Viser arkivet for stikkord jan

Rockens Hall Of Shame

Jeg tror folk flest som ikke bor i Trondheim gir ganske så blaffen i det nyåpnede Rockheim, nasjonalmuseet for pop og rock i Norge. Men Rockheim skal uansett være hoppende glade for én ting; nemlig at de har fått mange til å reagere på deres høyst merkelige, svært ulogiske, fryktelig begrensede og smått lattervekkende nominasjon for det som er tenkt å bli vår egen variant av Rock and Roll Hall Of Fame, fiffig kalt «Rockheims Hall of Fame».

Rockheim trenger all den oppmerksomhet de kan få, og i så måte har de iallfall greid å havne på debattkartet, og det er jo ikke verst bare det. Bare så synd at det er fordi de har trampet skikkelig i salaten, så rock’n’roll–dressing og –krutonger fyker veggimellom.

Da de bestemte seg for å lage denne lista, plukket de ansvarlige ut en jury på sju personer, ledet av artisten Marit Larsen. De skulle så plukke ut 15 navn, og av disse skulle kun fem «adles» (etter at en storjury på 100 personer har stemt) og få den presumptivt høye utmerkelsen å være innlemmet i denne norske rockens Hall of Fame.

Allerede her har de dummet seg fullstendig ut. Det skal altså kåres kun fem nye navn i året. Nå er riktig nok den norske musikkhistorien atskillig spinklere enn f.eks. den britiske og den amerikanske, men med dette tempoet vil vi kun ha femti navn der oppe om hele ti år. La oss håpe at ikke for mange av dem dør før de er havnet i Rockheim i Det høyeste. Og dermed har det også blitt helt umulig å være konsekvent med tanke på både tidsepoker, genre og ikke minst i forhold til hvem som skal utelates.

Eneste kriterium er at de utvalgte har platedebutert for minst 25 år siden (altså senest i 1986). Hvorvidt dette er på singel eller i fullengderformatet sies det ingenting om. Uansett: de nominerte er: a-ha, Alf Prøysen, Anne Grete Preus, Arne Bendiksen, Bjørn Eidsvåg, Jokke & Valentinerne, Lars Lillo Stenberg, Mari Boine, Popol Vuh, Radka Toneff, Terje Rypdal, Audun Tylden, The Monn Keys, Wenche Myhre og Åge Aleksandersen.

La oss påkoste oss en aldri så lite gapskratt, for her er det mye å le av. Kom igjen, dere: Hahahahahahaha! Noen har allerede påstått at undertegnede har «rast» mot dette. Det har jeg ikke. Ei heller har jeg tordnet. Men jeg har ledd. Mye og lenge. For dette er i sannhet himmelropende latterlig.

Av de femten navnene er det mange som er lette å forsvare at er her. Men du verden, så mange av de utelatte de sliter med å logisk forklare uteblivelsen av. De har enda til gode å forsvare dette med troverdighet. Derfor nevner jeg bare noen små poenger her, men det er mye mer. Fryktelig mye mer.

  • «De fire store» er et kjent begrep i norsk rockhistorie. Raga Rockers, DumDum Boys, deLillos og Jokke & Valentinerne. Juryen har funnet to av dem for lette; Raga Rockers og DumDum Boys, uvisst av hvilken grunn. Sistnevnte debuterte i 1986 (singel) og er en av tidenes største suksesser innen norsk rock, mens gitarist og låtskriver Kjartan Kristiansen også var med i det viktige og sagnomsuste punkbandet Wannskrækk.
    Raga Rockers LP-debuterte i ‘83, og har vært et av de mest toneangivende og viktigste bandene i norsk rocks historie, ikke minst med tanke på det å uttrykke seg på norsk. Og frontfigur Michael Krohn også var låtskriver og trommis det i banebrytende bandet Kjøtt. Likevel har juryen nominert Lars Lillo Stenberg (som for øvrig ikke solodebuterte før på midten av nittitallet), og ikke deLillos, mens de har Jokke & Valentinerne og ikke Joachim Nielsen. Ko-ko!
  • De har valgt å ta med en helt tydelig definert jazzartist i Radka Toneff. Greit nok, men da er det litt pussig ikke å ta med f.eks. Jan Garbarek, Nora Brockstedt, Arild Andersen og Nils Petter Molvær m.fl. Forstå det den som kan.
  • Nylig avdøde Audun Tylden var en fantastisk viktig mann for veldig mange, ikke minst som plateselskapdirektør, og som fortjent nok mottok både Bjellesauprisen og Kongens Fortjenstmedalje i gull. Men han var overhodet ikke en viktig plateartist, og denne utmerkelsen burde vel strengt tatt forbeholdes rene musikere. Det er jeg også helt sikker på at Tylden selv ville ment. Jeg tror f.eks. at han ville ment at Ole Ivars heller skulle blitt nominert, bandet han lenge gav ut, og som har gitt ut over førti skiver siden av slutten av sekstitallet, og som har badet i Spellemann-trofeer og gull- og platinaplater.
  • Anne Grete Preus’ var med i bandene Veslefrikk og Can Can. Det var også Per Vestaby. Han har også spilt med CC Cowboys, Young Neils, deLillos, Mercury Motors m.fl. Anne Grete Preus solodebuterte ikke før i 1988.
  • Også kan man kjøre traktor gjennom en rekke flere logiske hull og brister. Hvor er f.eks. The Pussycats, Erik Bye, Alf Cranner (man har jo valgt å ta med Alf Prøysen), Prudence, Saft, Ole Paus, Lillebjørn Nilsen, Per «Elvis» Granberg osv.

Gud hjelpe dem, de har mye å svare for her.

Michael Krohn: Frontfigur, vokalist og låtskriver i Raga Rockers; en av «De fire store» i norsk rock. I tillegg var han låtskriver og trommis i for lengst kanoniserte Kjøtt. Men nominert til Rockheims Hall Of fame? Nei dét skulle jaggu tatt seg ut!

Logisk middelmådighet

Snart er det Ski-VM i Oslo. I nasjonal målestokk en riktig så stor begivenhet, så er det opp til den enkelte å bestemme om det er noe man har tenkt å bivåne fra TV-stolen, live fra tribunene eller om man rett og slett bare skal gi skikkelig beng i hele hopprennet, langrennet og alt det andre tullballet.

Sikkert er det uansett at VM på ski kommer til ta mye plass i mediene fremover. Du kan like det eller ikke, men du slipper ikke unna. Og nå ikke engang her i denne spalten. Men det skal selvsagt ikke handle om ski. Se, dét skulle tatt seg ut! Det skal derimot handle om sammensausingen av sport og musikk, for det er noe jeg ikke helt skjønner.

I gårsdagens Aftenposten har avisas kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås en lengre kommentar under overskriften «Kultur på kladdeføre». I utgangspunktet har han noen gode poeng, for han går artist- og kulturtilbudet etter i sømmene, altså det kulturtilbudet som er en del av det offisielle programmet under nevnte Ski-VM.

Programmet er selvsagt under enhver kritikk, noe også Dagbladet har fått med seg. I en helt bisarr kulturell grøt av black metal, jodling, homokor, Idol- og MGP-artister (og mye annet rart med sukker på) er det (tror jeg) gjort et forsøk på spenne bredest mulig i genre og alderssegment, for her skal det pinadø bli folkelig og tilgjengelig og noe for alle.

Det brukes 12 millioner kroner på denne beskjedne (i den totale VM-budsjett-sammenhengen) biten av arrangementet, og det store spørsmålet er hvorfor man da ikke har vært litt tøffere og mer kvalitetsbevisst når man har booket artister.

Det er lett å nikke anerkjennende til dette, være enig i at det finnes jo så utrolig mye spennende i Norge som kunne ha «plassert oss på kartet» (vi er veldig glade i å plassere oss på kartet), og at dette hadde vært en glimrende anledning til å vise frem alt det fine og flotte vi har som yrer, spirer og myldrer i norsk kulturliv.

For nå er det VM på ski, og da kommer det masse utlendinger hit, og når det kommer masse utlendinger, er det bare å peise på med all den kvalitetskultur vi har å by på, og som kan skaffe oss sårt tiltrengte eksportinntekter den dagen oljen (og fisken) tar slutt.

Og derfor spør Åmås retorisk: «Hvor er Datarock, BigBang, Maria Mena og Jaga Jazzist»? Og jeg kunne gjerne ha tilført: Hvor er Navigators, Ida Jenshus, Sivert Høyem, Darkthrone, Kråkesølv og Thomas Dybdahl? Svar: De gjør noe helt annet, og mest sannsynlig driter de skikkelig i hele forbanna Ski-VM. Med god grunn.

Og det er en grunn til at Maria Haukaas Mittet er artisten som har fått (den tvilsomme) æren å lage og fremføre den offisielle VM-låten. Det er ikke for at ingen har spurt Jenny Hval, Susanne Sundfør, Kvelertak eller Serena Maneesh. Det er rett og slett fordi Ski-VM ikke er i nærheten av å appellere til musikere med høye ambisjoner om å bli tatt på alvor.

Å stille opp som offisiell Ski-VM-artist har nemlig et mindre troverdighetsmessig aspekt over seg enn MGP (senior og junior). MGP handler iallfall om musikk. Og da skal man sikkert bare være glad for at Haukaas Mittet orker å stille med en sånn passe dårlig og hul låt. Kanskje til og med Lene Alexandra, Kurt Nilsen, Aylar, Jan Thomas, Alejandro Fuentes og Lise Karlsnes har takket nei? Ikke vet jeg.

Ski-VM bør først og fremst handle om spektakulære skianlegg, stilfulle seiersseremonier og fine rammer rundt de arrangementene som faktisk handler om nettopp Ski. Men hver gang et idrettsarrangement av en viss størrelse skal gå av stabelen, kommer alltid kravet om et musikalsk innhold med et stort mangfold og blabla bla.

Og det er dét som er en misforstått tanke. Akkurat som at noen av OL-entusiastene her i byen snakket om de kulturelle ringvirkningene et OL ville ha for lokale artister. Hvor mange band fra Salt Lake City og Torino begynte verden å digge, liksom? Og når følte du behovet for å se langrenn eller håndball på en rock-, jazz- eller klassisk konsert? Da har du i så fall vært på en ordentlig superdårlig konsert.

Som musikkelsker skulle jeg gjerne sett at det ble brukt mye mer penger på norsk musikkliv, men jeg tar rennafart og driter fullstendig i dette i forbindelse med Ski-VM. Da er jeg nemlig mye mer opptatt av at Norge skal ta flere medaljer enn Sverige. Og at Northug skal provosere sarte journalister og det lettskremte moralkorpset. Dét blir gøy, det!

SUSANNE SUNDFØR: Hun kunne blitt vår nye skidronning, men ble i stedet (sannsynligvis) utkonkurrert av Maria Haukaas Mittet (og Marit Bjørgen). Urettferdig og skikkelig, skikkelig, skikkelig dumt? Derom strides de lærde.

God, åndelig bistand

(var på trykk i Nordlys, lørdag 06.11.2010)

Av og til kan det være lurt å høre på hva andre sier. Man tufter nemlig ofte sine egne meninger på ei blanding av tørr, objektiv kunnskap og et lappeteppe av det man leser, ser og hører at andre mener. Selv Kåre Willoch gjør det. Tror jeg, iallfall.

Den siste tiden har det vært en haug mer eller mindre betente saker som har poppet opp i media, og som har generert enda flere debatter. Moské i Tromsø eller ikke? Dødsstraff i Norge eller ikke? Abort eller ikke? Er abort verre enn dødsstraff? Er globale klimaendringer menneskeskapte eller ikke? Hvem savner Carl I. Hagen mest: Det norske folk, Siv Jensen eller seg selv? Også har vi debatten rundt den norske pelsdyrindustrien. Trenger vi pelsdyr? Er det verre å kveile en dau rev rundt halsen på vei til den kollektive masselobotomeringen vi kaller julebord, enn det er å spise drept, stekt og død gris ved samme evenement? Det var her jeg selv ble sittende litt på gjerdet.

Er jeg for eller mot pelsdyroppdrett? Hm. Jeg har både jakke og boots av skinn. Ekte skinn fra dyr som har måttet bøte med livet for at jeg skal slippe å vasse i snø med fillete tøysko. Og jeg elsker kjøtt. Gris, okse, lam, kylling, elg, rein, hjort, rype, and, hare m.m. Så selv om jeg elsker både fisk og grønnsaker er det ikke engang litt aktuelt å bli vegetarianer. Men pels? Ikke er jeg spesielt hypp på å se ut som en rocka utgave av Dag Frøland, og jeg har heller ikke behov for å tekkes Brigitte Bardots halvmilitante og smått forskrudde virkelighetsoppfatning, der hun knapt har samvittighet til drepe en løk for å sette smak på spikersuppa si.

Uansett: jeg ville se hva andre mente om denne saken. Kanskje få et og annet innspill som kunne gi meg en pekepinn på hvilken retning jeg skulle stake meg ut. Jeg mente å huske at ordet «pelskrigen» var tatt i bruk i ei riksavis, så jeg satte meg ned og googlet «pelskrig + mening + dyrevern». VGs «Pelskrig i Kjendis-Norge» ble første treff, og da var det bare å lene seg tilbake og la seg fylle opp med ny kunnskap, kloke perspektiver, smarte innfallsvinkler og deduktive slutninger.

Den åndelige eliten landets største avis hadde hentet inn, altså de meningsbærende intelligensinnovatørene som skulle guide meg, var som følger: Aylar Lie, Jenny Skavlan, Ingeborg Sørensen, Bettan og Eli Hagen. Ja, også Jan Thomas, da. Viktig å hente inn meninger fra en ordentlig mann også. Jeg kunne formelig høre lyden av hjernen min som knirket av eksplosjonsartet utvidelse, åndelig som fysisk. Her er et kort potpurri av hva jeg lærte:

Aylar: Hun er en smått angrende synder, og tar full avstand fra bruk av pels. Ja, bortsett fra i oktober i fjor, da hun måtte ha noe ordentlig snasent på seg i festen til Petter Stordalen. Forståelig nok. Jeg hadde også iført meg pels om jeg ble invitert. Heldekkende pels, med hode og alt. Også hadde jeg lagt meg i et hjørne, styrtet dritdyr champagne med begge labbene og knurret til alle som nærmet seg.

Bettan: Hele Norges og Sveriges Bettan. Gojenta vår synes bildene fra norske pelsoppdrettere var regelrett grusomme. «Man kan ikke la være å reagere», tilførte hun bryskt. Hadde det stått i Dagbladet ville det sikkert stått «Bettan raser» (kjendiser raser og tordner alltid sine sterke meninger i Dagbladet). Bobbysocks-divaen kunne således informere at hun i og for seg bruker pels nå og da, men bare når det er kaldt, altså ikke på stranda under hete sommerdager, men føyer klokt til at hun slett ikke er noen storforbruker av pels, men at det rett og slett ikke er noe annet som funker når det er skikkelig kaldt. Puh! Hun er altså home free, hun også. Ingen selvmotsigelse der i gården. Takk og lov, og la det logikkswinge og la det intelligens-rocknroll.

Jenny Skavlan: Jenny synes også de samme bildene er forferdelige. Hun bruker heller ikke pels, sier hun. Ikke i det hele tatt. Man har da visse prinsipper. Ja, bortsett fra pelslua som hun har på seg rett som det er. Men den har hun funnet på et loft, sier hun, og da teller det jaggu ikke. Og det er jo klart, det du finner på loftet teller ikke. Finner du f.eks. en lampeskjerm laget av menneskehud, gjerne en sånn med noen frekke tatoveringer (nazistene var ekstra begeistret for disse skjermene) på et loft, er det bare å rydde plass på stuebordet. Jøden er jo allerede gasset i hjel. Så Jenny har sitt på det tørre.

Ingeborg Sørensen: Den tidligere skjønnhetsdronningen innrømmer iallfall sine synder. Så hun drar skinnet av pølsa, eventuelt dyret, og sier det som det er: «Jeg bruker pels». Og akkurat da man var i ferd med å konkludere med at hun er en amoralsk møkkakjerring uten empati for våre nusselige, firbente venner, skyter hun inn følgende: «Da jeg besøkte New York for noen år siden var jeg i en butikk da en mann sprang mot meg og sprayet ned hele pelsfrakken min med ketchup. Etter den episoden tok jeg et oppgjør med meg selv». Og dette har generert ei kraftig holdningsendring hos eks-Playboy-modellen. For, som hun klinkende klart, og med et (vil jeg gjette) alvorlig og ettertenksomt ansiktsuttrykk, sier: «Men jeg har trappet kraftig ned de siste årene! Dette fordi jeg er glad i dyr».
Det var da enda godt. Ingeborg «nesten pelstørrlagt» Sørensen.

Jan Thomas: Hurragutten er den som virkelig har tatt oppslagene om pelsdyr hardt. Han måtte sågar spy da han så bildene, sier han. I avsky og forakt spydde han resolutt ut mengder med halvt fordøyde eggehviter og rosa kosttilskudd. Og nå har han og ektemannen, Christopher, meldt seg på kampanjen mot pelsdyr. Han kommer aldri til å gå med pels mer, bedyrer han. Han vil til og med kvie seg for å bruke pels i stylingsammenheng. Får håpe han ikke må spy da, for han er vel relativt ofte i såkalt «stylingsammenheng», vil jeg tro.

Wenche Foss: Norges diva numero uno er også klar og tydelig. Det snart 93 år gamle ikonet skal aldri mer kjøpe pels. Det er jo betryggende. Hva som er enda mer betryggende er at de to pelsene hun har, og som hun fortsatt skal gå med (i en slags Jenny Skavlandsk filosofiretning), stammer fra dyr som er skutt i Afrika. I det digre landet Afrika, altså. Og da må det vel være greit? Jeg mener, dyrene kunne jo vært skutt i Europa! Eller, enda verre, i Norge!

Eli Hagen: Fru Hagen var dog best av dem alle. Hun var tydelig på at hun overhodet ikke ville la seg provosere til å unnlate pelsbruk. «Jeg vil ikke fryse», sier hun. Og hvem i svarte vil vel fryse? Rekk opp en hånd i så fall! I tillegg mener Eli at bildene av alle de dyrene som har avrøskede føtter og ører, samt åpne sår i hode og fjes, har blitt lemlestet som følge av sjokk da de enerverende dyrevernerne tok bildene av dem, med blitz og greier, midt på svarte natta. Og teorien er like god som den er logisk: Du kan selv tenke deg at du lå og sov din skjønnhetssøvn i et bur, og så ble du vekket brått opp av at Eli Hagen sto foran deg, med en lommelykt lysende nedenfra og opp mot fjeset og den enorme hårmanken sin. Kanskje hun sågar skrek ut et lite BØH! også. Jeg vil anta at det kun er Carl Ivar som ikke resolutt hadde iverksatt massiv selvskading og avtygging av egne lem. I rent sjokk. Men Eli er unntaket.

Så konklusjonen er krystallklar: Du kan være for eller mot hva du vil, men sørg for all del å legge til et gigantisk «men», og du kommer unna med det meste. Og ingen kommer til å hate eller elske deg for det du mener. Du tråkker ikke på noens tær og du slipper å bli assosiert med noe som noen ikke har sans for.
Takk og lov at vi har kjendiser å lene oss mot når behovet for hjelp er sterkt og påtrengende.