Viser arkivet for stikkord jahnteigen

Ikke kødd med kongen!

JUSTIN BIEBER: Det største som har skjedd i hele verden siden oppskjært brød, hjulet og iPad på én og samme gang? Nja, det er nemlig ikke helt sånn at man blir det bare fordi man for en stakket stund er større en Kurt Nilsen og pæreis til sammen. Han er iallfall ikke konge. Det finne bare én konge. Og, nei, han hater ikke Harald. Foto: REUTERS/Brendan McDermid

Jeg aldri vært spesielt stor tilhenger av konseptet monarki. Makt er noe man skal gjøre seg fortjent til, og ikke arve. Dette uhyre middelalderske konseptet til tross: Det er noen få som fortjener å bli titulert som konge. I musikken er det én, og bare en, som noen gang vil fortjene denne statusen.

Og med all respekt å melde, for det er selvsagt en drøss uoffisielt titulerte helter og heltinner i musikkhistorien. Madonna omtales ofte som popdronning, selv om karrieren hennes nå ser ut til å ha fått møll i hermelinpelsen, Michael Jackson er etter sigende kongen av pop, Aretha Franklin er dronningen av soul, Justin Bieber er konge av hva det nå enn han er han er konge av, Beyoncé og Rihanna er sikkert begge dronninger av noe, Åge er kongen av trønderrock. Ja, også Jahn Teigen, da. Som er MGP-konge.

Og daglig krones det konger og dronninger over en lav sko. Utelivskonger, dekkonger, TV-dronninger, forfatterkonger, håndballdronninger, glamourdronninger, kjendiskonger, eiendomskonger, finanskonger, hotellkonger, countrydronninger, blueskonger, reklamekonger, værdronninger, driblekonger og missedronninger. Det er til å miste pusten av. Og da har jeg unnlatt å nevne alle prinsessene og kronprinsene.

Én sak er at monarkiet med dette står i alvorlig fare for å utvannes, hånd i hånd med et språk som øyensynlig dras ned i den samme søla. For det er bare én konge, og han trengte ikke engang ei krone på hodet for å bli det. Han ble det fordi han forandret verden, og fordi han i dag fortsetter å gjøre det, og alle som utfordrer tronen hans blir for latterlige hoffnarrer å regne, uansett hva Justin Bieber sine beliebers måtte mene. Og det er selvsagt Elvis Presley, kongen av rock’n’roll. Og man kan like det eller la være, men man oppnår kun å vaske ut egen troverdighet ved å forsøke seg på å gjøre ham rangen stridig. Elvis var, er og vil alltid være kongen. Ædda superbædda!

Så nå når Justin Bieber-støvet har lagt seg litt her i landet, kan det være på sin plass å understreke noe vesentlig, og det er at Justin Bieber aldri, aldri, aldri kommer til å kunne hamle opp med Elvis. Bare tanken på hva Elvis kunne stelt i stand om han hadde YouTube, Twitter og Facebook er overveldende. Men selv uten disse hjelpemidlene har han klart å selge over en halv milliard skiver, og den dag i dag – 35 år etter hans «død» – er han det største popkulturelle fenomenet verden har sett og hørt.

Hans rent musikalske kvaliteter var ubestridte, han er til dags dato en av de største vokalistene verden har hørt og hans produktivitet ufattelig å begripe i dag. Bare å sammenligne Michael Jackson, enn si gi ham en kongetittel, er for grov majestetsfornærmelse å regne. Skarve ti studioalbum, en bråte hits og noen vel utførte dansetrinn Gudfaren av soul gjorde lenge før han er ikke nok. Sorry, Espen Eckbo.

Og Justin Bieber? Haha! Arti’ førr ongan, som vi sier her oppe. Så når presumptivt oppegående journalister her til lands, og noen ikke fullt så oppegående, begynner å snakke om at han har «en gudbenådet stemme» og at han er «det største som har skjedd innen popkultur» er det til å le seg i hjel av. Har de hørt Elvis, eller «The Power of E» som karakteren Sailor kaller det i filmen «Wild at Heart»? Sannsynligvis ikke.

Justin Bieber er pen og har scenetekke mot en begrenset publikumsmasse, men der stopper det, og om noen år står det klar en ny, glattbarbert kloning klar til å overta. Og så nært kommer vi; altså at han klones. Ikke krones. Så la oss sitere garasjerock-kongen Lux Interior (R.I.P.) fra kongebandet The Cramps (der også gitardronninga Poison Ivy spilte), en mann hvis utseende i sin tid ble karakterisert som «En Elvis fra Helvete» av undergrunnskongen Jeffrey Lee Pierce:

«People laughed at Elvis cause he was fat or something, and forgot that he completely changed the world ».
Nemlig. Klok mann, Lux Interior. Ja, helt konge, faktisk.

Kulturell, nasjonal skandale

Innledningsvis skal jeg bare forsikre om at dette blir det siste jeg skriver om ESC/MGP i år. Jeg lover. Men i disse tider, når hele Europa står foran alvorlige utfordringer, føler jeg det er på plass med noen ord til ettertanke, ikke minst siden situasjonen ser ut til å oppta alt fra landets riksaviser, programlederkabalen i NRK og – på toppen av det hele – norsk musikkrykte og etniske troverdighet.

Det er nemlig ikke bare i Hellas, Spania, Portugal og Italia de sliter. Nå har krisa i Europa også kommet til Norge. Riktig nok har vi fortsatt til smør på brødskiva (vel å merke når vi ikke har smørkrise), men nå har alvoret nådd oss i den nordlige utkanten av Europa. Og hodene ruller.

Norge, som for bare noen få år siden var på toppen av hele den musikalske næringskjeden, representert av det musikalske geniet og den banebrytende artisten Alexander Rybak, så ut til å gå mot verdensherredømme. Glemt var vonde minner om Jahn Teigen, Finn Kalvik, Tor Endresen og alle disse evneveike nullene som hadde satt vår nasjon i pinlig forlegenhet.

Nå så fremtiden lys ut, og vi kunne heller ta frem duggfriske og sprudlende minner fra da vi sprettet champagne og skålte vilt og uhemmet til tonene av kulturhistoriske milepæler og geniale gullkorn fra Bobbysocks, mens vi sang tekstlinjer som ville satt Hamsun og Ibsen i språklig offside. «La det swinge», sang vi. Med dobbel-w. Og vi tok alle til oss det nyetablerte verbet rock’n’roll, mens vi sang «La det rock’n’roll». Åh Gud, som vi lot det rock’n’roll! At Bettan ikke var helt hundre prosent etnisk norsk fikk vi heller leve med. Hun snakket tross alt svorsk, og lignet på Ole I’dole.

Og Rybak var et sant produkt av innovativ aktivitet blant programlederspeidere på det frie transfermarkedet. Borte var surpompen og nordlendingen Jostein Pedersen, og inn kom altså nordlendingen Per Sundnes. Det skal være en nordlending som styrer MGP. Slik har det vært siden Kirsti Sparboe tappert sanket inn hele fire poeng til sammen, fordelt over tre internasjonale finaler på sekstitallet.

Det tok ikke lang tid før Per Sundnes ble kåret til landets mektigste mann av redaksjonen i riksavisa Dagbladet. Og Aftenposten fulgte opp. Med masse friske ideer og djervt pågangsmot bygget han opp det musikalske maktapparatet rundt seg og MGP. Han inviterte deltagerne han likte best hjem på middag. Han tok på seg pels, til eks-MPG-Josteins store forargelse. Han løftet nasjonen opp og frem. Men så var det slutt.

Nå har vi ikke gjort det bra i den internasjonale finalen i tre år på rad. Vi ere en fucked nasjon vi med. Og noe må gjøres. Her har man sendt folk til månen for over førti år siden, og så klarer ikke vi, som er verdens rikeste land, å prestere over en treårsperiode i noe så viktig og globalt anliggende som MGP.

De store og riksdekkende media har derfor de siste dagene forsøkt å forklare hva det kan skyldes. De er alle svært skeptiske til at Per «Makt» Sundnes nå har gått på fri transfer til en konkurrerende TV-kanal, og lar oss som nasjon i stikken på bekostning av egne ønsker om forandring. Det er lumpent, og Makt-Per kunne iallfall tatt litt mer selvkritikk. Musikksjefene i VG og Dagbladet raser og tordner om kapp. Noe må gjøres! Men som en sjofel taskenspiller av en skipper som forlater ei synkende skute, smyger Makt-Per seg ut bakveien, bort fra vår aller viktigste kulturinstitusjon; den som gjør oss til nordmenn.

Da har vi heldigvis politikere som tar bladet fra munnen. I fjor var det Frp. I år er det Kystpartiet. Og ærlig talt, det må da være lov å si at en litt for mørk hudfarge ikke har noe å gjøre i MGP når man skal representere Norge, uten å bli kalt for rasist. Hva har liksom fokus på hudfarge og kulturell, etnisk renskning med rasisme å gjøre? Ingenting, selvsagt. Nei, nå vi brette opp ermene og komme oss tilbake på pallen, der vi hører hjemme.
Nasjonen Norge strigråter og ligger med brukket rygg. Nå vil vi la det rock’n’roll igjen.

MAKT-PER: Per Sundnes er ferdig som nasjonal primus motor i MGP. Han setter egne behov foran nasjonens interesser. Aldri mer skal vi få sa ham i flosshatt mens han tar noe skikkelig på kornet og gjør oss musikalsk stolte av å være norsk. Ekte kritthvit, etnisk og Blenda-hvit norsk. En epoke er over. Nå må vi ta samling i bunn, alle ur-norske menn og kvinner i hus og hytter

Jobs i det høyeste

Jeg beklager om det virker litt ufølsomt i disse nyposthume Steve Jobs-tider, men jeg føler verken at verden eller undertegnede står i spesielt stor gjeld til Apple-gründer og markedsføringsgeni Steve Jobs. Jeg har samme forhold til hans produkter som jeg har til Coca-Cola, Adidas og/eller Sony Music.

De har alle laget produkter jeg har nytt godt av, men de er samtidig multinasjonale selskaper som også har tjent godt på mitt motvillige, det må jeg innrømme, merkesnobberi. Det at Steve Jobs døde altfor ung og etterlot seg en familie i sorg er en helt annen sak. Slikt er alltid tøft for de involverte. Og det er likt for alle.

At Jobs og Apples produkter derimot har hatt en reell betydning for trivselsfaktoren i livet mitt har blitt mer enn tydelig to spesifikke ganger. Den ene var da jeg fikk min iPod stjålet i fjor sommer. Jeg var i Sør-Afrika og måtte reise hele den ekstremt lange veien hjem uten tilgang på musikkbiblioteket mitt.

Når man er blitt vant til å ha tilgang på cirka 35.000 låter til enhver tid og på ethvert sted en ferdes, er det direkte forferdelig å være uten det. iPoden har blitt mitt skjold mot verden. Inn med The Ramones, The Stooges, Johnny Cash, Townes Van Zandt, Gluecifer og The Beatles eller podcaster av radioprogrammer. Ut med trafikkstøy, slitsomme medpassasjerer på fly, båt og buss, og med et synlig headset plugget i ørene, er man skånet fra henvendelser fra folk. Jeg formelig elsker det.

I går ble jeg en halvtime for sent på jobb, ene og alene fordi jeg brukte hele morgenen til å lete forgjeves etter iPoden min. Det var til å bli fullstendig gal av. Jeg hadde brukt den på kvelden i min egen leilighet, og hadde ikke vært utenfor døra. Så jeg visste at den var der inne et sted, og begynte til slutt å lete på helt irrasjonelle steder som inni kjøleskapet, inni vaskemaskinen og under senga.

Til slutt måtte jeg gå med uforrettet sak; blant annet for å komme på jobb der f.eks. det du leser nå skulle skrives. Jeg fikk en vag fornemmelse av hvordan det må være å bli ufrivillig adskilt fra barnet sitt i et kjøpesenter en lørdags formiddag. Selvsagt uten sammenligning for øvrig, men dog. Det var helt forferdelig.

Jeg vet fortsatt ikke hvor det teknologiske barnet og min sosiale livredder befinner seg. Er den alene? Er den fri for batterier? Vil vi noen gang se hverandre igjen? Når dette leses bør vi pinadø være gjenforent. Hvis ikke blir jeg en – på absolutt alle måter – sosial katastrofe å forholde seg til i noen dager.

For cirka ei uke siden var det ti år siden iPoden ble lansert første gang. Til tross for at flere andre mp3-spillere sies å være både bedre, ha større lagringskapasitet (her er jeg litt grønn, og følgelig i tvil) osv., er det ingen andre som er i nærheten av å matche iPod på markedet. Den første modellen hadde en kapasitet på 5GB (altså cirka tusen vanlige sanger, eller tre Yes-sanger om du vil).

De største i dag har hele 160 GB, og jeg er sikker på at de har teknologi til å lage dem mange ganger større. At de bare praktiserer samme taktikk som den ukrainske stavhopperen Serhij Bubka, som bare la lista opp én centimeter i slengen, og dermed endte opp med å ta sytten verdensrekorder, er nå en annen sak.

Nuvel; faktum er uansett at iPoden (herunder også iPhonen, som er basert på samme teknologi og utseende) har vært en teknologisk duppeditt som mer enn noe annet de siste tretti årene har endret folks måte å oppleve musikk på. Og da er jeg forsiktig og tar CD-en med i beregningen, selv om den strengt tatt ikke forandret så mye. At Apples butikk iTunes Store også har fått folk til å kjøpe digitalmusikk er dessuten noe av et mirakel i disse tider.

Og vi kan like eller mislike det så mye vi vil, for det er det ingen som bryr seg om. Likevel er det kanskje på tide å tone ned denne, for meg iallfall, mer eller mindre bisarre Jobs-tilbedelsen. Jeg har ikke sans for noen form for tilbedelse, og spesielt ikke av personer. Og her i forgårs kveld ble denne jobsismen tatt til nye høyder, da hans søster i et brev til New York Times nå mandag kunne avsløre hva Steve Jobs’ siste ord var før han trakk sitt siste åndedrag.

For det var ikke måte på for noen bevingede og pauli ord han hadde forlatt denne planeten med. Saken ble slått stort opp i diverse nettaviser utover kvelden; helt uironisk og som vi snakket om ei blanding av Jesus, Elvis, Gandhi, Tut-ankh-Amon og Jahn Teigen på én gang. Jeg trodde knapt mine egne øyne. Det hele fortonet seg som ei blanding av en Monty Python-sketsj, en dialog fra Star Wars og et Morten Harket-sitat.

De siste ordene til Steve Jobs var nemlig som følger (dette er bare å pugge med én gang): «Oh wow, oh wow, oh wow». Skal vi ta den én gang til? Ja, det gjør vi. «Oh wow, oh wow, oh wow». Sa Steve Jobs. Og sikkert en og annen hund også.

Og det er jo så en tar seg i å se religiøse koblinger, når jeg nesten med hundre prosent sikkerhet kommer til å utbryte nettopp disse ordene om jeg skulle være så heldig å finne igjen det teknologiske barnet mitt, når jeg kommer hjem fra jobb etter å ha skrevet dette. Klynk, piiip, som jeg håper det.

IPOD: Her representert med en av de aller første modellene som ble sluppet på markedet for ti år siden. Den gang et teknologisk vidunder på et uforståelig science fiction-nivå. I dag en viktig og selvfølgelig del av livene til mange som lever og ånder for musikk.