Viser arkivet for stikkord jul

Edruelighet kan være så mangt

Et alternativt julekort

_Det var julaften, pus,
i fyllearresten
En gamling sa til meg:
Jeg kommer neppe å oppleve en til
[…]
Du er en slask,
du er en kjeltring
Du er ei narkorøykjerring
Ligger der nesten død
med ei sprøyte som drypper

Ditt avskum, din drittsekk,
Din råkjipe hestkuk
God jul midt i ræva
Jeg ber til Gud: ikke mer nå!_

Linjene over er ikke hentet fra en uutgitt låt av Jokke & Valentinerne. Ei heller er det dassgraffitti risset inn med blodige negler fra et offentlig toalett i en europeisk storby. De er derimot tatt direkte fra det jeg selv mener er den suverent vakreste og mest bedårende julesangen som noensinne er skrevet. Og før du lader kanonen og hisser deg opp over det du eventuelt tror er undertegnedes ønske om å fremstå som sær, avskyelig eller poetisk festbrems i julas kollektive koserus, må jeg dessverre skuffe med at låten teksten er hentet fra er alt annet enn obskur.

I tiåret 2000 til 2010 var denne låten den neste mest spilte julesangen på NRK P1, Norges uten sidestykke største radiokanal, og kun slått av Chris Reas enda mer ihjelspilte «Driving Home For Christmas». Låten heter Fairytale Of New York, er skrevet av den geniale og tørste rennesteinspoeten Shane MacGowan, i lag med hans musikalske våpendrager Jem Finer i det irsk/engelske bandet The Pogues. Låten er løftet fra bandets ubestridte mesterverk If I Should fall From Grace With God (1988) og har siden den gang toppet utallige kåringer over hva som er tidenes beste julesang.

Julaften 1989 fikk jeg en god, gammeldags og keitete VHS i julegave som het The Pogues: Live at the Town & Country: St. Patrick’s Night. Den er en av få konsertfilmer jeg har sett om og om og om igjen, da den er noe så sjeldent som en konsertfilm med høy verdi, også for de som ikke var til stede. Og den viser The Pogues, et av åttitallets suverent beste band, da de var helt på toppen av sin karriere.

Med et tosifret antall musikere på scenen, og en låtkatalog som til da var tilnærmet uten kvalitative hull, inviterte The Pogues til fest med det som må ha vært et høydepunkt i livet – uansett kategori – for alle de fremmøtte. Som om ikke det var nok er hele konserten, og hvert medlem av bandet, presentert underveis av en glisende Joe Strummer (R.I.P.), frontfiguren i legendariske The Clash.

På tampen av det hele tror man så at konserten når sitt klimaks, da Strummer plutselig strener ut på scenen og blir backet av The Pogues i en formidabel folkrock-versjon av sin egen klassiker London Calling, foran et vilt begeistret London-publikum. Men det er likevel ingenting mot det crescendoet som utspiller seg da den rødhårede gjestevokalisten Kirsty MacColl (R.I.P.) kommer trippende ut på scenen, geleidet av sin makker Shane MacGowan (vel, det er vel snarere hun som geleider ham enn omvendt). Og publikum vet hva som kommer. Det er tid for litt musikalsk julemat. Det er tid for Fairytale Of New York.

Låten starter som kjent med noen enkle og sakrale pianotoner. På konserten klamrer MacGowan seg til mikrofonstativet og snøvler på umiskjennelig vis ut den kjente åpningsstrofen:

«It was christmas eve, babe. In the drunk tank»
(Det var julaften, pus. I fyllearresten)

Så øker tempoet på, og da Kirsty MacColl sparker inn fra høyre eksploderer lokalet. Kameralinsene drypper av øl, og man bivåner en rocka og euforisk juletrefest uten like. Det er et av de mest magiske konsertøyeblikkene jeg har sett festet til bånd.

Fairytale of New York er så langt unna Deilig er jorden og White Christmas som det er mulig å komme. Teksten er både grov og skitten, den fremføres av en snøvlende vokalist, og når den er ordentlig i gang er det en vaskeekte rock’n’roll-låt med kraftige, irske folkemusikktoner.

Hvorfor og hvordan dette har blitt en av verdens mest spilte og populære julesanger kan sikkert folk med mer vekttall enn meg analysere seg frem til. Men jeg vil tro at jula, slik den har blitt med årene, er så til de grader fylt til randen med fløyelsmyk musikk helt uten brodder, kanter og motstand at folk ikke bare tåler, men sågar også trenger noe annet.

For akkurat her er nok det hele litt misforstått. Vi har nemlig godt av litt smuss også i jula, ja kanskje nettopp i jula, og når folk den dag i dag fortsatt ler seg fillete av en full hovmester som snubler kontinuerlig i et tigerskinn og egne ben, burde det også være rom for å la seg henføre av de grovskårne og vulgære tekstlinjene fra en rennesteinspoet av genikaliberet til Shane MacGowan.

Dernest vil jeg takke for året som har gått. Takk for kjeft, ros, tips og innspill av ymse varianter. Fortsett med det! Alt settes pris på, og i særdeleshet fra dere som skriver under med fullt navn.
Nå tar denne spalten pause frem til 5. januar.

PS: Takk til lingvistikkprofessor og eksilamerikaner Peter Svenonius ved UiTø for berikende og sårt tiltrengt ortografisk translasjon.

ORIGINALEN: Her er en scannet versjon av undertegnedes slitte sjutommercovere til verdens fineste julesang. Man jo bli lett nostalgisk av mindre

Ærlige popnisser

Åh, det lakker mot jul! For handelsnæringa generelt, og for platebransjen spesielt, er jula i seg selv en diger julegave. Mange platebutikker selger mer i de neste seks ukene enn de gjør hele resten av året. Selv en ny verden, med stadig synkende salg av fysiske musikkprodukter går inn i en slags unntakstilstand i disse dager. Og det er ikke så rart.

I går ble det klart at hele katalogen til Ringos The Beatles for første gang legges ut som lovlig nedlastbare filer via iTunes, og dette alene vil selvsagt generere et voldsomt digitalt salg. Men som julegaver?
Nå er jeg personlig relativt lite julete av meg, og jeg har ikke så mange på lista over de jeg skal kjøpe gaver til. Men noen får, og musikk har alltid vært et veldig greit alternativ. Musikk, bøker og polvarer går ikke av moten med det første, men digital musikk innbiller jeg meg at ikke er høyt på ønskelista til noen, og spesielt ikke øverst på lista over romantiske gavealternativ.
«Til min elskede.
Sjekk innboksen din, du fineste i verden.
Koz og klemz,
hilsen Nissegon»,

og så skal vedkommende finne ut at jeg har gitt «Rubber Soul» og «Revolver» i gave som nedlastbare filer. Bare tanken er mildt lattervekkende. Så jeg tror at fysiske, harde pakker fortsatt vil ha en høyere, emosjonell valør i noen år til, også hos folk flest.

Og dette har også artister skjønt, og derfor gis det i disse dager ut et vell av juleplater, altså plater der artistene (som oftest) gjør koselige og friksjonsløse versjoner av velkjente julesanger eller (en sjelden gang) selvkomponerte trudelutter med en mild duft av nellikspiker og granbar.
Nå finnes det faktisk attråverdige juleplater innen de fleste genre; noen av dem regelrett formidable fonogrammer, men de blankeste ta alle, de er så klar og stor/ du ser’em ikke engang over taket der a Jormor-Matja bor.

Og grunnen er såre enkel: Motivet bak juleplater er akkurat det samme som at handelsstanden fyller opp hyllene sine med nissemasker, pepperkakeformer, julestjerner og alskens ekstremt sesongbasert, glitrende dingeldang: De ønsker å gjøre kjappe penger på det. Og det er helt greit og uproblematisk.

Jeg har ingen verdens ting imot at artister ønsker å tjene penger. Masse penger. Og jeg er heller ikke av den oppfatning av at de som allerede har tjent mye ikke fortjener å tjene mer, slik enkelte av dem som laster ned musikk ulovlig argumenterer med. Da må man også nekte å betale for bensin når man fyller hos Statoil eller Shell, for de er jo så rike fra før.

Mandags kveld slo jeg på Dagsrevyen, og på slutten av sendingen var det et sånn koselig kulturinnslag med de folkekjære artistene Kurt Nilsen og Silje Nergaard. Begge to slapp denne uka hver sin juleplate (helt tilfeldigvis er de to på samme plateselskap, så det var jo litt av en flaks at Dagsrevyen hadde spadd opp begge disse to på én og samme gang. Vanvittig gøy at verden kan være så utrolig tilfeldig, dere!), men til forskjell fra alle andre som gjør dette, kunne begge to avsløre at de rørende nok ikke gjør dette for penger i det hele tatt.

Kurt fortalte at han gjorde dette ene og alene fordi han (sitat)«har troen på noe», mens Silje kunne smile inn i kameraet og bedyre at dette plateprosjektet har hun altså (sitat)«ingen økonomiske forhåpninger til».

Og da er det jo bare å tro på hvert bidige ord. Synd da, at TV-innslaget var klippet slik at det ikke kom frem hvilket veldedig formål et eventuelt overskudd skulle gå til. Jeg tipper Redd Barna, men det er bare vill gjetning, altså.

Det kommer anslagsvis til å selges musikk for over hundre millioner kroner i Norge de neste seks ukene. I et marked der salget bare det siste året har gått ned med hele 20 prosent sier det seg selv at det er mange artister, managere, plateselskap, butikker, selgere, distributører og andre i bransjen som ser frem til endelig å ha det skikkelig travelt på jobb, som igjen betyr en ekstra, og for tiden sårt tiltrengt, slant i kassa.

Det synes jeg – helt fullstendig uironisk og uten et snev av sarkasme – er kjempebra for de impliserte. Godt da, likevel, å vite at vi samtidig har prektige hedersmenn og hederskvinner som Nilsen og Nergaard. I tider med stadig grunnere moral og mangel på holdninger, er det viktig å ha noen å strekke seg etter.
Kurt og Silje viser veien, akkurat som Julestjerna i Prøysens klassiker.
Takk for dét.

NISSE: «Hyyyyyysj! Hyyyyyysj! Hyyyyyysj! Vær snille som mus! Og hvis ingen går i ærlighetsfella, men passer seg for den, skal alle sammen snart få feire jul igjen!» Nissen gir norske artister noen faderlige råd og tips på veien som lakker mot jul.

Lytt til erfarne barfolk!

(var på trykk i Nordlys, lørdag 09.10.2010)

Over flere prangende annonsesider i herværende avis var budskapet klint utover. Det var bare å ta det innover seg. Vederstyggeligheten er kommet tilbake. Trøste og bære. Den vil plage meg og byen uten pause i to ulidelig lange måneder.

For å ta det minste problemet først: Det er nå alle juleannonsene begynner å piple ut overalt. Og jeg synes jula er ganske oppskrytt, og jeg pleier å være lei av den lenge før vi skriver desember måned. Men den er jo gøy for ungene som jeg ikke har, og artig for handelsnæringa som jeg ikke lenger er en del av. Og regelrett fabelaktig for dem som lever av juletrehogst og å tilberede uskyldige torskefileter i kaustisk soda. Som jeg heller ikke gjør. Bare annonsene gjør meg lei av julematen før jeg har begynt å spise den. Men det er ikke et problem. Det finnes en av-knapp på TV-en og det finnes takk og lov frie valg når man handler mat.

Denne sosiale fysaken jeg sikter til er av en helt annen og omseggripende karakter. Vi snakker verken om seig ribbe med så slapp svor at man kan blåse tyggisbobler av dem, ihjelkokte grønnsaker uten farge eller smak, ditto smakløs saus og sjy, eller poteter med større gummifaktor enn en middels sprettball.

Vi snakker derimot om den sesongbetonte, fæle, hjerneskadde, evneveike og onde lillebroren til helgefylla. Vi snakker om julebord. Annonsene med tilbud om tilgjengelige selskapslokaler får det til å kaldt nedover ryggen på meg. Faen, nå er galskapen i gang igjen. Som Homer Simpson så klokt ville sagt det: DOH!

Jeg er glad i å «ta meg et glass», noe som alle vet at egentlig betyr mange glass. Jeg liker å gå ut på byen, og jeg liker å drikke alkohol. Og jeg liker, og dette er like viktig, å bli oppfattet som iallfall noenlunde sivilisert. Derfor prøver jeg etter beste evne å pelle hjem om jeg merker at balansenervene er i ferd med å tape kampen mot øl, vin eller sprit.

Derfor har jeg heller aldri blitt nektet servering (med unntak av én gang, da en ivrig stuert på et fly nektet å selge en helt edru utgave av meg øl, fordi han anså meg som en trussel for sikkerheten, da jeg nektet å ta ørepluggene ut av ørene mine under den superdølle sikkerhetstalen før takeoff, men det er en annen historie).

Så jeg er en erfaren barmann. Og akkurat som at du skal lytte til erfarne fjellfolk før du labber ut i fjellheimen i påska, utrent og med sekken full av appelsiner og Kvikk Lunsj, skal du også lytte til erfarne barfolk før du legger ut på julebordsferd; mot høye og uoppnåelige tinder av rus, amoral og degenerert oppførsel, og før du gjør et mer eller mindre fåfengt forsøk på å frelse deg fra edruskapens klamme grep, som knuger deg resten av året.

Jeg vil derfor introdusere følgende barvett- og julebordsregler for inn- og utvortes bruk, og til allmennhetens hensyn. Og de er basert på de ni fjellvettreglene:

1. Legg ikke ut på bar uten trening.
Problemet med Julebord-Norge er ikke at folk drikker for mye. Problemet er at de drikker for lite til vanlig, og dermed gyver de løs på julebordet med et alkoholkonsum lik det de husker at de tålte da de var 22 år og alle indre organer i kroppen fortsatt fungerte noenlunde. Dette rådet – og sørgelige faktum – er jo i seneste laget å komme med nå (akkurat som at man ikke begynner å jogge frenetisk først to dager før man skal løpe Midnight Sun Marathon), men husk iallfall dette til neste års julebordssesong. Sørg i så måte for å drikke jevnt og trutt hele året, og ikke bare 16. og 17. mai, sankthansaften, fredagen før pinse, julaften og nyttårsaften, så vil kroppen i mye større grad vite hva som er i vente når julebordssesongen er i gang. Eller vær avholds. Det er selvsagt også helt greit, og da er du uansett utenfor fare.

2. Meld fra hvor du går.
De fleste i dag har GPS på mobilene sine. Plott derfor inn koordinatene når du ankommer julebordet og send en felles masse-sms til hele utboksen om hvor du er. Den magre trøsten, og det betryggende faktum, hvis du skulle miste telefonen i fylla, er at vi i Tromsø bor på ei øy, og skulle du i så måte rote deg bort, er det bare å krype ned i fjæra, og så følge fjærekanten helt til du kommer til ei bru. Da er det 50% sjanse for at du er nært sentrum og en taxiholdeplass. Hvis ikke er det bare å gå videre helt til du kommer til neste bru, ut fra den velkjente elimineringsmetoden. Da er du safe.

3. Vis respekt for været og værmeldingene.
OK, det kan være både tiltrekkende og sexy med en snerten og stram topp, åletrange hotpants og miniskjørt mindre enn et middels belte. Dress og smoking er visstnok også pirrende sett fra et hunkjønns perspektiv. Men ta, ikke for Guds skyld, men for din og dine omgivelsers skyld, med en sekk uteklær til du skal hjem igjen, og du skal stå i taxikø og sjikanere, trakassere og forulempe alt fra andre ventende, taxisjåfører som nekter å ha deg og din langt fra ferdigfordøyde lutefisk inn i bilen, og til de du selv mener å ha draget på, men som ikke engang er hypp på å ta i deg med ildtang. Høye stiletthæler og tynne lakksko på islagt fortau og i 10 minusgrader (+ balsfjordvind) er nemlig isolert sett et konkret bevis på at du er helt udugelig som partner, og at du er et potensielt dårlig forbilde for fremtidige barn. Og værmeldinga er det ingen vits å sjekke. Julebord i Tromsø er som kjent synonymt med drittvær.

4. Vær rustet mot uvær og kulde selv på korte turer. Ha alltid med det utstyret julebordet krever.
Her viser jeg til forrige punkt.

5. Lytt til erfarne barfolk.
Har du hengt med i teksten helt til nå har du iallfall prøvd. Gratulerer, og heng med videre!

6. Bruk kart og kompass.
Vel, det er ikke alle fjellvettreglene som like lett lar seg konvertere til Julebord-Norge. Dessuten er ikke kart- og kompassbruk en presumptiv suksessfaktor i kombinasjonen med en helflaske akevitt innabords, og der selv bruken av en iPhone kan vise seg å være i overkant av hva du er i stand til å mestre.

7. Gå ikke alene.
Er du alene på julebord trenger du en helt annen, og mye mer profesjonell, hjelp enn det jeg kan gi deg. Da står du til knes i problemer fra før, og av en helt annen og mye mer alvorlig kategori.

8. Vend i tide det er ingen skam å snu.
Hvis du står og sjangler foran bardisken, og du har en fornemmelse av at bartenderne er to synkront bevegende eneggede tvillinger, er nok sjansen mye større for at du har fått mer enn nok og at du ser dobbelt. Så se til helvete og pell deg hjem! Muligens litt flaut der og da, men i ettertid vil både venner, familie, samvittighet, hode, lever og nyrer takke deg dypt og ektefølt.

9. Spar på kreftene og grav deg ned i tide.
Dette punktet gjelder hvis du har gitt fullstendig faen og ignorert alle punktene over. Da bør du saktens bare grave deg ned i fjæra med én gang, altså før du i det hele tatt drar på fest. Og aldri komme opp igjen. Av allmennpreventive årsaker.

Dette kommer til å gå så bra, så. God jul!