».

Meldingen over er fra en e-post jeg mottok for noen dager siden, sikkert i anledning den kommende dansegallaen. Og det er jo klart: Dét gidder jeg ikke å gjøre! Man er ikke tverr og vrien for ingenting. I stedet skal jeg gjøre et tappert forsøk på forklare hvorfor jeg regelrett har en dyp og inngående respekt for hele denne kulturen, en avgreining i norsk kulturliv som knapt har blitt tatt i med ildtang, ikke minst av oss musikkjournalister.

Fans av heavy metal og danseband har mer til felles enn de sannsynligvis er villige til å innrømme overfor hverandre. Men sånn er det. Og i denne sammenhengen er det ment utelukkende positivt. Og det er ikke bare på sære og obskure områder, men i begge genres hovedlinjer og grunntrekk, og selvsagt hvis vi ser bort fra det rent musikalske.

Det første og viktigste trekket med dem begge, og som jeg virkelig digger, er deres usvikelige lojalitet til sine band og artister. Er du fan av Iron Maiden eller Ole Ivars kjøper du den nye skiva, og du kjøper den helt uavhengig av anmeldelser og andre såkalte kvalitetskriterier.

Nedlastningstrusler og streaming er ikke så farlig der i gården, fordi fansen vil eie skivene deres. Og du drar på konsert med dem. Fordi du er fan, og fordi du har valgt å gå denne musikalske veien for lenge siden. De er litt som fotballsupportere; de svikter ikke laget sitt, herunder deres egen favorittgenre. For å svikte laget sitt, enn si bytte musikalsk fil, er i disse miljøene å regne som den dypeste og groveste kardinalsynd. Og denne holdningen er pinadø tøff. De er fans for livet. Jeg vet om mangt et introvert indieband som hadde elsket å ha fans lik det metalfolket og dansagallaentusiastene har.

Og de har egne festivaler. Festivaler eller gallaer der det utelukkende blir fremført musikk som er i tråd med interne grensesettinger, og der de slipper å være bekymret for at de må lide seg gjennom masse eksperimentelt ræl de aldri har hørt før, og der de slipper å late som om de liker noe de ikke liker, bare fordi det er opplest og vedtatt at man skal like det.

Så dit går fansen. Og de drikker. Mye. Metalfestivaler og dansegallaer er så visst ikke noe for kyske kyllinger som spytter i glasset. Så de drikker, og de danser; på den ene siden heftig pardans nært beslektet med swing, på den andre siden slenger de håret opp og ned og headbanger i temmelig usynkrone bevegelser.

Og de kler seg/uniformerer seg på en rørende samstemt måte, og der vester med eller uten nagler er nærmest tvingende obligatorisk. Og fuglene skal vite at dette er noe jeg er imponert av. For jeg er ikke i nærheten av å ha så mye baller at jeg uten å fortrekke en mine kunne dratt på meg en signalmintgrønn dress med matchende skjorte og sko. Så mye guts har jeg rett og slett ikke. Ei heller hadde jeg turt å male meg i liksminke og ikledd meg brynjer, nagler og et helt arsenal av metallisk dilldall før en tur på byen.

Nå skal jeg på ingen måte kokettere med at jeg plutselig har fått øyne og ører opp for Vikingarna, Ole Ivars, Leif Lennartz, Snusbusarna eller Vi Kaninerna (samtlige navn er hentet fra bandportalen på danseband.no, sånn i fall du misforstår og tror jeg prøver å gjøre narr av dem). Tegneseriefiguren Pondus hadde en gang en beskrivelse av hvordan han trodde livet i Helvete fortonet seg, og det beskrev han som en konsert med Vikingarna, der han måtte stå på fremste rad, mens bandet spilte og spilte og spilte og spilte, og der konserten aldri ble ferdig.

Jeg er nok litt der jeg også, i min tegneserieaktige enkelthet. For jeg kan faktisk ikke utstå denne typen musikk, akkurat som jeg regner med at deres genuine fans kunne brukt store deler av min egen platesamling til kulturelt brekningsmiddel. Men de utgjør ikke et problem for meg, siden jeg aldri slår på de radiokanalene som spiller musikken, siden jeg aldri drar på konsertene deres og siden jeg aldri er på fest der denne typen musikk spilles.

Og nettopp dette er jo den finfine dealen med det hele. De plager ikke meg. Jeg plager ikke dem. Ja, nå gir jeg sågar min uforbeholdne støtte til dem også, så kan jeg forhåpentligvis fortsatt gå trygt i Tromsøs gater i ukene fremover. Selv om jeg ikke har leende guldbruna ögon.