Viser arkivet for stikkord jahn

Vis meg din samling!

For noen uker siden var jeg på innflyttingsfest hos en gammel kompis og samboeren hans. Førstnevnte og undertegnede har nogenlunde samme musikksmak. Rundt 1996-1997 var vi en gjeng på nachspiel hos ham, og da ble jeg nokså brått transformert fra å være et i overkant utadvendt og sosialt vesen, og til å bli stum og siklende, mens jeg (nei, nå tror du nok heeeelt feil), nettopp, bladde gjennom platesamlinga hans.

Han hadde hentet store deler av samlinga si over fra USA, og her var det uhorvelig mye gull. Mannen er en del år eldre enn meg også, og hadde av den grunn kjøpt skiver noen år lenger enn meg. Og siden han var amerikansk, og i USA kom CD-eksplosjonen tidligere enn her til lands, var det fryktelig mye artig å se på nettopp dette formatet.

Pussig hvordan tidene forandrer seg. En gang i tiden var det nemlig kjempestilig å bivåne skiver på CD som jeg selv hadde på vinyl. Og han hadde flust av dem. Hi hi hi, så gøy det var å se bittesmå og rare versjoner av skiver jeg selv hadde i digre vinylutgaver. Så der satt jeg og kniste, klukket og koset meg.

Og plutselig brettet øyenbrynene mine seg over hodet og langt ned i nakken. Midt i all denne eventyrlige miksen av det jeg selv mener er kvalitetsrock, skinte skiva mot meg, som om den hadde neonlys på seg. Plata het «Miami» og ble gitt ut av et kultband som heter The Gun Club, et av mine store favorittband fra åttitallet.

Og greit nok, det var artig å se den på CD, men det verste av alt var at den var signert av bandets frontfigur, Jeffrey Lee Pierce. «Welcome to Miami Beach», tror jeg det stod. Pluss navnetrekket. Jeffrey hadde dødd bare et år tidligere. Og der satt jeg altså og holdt skiva i hendene. En personlig hilsen fra avdøde Jeffrey til min amerikanske venn.

– Han signerte den til meg da jeg jobba på et utested der de spilte, tilføyde han verdensvant.

The Gun Club spilte aldri på Fauske, der jeg kom fra. Der var vi heldige om Jahn Teigen kom og kastet glans over Fauskemessa hvert tredje skuddår. Og sånn gikk nå den natta. Hele samlinga ble gått nøye etter i sømmene. Musikk ble diskutert. Låtrekkefølge, coverart, konsertopplevelser, anekdoter fra livet. Hvor de hadde blitt kjøpt etc. Sånn drev man nå på før i tiden. I forrige årtusen. Men ikke nå lenger.

I dag er det stadig sjeldnere å se at folk har skivene sine fremme i stua. Dette skyldes for så vidt ofte at de jeg kjenner blir stadig straightere (og eldre, fuglene må vite hvorfor), og at de heller velger å flashe de nye designmøblene sine, eller alle de artige vasene og suvenirene de har kjøpt ute i den store verden. Og grønnplanter. Masse grønnplanter.

Og alle kvinner får ha meg unnskyldt, men det er ofte kvinnene som har bestemt at de ikke vil ha platesamlingene fremme i hjemmet sitt. Eller «sitt», om du vil. Der er jo mannens også. Ikke engang bøker skal vises frem. Det ser liksom så rotete ut. Jeg er av en helt annen oppfatning. Jeg blir direkte glad om jeg kommer hjem til noen og stua deres bugner over av bøker, CD-er, vinyl og filmer. Det vitner om folk som er fulle av kulturell kapital.

Også kommer unnskyldningene. At barna kan rive det ned. At det trekker til seg så mye støv, blablabla. Men det er bare tull. Hovedgrunnen er kjønnspolitiske forskjeller og kompromisser. Iallfall har det vært slik. Men nå er situasjonen en helt annen. For i dag har ikke folk skivene fremme fordi de ikke trenger dem. Fordi de heller spiller fra iTunes-biblioteket sitt, Spotify, WiMP eller –Gud forby!– YouTube. Og hva er da vits med å ha samlinga fremme? Enn si ha den i det hele tatt?

Problemet er da at det er uhorvelig mye vanskeligere å knekke den kulturelle koden når du kommer hjem til folk. Ikke liker jeg å trekke konklusjoner basert på klesdrakt eller dialekt heller. Ergo er vi i ferd med å fullstendig miste noe viktig, altså muligheten til å forstå hverandre litt bedre, bare ved å sende et blikk i hylla.

Men min amerikanske venn hadde ikke firt på kravene. Heldigvis. I hans nye hjem, som han nå deler med samboeren sin, stod store CD-stativ og svaiet i stua. Vel, en del var stampet i esker og kjørt bort; litt må en ofre for å berge husfreden. Men noe annet og viktig hadde skjedd. Da jeg, tradisjonen tro, begynte øverst til venstre for å bla meg gjennom, var det urovekkende mye reggae og etnisk musikk.

Misforstå meg rett, men dette er altså smådramatisk i vårt relativt felles musikalske univers. Herregud, han hadde skiftet fil, liksom! Og jeg kunne se det med mine egne øyne. Og når han så øyenbrynene mine, som av helt nye årsaker igjen befant seg i nakkeregionen, kom han ilende til.

– Det er ikke mine plater, altså! De begynner ikke før her nede. Du blar i hennes nå!

Han pekte febrilsk med fingrene. Så dro han ut gode, gamle «Miami», klappet meg beroligende på skuldra, slik menn gjør for å roe hverandre ned, og så satt han CD-en på, for å lage ytterligere god stemning. Han hadde altså skjønt alt. Man blander nemlig ikke platesamlingene sine, om man er aldri så forelsket. Og man har hver sin tannbørste.

For hvordan skal man da klare å lese folk, eller rettere sagt, de få som fortsatt flasher samlingene sine i stua si? Vel, det er ikke akkurat et problem for kommende generasjoner. Men de kommer til å bruke dæven så mye lengre tid på å bli kjent med hverandre.

På den annen side slipper de å rydde opp i skivene dagen derpå.
Og jeg hater å innrømme det.

PLATESAMLING: Vis meg din samling, og jeg skal si hvem du er! Her er f.eks. et bilde av platesamlinga til kollega Morten Rydland Høyning, ei samling som mer enn tydelig avslører at han er i overkant glad i Metallica, og da i særdeleshet debutskiva til bandet.

Statskanalens gatekamp

Ja, så var det i gang igjen. Alle konkurransene på TV. «Korslaget», «Skal vi danse» (på eller uten is), Melodi Grand Prix Junior og Senior, og hva de nå heter alle sammen. Sikkert er det iallfall at disse programmenes uhorvelig mange delfinaler og utslagningsrunder kommer til å prege media massivt i ukene og månedene fremover. Og selv om det bare er å skifte kanal eller slå av, er det ikke fysisk mulig å holde seg unna om man bruker internett eller leser aviser.

Så de som ikke er interessert i medioker listepop eller korkonkurranser med sånn passe interessante artister, og noen usedvanlig uinteressante artister, må bare stålsette seg i tida fremover. Og bor du der en av konkurransene er representert av noen fra stedet ditt er det bare å falle på kne og be til høyere makter om at «dine» representanter blir utslått så fort som mulig er. I hvert fall om det skal være å lese lokalavisa di i overskuelig fremtid.

Men kom uansett ikke her med ugjennomtenkte påstander om mangelen på intellektuell og politisk substans i MGP iallfall, for her har det jaggu meg hardnet seg til i det siste. Da deltagerne for årets delfinaler ble presentert, kunne vi se det alle sammen. Her var nemlig de selverklærte kommunistene og rebelske rapperne i Gatas Parlament tatt inn i den kommersielle kulturvarmen, og da kunne vi selvsagt vente oss bråk. Masse bråk. Politisk bråk. For det står faktisk i MGPs internasjonale statutter at det ikke er lov å bidra med låter som har et politisk innhold. Takk og lov og huttetu.

Vi kan jo bare tenke oss for en tsunami det i motsatt fall ville vært av ytterliggående politiske fraksjoner som hadde brukt denne glimrende arenaen til å forfekte sine syn på alskens politiske spørsmål. Trykket utenfra fra politiske ytterliggående på MGP har vært massivt siden konkurransen startet på midten av femtitallet. Baader Meinhof, PLO, National front, NKP, Islamsk råd og andre har lenge prøvd å knekke koden for å lure seg i MGP-sirkuset.

At ingen bjeller hos noen ansvarlige ringte da Gatas Parlament meldte seg på, er i seg selv oppsiktsvekkende og dypt sjokkerende. Man kunne jo slumpe til å tro at dette bare var en halvdesperat handling fra rapperne i retning av å tiltrekke seg økt oppmerksomhet, og muligens å tjene sårt etterlengtede penger. Men, nei da. Nå har de vist sitt sanne jeg.

I mandagens utgave av Dagbladet kunne nemlig gutta gå ut med sjokkmeldinga om at de har dratt politikken inn i MGP-sirkuset likevel. Og de er ikke nådige, der de stirrer hardt inn i kamera og proklamerer at låten «Jobbe litt mindre og tjene litt mer» er tuftet på et politisk fundament, og at de driter vilt og uhemmet i om NRK har tenkt å diske dem. Da får de bare gjøre det, liksom. Man er ikke rebeller for ingenting.

For «Jobbe litt mindre og tjene litt mer» viser seg faktisk å ha nettopp et ildrødt og brennende politisk budskap. Tunge og samkjørte språkanalyser fra kapasitetene Finn-Erik Vinje, Per Egil Hegge og Sylfest Lomheim har avslørt at «Jobbe litt mindre og tjene litt mer» nemlig handler om å jobbe litt mindre og tjene litt mer. Rimelig drøye greier. Som en trojansk hest har dermed virkeligheten eksplodert på innsiden av MGP-murene, og man kan formelig høre lyden av opprør og revolusjon, væpna eller ikke. Jahn Teigen snur seg vel i grava, så hardt som dette slår.

Og da er det håp. Håp om at MGP endelig skal bli den politiske plattformen vi har lengtet etter, at MPG skal bli den tornen i øyet på borgerskapet og den røde kluten i fjeset til det kommersielle Kultur-Norge som vi har ventet på i alle år. Takk og lov at vi fortsatt har rebeller her til lands. Marx og Lenin ville vært stolt.

GATAS PARLAMENT sier: «Arbeidere, kamerater, Johnny Logan, Jahn Teigen og alle undertrykte musikere i alle land: Foren eder! Og bli med i Melodi Grand Prix!»

Dagen da nyheten sprakk

Mandag denne uka sprakk nyheten. Verden hadde lenge stått stille. Vi visste det ville komme. Det dirret i luften og vibbene var til å ta og føle på. Det var bare å sette seg ned, sørge for å ha noe sterkt i glasset, se ned, skru opp radioapparatet, knipe sammen øynene og ta imot budskapet.

OK, først måtte man lide seg gjennom noen kjedelige trivialiteter om et eller annet wikkiliks eller hva det nå het, og dernest en oppdatering om en potensiell atomkrig mellom USA og Kina på koreansk jord, også en oppdatering på treningsmetodene til Petter Northug jr. Men så smalt det. Nå kom endelig en offentliggjøring av samtlige deltagere til årets norske utslagsrunder av Eurovision Song Contest, eller Melodi Grand Prix (MGP), om du vil. Endelig noen skikkelige nyheter.

Og det er klart, det finnes knapt noe viktigere. I hele verden. Og de to påfølgende dagene kunne vi lese, se og høre analyser, intervjuer og fortolkninger om hva dette nye, kulturelle laguttaket var et symbol på.

Per Sundnes, sirkusets ubestridte sjef og åndelige leder her til lands, var klar i sin tale: dette var et tilnærmet perfekt laguttak. Her hadde man blandet både gammelt og nytt, her kunne man finne kommende og forhenværende stjerner; de sistnevnte med voldsomt potensial og nyvunnen sult på gammel suksess. Og hva man nå enn måtte mene om Per Sundnes og hans eventuelle habilitet, er det bare å feie all skepsis til side. Vi snakker tross alt om mannen som både landets største avis (Aftenposten) og landets selvutnevnte kulturspydspiss (Dagbladet) i ramme alvor tidligere i år mente at er den aller, aller mektigste mannen i hele Musikk-Norge. Og det er klart, man lytter når den aller, aller mektigste snakker.

Dernest kunne man høre og lese intervjuer, blogger og kommentarer fra journalister i de samme avisene, nå også supplert av VG. Her så man kjapt at det iallfall ikke er noe gærent med integriteten, selvtilliten eller størrelsen på de kulturelle testiklene, for det var på langt nær noen unison enighet mellom analytikerne og Keiser Sundnes. Puh, det er godt vi fortsatt har en fri presse her til lands! En presse som våger å ta til motmæle når makta har lagt sine klamme, inhabile og stramme klør over en sak. Vi bor, tross alt, ikke i Nord-Korea. Eller Sør-Korea (i likhet med Sarah Palin sliter jeg med å huske forskjellen).

Og dommen var klar: I motsetning til i fjor, da MGP ifølge de samme kommentatorene nærmest bugnet over av talent, kvalitet og en fint balansert blanding av ungt og gammelt, var beholdningen i år smått skuffende. Med mulig unntak i de kommunistiske hip hop-veteranene i Gatas Parlament og hele Norges The BlackSheeps.

Når det gjelder Gatas Parlament er det muligens vrient å skjønne hvorfor de akkurat nå skulle stille opp i MGP. Men det er nærliggende å tro at det hviler en slags «if you can’t beat them, join them»-filosofi, samt at de i sin iver etter å tjene fotfolket har funnet ut at MGP i mye større grad representerer gutta på gølvet enn en ensom vandring i obskuritetens mørke, med sviktende platesalg og oppmerksomhet.

The BlackSheeps er en helt annen historie. Da de vant barnehagekonkurransen til MGP, MGP jr., var det med en låt som var så bra at norske musikkjournalister i en felles kåring kronet låten «Oro jaska beana» til den beste låten som kom ut i 2008. I verden. Foran Beyoncé, Nick Cave, Madrugada, AC/DC, Coldplay og alle andre. I hele verden, altså. Og de ble booket til Buktafestivalen, med følgende attest fra festivalsjefen: «De er det mest omtalte og interessante som har skjedd på den nordnorske rockscenen siden The Pussycats herjet på midten av 60-tallet». Stekk og pess, Madrugada og alle dere andre, kunne han gjerne ha tilført.

Men bortsett fra gjenlevningene fra verdens beste låtskrivere og det mest interessante bandet fra Nord-Norge siden 60-tallet, og de ironiske rapkommunistene, var det visst ikke mye å skryte av. Falne Idol- og andre realitystjerner utgjorde visstnok en litt for stor andel.

Og det er klart: Slikt blir det overskrifter av. For det er vel ingen som med hånden på hjertet kan påstå at MGP er et musikalsk undermåls sirkus, der det popper opp en og annen halvgod låt hvert skuddår? Nei, klart det ikke gjør. Og de som måtte være i tvil kan jo bare spørre Jahn Teigen eller Johnny Logan, to av Europas beste artister. Noensinne. I hele verden.

MGP viser vei. MGP peker mot kvalitet. MGP leder de musikalsk rettroende mot musikkens hellige gral. MGP er Gud. MGP i det høyeste, vi tilber deg.
Amen.

MAKT-PER: Også benytter vi oss av nok en mulighet til å vise bildet av Musikk-Norges overlegent mektigste mann, som med stø hånd regjerer over landets viktigste og mest kvalitetsfulle gruppering musikere, selveste Crème de la Crème innen moderne musikk: Melodi Grand Prix.