Viser arkivet for stikkord karlsnes

Iskald markedsrealisme

Det er sjelden jeg føler for å ta norsk hip hop i forsvar. Ikke tror jeg behovet føles spesielt prekært motsatt vei heller. At norsk hip hops fremtid ligger i undertegnedes hender, liksom. Dét hadde vært skummelt på mer enn én måte.

Men jeg føler likevel for å forsvare Madcon, hip hop-duoen, som ved å stille opp i en reklamekampanje åpenbart har terget på seg og hisset opp hipsterhylekoret i landet. Ser du på bildet under er det i utgangspunktet lett å forstå at reklamekampanjen kan virke lattervekkende for enkelte, og jeg skal definitivt ikke underslå det faktum at jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg så det selv.

Med overjoviale glis, og kledt opp i hver sin eskimodrakt (eller inuitt-drakt, som man sier i sosialantropologiske kretser) etter looken til iskremprodusentens kjente maskot, er det dette som skal være med å løfte salget av iskrem til det norske folk kommende sommer, og kanskje da i særdeleshet den yngre garde. Den karrierebaserte dødsdommen lot så ikke vente på seg.

Håkon Moslet (tidligere musikkjournalist i Dagbladet og musikksjef i P3. Nå leder for NRK Ung) og Morten Andreassen (i Unit Management, som blant andre representerer Lise Karlsnes og Marit Larsen) var mest harmdirrende og nådeløse i sin kritikk. Madcon var ikke lenger artister man kunne ta seriøst, og var nå bare redusert til kjøpesenterklovner. På twitter skrev Andreassen sågar «tidenes flaueste allianse mellom kultur&næring».

Nuvel. Nå er det riktig nok ingen som foreløpig faktisk har sett kampanjen som snart dras i gang, så det er i praksis bildene ene og alene som er årsaken til kred-dolkestøtet. Muligens har Moslet og Andreassen et sterkere musikalsk kjærlighetsforhold til Madcon enn det undertegnede har, og at det dermed svir hardere for dem å se gutta sine selvpåført latterliggjort, mens de med viten og vilje poserer foran kamera i en outfit som gjør at de ser ut som ei blanding av tykkfalne eskimoer (inuitter! Unnskyld!), genmanipulerte påskekyllinger og Michelin-menn sprayet med sitronjuice.

Og det er mulig her problemet sitter, for for min del kunne de like godt stilt opp i Rimi-uniform, Coca-Cola-nissedrakter, Telenor-hatter eller hva det måtte være. For Madcon har aldri operert i et segment der de har trengt å bry seg nevneverdig om politisk korrekt fintfølenhet eller kredibilitet.

De driter i kred, hele veien til banken, og nettopp derfor kommer heller ikke dette iskremstuntet til å ødelegge for dem overhodet. De kommer til å tjene en fin slant penger på det, sikkert mer enn både Moslet og Andreassen kommer til å tjene i sommer, og de kommer heller ikke til å miste masse fans.

Madcon har hele tiden vært fullstendig skamløse, på en tilnærmet beundringsverdig måte, og de slo da heller ikke gjennom skikkelig kommersielt før etter at Tshawe hadde vunnet noe så fryktelig lite kredibelt som en dansekonkurranse på TV. I etterkant har de begge frontet et helt fantastisk fjollete syngeprogram, og de har spilt på hvert eneste kjøpesenter i vårt langstrakte land. Det er ikke sure gamlinger som er målgruppa deres, og derfor er de også revnende likegyldig til hva nettopp disse synes om det meste de gjør.

Også ligger det mye dobbeltmoralisme og putrer i bunnen her. Andreassen, som altså er manager for Lise Karlsnes, representerer i så måte en artist som de siste årene er kjent for alt annet enn musikk, og der de musikalske bidragene stort sett har vært gjort bak lukkede dører, betalt av matvarekjeder og firmaer med så mye penger at de pælmer dem etter folk (som Andreassen) for å piffe opp julebordet eller årsfesten sin.
En middelmådig standupkomiker, et tryllekunstner-vidunderbarn kjent fra «X-Factor» og konsert med Lise Karlsnes. Nå blir det fest, dere!

Og hva med by:Larm, som hvert år deler ut en million under det utilslørte navnet «Statoil-stipendet»? Riktig nok slipper vinnerne Kvelertak, Ida Maria og Ingrid Olava å tre på seg en dum og gul drakt, men i prinsippet er det ikke større forskjell enn mange kanskje liker å tro. Madcon har for lengst meldt seg ut av kredbingen i norsk kulturliv, og på sett og vis digger jeg det. For de er iallfall ærlige på det. De gir faen i kred. Dét synes jeg er kredibelt, det.

MADCON-MADNESS: Kredknallisene i bransjen er i harnisk over Madcons kommersielle smakløshet. Duoen selv har magene sine fulle av is, mens de dirrer etter å bedrive sin favorittselskapslek «ringe kontofonen»

Logisk middelmådighet

Snart er det Ski-VM i Oslo. I nasjonal målestokk en riktig så stor begivenhet, så er det opp til den enkelte å bestemme om det er noe man har tenkt å bivåne fra TV-stolen, live fra tribunene eller om man rett og slett bare skal gi skikkelig beng i hele hopprennet, langrennet og alt det andre tullballet.

Sikkert er det uansett at VM på ski kommer til ta mye plass i mediene fremover. Du kan like det eller ikke, men du slipper ikke unna. Og nå ikke engang her i denne spalten. Men det skal selvsagt ikke handle om ski. Se, dét skulle tatt seg ut! Det skal derimot handle om sammensausingen av sport og musikk, for det er noe jeg ikke helt skjønner.

I gårsdagens Aftenposten har avisas kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås en lengre kommentar under overskriften «Kultur på kladdeføre». I utgangspunktet har han noen gode poeng, for han går artist- og kulturtilbudet etter i sømmene, altså det kulturtilbudet som er en del av det offisielle programmet under nevnte Ski-VM.

Programmet er selvsagt under enhver kritikk, noe også Dagbladet har fått med seg. I en helt bisarr kulturell grøt av black metal, jodling, homokor, Idol- og MGP-artister (og mye annet rart med sukker på) er det (tror jeg) gjort et forsøk på spenne bredest mulig i genre og alderssegment, for her skal det pinadø bli folkelig og tilgjengelig og noe for alle.

Det brukes 12 millioner kroner på denne beskjedne (i den totale VM-budsjett-sammenhengen) biten av arrangementet, og det store spørsmålet er hvorfor man da ikke har vært litt tøffere og mer kvalitetsbevisst når man har booket artister.

Det er lett å nikke anerkjennende til dette, være enig i at det finnes jo så utrolig mye spennende i Norge som kunne ha «plassert oss på kartet» (vi er veldig glade i å plassere oss på kartet), og at dette hadde vært en glimrende anledning til å vise frem alt det fine og flotte vi har som yrer, spirer og myldrer i norsk kulturliv.

For nå er det VM på ski, og da kommer det masse utlendinger hit, og når det kommer masse utlendinger, er det bare å peise på med all den kvalitetskultur vi har å by på, og som kan skaffe oss sårt tiltrengte eksportinntekter den dagen oljen (og fisken) tar slutt.

Og derfor spør Åmås retorisk: «Hvor er Datarock, BigBang, Maria Mena og Jaga Jazzist»? Og jeg kunne gjerne ha tilført: Hvor er Navigators, Ida Jenshus, Sivert Høyem, Darkthrone, Kråkesølv og Thomas Dybdahl? Svar: De gjør noe helt annet, og mest sannsynlig driter de skikkelig i hele forbanna Ski-VM. Med god grunn.

Og det er en grunn til at Maria Haukaas Mittet er artisten som har fått (den tvilsomme) æren å lage og fremføre den offisielle VM-låten. Det er ikke for at ingen har spurt Jenny Hval, Susanne Sundfør, Kvelertak eller Serena Maneesh. Det er rett og slett fordi Ski-VM ikke er i nærheten av å appellere til musikere med høye ambisjoner om å bli tatt på alvor.

Å stille opp som offisiell Ski-VM-artist har nemlig et mindre troverdighetsmessig aspekt over seg enn MGP (senior og junior). MGP handler iallfall om musikk. Og da skal man sikkert bare være glad for at Haukaas Mittet orker å stille med en sånn passe dårlig og hul låt. Kanskje til og med Lene Alexandra, Kurt Nilsen, Aylar, Jan Thomas, Alejandro Fuentes og Lise Karlsnes har takket nei? Ikke vet jeg.

Ski-VM bør først og fremst handle om spektakulære skianlegg, stilfulle seiersseremonier og fine rammer rundt de arrangementene som faktisk handler om nettopp Ski. Men hver gang et idrettsarrangement av en viss størrelse skal gå av stabelen, kommer alltid kravet om et musikalsk innhold med et stort mangfold og blabla bla.

Og det er dét som er en misforstått tanke. Akkurat som at noen av OL-entusiastene her i byen snakket om de kulturelle ringvirkningene et OL ville ha for lokale artister. Hvor mange band fra Salt Lake City og Torino begynte verden å digge, liksom? Og når følte du behovet for å se langrenn eller håndball på en rock-, jazz- eller klassisk konsert? Da har du i så fall vært på en ordentlig superdårlig konsert.

Som musikkelsker skulle jeg gjerne sett at det ble brukt mye mer penger på norsk musikkliv, men jeg tar rennafart og driter fullstendig i dette i forbindelse med Ski-VM. Da er jeg nemlig mye mer opptatt av at Norge skal ta flere medaljer enn Sverige. Og at Northug skal provosere sarte journalister og det lettskremte moralkorpset. Dét blir gøy, det!

SUSANNE SUNDFØR: Hun kunne blitt vår nye skidronning, men ble i stedet (sannsynligvis) utkonkurrert av Maria Haukaas Mittet (og Marit Bjørgen). Urettferdig og skikkelig, skikkelig, skikkelig dumt? Derom strides de lærde.